I mangel av et bedre ord. "Nasjonalistisk" har jo fått en uheldig bismak etter hvert. Men, altså, hvor mye nasjonalfølelse har du? Hvordan arter den seg?
Det er litt ref. 17.mai-trådene, egentlig. Hvor mye følelser man legger i denne dagen og at den er en kjærlighetserklæring til "det norske" tror jeg påvirker en del av følelsene vi har til 17.mai, til flaggene og i det hele taget.
Selv er jeg ganske fornøyd med Norge. Det er riktig vakkert på gode dager, jeg liker at vi feirer nasjonaldagen med barne-tog og ikke militærparader. Jeg liker at politikerne våre kan gå "fritt rundt", jeg liker velferdsordningene våre og dugnadsånden og at vi er relativt ujålete og egalitære.
Men det er også plenty ting jeg IKKE liker, og hovedgrunnene til at jeg bor her er vel mest at det er her jeg har familie, og fordi jeg liksom er vant til det. :p Ikke fordi jeg ELSKER Norge, liksom.
Jeg syns vi har et pent flagg, men har ingen "hellige" følelser rundt det. Barna lærer at de ikke skal ha flagget i bakken, men det er mer av hensyn til et "sånt gjør man bare ikke" - JEG får ikke vondt i magen om flagget skulle havne i en gjørmepytt.
Jeg liker nasjonalsangen, som julesangene, omtrent. Men jeg kan ikke si at jeg "ELSKER DETTE LANDET SOM DET STIGER FREM!", sånn med bankende hjerte, liksom.
Følelsene mine for Norge er mer "liker" enn "elsker", vil jeg si. Ideen om å "dø for landet sitt" er helt absurd for meg. Det finnes verdier (demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet) jeg kanskje kan synes det er verdt å kjempe til døden for (om jeg var heroisk anlagt av meg), men jeg knytter dem ikke til nasjonalitet.
Jeg heier ikke på landslaget i fotball - hvorfor skulle jeg det? De SUGER?!
Jeg er ikke opptatt av at Norge skal vinne MGP eller mange medaljer i OL. Jeg syns det er helt uviktig.
Nuh, hvordan står det til med nasjonalfølelsen, sånn opp mot Grand Prix-finalen og 17.mai?
Jeg er nok ganske glad i Norge. Men jeg kjenner at jeg ikke greier å skrive at jeg er nasjonalistisk. :for mange Blitzvafler i ungdommen:
Jeg liker mange ting ved landet vårt og kan finne på å være veldig stolt av en del av det vi får til her. Som at vi har en del sosiale nett som fanger en del av de svakeste her i samfunnet for eksempel. Samtidig er hullene i de samme nettene som en del faller tvers gjennom noe av det som plager meg aller mest.
Jeg er ikke stolt av å bo i et land med 25 % eller noe sånt i oppslutning til Siv Jensen da. :mumle:
Jeg er derimot stolt av å bo i et land som har både barneombud og likestillingsombud og hvor alle mennesker i utgangspunktet er likeverdige og hvor man kan skape sin egen lykke uansett bakrgunn.
Jeg er glad jeg har vokst opp i Norge, og jeg er glad i Norge på den måten at jeg ser det gode vi har her. Men jeg kunne sagt det samme uansett hvilket land jeg kom fra.
Noen utpreget nasjonalfølelse har jeg ikke. Flagget og landet og Typisk Norske Ting har jeg lite følelser for.
For egen, egoistisk del er jeg veldig glad for at jeg har vokst opp i Norge, og at barna mine får vokse opp her. Det er få andre steder i verden jeg heller ville at de skulle vokse opp, når man tar alt i betraktning.
Ellers er jeg helt på nett med deg Polyanna, jeg har ingen sterk nasjonal følelse, noe som selvfølgelig kan ha sammenheng med nettopp det at vi har det så veldig bra her. Det er lite å sloss for. Og det virker som tipper folk i to retninger, for å sette det veldig på spissen. De som ønsker desperat å verne om det norske, og ikke vil at andre skal få del i det, og de som syns selvgodheten tar nye høyder hvert år.
Tja. Som deg har jeg ting jeg liker og ikke liker ved Norge. Jeg har også funnet ut at av de land jeg har vært i, er det ingen andre jeg har mer lyst til å bo i enn Norge. Det skyldes naturen, klimaet, styresettet, velferdssystemet og mye annet. Men elsker? Nei, så sterke følelser har jeg vel ikke.
Ellers liker jeg å se flagg (vårt og andres) bli behandlet med respekt. Historisk har det norske flagget hatt en stor symbolsk betydning, og det er det at tidligere generasjoner har kjempet for retten til eget flagg (og for dem var vel også flagget et symbol på løsrivelse fra en overmakt, kamp for demokrati, grunnlov osv) som gjør at jeg har respekt for flagget. Men jeg kan gjerne kjempe for andres rett til å brenne flagg - ytringsfrihet er en fin ting.
Når det gjelder sport, Grand Prix og andre ting, klarer jeg ikke å opparbeide den store interessen for hvordan Norge gjør det.
Nettopp det at det å leve her er lett og bra er jo en grunn til å sette pris på landet.
Men jeg er ikke enig i de to retningene du skisserer. For meg er det slik at siden vi har fått til såpass mye og har det såpass bra her så har vi et stort ansvar å ta i forhold til å bistå de delene av verden hvor folk ikke har det like bra som oss. Noen hjelpes ved å ta dem hit og gi dem en ny start. Noen hjelpes ved å settes i stand til å få tilværelsen på greip der de er. Og det er en selvfølge for meg at vi tar ansvar.
Når det gjelder nasjonalfølelsen på sport og grand prix og sånn så er det en verden så fremmed for meg at jeg føler meg som er marsboer. Den skjønner jeg ikke opp-ned på.
Jeg er selvfølgelig helt enig med deg i dette, og for meg henger det sammen med punktet om selvgodhet. Jeg syns nemlig ikke vi er spesielt gode på det området.
Jeg får klump i halsen av barnetoget, jeg. :innrømmer: Så kommer russetoget senere på dagen og det er så teit at rørtfølelsen fra tidligere på dagen nøytraliseres. (Russetoget ser jeg ikke på, men jeg gremmes når jeg leser om det i avisen dagen etter.)
Jeg tror ikke jeg har noe ikke-kjedelig å bidra med i tråden. :) Jeg er fornøyd med en god del ting med Norge og misfornøyd med enkelte, og jeg finnes ikke interessert i landslag eller MGP. Å være norsk er en del av identiteten min, men det er ikke noe jeg går rundt og føler noe spesielt for.
Jeg kan ikke si så mye uten å avsløre at jeg kan sørgelig lite om hva som behøves av bistandsarbeid og hva Norge bidrar med og kunne bidratt med. :flau:
Men at vi har et ansvar for å bidra og engasjere oss mener jeg sterkt ihvertfall.
:dulte: Etter at jeg fikk barn kommer jeg ikke lenger enn til "I vogga lå en liten gutt.." på Julekveldsvisa før jeg må slutte å synge på grunn av voksende klump i halsen.
For å spore tilbake: Jeg syns det er veldig fint at 17. mai feires på barnas premisser, og ikke med militærparader.
Jeg eier ikke nasjonalfølelse og jeg bryr meg overhodet ikke om Norge vinner eller taper Grand Prix, fotball-VM eller OL-medaljer og sånt. Likevel må jeg jo si at jeg setter pris på landet jeg bor i, og føler meg heldig som er født akkurat her og ikke noe annet sted. Å være født i Norge er jo som å ha vunnet i lotto, det er et trygt og godt land å bo i.
Samtidig er det trist å tenke på at det er de færreste som har det så bra som oss, og jeg synes vi (inkludert meg selv) burde bli flinkere til å hjelpe dem som ikke har det så bra. Jeg har et snev av weltschmerz i dag kjenner jeg. :sukk:
Jeg er ateist på linje med ekstrematiestene. Likevel griner jeg i kirker. Det har ikke noe med noe å gjøre. Det er hormonelt betinget og skal ikke legges vekt på. Ei heller gråt under skoleavslutninger når ungen leser dikt eller når han bærer fane i barnetog. :nemlig:
Jeg vet du har rett, og jeg synes det høres ille ut. Kan vi ikke finne et bedre begrep for det. Noe werglansk? Nei, da blir det vel noe om mødrene som har grett igjen. :gruble:
Jeg blir forresten rørt av Nordahl Griegs "Til Ungdommen" også, selv om jeg har fjernet meg langt fra målgruppen.
Jeg er glad i Norge, og er begeistret for 17. mai, som en dag der jeg reflekterer over hvor velsignet heldige vi er som bor i et fritt, demokratisk og rikt land.
Jeg kan bli veldig engasjert i sportssammenheng, og heier på landslaget mens jeg gir blaffen i bylaget.
Jeg tror at det som kommer frem i denne tråden så langt er ganske typisk for nordmenn. De færreste av oss er villige til å "dø for vårt fedreland", og vi tar lett på nasjonaldagen. Jeg tror årsaken til dette er nettopp at vi lever i et land med fred og frihet, med gode sosiale rettigheter, godt utbygd velferdssamfunn, godt fungerende demokrati.
Blant en del av den eldre garde, de som har opplevd krig og okkupasjon, tror jeg akkurat det har merket dem i større grad enn vi kanskje forstår. Hvis freden, friheten, velferdssamfunnet, demokratiet og rettigheter er truet, da tror jeg de fleste av oss rimelig kjapt ville stablet på beina en nasjonalfølelse.
Det er jo også ganske lett å se på mange innvandrere, spesielt de som har kommet fra land med krig, ufred og vanskelige sosiale forhold, mange av dem har også en sterk nasjonalfølelse. De engasjerer seg.
Mens her i Norge, hvor vi egentlig har det så bra, så er valgdeltakelsen under 60 %, det er vanskelig å rekruttere folk til å stå på politiske lister, og ingen vil sitte i kommunestyrer, utvalg og komiteer. Vi har det bra, så hvorfor engasjere seg? Hvorfor ha noen nasjonalfølelse, så lenge den ikke er truet?
Vi har nok litt lett for å ta både fred, frihet og velferdsstat som en selvfølge.
Er det slik at mange savner et nasjonalt felleskap, 50-tallet, dugnad, bygging av landet, nabokona som bryr seg, ... -men at det er politisk ukorrekt å innrømme det? Jeg tror kanskje ja..
Det er nok sant. Fordi det alltid har vært en selvfølge for oss.
Jeg kan godt se at det må ha vært sterkt å oppleve en sterk følelse av fellesskap mot en felles fiende og vanskelige forhold, men jeg foretrekker likevel nåtiden og min nåtidige mangel på "noe å dø for". Alt var ikke mye bedre under krigen. :)
Helt klart. Jeg foretrekker også å ha et samfunn hvor folk er laid-back og tar velferd og frihet som en selvfølge. Men jeg tror som sagt at den manglende nasjonalfølelsen har en årsak, og at det ikke er fordi vi ønsker å være inkluderende. Og ikke minst at de kan snu, hvis nasjonen igjen blir truet.
Jeg har veldig klump i halsen på 17. mai, ja bare jeg tenker på dagen. Men ikke fordi jeg er så nasjonalistisk av meg, men fordi jeg elsker festdager, griner for ingenting og synes det er så rørende med alle de glade barnefjesene og bunadene og bladene på trærne, togene og flaggene på bussene og og og ... Ja, you get my drift. :knegg:
Tror de fleste av oss her på FP ikke kan savne noe vi aldri har opplevd. ;) Vi var jo ikke født på 50-tallet.
Men jeg tror at 17. mai i den formen den feires her i landet har blitt en slags skivebom. For de eldre som husker krigen og okkupasjonen er dagen høytidelig og alvorlig, nasjonalsangen med en tåre i øyekroken, og det er plagsomt å se tyske flagg. Mens for de yngre er det blitt en flerkulturell underlig dag, med is, pølser og grilling. Og etter hvert som de eldre dør ut vil 17. mai miste sin symbolske stilling, det er jeg overbevist om. De fleste som feirer 17. mai i dag gjør det fordi det er tradisjon, ikke fordi nasjonaldagen som sådan oppleves som viktig.
Jeg tror vi har det på denne måten fordi vi ikke føler Norge som truet på noe vis. Vi har det utrolig bra, og vet å sette pris på det.
Jeg vokste opp veldig tett med besteforeldrene mine som har opplevd krigen og har bodd i utlandet. Dette har gjort at jeg setter større pris på nasjonaldagen enn det mange gir uttrykk for her. Jeg oppfatter 17. mai som en dag hvor vi feirer hvor heldige vi er som bor i Norge. For vi er virkelig utrolig heldige som gjør det.
Jepp, nolo sa det. Eg kjem frå ei familie der vi har fått inn motstandskampen med morsmelka, og slikt set spor. Det er inga sjølvfølge å leve i eit fritt land. Eg er sjølvsagt for fleirkulturell feiring av dagen og for meg er det ein viktig bit av den nasjonalromantiske kjensla at vi lever i eit fritt land der det er lov å feire "sitt" Noreg.
Jeg har sett 50-tallet på film og hørt folk snakke om det. Likte det. Fellesskap og fin stemning. Sikkert mye drit og, men henviser til det aspektet ;)
Jeg er veldig enig med bina. Jeg er glad i Norge, men jeg har ikke noen utpreget nasjonalfølelse, men jeg er helt overbevist om at jeg ville fått den hvis de tingene jeg setter pris på med Norge hadde blitt truet. (NB! Tap i MGP regnes ikke akkurat som en trussel. :p )
Det eneste punktet hvor jeg regner meg som nasjonalistisk per i dag er på naturen. Jeg synes Norge er et voldsomt vakkert og variert land. Jeg er også temmelig nasjonalistisk på mat, poteter, jordbær og epler fra Norge.
Vel, du snakker og skriver norsk og synes det er om å gjøre å skrive riktig, for eksempel - jeg skjønner jo at det er bare fordi norsk tilfeldigvis er ditt språk, og hadde du vært nederlandsk, hadde det vært korrekt nederlandsk du var opptatt av, men sånn er det jo med meg også. :) Jeg synes ikke norsk er viktigere eller bedre enn andre språk sånn generelt, men det er det språket som er mitt, og dermed en del av identiteten min. (Som navnet mitt, liksom.)
Joa, jeg ser jo at det rasjonelt sett er sånn. Men, jeg synes jo det er like om å gjøre å skrive/snakke riktig engelsk, for den del. Og tysk. Bare at der er jeg litt mer "challenged". :flau:
Driver du og henviser til sene meldinger med spørsmål om ordklasser nå? :knegg:
Og ja, jeg også synes det er viktig å snakke/skrive korrekt samme hvilket språk jeg bruker. Men hvis vi f.eks. hadde bodd i utlandet, ville jeg syntes det var viktig å lære Poden norsk, selv om han ikke ville ha spesiell bruk for det, fordi det er det som er vårt språk, og jeg synes også det er viktig at han (og jeg, for den del) kjenner til, tja, sentrale norske bøker eller historiske hendelser og slikt.
Jeg er glad jeg er norsk, av samme grunner som mange nevner her. Velferd, natur, fritt land, 17.-mai-barn osv.
Jeg er ikke nasjonalistisk, men nasjonalromantisk. -Eller litt patriot, kanskje …?
Og jeg ELSKER norsk melkesjokolade!!! :nam:
Som har flyttet deler av produksjonen til utlandet …
Jeg er nok veldig på linje med deg Polyanna, helt til det kommer til sport (MGP driter jeg i). Når det kommer til sport synes jeg det er godt når vi "gruser" svensker, finner og russere på ski. Det var fantastisk å slå Brasil i fotball (ja, jeg er der enda), og når håndballandslagene (både kvinner og menn) spiller er jeg minst like svett og har like høy puls som spillerne.
Jeg er glad jeg er født i Norge, men det er mer pga. at det er et godt land å bo i (for de aller fleste), og det eneste jeg har noe å utsette på er klimaet. Landet er for langt, og det er for mye drittvær i nord. :nemlig:
Jeg elsker naturen, virkelig ELSKER, særlig vestlandet og fjellene og jordene på hjemstedet mitt. Jeg er uhyre stolt av landet mitt, uten at jeg kan betegne meg som nasjonalist.
Jeg applauderer og er uhyre takknemlig overfor velferdsstaten, for jeg vet at hadde det ikke vært for den, ville jeg aldri hatt råd til utdanning eller barn nummer to. Jeg ville endt opp et ganske annet sted enn hva som er mitt maksimale potensiale. Jeg ville vært sykere, mer ulykkelig og langt fattigere. jeg er overlykkelig for at det er evnene og ikke lommeboka som gir utdanningsmuligheter, at jeg kommer på sykehus hvis jeg blir syk, uansett hva jeg tjener.
Jeg liker lovverket vårt, hvordan det er fokusert på kvinner og barn, feks. At Norge var tidlig ute med kvinnelig stemmerett, abortlov, barnelov, barnevernslov, arbeid for likelønn osv. Det er et godt land å være kvinne i, ha barn og karriere samtidig (virkelig ingen selvfølge) og et land der man har høy grad av likestilling i heimen.
Eller. Jeg heier ikke veldig på fotball da, men handballjentene ligger mitt hjerte nært.
17.mai er ingen hurradag for meg, jeg synes det er pes. :o Jeg kunne godt tenkt meg gjøre noe helt annet. Men vi må vel holde koken i en 12-14 år til, for barnas skyld. :sparke:
Heller julaften enn 17.mai her. Men jeg har ikke et overveldende forhold til julaften heller. Husker mange rundt meg ble fullstendig sjokkert da jeg valgte å feire julaften hjemme hos min ex i Tønsberg 3 mnd etter at vi ble sammen. :knegg: Skal du ikke være HJEMME? :sjokk:
Eg kjenner godt at eg er glad i landet mitt når eg ser ut vindauget på ein blå himmel, høge snødekte fjelltoppar, djupe speilblanke fjordar og grøne bjørker som bles lett i vinden. :rørt:
Endelig et innlegg jeg kan signere. Har litt lite tid i dag. :knegg: Føyer bare til human innvandringspolitikk. Og har nok ikke så sentimentalt forhold til naturen.
Sånn midt på treet til vanlig (17. mai er hyggelig dog uten klump i halsen, naturen er flott men driter i MGP), og litt ekstra da jeg bodde utenlands ;)
Jeg er nok litt her altså.
Og når man attpåtil ser flagget vaie i vinden på utallige flaggstenger, ja da får jeg en patriotisk følelse for å kalle det for det. Likeså når jeg ser bunads, og dresskledde mennesker vrimle rundt i byen. Tenk at vi har en dag her i landet da de aller fleste ikler seg det fineste man har, bare for å feire landet man bor i. Jeg syns det er ganske fantastisk jeg da.
:ønsker meg flaggstang:
Min følelse for 17.mai har blitt sterkere med årene. Og vondere. For hvert år som går blir det tydeligere og tydeligere for oss at dette er en barnas dag, og det er ikke så godt å kjenne på. Samtidig blir jeg mer og mer takknemlig for alt landet vårt har å by på. Vi har jo vunnet i lotto alle vi som bor her, det er verdt å feire bare det.
Syns ikke nasjonaldagen og landskamper/MGP har noe med hverandre å gjøre. For meg handler 17. mai om frihet, demokrati, privilegier, alt det fine vi har i Norge. En dag da alle feirer, og på den måten blir bittelitt oppmerksom så man ikke tar alt for gitt. Disse følelsene burde vel muligens heller vært knyttet opp mot frigjøringsdagen, men barnetog m.m, gjør 17. mai til en finere dag. Frigjøringsdagen er mer "vi skal aldri glemme". Nasjonaldagen har et lysegrønt skjær og er full av håp. Når det gjelder å dø for fedrelandet, så er det vel hva et land kan representere; frihet og rettigheter, det handler om, ikke arealene som sådan.
Jeg vet ikke om jeg vil kalle meg nasjonalistisk, er ikke så glad i merkelapper. Men jeg er veldig veldig glad i Norge! 17. mai synes jeg er en flott dag, og jeg er opptatt av å lære barna respekt for flagget, ikke dra det langs bakken og bruke det til fektekamper. Jeg synger stolt nasjonalsangen og kan nesten få en tåre i øye av den når man synger sammen med masse mennesker og musikkorps. Jeg liker kongefamilien og jeg blir stolt når Norge gjør det bra innen idrett i utlandet, og også om vi vinner MGP.
Ting jeg vil trekke fram som gjør meg så glad i dette landet, er:
Gratis utdanning
Bortimot gratis lege- og sykehustjenester
Flott natur
Frisk luft
Politi går ikke med pistoler
Mindre vold enn mange land
Ingen fare for store naturkatastrofer
Ingen spesielt farlige rovdyr, slanger, edderkopper osv.
Et forholdsvis vennlig folk - høflige mot hverandre (med unntak selvsagt)
Ganske flinke når det gjelder miljøpolitikk
Bra bistandspolitikk
Trygt for barn å vokse opp
Stort fokus på barns sikkerhet
Bra barnehagedekning, begynner i hvert fall å bli
Og det er nok mye mye mer jeg kan dra frem. Det jeg ikke liker med Norge, er alle som syter over at det ikke er bra nok her. Bomringen er for dyr, bensinen er for dyr, politikerne er ikke gode nok, maten er for dyr og mye mer. Jeg liker ikke at så mange synes det er greit å forsøple naturen vår, og viser null respekt for den. Jeg liker ikke manglende respekt for folk som insisterer å gå inn på buss og t-bane, før de som skal gå av har fått komme seg av og også de som sperrer hele rulletrappen. Dette viser en selvgodhet og oser av at de kun tenker på seg selv. Manglende oppslutning ved valg og alle som stemmer på FRP viser nok alle disse som tar mye for gitt og ikke bryr seg så mye om hva som skjer rundt seg.
Vi SKAL og BØR være stolte over at vi bor i Norge. Vi sulter ikke, vi risikerer ikke å bli drept bare av å gå på gaten, vi blir ikke drept av å si vår mening, ingen naturkatastrofer truer vår sikkerhet, vi har et velferdssystem som ivaretar de aller fleste.
Stolt syns jeg man kan være over noe man kan ta fortjeneste for, jeg mener at jeg ikke hadde særlig mye med at jeg ble født i Norge. Så jeg skjønner ikke helt den med at jeg skal være stolt av å bo i Norge, jeg heller.
Jeg vil jo håpe at vi som bor her i Norge er med på å opprettholde landet slik vi vil ha det. Jeg er stolt over velferdsstaten og grunnen til at jeg føler meg stolt og ikke bare takknemlig er jo at jeg også bidrar. Naturen derimot føler jeg meg ikke stolt over, bare takknemlig. Det er ikke min fortjeneste at vi har så fine fjell. :p
Jeg tror også jeg kan si at jeg er stolt over å være nordmann.
Norge som land har utrettet mye godt rundt om i verden pga oljepengene vi er så heldige å foreløpig ha. Selvfølgelig er det mye mer vi kunne ha gjort både for våre egne og andre, men jeg er allikevel stolt over landet jeg bor i, pga dette og at vi har klart å lage et samfunn som er så til de grader godt å leve i. Samtidig er jeg takknemlig for å bo her, nettop vi har det så godt.
Hvorfor skal vi være så redde for å være stolte? Det er vel heller få som subber med labben og med kuet nakke forteller at man er fra Norge.
Og man kan jo godt være både takknemlig og stolt på en gang.
Jeg synes også det er mer rimelig å være takknemlig enn stolt for at vi har det bra. (At vi har det veldig bra på veldig mange måter, og at Norge på veldig mange måter er et veldig bra land, er jeg såklart helt enig i.)
Jeg er glad og takknemlig for at jeg ble født som borger i en velferdsstat, med alt dette medfører av trygghet, fordeler og muligheter, men det er jo ikke akkurat noen prestasjon å trekke dette loddet. Stolt er jeg vanligvis over ting jeg har ytt noe for å oppnå, ikke over tilfeldigheter som at jeg er norsk eller kvinne eller født på syttitallet.
Nå greide jeg å plassere hvorfor jeg synes det blir litt feil for meg å bruke "stolt"-ordet når det gjelder hvor bra vi har det i Norge: Fordi det på en måte impliserer at dersom man kommer fra et "mindre bra" land (f.eks. et mindre demokratisk eller mindre rikt land), så har man da mindre grunn til å være "stolt", og det i sin tur impliserer at man til en viss grad bør skamme seg hvis man kommer fra et slikt land. Og det synes jeg jo absolutt ikke man bør.
Det tenkte jeg også på, men jeg tror alle land har noe å være stolt av jeg. Om det så er kulturen eller noe landet har prestert, så tror jeg det i alle land finnes ting man får en "patriotisk" følelse av å tenke på.
Jeg syns jo alle skal være stolte av oprinnelsen sin. Og det tror jeg faktisk de aller fleste er, på en eller annen måte. :jupp:
:ja:
Jeg tenker litt sånn også, og skjønner godt hva du mener. Jeg er nok mer glad og takknemlig enn stolt, men jeg synes ikke det nødvendigvis er galt å si at man er stolt over landet sitt.
Ja, jeg skjønner godt at man kan si at man er stolt av kulturen sin og sånt, men å være stolt fordi Norge er et av de rikeste landene i verden, og fordi vi har det bedre enn de fleste i verden, som Tito sa, det blir merkelig for meg.
Jeg er veldig splittet, kjenner jeg. Jeg har vokst opp med en svært patriotisk far og hadde "Hvor hen du går i li og fjell" som yndlingssang da jeg var barn. Jeg får tårer i øynene på Vår Frelsers Gravlund når det legges ned krans for Hansteen og Wickstrøm på 17. mai, og jeg har sittet med klump i halsen da jeg fikk inn utenlandssendingen med opplesning av "kongebjørka" da jeg var i utlendighet på 17. mai.
På den andre siden synes jeg at nasjonalismer er uting. Jeg foretrekker en "åpen" og mangfoldig verden og ikke "lukkede" homogeniserende nasjoner (hermetegn fordi slike ting finnes jo ikke).
På den tredje siden er jeg glad jeg er norsk, men først og fremst fordi jeg hadde flaks og ble født i et rikt land og ikke fordi jeg tror at nordmenn er noe spesielt bedre eller flinkere enn andre. Men jeg synes at "vi" har forvaltet de ressursene og mulighetene vi har fått på fornuftig vis - for det meste. Og i hvert fall for landets egne borgere. Eller - vi bruker jo ressursene på oss selv som tilfeldigvis er født innenfor nasjonens grenser og fordeler dem ikke mer rettferdig til dem som hadde litt mer uflaks. Men verden går jo ikke rundt uten organisatoriske enheter som stater, og en hver er seg selv nærmest. Og det er fint med demokrati, ytringsfrihet, likestilling og alt det der.... Men å feire det så voldsomt?
Jeg vet ikke, jeg. Det enkleste på 17. mai er å la følelsene regjere og få klump i halsen når nasjonalsangen spilles og bli rørt av finpyntede unger med flagg i hendene. Men med en aldri så liten bismak i munnen.
Jeg tror det er utrolig få som tenker slik AC. Det ville i så fall vært utrolig synd om folk tar det for gitt å være født i et land som Norge.
Kanksje det er nettop derfor så mange syns det er fint å feire 17.mai? For å vise at man er takknemlig for å leve her i Norge, uansett om man er fra Norge eller andre land.
Jeg er en elendig nordmann. Jeg kan ikke fordra det som ikke er urbant. Jeg unngår fjellheimen, bygder og småbyer og skogene. Jeg kan ikke fordra snø, og eneste grunn til å gå på ski er treningseffekten. Alt det nordmenn flest synes er skikkelig stas synes jeg er gørr kjedelig eller usexy. :ærlig:
Allikevel er jeg stolt av å være norsk fordi vi har den velferdsstaten vi har, fordi vi tillater myke verdier som korte arbeidsdager og lange foreldrepermisjoner. Det er mulig å få arbeidsledighetstrygd uten å bli baktalt av naboer fordi man er en belastning for samfunnet. Altså et mykt samfunn. Jeg er også bittelitt stolt av vikinghistorien vår. :flau: Ikke fordi det er så schtilig å voldta og plyndre, men det er nå engang noe ganske barskt over vår historie. Jeg har også mange tanker rundt hvordan 17. mai feires, men det hindrer ikke at jeg synes det er fint med barnetoget, og jeg går gladelig i bunad.
Jeg kjenner meg priviligert over å være norsk, men må vel innrømme at jeg har lyst til å emigrere til varmere strøk og større by enn hva man finner her til lands.
Jeg finnes ikke patriotisk om man kan dele det opp på denne måten. Jeg bryr meg ingenting om norske utøvere av idrett og musikk vinner ting.
Samtidig så er jeg faktisk veldig nasjonalistisk på vegne av Norge og tildels Europa. Jeg synes Europa er den aller beste verdensdelen, selv om det ikke er perfekt så er jeg veldig glad for at jeg lever i en del av verden hvor likhet uavhengig av kjønn, seksuell legning og rase er satt så høyt, at demokrati og ytringsfrihet er idealene. Selv om jeg ser selvfølgelig at det er ikke ideelt.
Det er mange ting som jeg ikke er stolt av når det gjelder landet vårt, men nå sier jeg noe om hva jeg er stolt av.
Jeg er oppriktig veldig stolt av at den norske oljeformuen ikke gikk til kongefamilien eller til overklassen, men at den er beholdt for det norske folket. Det er vel knapt noen land i verden hvor det har skjedd bortsett fra her.
Jeg er stolt av at alle de store partiene er enige om at man skal ha et offentlig helsevesen (og til og med Frp er jo enig i det, det er jo bare uenighet om hva som er riktig vei) fordi man ønsker en likhet uansett hvilken klasse man kommer fra.
Jeg er stolt over at styresettet i Norge i hovedsak går mer på at man prøver å gjøre samfunnet sånn at folk skal ha det bra, mer enn at det styres av rigide leveregler som kommer av religion.
Jeg er stolt over at i en periode (det holder på å snu med bølgen av nyreligiøsitet som kommer dessverre) så har man hatt en kultur på at viktige beslutninger helst skal være fundert på fornuft og rasjonalitet.
Samtidig så får jeg kvalmefornemmelse over de nordmennene som tror at de eier verden og har blitt sutrete og innbilske.
Jeg er stolt av Norge og har et stort hjerte for mitt land.
Samtidig så var jeg så "grusom" at jeg skrev brev til 17. mai-komiteen og spurte om de kunne legge om 17- maitoget slik at våre elever slapp å gå så utrolig langt for å komme tilbake til sin skole etter fellesarrangement i nede i byen. Jeg lærte da at å endre på en rute til et 17-maitog er som å prøve å flytte fjell med en tannpirker....
Kultursjefen skrev til meg at de hadde prøvd å flytte toget en gang pga graving mitt i traseen, men da ble det bråk. De måtte fylle igjen og grave opp etter 17. mai. 17. maitog flytter man bare ikke på.... Det er jo tradisjon må vite....
Før hadde man en skole midt i byen. Nå har man flere skoler lenger vekk fra sentrum av byen, men 17. maitoget rører man bare ikke.
Jeg tror også at man kan være stolt over landet sitt uansett hvor man bor i verden. Og jeg tror at alle land har noe å være stolt over - alle land har noe positivt med seg, det tror jeg. I hvert fall noe de selv opplever som flott. Og vi er alle med og bidrar til at landet vårt er det det er, og når man er fornøyd med hvordan det er, synes jeg ikke man trenger å være redd for hvordan det er.
Når det gjelder Norge og at det er et rikt land, synes jeg gjerne at man kunne brukt ennå mer på bistand, for å hjelpe de som har det verre i landet. Det er ikke om og gjøre for meg å bo i et land med mange goder, jeg vil heller at alle har det litt bedre.
For å komme med ett av hundrevis av eksempler. Vi har f.eks. stemt frem en regjering som f.eks. har vedtatt en ny ekteskapslov. Det er klart mannen i gata er med på å påvirke uten at man viser finger til folk fra Somalia av den grunn. Og da er det velt helt logisk og fair å si at man kan være stolt?
Jeg er nok veldig patriotisk. Ordet nasjonalistisk har en litt negativ klang for meg.
Jeg er glad i Norge, føler meg heldig som er født i et land som Norge.
Og så heier jeg ekstremt mye på norske idrettsutøvere og håper så mye på norsk suksess i MGP at jeg nesten blir kvalm av spenning. :what:
Har ikke lest hele tråden...men siden du roper på andre som får klump i halsen på 17.mai - her er jeg. :fnise:
Jeg blir nemlig så rørt på 17.mai at tårene sprenger på! Det helt fantastisk i Oslo sentrum når lyden fra korpsene nærmest buldrer fra alle gatehjørner, sola skinner og alle er pyntet, glade og tålmodige. Når folk slipper seg løs og danser etter korpsene - da er det 17.mai for min del. :elsker: (Gammel korpsjente).
Derimot finner jeg ikke langtekkelige 17.maitaler gjennom sprakende høytalere like sjarmerende. Eller folketomme bydeler i surt 17.maivær.
Ellers er jeg glad i Norge og sjeleglad for at jeg er kvinne i nettopp dette landet. Jeg er ikke særlig begeistret for det norske herrelandslaget i fotball, men håndballjentene derimot! Jeg er glad for vårt offentelige helsevesen og alt annet som ikke er privatisertihjel...jeg er ikke glad i blærete nordmenn i utlandet som skal mobbe svensker eller andre. Ei heller i blærete nordmenn i utlandet som konstant glemmer å si "please".
Hvor skal jeg begynne? :gruble: Jeg har bodd utenlands og sett Norge fra utsiden og vet godt at vi ikke er så veldig viktige og betydningsfulle ute i den store verden. Det er i grunnen ikke så mange som er opptatte av oss, de skriver ikke om oss og det aner ikke hva vi står for eller er opptatte av. Det er i grunnen mest opptatte av seg selv og det mye mer enn hva vi er. Jeg er drittlei av å lese, også gjentatt til det kjedsommelige av folk her, at vi er selvgode og selvopptatte og selvforherligende. Det er vi så visst ikke! Sett i forhold til andre nasjoner er vi for de reneste amatører å regne i så måte. Så fort noen sier et pip her til lands om at vi egentlig ikke er så verst, så er det fader røske meg 100 stykker som står klare med Janteloven og klasker den i hodet på vedkommende og sier at nå må vi ikke være så selvgode og selvopptatte og selvforherligende! Vi er ikke det. Tro meg!
Når det gjelder feiringen av nasjonaldagen, så er jeg som før nevnt av den mening at jeg synes det er veldig flott hvis noen vil ta på seg sitt opprinnelseslands nasjonaldrakt til ære for Norges nasjonaldag, men at flagget sitt kan de holde for seg selv den dagen og bruke til feiring av egen nasjonaldag. Jeg synes det er flott at vi kan feire nasjonaldagen vår på en så hyggelig og inkluderende måte som det vi gjør, det er rom for alle å være med på feiringen. Jeg røres av haltende taler fremført av nervøse sjuendeklassinger og selvoppnevnte forsangere, som synger ørlite granne falskt og korps med små mennesker som går aldri så littegrann i utakt og nedleggelse av kranser og alt som hører med.
Jeg lar meg rive med av resultater innenfor oskure sportsgrener. Jeg synes det er moro når folk fra en liten avkrok i verden kan hevde seg, men når det er sagt så har jeg vel aldri heiet høyere i sofakroken på noen enn jeg har gjort på Mirre fra Kazakstan. :) Jeg tror nesten det er mer underdog-greia enn nasjonalfølelsen der.
Sånn rent bortsett fra det så har vi det inderlig godt i dette landet og selv om det alltid er forbedringspotensiale, så er det for småtterier å regne. Jeg er veldig takknemlig for å bo i Norge.
Nenne: :applaus: For et flott innlegg! De to første avsnittene er jeg bare kjempe-enig i. Hør, hør!
Ellers tenkte jeg at jeg skulle skrive her fordi jeg føler jeg var med litt på utgangspunktet for spin-off'en. Det med å vise nasjonalpatriotisme på 17 mai, og inkludere eventuelt hvilke andre flagg. For å bruke argumentet her som der; vi må unne (de nye, dvs ikke de som kriget mot oss for 70 år siden) tyskerne å være like nasjonalpatriotiske som vi unner alle andre land. Jeg fikk inntrykk av at en del her ikke var enig i det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
-Trevor-R.jpg)
