Det forundrer meg ikke at drukning sto for en stor del av dødsulykkene på 50- og 60-tallet. Jeg er 53-modell og vi dro på stranda uten voksenfølge før vi lærte å svømme, dvs. under 7 år. Med foreldrenes velsignelse.
Hva tror du tanken bak det var egentlig?
Min mor er 50-modell og kan fortelle det samme. Hun hadde en nær-drukningopplevelse der hun ble hentet opp av sin eldre bror.
Jeg som -67 modell fikk også lov til å gå på stranda, og jeg husker når jeg ble litt større - 10 + kanskje, så lekte vi under kaia ved båtbyggeriet. Ei sånn gammel trekai, med store rundtømmerpåler i kryss og tvers under. Det var spes. morsomt da det var flo i emning, for da kom vannet helt oppunder plankene :rolleyes:
Broren min som er 2 år yngre enn meg, fikk sin egen båt av faren vår da han var 6, i aluminium med flytetanker foran og bak - sikker og bra båt. Men gutten rodde først, siden brukte påhengsmotor UTEN redningsvest. Det er jo rart han lever egentlig. Jeg får angst om sønnen min går ned til en liten bekk nedenfor her :skrekk:
Jeg minnes en episode fra 70-tallet. Jeg var sikkert 8, søstra mi 2. Jeg kikker ned i bølgene, og der ligger hun og kikker forundret opp på meg. Jeg plukket henne opp og så etter mamma. Hun lå og solte seg med lukkede øyne, og jeg husker ikke engang om jeg fortalte henne det eller om vi bare badet videre.
I familien min er en av de "morsomme" historiene fra 70-tallet bilferien da jeg var 4 og broren min 1 år, da jeg kastet opp i bilen fordi broren min tråkket meg på magen mens jeg lå og sov. Da kjørte vi altså om natta, og hele baksetet var gjort om til seng vha. kofferter på gulvet og madrass over kofferter og sete. Baki der kravlet broren min og jeg rundt helt fritt. Jeg synes det er helt utrolig å tenke på.
Vi hadde madrass i bagaserommet på bilen (en stasjonsvogn) hvor vi sov når vi skulle kjøre langt til hytta. Og jeg syklet på 3-hjulssykkel alene til butikken på en vei som ungene mine ikke får slippe ut på alene før de blir sikkert 9-10 år. Veien er den samme som før, men befolkningsveksten i området og antall biler som kjører på denne hovedveien er vesentlig forandret.
Men det er helt utrolig at det gikk bra. Mannen hadde ei kusine som døde 4 år gammel når de var på vei til bursdagsbesøk til dem. Bilen kjørte ut av veien og hun døde, mens ingen av de andre i bilen hadde en skramme. Det var både lav fart og de traff ikke noen andre.
Grunnen til at det gikk bra med søsteren min og meg er jo veldig enkel: vi var aldri med i en bilulykke. Venninnen min var ikke så heldig: hun ble kastet ut av vinduet av deres bil og inn gjennom vinduet på bilen de frontkolliderte med da hun var seks år gammel. Jeg pleier å tale hennes sak når folk sier at "det gikk da bra med oss".
Vi kan jo si at det gikk bra med oss nettopp fordi vi var av de heldige. Selv kan jeg konstatere at hvert øre jeg har brukt på bilsikring over snart nitten år hittil har vært bortkastet, vi har aldri kollidert. Barna mine kunne godt ligget og sovet i baksetet slik det beskrives her, de ville vært like hele. Ikke har jeg hatt behov for så mye av de forsikringene jeg har betalt for i dyre dommer heller.
Men jeg har også en venninne. Hun mistet sin datter for noen år siden. Bilulykke. Barnet var den eneste som var usikret. De andre i bilen kom fra det uskadd. (Og for ordens skyld: Det var ikke min venninnes bil, og hun var ikke med i bilen heller.)
