Huldra sa for 17år siden:

Jeg skriver en hovedoppgave om spontanabort og har vært borti flere nydelige dikt som har vært skrevet og lagt ut på nettet. Desverre kan jeg ikke finne noen nå, og lurte derfor på om noen her har et flott dikt jeg kan bruke i forordet i hovedoppgaven?

Et fin maleri som illustrasjon hadde også vært fint.

Takk :klem:

Dragen sa for 17år siden:

Kanskje du finner noe her?

[url]www.barnetsomikkeble.no[/url]

Katinka sa for 17år siden:

Eller her:

www.etbarnforlite.no/Menysider/dikt1.html

Bokormen sa for 17år siden:

Nobody Knew You
[font=Times New Roman][/font]
Nobody knew you
" Sorry about the miscarriage dear, but you couldn't have been very far along."
...existed.
[size=3][/size]
Nobody knew you
" It's not as though you lost an actual person."
...were real
[size=3][/size]
Nobody knew you
" Well it probably wasn't a viable fetus.
It's all for the best."
...were perfect.
[size=3][/size]
Nobody knew you
" You can always have another!"
...were unique.
[size=3][/size]
Nobody knew you
" You already have a beautiful child. Be happy!"
...were loved for yourself.

Nobody knew you
...but us.
And we will always remember
...You.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Nå skal jeg ikke tulle med tråden din, men av nysgjerrighet lurer jeg på hva du skriver om? Hvordan skrive hovedoppgave om spontanabort, mener jeg? (Som du kanskje skjønner har jeg (trippel-)erfaring på området.)

Huldra sa for 17år siden:

Jeg har en foreløbig problemstilling: Hvordan kan en sykepleier fremme mestring hos en pasient som har spontanabortert?

Jeg tenker da på å prøve å finne ut hvilken måte sykepleieren kan hjelpe pasienten som har spontanabortert, slik at hun kan mestre den traumatiske opplevelsen, sorgen og tapsfølelsen.

Høres det greit ut, synes du som (desverre) har erfaring med området?

Tar gjerne mot tips hvis du har.

Dragen sa for 17år siden:

Jeg har engang lest et sted at kvinner kommuniserer med å dele hemmeligheter med hverandre. Det som gjorde aller mest inntrykk på meg da jeg våknet opp på GYN etter utskrapning var nettopp sykepleieren som fortalte at hun hadde opplevd det samme (spontanabort etter barn nr 1).

Jeg syns det er en veldig viktig problemstilling du skriver om.

Tove sa for 17år siden:

Jeg synes dette bildet kan passe :nikker:

Huldra sa for 17år siden:

Tusen takk Tove. Ja, det maleriet kan brukes. Skjønner bare ikke hvor dere finner alt jeg.

kunstnerspiren sa for 17år siden:

For et nydelig dikt! Har også erfaring...

Dragen sa for 17år siden:

Googling anbefales ikke.

Jessica sa for 17år siden:

Så flott at du skriver om dette.

Jeg spontanaborterte to ganger da vi prøvde å få nr.3.
Det var i uke 8 og 16. Jeg måtte ha utskraping begge gangene.

Jeg tror ikke mange skjønner at dette var vondt og det tok tid. Til og med mannen min levde liksom videre som om ingenting hadde skjedd. Vi snakket ikke om det. Helsepersonellet snakket overhodet ikke om det. Der var det bare å skrape ut det som var igjen, våkne av narkosen og komme seg hjem, begge gangene. Man lager tabuer ved å behandle en på den måten.

Det er viktig å få forståelse for at man sørger. Selvfølgelig ikke slik som ved en dødfødsel, men likevel. Det er et tap, åkkesom.

Min spontanabort i uke 16 var voldsom og alt skjedde hjemme. Den dag i dag kan jeg sitte på do og gjenoppleve det som skjedde. Ikke minst redselen for at et foster skulle ramle ut. Noe det gjorde.... Jeg ringte sykehuset før jeg fosteret kom ut, men de var ikke interessert. Jeg skulle vente og se. Jeg sa jeg hadde rier, men jeg måtte bare vente å se.... Følte at det ikke var viktig.

Min bror ble pappa samtidig som jeg skulle hatt min baby. Det minnet meg om de vi mistet. Heldigvis ble jeg gravid etter over et år (fra spontanaborten). Dette svangerskapet startet med blødninger. Heldigvis var det morkaka som lå for lavt. Vi fikk ei flott jente som har vært en skikkelig gledesstråle i vårt liv. Etter vi fikk henne så har jeg klart å legge spontanabortene mer fra meg, men innimellom tenker jeg at jeg skulle hatt en 3. klassing nå. MEN vi har en superduper 1. klassing.

Hmm..... mulig jeg sletter dette. Jeg har aldri snakket noe særlig om dette... Lar det stå litt. Kanskje noen tanker til deg Huldra og oppgaven.

Huldra sa for 17år siden:

Har desverre prøvd :kvalm:

Huldra sa for 17år siden:

Jessica: :klem: ja, jeg har lest endel bøker nå, og det er jammen ikke lite en kvinne som spontanaborterer har måttet tåle opp gjennom tidene. Jeg sitter og gråter over alle skjebnene som det står så levende skildra om i bøkene.

Var i praksis på Gynekologisk avdeling, og da møtte jeg på et par kvinner som hadde fått utført utskraping pga spontanabort. Dette var veldig vanskelig for meg som student å takle faktisk, fordi jeg selv ville vært helt knust, hadde dette skjedd meg. Jeg satte meg så inn i følelsene deres at jeg ble uvel og skygga rommet og ante ikke hva jeg skulle si når jeg måtte inn dit. Dette er ikke riktig sykepleie, og nå som jeg har mer erfaring hadde jeg ikke gjort det samme i dag!
Dette er bakgrunnen min for oppgaven, jeg vil lære mer om både spontanabort og hvordan man kan hjelpe en kvinne til å mestre den traumatiske opplevelsen som det faktisk er. Endel kvinner får Post Traumatisk Stress Syndrom, og så får de ikke hjelp til å takle det.. det er helt feil.
Det finnes forsvinnende lite ny forsking på dette i Norge i dag, mens det i utlandet er forsket endel på dette.

Takk for at du delte erfaringene dine med meg :klem:

Trixie sa for 17år siden:

Det er ett veldig viktig tema du tar opp.
Jeg har selv opplevd dette 2 ganger, og det har vært tøft, skremmende og forferdelig trist. Det jeg opplevde var at mange delte sine opplevelser med meg når jeg var åpen rundt dette, og at dette ofte er ett ikke-tema for mange, inkl. helsepersonell.
Tror ikke det er så lett å takle dette for andre, ingen klarer å føle smerten din, ingen andre opplever det på kroppen sin enn deg.
Å lære opp helsepersonel mer i dette burde absolutt være på sin plass.

Hadde jeg hatt mulighet idag så skulle jeg så gjerne jobbet på gyn, om jeg kunne vært til hjelp for andre i denne situasjonen.

"desverre, her er det ikke noe liv" er de værste ordene man kan høre. :(

Jessica sa for 17år siden:

Det er dessverre et tabu. Jeg tror ikke de rundt meg forsto hvor tøft det var. Hele spontanaborten var traumatisk i seg selv siste gang. Jeg var alene, veldig alene.... Etterpå gikk verden videre. Magen var borte og ingen sa noe. Jeg følte at min sorg var en bagatell. Det er jo verre å miste et fullbårent barn. Jeg hadde ikke holdt noe barn i mine armer. En sorg er det uansett..... Det er selvfølgelig forferdelig når man mister et fullbårent barn eller må føde et dødt barn, men man må samtidig ha forståelsen for at spontanaborter før 20. uke også er en sorg.