Jeg har et navn som finnes på engelsk, men det uttales annerledes. Jeg klarer ikke å si hva jeg heter på engelsk å uttale det på mitt morsmål uten jeg bruker uttalelsen på engelsk. Alle navn finnes jo ikke på engelsk, men kan jo uttales annerledes.
Hva gjør du? Hvordan uttaler du ditt navn på engelsk?
Finnes på engelsk, men sammensetningen er ikke helt normal. Jeg uttaler det på norsk, men pleier stort sett å nøye meg med initialene, og blir etterhvert uansett kalt "Ace" etter at de har gitt opp. :knegg:
Navnet mitt duger dårlig på engelsk.
Da jeg studerte utenlands, fikk jeg nytt navn. Det fungerer fint på engelsk, og er egentlig samme navnet (bare på annet språk), så da bruker jeg heller det. :knegg:
Jeg uttaler det som på norsk, men siden ett av navnene er et navn som finnes på engelsk, ber jeg dem bruke det ene og da med engelsk uttale hvis de sliter for mye.
Mitt navn finnes ikke på engelsk og jeg uttaler navnet som en variant som finnes på engelsk for at praten skal gli enklere og at man ikke trenger å si navnet flere ganger.
Navnet mitt er opprinnelig engelsk og jeg uttaler det nok gjerne på engelsk om jeg presenterer meg ja. :nikker: Det ville nok ikke vært helt den store forskjellen om jeg uttalte det på norsk heller.
Navnet mitt finnes på engelsk og uttales omtrent helt likt.
Har også bevisst valgt ganske internasjonale navn på begge guttene, har selv bodd i utlandet i mange år og håper guttene får samme erfaring i løpet av oppveksten.
Mitt navn kan strengt tatt uttales på engelsk, men det er særnorsk og høres vilt merkelig ut slik engelskmennene uttaler det. (Ikke sant, Inagh? :knegg: )
Mitt navn finnes på engelsk, og jeg har amerikanske slektninger, så jeg har vært vant til å høre navnet med engelsk uttale siden jeg var liten, så jeg presenterer meg med engelsk schwung.
Mitt navn finnes på engelsk, men jeg uttaler det som på norsk. De engelskspråklige er raske til å "englifisere" det uansett da, men jeg synes ikke det føles naturlig å introdusere meg selv med engelsk uttale.
Mitt navn finnes på engelsk, men jeg uttaler det som på norsk. De engelskspråklige er raske til å "englifisere" det uansett da, men jeg synes ikke det føles naturlig å introdusere meg selv med engelsk uttale.
Jeg har et fornavn som ikke finnes på engelsk, det er ganske ukomplisert å si det på norsk. Men etternavnet er et ord på engelsk, men med helt ulik uttale. Hvis jeg presenterer meg sier jeg hele navnet på norsk, men om de f.eks. skal ha min epostadresse som er fornavn.etternavn så sier jeg den engelske versjonen med det samme, da blir det aldri feil.
Da jeg bodde i USA brukte jeg bare ett av fornavnene. Og da ble det som med Sitronen - at jeg satte a i stedet for e på slutten. Så egentlig fikk jeg et helt nytt navn. :knegg:
Det der synes jeg er så vanskelig. Den engelske varianten av navnet mitt slutter på -ah, mens mitt slutter på -e. Den engelske siden av familien kaller meg til og med -ah, men jeg synes det er så sært å presentere meg med et navn som ikke er mitt, så det blir til at jeg bruker den norske varianten med norsk uttale. Tror jeg. :gruble:
Mitt navn finnes ikke på noe annet enn Norsk og Tysk vil jeg tro (og Fulani :sparke: ) Jeg kan vel ikke si at jeg uttaler det veldig engelsk, men jeg bytter tonem.
Jeg husker med skrekk at jeg fikk nytt navn hver engelsktime. Hvorfor måtte jeg hete noe annet? Ola fikk hete Ola, Nina hette fortsatt Nina, men jeg fikk altså nytt navn. Jeg heter altså det jeg heter på norsk selv om det uttales helt anderledes på engelsk.
Min mor heter Lisbeth og hele min engelske fars familie kaller henne etter 30 år fortsatt Elisabeth. Mamma har sluttet å rette på dem. De forandrer på mitt navn på tilsvarende måte også. :knegg:
Mitt navn finnes ikke på engelsk og funker dårlig i grunn, men det hender jeg insisterer allikevel. :knegg:
Føles så rart å pressentere seg med et annet navn, så jeg pleier å introdusere meg med helt navn, før mitt forkortede kallenavn kommer på banen.
Kanskje jeg burde hoppe glatt over den første delen snart, har hatt samme kallenavn i mange år allerede så det er jo meg nå det også. :gruble:
Dette handler om kommunikasjon. Jeg anglifiserer navnet mitt, men ikke i den mest ekstreme formen.
Det er langt mere irriterende med en uttale de ikke hører er feil, og mennesker som annstrenger seg. En e utalt som et stønnende "eh" på slutten blir uansett feil.
Navnet mitt finnes på engelsk; jeg presenterer meg vanligvis med norsk uttale, og hvis (når) de ikke skjønner hva jeg sier, så sier jeg det på engelsk for å forklare. (Hvis det ikke er noen jeg skal snakke/bli kjent med, men jeg f.eks. bare skal oppgi navnet mitt i en resepsjon eller ved bordbestilling eller noe sånt, så sier jeg det bare på engelsk.)
Nå er det ikke ofte jeg sier navnet mitt på engelsk, men jeg sier det på norsk. Begge navnene sies litt annerledes på engelsk og da blir det til at de korrigerer det selv. Det er ikke SÅ ulikt.
Jeg har et navn som eksisterer på engelsk også, men jeg insisterer på at mitt navn er med norsk uttale. Da blir det ofte stavefeil i retur - de staver det med -a istedetfor -e på slutten, men men.
Og dette har jeg gjort konsekvent når jeg har bodd i både engelskspråklige land, og tysk/fransk/annet :humre: (frankrike var egentlig bare å gi opp da)
Det varierer.
Svarte at det finnes på engelsk og uttaler det på en engelsk måte.
Sannheten er at det er et nordisk navn som finnes i utlandet: Ingrid. Ved enkel håndhilsing uttaler jeg det på norsk, dersom de spør igjen uttaler jeg det vel på engelsk. Det oppfattes gjerne bedre/riktigere da.
Både mitt og mannens navn "virker ikke" utenfor sine respektive hjemland, så det er ingen vits i å si det på noe annet enn norsk. Maltrakteringa får de ta seg av selv. :nemlig:
Skal jeg sjekke inn på hotell el.l., må jeg stave. Tidvis også i Norge. :rolleyes:
Mitt navn finnes ikke på engelsk. Skulle jeg komme i den situasjon at noen engelsktalende hadde store problemer med navnet kan de få kalle meg en engelsk variant som har samme rot som mitt navn.
Mannen min hadde store problemer i USA. Han har et særnorskt navn med ø i fornavnet og ø og å i etternavnet.
Si ikke det. :knegg: Gammeltanta til mannen flytta til USA i unge år, hun ble hetende "Gønnhild" der borte.
Mitt navn er også et nordisk navn som finnes internasjonalt. Pleier å si det på engelsk, det er både enklest og best.
Jenta vår har fått et særnorskt navn med en av de norske bokstavene i fornavnet. Lurer litt på hva hun kommer til å ville bruke/si når det blir aktuelt. Navnet hennes har en tvillingversjon som fungerer bedre på engelsk, går muligens an å bruke den versjonen i utlandet.
Navnet mitt er like engelsk som norsk, så det har aldri vært noe problem. En tykk L i begynnelsen av navnet er forskjellen på uttalen. Etter mine år i Usa så har jeg hatt mange skandinaviske venner, og det har blitt mange rare uttaler på navn gjennom årene. Men, man venner seg fort til det også. Vi brukte norsk uttale når vi snakket skandinavisk sammen og engelsk variant når vi snakket engelsk sammen. Egentlig itteno`problem.
Jeg er nødt til det, siden "r" uttales annerledes på begge språkene. Da jeg skulle gi barna mine navn var jeg veldig opptatt av at navnene ikke skulle uttales så veldig forskjellig på de to språkene. Emilia går greit, men Daniel uttales annerledes. Det blir ihvertfall ikke et helt annet navn, noe som ville ha skjedd om jeg hadde valgt noe som startet med "J", eller en "e"-endelse til jentenavnet.
Mitt navn funker ikke på engelsk i det hele tatt, så det beste er å uttale det på norsk og så får de knote seg fram til en måte de ønsker å si det på. Barna våre har navn som funker like bra på engelsk som på norsk, så de sier jeg gjerne på engelsk, eller både på norsk og engelsk.