Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Helt riktig og jeg beklager at jeg hadde misforstått. Du har jo skrevet om ditt møte med hans mor og det er nok et møte som hverken har vært i avisen eller blitt snakket om under rettssaken.
Misforstå meg ikke, jeg er ikke ute etter deg men når man utgir at man vet såpass mye om en sak og attpåtil velger å debattere den i et åpent forum kan man stille de spørsmålene som Mim stiller.
Nei, det synes jeg faktisk ikke.
Hadde jg visst noe om hva som skjedde hadde jeg selvsagt meldt ifra.
Det var ett kort møte i en butikk, ett "hei og to ord", og det med at hun fremstår som kuet og underdanig, det kom fram i retten.
Alle som har kjent noen som har vært involvert i disse personenene en eller annen gang, er medskyldige altså? Jøsses!
Ellers så syntes jeg saken er urtragisk. Mener at det er rutinene på skolen som har sviktet mest, da de ansatte hadde meldt i fra gang på gang, uten at rektor tok affære. Tipper vedkomne har lært.
Det er en alt for kort straff i mine øyne. Stefaren burde ha straffes hardere.Det var mange som sviktet denne gutten. Skolen, sykehus og alle andre som så at noe var galt uten å gjøre det riktige. Hvor stor skyld faren har i å ikke gjøre nok kan vi bare spekulere i. Alle som var i nærheten av gutten er og forblir skyldige i og ikke gjort nok. De burde ha meldt videre til barnevernet. Alle som unnlot å gjøre det er skyldige enten de er i slekt med gutten, jobbet på skole og sykehus, var naboer/bekjente av han osv.
Strafferammen her er vel i sitt maksimale 11 år, og det er vel merkelig at det ikke ble ilagt ønske om 11 år fra påtalemyndighet. 11 år hadde i praksis gitt 7 år til prøveløslatelse.
Hva de ber om kommer jo ann på hva som er praksis. De henter ikke bare et tall ned fra lufta.
Den strengeste straffen regner jeg med at de avventer med å bruke, i all den grad man kan tenke seg verre tilfeller. Han kunne feks. drept moren i samme slengen osv. Eller så finnes det praksis som tilsier når man skal be om 11 år.
For øvrig er det ikke like rutine lenger på at man prøveløslates etter 2/3 tid, reglene er strammet inn (så vidt jeg vet).
Veldig enig i dette. Verden er ikke så svart/hvitt at situasjonene man kommer opp i er så enkle. Det er grove og vonde beskyldninger som er fremsatt her. :mad:
Jeg synes Mim er krass i talen her og kommer med harde spørsmål. Men samtidig folkens, så er dette et veldig godt eksempel hvor sinte folk blir over dette. Når folk blir sinte over det enkle spørsmålet "Hva gjorde du?" kan dere tenke hvor forbannet folk blir når man spør om hva som skjer med et barn.
Det må være lov å spørre om hva som skjer med et barn, og det må være lov å spørre om noen gjorde noe eller ei for å hjelpe. Om man ikke var i nærheten nok til å se barnet så er det bare å svare det. Om man var i nærheten så må man tåle spørsmålet.
Det er ikke bare offentligheten som skal ansvarliggjøres det er hver enkelt og en av oss og alle som har sett et barn som man finner ut i ettertid har blitt mishandlet skal tenke etter: Hva gjorde jeg? Kunne jeg ha gjort mer? Kunne jeg ha oppdaget det? Burde jeg ha skjønt det?
En del av det som har vært vist til i media, er at det for vold med senere døden til følge i en god del tilfeller har blitt pålagt strengere straffer. Med andre ord finnes det rettspraksis for strengere straff.
Når det her i tillegg er bakgrunn med vold over tid mot barnet synes jeg det virker merkelig at man ikke ber om strengeste straff, eller prøver å få endret rettspraksis for å få strengere straff....
Det ville forundre meg like sterkt om du da uttrykte din bekymring her heller enn til de instanser som kunne gjøre noe med det. For om vi vet eller mener at vi vet at det er forhold som ikke er gode for et lite barn så er det vel slik at enhver plikter å gjøre et eller annet. Om ikke en lovpålagt forpliktelse slik enkelte her inne har men mer en etisk og medmenneskelig forpliktelse. Det er hva jeg har stilt meg spørsmålstegn ved, intet annet.
Enig i dette på generelt grunnlag, men slett ikke når det gjelder Mims innlegg. Hun spør ikke ganske enkelt " Hva gjorde du?"
Dette er ikke et nøytralt spørsmål:
Jeg har generelt sansen for Mims klare tale jeg, men denne var ubehagelig drøy.
Men når det gjelder akkurat denne saken så er det åpenbart for absolutt alle i nærmiljøet - også barnevernet - at denne moren må følges opp i forhold til ivaretakelse av babyen? I slike saker går det vel automatikk i det? Hvis ikke er systemet fullstendig udugelig
Om jeg var en i periferien i en slik alvorlig og fullstendig eksponert sak, ville jeg ikke tenkt tanken en gang at det skulle være nødvendig for meg å melde bekymring.
Desverre må det meldes. Det er slik at det må bygges en ny sak til tross for dommen, til tross for alle mistanker og anklager. Jeg håper jo inderlig at noen har tatt mot til seg og gjort nettopp det. Alikevel vil nok familien være under oppsyn av barnevernet men for å kunne gjøre vedtak må de kunne dokumentere.
Og Dagbladets Magasinet kjørte saken et par uker før. Nesten identisk. Kanskje pinlig for a-magasinet, men saken var jo viktig nok til bred dekning.
Magasinet viste lett sladdete faksimiler av nyttårsbarn-saken, samt bilder av den nedsnødde campignvogna de bor i med babyen, så de involverte er temmelig grundig outet allerede.
Det var egentlig pussig hvor lik saken var. Kildene var de samme, og saken ble så godt som identisk presentert, med en gjennomgang av det siste tiden, for eksempel. Så det er noen som har hatt en veldig grundig mediestrategi for å få saken frem i lyset, vil jeg tro.
Som lærer har jeg meldt til barnevernet flere ganger, og har aldri vært i den situasjonen at jeg har ventet på Noen Andre.
Men denne saken skiller seg ekstremt fra saker flest - her vet hele det norske folk at babyen bør følges opp. I akkurat denne sammenhengen, og med den tragiske historien som bakteppe, er det jo fullstendig galskap om ikke det går automatikk i dette.
Men om barnevernets represantanter VET at dette barnet trenger oppfølging, så har vel disse menneskene også en plikt til å "melde" - ikke bare sitte å vente på at noen andre gjør det?
Jeg antar at Mim mente at de som ikke reagerer når barna sine blir mishandlet mangler noe i sin egen barndom. Jeg vil tro det. Og jeg er enig. Det viser seg gang på gang, at all vold og mishandling er negative spiraler. Faktisk er det slik at den største risikofaktoren for en kvinne for å havne i et voldelig forhold er at hun har sett sin mor få juling av sin partner. Ikke det å ha blitt slått selv, men det å oppleve et destruktivt voksent forhold.
Det er ingen tvil om at der vi - som samfunn og medmennesker - ville fått mest ut av å putte pengene, er i barnevern. Stoppe spiralen.
Barneverntjenesten kan da åpne på eget initiativ? Det blir i alle fall gjort på søsken innimellom, dersom det kommer inn melding på et barn, og det handler om omsorgsevnen til foreldrene. Også om det er tiltak inne, og det kommer nye opplysninger kan man åpne ny undersøkelse.
Ja, det stemmer men da foreligger det en sak i ugangspunktet. Dermed kan det åpnes på søsken når det gjelder foreldrenes omsorgsevne. Desverre er det en rekke tilfeller hvor man plukker ut det ene barnet (som det er meldt på) men lar de andre være igjen. Så selv i en sak som denne vil det nok være meldinger som blir levert som får fart i sakene. Det later jo til at det er mange nå som vet noe eller som burde vite noe. Så får man håpe at de er tøffe nok til å gjøre det som bør gjøres.
Jeg lurer på en ting, Trixie.
I denne tråden sier du at du kjenner denne saken privat. Du sier at her er det en far somhar stått på for gutten sin blant annet.
Deretter sier du at du ikke har kjent disse folka på ni år. Du har ikke møtt faren i det hele tatt og du har kun møtt mora i forbifarten på butikken en gang hvor hun ikke så glad ut.
Er det ikke litt lite å bygge på for å påstå at du kjenner denne saken bedre enn andre da? Mora kan jo ha sett gåen ut da du møtte henne fordi hun nå engang har hatt en tøff tid uansett hvor dårlig mor hun har vært, for eksempel?
Og denne saken faren har kjempet for å få opp om gutten - er ikke det henleggelsen av drapssaken - det har nemlig stått i avisen at han har kjempet for. Eller vet du konkret at han har kjempet for å få en samværssak opp i retten mens gutten levde?
De sakene jeg har jobbet med har vist at overgrep, omsorgssvikt og vold går i arv, generasjon etter generasjon.
Jeg sier IKKE at kvinner som havner i voldelige forhold har dårlig oppdragelse, men kvinner som aksepterer overgrep og mishandling av egne barn fra tredje part, er det definitivt noe bekymringsfullt med, ja.
Jeg har meldt fra til barnevernet om en sak da jeg jobbet i barneskolen. Men jeg ville ikke gjort det på grunnlag av noe som stod i avisen. Ville du? :undrer:
En representant fra barneverntjenesten ble nettopp intervjuet om dette tilfellet på nyhetene, og hun sa at det vil være naturlig å tenke at denne familien vil ha behov for oppfølging videre, også med tanke på det nye barnet.
Nå var det vel ikke det vedkommende ga uttykk for heller da. Vedkommende hevdet å kjenne inngående til saken og refererte til at det var noe mer enn avisskriverier da.
Absolutt ikke, det kan skje omtrent hvem som helst. Men jeg synes at foreldre til kvinner som har levd i langvarige voldelige forhold godt kan ta en runde med seg selv om de kunne ha gjort noe annerledes. Hvorfor har hun ikke greid å bryte ut, har vi som foreldre ikke klart å signalisere at vi er her for å hjelpe, etc.
Ja, det er grusomt og skadene er noen ganger av en slik art at de ikke er til å rette opp igjen. Det er grovt og ja, noen ganger er det barnevernet som bedriver den største graden av omsorgssvikt i så måte når man ser det isolert uten å se på lovverket som regulerer dette. Derimot skal det sies at dersom det er en sak på et av familiens barn, er de under oppsikt men det må dokumentasjon på at hvert enkelt av barna lider under omsorgssvikt før fylkesnemda vil godkjenne et vedtak som omhandler omsorgsovertakelse.
Dersom mekanismene for å bryte ut hadde vært så enkle som at dersom foreldrene hjalp så klarte man det hadde det vært enkelt. Som regel er man så redd for livet sitt at det blir vanskelig. Det å gjemme seg bort med politibeskyttelse er ikke enkelt det heller og tanken på det før man bryter ut er heller ikke grei.
Det var overhodet ikke det jeg skrev, Skvetten, jeg undervurderer ikke hvor vanskelig det er å komme seg ut altså. Men jeg synes at den nærmeste familien rundt en person som har hatt et voldelig forhold godt kan se på sin egen rolle også, om de hadde kunnet gjort mer.
Det er mye skyldfølelse blandt de nærmeste i etterkant av slike voldssaker. Synes det er vanskelig å be noen om å gå litt ekstra i seg selv for å se om de kunne forhindret at jeg ble innelåst, voldtatt, skambanket, forsøkt drept og forfulgt(tar min egen sak fordi jeg ikke vil fortelle om andres). Jeg kan love deg at de som sto meg nær hadde store kvaler fordi de ikke hadde skjønt omfanget av volden og overgrepene.
Jeg kommenterte at jeg ville synes det var merkelig at du ikke meldte fra dersom du hadde kjennskap til omsorgssvikt på samme måte som vedkommende hevdet å ha og ikke ut fra avisene.
Det er vel kanskje noe av det minst fruktbare man kan foreta seg i en slik situasjon. Hva og hvem skal det gagne? Det er uansett for sent, og jeg tror det er andre former for hjelp som er mer prekære i en sånn situasjon.
I en terapisituasjon vil det selvsagt være noe annet.
Det er en kjent sak at vold i nære relasjoner ofte er en arvesak. Ikke alltid men ofte.
Fordi en som er vokst opp med å føle at han eller hun er respektert og i et hjem hvor alle har det bra er i stand til å vite forskjellen om ikke annet. Kommer man fra vanskelige kår så vet man ikke helt hvor grensen går for en sunn relasjon og en direkte usunn på samme måten. Og når de grensene man da har bygges ned over litt tid så har man ikke noen motvekt fra barndom eller hjem å veie mot.
I min familie er det så mange generasjoner med rus og vold at jeg faktisk ikke vet helt. Jeg vet at det ihvertfall strekker seg til min oldemor på farssiden min. Så får jeg bare håpe at mine sønner bryter mønsteret når de vokser opp ved at jeg forhåpentligvis var tidlig nok ute med å bryte sirkelen til at de kan gå klar og at barnebarna mine kan få det bedre enn ungene mine har hatt det og mye bedre enn jeg har hatt det.
Noen kommer dog opp i voldelige forhold uten at det er noe i veien med familien de kommer fra også. Det er ikke noen forsikring å komme fra en god familie - det bare bedrer oddsene litt.
Og så tar jeg meg friheten å sitere en av kommentarene under, fordi jeg synes det forteller noe viktig om at man kanskje ikke trenger å gå så langt som til barndommen for å finne forklaringen på hvorfor hun "ikke bare går". Man trenger kanskje ikke å gå lenger enn til starten av forholdet hun blir mishandlet i.
Det er så viktig å få frem dette poenget. Jeg har møtt utallige offer for mishandling både i form av å være fagperson men også da jeg sev var der for veldig mange år siden. Selv en løvetann som meg måtte brytes ned før mishandlingen virkelig tok til. Vi må nemlig "mørnes" litt, bli såpass kuede og undertrykket at vi "aksepterer" volden. Selv vi som har hatt en tøff oppvekst evner jo å se at vi ikke skal leve med vold.
Det er statistisk dårligere odds i forhold til å havne i et dårlig forhold om man har en dårlig opvekst enn ellers. Men det er fullt mulig uansett.
Også er det en ting som er nesten umulig - det er å sette en strek og si at når den streken passeres er ikke dette lenger et forhold med uoverensstemmelser og diskusjoner som tar av og krangel. På andre siden av denne streken er det en voldsutøver og en voldsutsatt.
For den streken er så innmari vanskelig å se når man står midt oppi det.
Og for mange står den største bøygen for å se streken i det at man ikke klarer å identifisere seg med et offer eller med en offerrolle. For man er gjerne ressurssterk. Man har gjerne en evne til å ta ansvar selv for det som skjer - også det partneren gjør. Man føler at man har provisert selv osv osv. Og man er ikke sånn.
Om jeg skulle få rope ut en ting og be om at alle hører meg så er det at de fleste voldsutsatte kvinner minner svært lite om den skambankede skyggen som ikke tør å si noe og alltid har mørke solbriller. Jeg kjenner ganske mange voldsutsatte kvinner etterhvert. Og samtlige har én ting til felles: De er ressurssterke oppegående sterke damer.
Det har fått meg til å etterhvert si at mishandling ikke er noe for pyser ...
Når man kommer ut til slutt så ser man plutselig ganske klart hva som har foregått. Men veien ut er lang og tung og vanskelig.
Uten at dette vel strengt tatt hadde noe med C-saken å gjøre da.
Men et barn - et lite barn - som man vil våke over og beskytte fra den dagen det ble født?
Det ble reist spørsmål tidligere her på FP om hva som kjennetegner svake mennesker.
En mor som dette, som svikter så grovt og så totalt. Det er et svakt menneske.
Hvordan kan hun leve med seg selv?
Nei, denne saken er for vond.
OM han nå skulle vært uskyldig, er det ubegripelig for meg at verken han eller barnets mor gjorde noe ang. skadene han hadde.
Er det noen andre som hørte Radiointervjuet på P4 med stefaren til Christoffer i dag?
Jeg synes egentlig at det er helt utrolig at han får lov å fortelle sin versjon om hvordan gutten var vanskelig og en selvskader og hvor uskyldig han er når han jo er dømt for saken.
Huff, stakkar stefar som hadde en vanskelig og selvskadende gutt. :snill:
Det provoserer meg også. Gutten er død, han får aldri fortalt sin historie, men denne mannen som nå er dømt får stadig rope ut sin uskyld til verden og kreve sympati.
Kreve kan han gjøre, heldigvis tror jeg det vekker mest avsky.
Jeg er forundret over at dette er lov. Det er jo etterlatte her, en bestemor og en pappa så vidt jeg vet må finne dette veldig tøfft.
Hvem disse menneskene er som tillater at han passer barna sine forundrer meg, og jeg mener det burde være like strenge regler for barn som for dyr. Du kan fradømmes retten til å ha dyr, det samme burde gjelde barn.
Moren vil flytte graven noen mil til en kommune Christoffer ikke hadde noen tilknytning til. Pårørende har opplevd at graven hans er blitt skjendet flere ganger, som regel kort tid etter at de har gått ut i media. Trist at det ikke blir ro rundt gutten selv etter han er død. :(
Sålenge noen gidder å kjøpe avisene med sånne historier i og høre på radiointervjuene så vil sånne som den mannen her få fortelle historien sin.
Jeg benytter anledningen til å minne om hvorfor jeg ikke engang leser Se og Hør hos tannlegen:
For noen år siden ble en prest anklaget for incest. Se og Hør lot ham stå frem i bladet og fortelle hvor grusomt dette hadde vært for ham, stakkaren, å måtte leve med en sånn anklage. Se og Hør så det ikke som noe problem at når han fikk stå fram med navn og bilde så hang de samtidig ut hvem offeret hans var. Det endte med at hun forsøkte å ta livet av seg og måtte bytte identitet.
Mannen ble forøvrig dømt så det suste etter og måtte sone for overgrepene.
Og noen unnskyldning fra Se og Hør for at de raserte den siste verdigheten til et incestoffer har ikke jeg sett - og jeg har sett etter den.
Dermed er det smart å være kritisk til hva man godtar å få stappet fjeset av tabloid presse, og hva man bruker pengene på.
Smilefjes:
Jeg er ikke så flink som deg, jeg leser Se og Hør hos tannlegen, men den utgaven av Dagbladet tok jeg ikke i. Jeg leste overskriften utenpå avisen. Det var MER enn nok.
Her kommer det nok snart en bok kan jeg tenke meg. Den kan jeg love deg jeg ikke leser.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.