Er du god til å takke når du, eller barnet ditt, får en komliment? I dag kom jeg til å tenke på dette. Dette er jeg ikke god på. Jeg blir nok litt brydd, og snakker meg ofte bort. Det hadde jo selvfølgelig vært mye bedre om jeg bare hadde sagt: "Takk for at du sier det!" eller "Det var koselig å høre!", men noen ganger føles det litt unaturlig for meg.
Det er så hyggelig når noen jeg gir et kompliment viser at de blir glade, og når de takker oppriktig. Da høres det ikke unaturlig ut, syns jeg.
Jeg takker.
Før om årene pleide jeg å protestere. :skuffet:
Etterhvert har jeg omsider lært meg at når noen sier noe hyggelig så kan det jo hende de rett og slett mener det de sier. Og da er det lettere å ta imot med et takk.
Ja, det gjør jeg. 4-åringen takker også. Jeg ble stoppet av en eldre herre en dag vi var på skogstur, frøkna syklet et stykke foran og han hadde kommentert hvor fin sykkel hun hadde. Tusen takk hadde hun svart, og det synes han var så hyggelig. Det synes i grunnen jeg også.
Jeg bestemte meg for noen år siden at jeg skulle ta et kompliment for et kompliment og ikke tøyse det bort. Noe jeg pleide å gjøre tidligere. Jeg syns jo det er veldig hyggelig med komplimenter og syns det er en FinTing™ å fortelle den jeg får komplimentet fra at jeg setter pris på det. :jupp:
Jeg skjønner forresten at folk kan bli brydde hvis jeg gir dem komplimenter og antar at de setter pris på å høre det selv om de ikke takker. (Og jeg gir for øvrig aldri komplimenter jeg ikke oppriktig mener.)
Jeg er blitt mye flinkere med årene.
Blir noen ganger litt brydd, men takker allikevel. Øvelse gjør mester.
Prøver å bli flinkere til å gi komplement til andre også, jeg er veldig lite observant. Feks når noen har klippet eller farget håret. Der er jeg helt håpløst, så prøver så godt jeg kan å legge merke til slike ting.
Jeg takker stort sett og blir oppriktig glad. Ofte er jeg dog på nippet til å tøyse det bort, men det er fordi jeg har problemer med alt som er ektefølt. : ordentlig 90-tallsungdom:
Gaia: :dulte: Jeg syns du er god til å takke, og det var derfor jeg kom til å tenke på det. Det er jo virkelig hyggelig når man føler at det man sier blir satt pris på. :jupp: Mens jeg derimot: :blabla:
Sitron: Ingen sier vel noe fint uten at de mener det oppriktig?
Ja, nå er jeg vel egentlig det. Det er jo hyggelig. Men jeg ser nok ofte litt forbauset ut.
Til litt etter tenåra protesterte jeg heftig eller ignorerte. Sikkert en kombinasjon av elendig selvfølelse og det å ha vokst opp i en familie hvor generell dannelse ikke står så høyt i kurs (Kona krampeler fortsatt hver gang hun kommer på episoden hvor min mor gikk bort til en ganske perifer, kvinnelig bekjent, tittet på de shortskledde beina hennes og i et hyggelig toneleie kommenterte at "Ja, eg ser han Arne likar hårete leggar, han og!" Det var ment som et hyggelig konversasjonstema, men er nok ganske representativt for hva vi lærte av normal høflighet).
:knegg: Jeg så du ble litt brydd. Men det er helt sant altså, dere er utrolig heldige med de fine fargene deres (litt misunnelig på den olivenhuden, ja) og lillesøster er helt nydelig. Til å spise opp, faktisk. :hjerter:
En person skrøt av at jeg var en så flink med elevene mine osv. Da ble jeg så brydd at jeg nærmest unnskyldte meg og osv. Etterpå ble jeg irritert på meg selv....
Vanligvis er jeg flink til å takke for komplimenter jeg får... Jeg velger alltid å tro at folk mener det de sier.
Jeg øver meg. Jeg har laget meg noen litt sånne standardfraser jeg flykter inn i:
Åh, det var kjempegodt! - Var det? Så flott, godt å høre! :shine & utterly surprised:
Så fint skjørt du har i dag! - Å, takk skal du ha, jeg liker det veldig godt selv. :svinse:
Det jeg har problemer med å takle, er kommentarer som går veldig direkte på utseende eller kropp. Særlig når jeg ikke er 100 % sikker på agendaen. Det problemet er forresten vanligvis ikke-eksisterende når jeg er sjarmerende brisen.
Åååh, schynes du det? :titter ned på puppene mens de skyves frem: :xmaskiss:
Jeg prøver å takke høflig.
Det er ikke alltid så lett. Kommer veldig ann på situasjonen, hva det
gjelder osv.
Elsker å gi kompliment selv, og blir glad når andre blir glad av det jeg sier.
Derfor øver jeg på å vise at jeg blir glad av andres hyggelige ord til meg.
For det er jo utrolig koslig med skryt.
Om det er oppriktig eller ikke er jo en annen ting, men velger å tro
at folk mener det dem sier.
Jeg har lært meg å takke for komplimenter. Det var en innlæringsprosess, for tidligere bare bortforklarte jeg rosen jeg fikk.
Nå har jeg kanskje gått litt langt, for nå svarer jeg som regel: "Tusen takk, jeg er helt enig". Som i dag da jeg fikk kompliment for at jeg hadde så fin jakke eller når noen sier at ungene er nydelige.
Jeg takker selvsagt, jeg blir som regel superglad for komplimenter. Jeg svarer også at jeg er enig, hvis jeg er det. Jeg kjøper f.eks. ikke klær jeg syns er stygge og sitter dårlig på meg, så selvfølgelig er jeg enig hvis noen mener skjørtet mitt er fint.
Jeg syns det er litt frekt å nekte på komplimenter, eller bortforklare dem, for da impliserer man jo at vedkommende som gir det har dårlig smak eller farer med usannheter. Jeg skjønner at det ofte kommer av dårlig selvtillit, men greier man ikke ta i mot komplimenter så må man jobbe med det.
Men hvis en leder på jobben spør hvor mye du trener, og kommenterer at det viser mens han titter veldig på rumpe og lår. Sånn hypotetisk. Synes du ikke det er greit å bruke en strategi der man slipper å forholde seg til selve komplimentet?
Ja, jeg takker.
Jeg har en liten tendens til å si at klærne enten er gamle eller kjøpt på salg om jeg får skryt for om klærne mine er fine.
Men jeg får veldig mye komplimenter på daglig basis. Jeg jobber som en av to damer på mekanisk verksted. De andre er gammelkarer som nok føler jeg er litt som datra deres - så de er flinke til å booste egoet mitt :knegg:
Poenget mitt var vel at hvis det føles beklemt for mottaker, er det ikke alltid så lett. Jeg er slett ikke sikker på at han mente det sleskt, det kan godt hende det rett og slett var et innlegg i treningsånden, det var det vi diskuterte.
Jeg er helt enig at man bør trene seg på å ta i mot komplimenter, altså, men først og fremst fordi det er så mye mer hyggelig for en selv, ikke for givers del. Jeg blir i hvert fall aldri fornærmet hvis noen rødmer og slår bort en pen kommentar fra meg.
Men det hender, stadig oftere, at jeg sier: Takk, heter det. :dulte:
Jeg er som oftest flink til å ta i mot komplimenter, og blir glad når folk sier noe positivt om meg eller ungene, men det hender jeg takler det dårlig hvis jeg har en tjukk og flokete dag med umulige småtroll. :rolleyes:
Neida, jeg mente ikke at man skal gjøre det for givers del, men det går faktisk an å tenke på at de ikke syns det er så hyggelig å bli ledd bort når de har prøvd å gjøre noe fint også. Også er det forskjell på å rødme bort noe, og å fnyse bort noe (som jeg har opplevd noen ganger). Jeg skjønner selvsagt at noen komplimenter gjør en mer forlegen enn andre.
Det der opplevde jeg her en dag av en kollega, og det var litt ubehagelig. Det kom litt brått på også, var liksom innledning til en samtale over kopimaskinene. Jeg ble ganske flau og litt paff ettersom jeg knapt kjenner denne karen (vi er over 200 ansatte) og jeg begynte vel gansker raskt å snakke om noe annet.
For noen dager siden var det en annen kollega som kommenterte at jeg passet så godt å ha håret i hestehale (pleier å ha det løst)for det fremhevet ansiktet mitt. Jeg ble skikkelig flau, mye fordi denne mannlige kollegaen har en flørtete tone med alle kvinnelige ansatte og jeg greide vel ikke helt å tro på ham og bablet det bort.
Men jo, jeg er blitt flinkere til å si "takk" med årene, men det er spesielt når det gjelder f.eks. klær (og når komplimentene kommer fra andre jenter)
Jeg er som regel flink til å takke ja, "så koselig" eller "takk for det" osv., Da jeg var yngre syntes jeg det var ekkelt å få en kompliment, men slik er det jo å være ung..
Jeg tar derimot ikke alle komplimenter for god fisk selv om jeg takker pent da, litt kynisk er man jo :knegg:
Det er nok komplimenter på utseendet jeg også har en tendens til å :blabla: bort. Sikkert fordi selvtilliten ikke er på topp her for tiden, jeg syns jeg har mye å jobbe med etter to tunge svangerskap.
Komplimenter på gode prestasjoner syns jeg det er lettere å takle positivt. Her har jeg jo jobbet hardt for resultatet og da syns jeg litt ros er på sin plass. :kry:
Jeg blir glad og sier alltid takk når jeg får kompliment. Nå merker jeg at Poden har begynt med det også, så nå trenger jeg ikke alltid takke på hans vegne lenger.
Dette har jeg blitt bedre på med årene. I ungdommen bortforklarte jeg enhver positiv bemerkning til det pinlige (eller irriterende, kanskje), og når jeg etterhvert skjønte hvor dumt det hørtes ut så holdt jeg opp med det. Men det tok noen år før jeg klarte å ta i mot komplimenter uten forbehold. Selv kan jeg bli litt oppgitt når jeg gir et kompliment og jeg må gjenta og gjenta at jeg faktisk mener det.
Jeg er sikker på at du har på deg en alldeles nyyydelig overdel i dag. Fargen fremhever øynene dine. Og jammen tror jeg du er flottings på håret også. :værsågod:
Jeg takker for komplimenter, det gjør ungene også. Da er jeg dårligere på å gi komplimenter, utenom til nærmeste familie og beste venner. Gir aldri komplimenter uten å mene det, hva skulle vitsen være med det lissom?
Dessuten mener jeg det er naturlig at man over tid går lei av å gi komplimenter til en person som aldri tar i mot ordentlig. Det gjør ingenting at mottakeren rødmer og blir litt forlegen - da ser man jo at komplimenten har en effekt på han/henne, om ikke annet. Men klare protester og svar av typen "det mener du ikke" er både utakknemlig og trøttende, og jeg skjønner godt at slike responser fører til at man ikke gidder å gi flere positive tilbakemeldinger. Tror det er mange som tar livet av gleden ved å gi komplimenter i parforholdet sitt, f.eks.. :nemlig:
Klarer lett å takke for komplimenter som går på meg, men merker det er lettere å snakke det bort når det gjelder sønnen min. Blir redd for å såre de andre foreldrene, også tenker jeg han ikke får med seg at jeg ikke roser ham opp i skyene. Skal skjerpe meg!
Jeg tror jeg vanligvis er ganske flink til å takke på en hyggelig måte (med litt de frasene Scarlett nevner; "det var hyggelig å høre" eller noe sånt), men det hender at jeg bare blir rødmebrydd og mumler noe usammenhengende. Jeg er ikke engang helt sikker på hvilke situasjoner det skjer i, jeg bare husker at det skjer noen ganger. :gruble: Folk er gjerne ganske forsiktige med å kommentere eventuell vektnedgang/sprekhetsøkning (veloppdragne mennesker er ofte det overfor ganske overvektige damer de ikke kjenner godt nok til å vite at hun blir glad for det), men den typen komplimenter synes jeg er helt uproblematiske, i likhet med komplimenter på hår eller klær, eller en jobb jeg har gjort, mat jeg har laget eller lignende. Jeg tror egentlig jeg synes komplimenter som går på personlighet er vanskeligere å ta mot på en ok måte - kanskje litt fordi de kommer mer ut av det blå og jeg liksom ikke er forberedt på dem? (Hvis jeg har vært hos frisøren, eller nettopp har servert noen en bedre middag, så vet jeg jo allerede om det selv.)
Haha, det gjør jeg også og ofte slenger jeg på hvor billig det faktisk var. Når det er salgsvarer er jeg veldig flink til å forelle om akkurat det. Litt snodig å gjøre det, det syns iallefall mamma.
Ellers har jeg gremmet meg litt over dette akkurat idag faktisk. Jeg fikk veldig koselige komplimenter og alt jeg da greide å fokusere på var hvor mye vann jeg hadde i kroppen. :herregud:
Barna er veldig flinke til å ta de for akkurat slik de var ment og takker også for det.
Flott tråd, har gitt meg mange gode råd på hvordan jeg faktisk bør reagere når et kompliment blir gitt. Er dessverre en av dem som blir direkte brydd og "fjaser" det bort hvis noen gir meg et.
Ja, det tror jeg faktisk. Men mange ganger tenker jeg at jeg sikkert burde skrapt litt mer med tåa og sett vekk - siden det er det veldig mange andre gjør.
Her hvor vi bor nå så er det et litt tøft miljø, som jeg ikke kjenner meg helt hjemme i. Skjønner ikke hvorfor alle alltid må snakke så mye drit om seg og alt rundt oss. Selv synes jeg det er hyggelig å både gi og få komplimenter, men jeg sier selvsagt ikke ting jeg ikke mener. Tror mange av oss burde/kunne vært flinkere til å ta de pene tankene ut av hodet og si det til den det angår (ikke bare en felles venn eller kollega).
Jeg er knakende flink til å ta i mot komplimenter og takker og smiler når jeg får et: jeg tar det for gitt at folk er oppriktige når de sier jeg ser bra ut, er flink til noe eller oppfører meg fint. Hvorfor skulle de ikke det, liksom. :D
Nei, det er jeg ikke flink til. Eller det kommer an på hva det gjelder. Komplimenter på utseende(ikke at jeg får så mange av dem, altså) takler jeg bare ikke. Jeg blir bare flau og brydd, men selvfølgelig glad inni meg etterpå når jeg tenker på det.
I jobben min(sykepleier) er jeg enda verre. Når en pasient sier:"Åh, så glad jeg ble når jeg så det var deg som kom på jobb" blir jeg brydd og har nesten ikke lyst til å ha noe med den pasienten å gjøre mer. Vet ikke, men jeg blir så redd for at jeg ikke skal klare å leve opp til forventningene og at pasienten skal bli skuffet.
.jpg)
.jpg)
