Jeg begynte å tenke på dette da jeg leste trådene om partnerdrap, men syntes det ble å spore diskusjonen litt vel mye av, om jeg tok temaet opp der. Det ble av noen hevdet at drapsmenn var onde mennesker. Og da begynte jeg å lure litt på hva et ondt menneske er, og hva som gjør et menneske ondt?
Jeg tror ikke at mennesker blir født onde. Ok, vi kommer med et visst genetisk grunnlag og et grunnlag for personligheten vår, men jeg tror vi formes gjennom oppveksten, ut fra den oppdragelse og kjærlighet - eller mangel på det - vi får.
Feks er det bevist at barn som har en ustabil barndom, med mange "omsorgspersoner" og lite nærhet, kan utvikle tilknytningsforstyrrelser av ulik grad. Som gjør at man blir mindre empatisk og i verste tilfelle rett og slett psykopatisk. Man mister evnen til å knytte seg til andre mennesker, og svik i tidlig barndom kan gi varige og uhelbredelige skader på sjelen.
Det er lett å synes synd på barn som vokser opp i hjem hvor de blir mishandlet og neglisert, men på et eller annet tidspunkt slutter disse barna å være små man synes synd på, og i noen tilfeller ender de opp som voksne man er redd for. Tror jeg.
Min teroi er altså at ingen mennesker er født onde, men at de er et produkt av sine omgivelser. De har kanskje en medfødtpersonlighet som gjør dem mer disponert for å bli negativt påvirket av en dårlig oppvekst, jeg prøver IKKE å si at alle som har hatt en kjiip eller til og med grusom barndom, er potensielle drapsmen! Men jeg tror at alle som ender som drapsmenn må ha blitt skadet på et eller annet vis på et eller annet tidspunkt. Eller være født med eller ha fått en hjerneskade på et eller annet tidspunkt.
Uten at jeg synes at en dårlig barndom rettferdiggjør drap da...
Jo mer erfaring jeg får innenfor psykiatrien, jo mer ser jeg viktigheten av å ta med relasjon og tilknytningsteori når man skal se på personlighetsutvikling.
Likevel forskes det endel på dette med medfødt ondskap. Har ikke så mye kunnskap om det selv, men i følge en kollega (psykolog) så heller man i den retning at slike personlighetstrekk kan være medfødt.
Jeg tror ikke alltid at man kan legge skylden på en grusom barndom. Det finnes jo drapsmenn/-kvinner og voldsutøvere som har søsken som klarer seg veldig bra.
Ja, men det kan skyldes at man har ulike forutsetninger mht personlighet. Som sagt mener jeg ikke at alle som har hatt en vond barndom er potensielle drapsmenn.
Jeg er rimelig sikker på at man kan fødes med forutsetninger som gjør man mer disponert for personlighetsavvik og forstyrrelser.
Resiliens avhenger mye av barnets egen "deltagelse" i eget liv, og barn har helt klart forskjellige forutsetninger (intelligens, utseendet, f eks) for dette. Det er vel sjelden meningen at man skal "skylde på" en vanskelig barndom, og unnskylde, men heller forklare.
Jeg tror heller ikke at man fødes 100% like, jeg tror også at man har et utgangspunkt. Men jeg tror ikke at noen mennesker er født onde. Jeg tror enten at de må ha en medfødt hjerneskade - kall det gjerne personlighetsavvik, eller at de har opplevd ting i oppveksten.
At noen er mer disponert for psykiske sykdommer enn andre er jeg ikke i tvil om. Psykisk sykdom er vel bevist arvelig.
Men psykisk syke mennesker er jo ikke automatisk onde, eller potensielt onde.
Det kommer vel an på hvordan du definerer ondskap. Jeg tenker på det med utgangspunkt i handlingene. Og da er det det samme om det er en hjerneskade eller "noe annet" som er årsaken. Poenget er at det er medfødt, så da mener du jo egentlig at det er mulig å bli født "ond".
Nei, jeg tror ikke det finnes helt optimale forhold. Jeg så på det som et hypotetisk spørsmål. Om det fantes helt optimale oppvekstforhold, så tror jeg likevel det kunne vokse opp mennesker der som ville begått onde handlinger.
Det er der jeg er uenig. Jeg mener at de bare er født med forutsetninger som gjør at de responderer på hendelser på en annen måte.
Men jeg har jo ikke peiling, sånn egentlig, det er bare noe jeg tror ;). Jeg klarer bare ikke å se for meg små babyer som født onde. Jeg tror at det må være noe - slag i hode eller foreldre som ikke ga nok nærhet på kritiske tidspunkt i livet. Et eller annet som har skadet barnet i etterkant av fødselen.
Jeg tror også at mennesker er et produkt av sine omgivelser. Man kan ha en optimal oppvekst, men hva er en optimal oppvekst? En optimal oppvekst kan være optimal for noen, men samtidig være uheldig for andre. Mennesker er forskjellige, og DET er medfødt. I en søskenflokk kan denne "optimale oppveksten" være riktig for 2 av 3. Mens den tredje har kanskje noen medfødte faktorer som gjør at enkelte ting i oppdragelsen og oppveksten burde vært gjort annerledes. Og disse tingene kan være med på å skape et menneske som ender opp med å gjøre onde ting.
Om det finnes mennesker som er onde er en annen ting. Jeg liker ikke merkelapper. Man kan gjøre onde ting, men er man da automatisk ond? Finnes det mennesker som kun er onde? Det er i så fall ikke mange.
Jeg kjenner jeg grøsser langt inni ryggmargen når noen hevder at barn fødes med en medfødt ondskap!
Jeg tror:
De fødes med personlighet og temperament, ja, men man kan ikke skalere dem på en ondskapsskala av den grunn. Og noen har organiske dysfunksjoner som også kan spille inn her.
Fordi vi er ulike, har vi også ulike behov. Og vi utvikler oss i samspill med omgivelsene. I starten av livet vil det primært være foreldre, og gradvis utvides radiusen på miljøet vi samhandler med. Et urolig barn vil for eksempel lettere møtes med frustrasjon fra foreldrene, med det resultat at barnet blir mer urolig og oppleves som "vanskelig" osv. Det skyldes ikke utelukkende miljøet og ikke utelukkende arven. Det er måten de virker inn på hverandre.
Noen har kanskje medfødte egenskaper som gjør at de har et smalere spekter av måter de kan møtes på (klønete forklart, men jeg kommer ikke på noe bedre i farta), og sannsynligheten for at de utvikler antisosiale egenskaper vil være betydelig større enn mange andre.
Når barn utvikler atferdsproblemer har omgivelsene sviktet! Det kan være "klassisk" omsorgssvikt, mobbing og seksuelle overgrep, og men i noen tilfeller kan det også være omgivelsene som ikke har maktet å gi barnet det hun eller han hadde behov for. Møtt for hardt i forhold til hva akkurat dette barnet greide eller for slakke grenser i forhold til hva akkurat dette barnet behovde. Ved organiske skader/sykdommer stiller det seg kanskje litt annerledes, men man går naturligvis ikke rundt og karakteriserer dem som onde da heller.
Du har helt rett i det første avsnittet ditt, Tito. Men det skal noe til at det ender i ondskap om det er sånn noenlunne greit ifht de forholdene jeg nevnte. Det er ofte i søskenrekker feks bare én som er deprimert, mens de andre klarer seg fint. Men ondskap, slik som man feks tenker om Baneheia-drapene, hva er det som forårsaker det om man har hatt det greit i livet?
Men Fadese, og dere andre: dette er jeg overhode ikke uengi i! Og dette er i aller høyeste grad hovedregelen. Det er med et slikt utgangspunkt man jobber med endringer.
Likevel er det sannsynlig at det finnes unntak, av så mange mennesker som fødes. At av og til fødes noen med hjerne som har fungerer patologisk på dette området.
Ikke at jeg har tenkt dette om noen pasienter jeg har møtt, men at det finnes, ja det tror jeg.
En person kan for eksempel være ekstremt intelligent. Kanskje han har foreldre som ikke klarer å stimulere barnet og dets evner og at barnet da etterhvert velger å bruke energien sin til mer uheldige ting, f.eks. onde handlinger. Foreldrene kan være kjempesnille og gjøre en tilsynelatende bra jobb, men dette barnet kan bli formet på en negativ måte fordi han/hun er den han/hun er. På samme måte kan et mindre begavet barn falle utenfor i en familie hvor alle er veldig flinke. Foreldrene kan her også være kjempesnille og gjøre en god jobb, men siden dette barnet ikke er like intelligent som de andre kan de føle at de kommer til kort og da heller bruke energien på negative handlinger.
Nå sier jeg ikke at de mennene i baneheiadrapene er noen av disse to eksemplene, og hva som fikk dem til å gjøre dette er vanskelig å svare på. Han ene av dem, kunne virke som var litt mer enkel og kanskje bare fulgte han andre, Viggo var det vel han het. Hva som motiverte Viggo, er vanskelig å vite.
Så personer som har en hjerneskade som gjør at de mangler evnen til å ta andres perspektiv, forstå konsekvenser av sine handlinger osv. er onde?
Jeg mener på ingen måte å unnskylde grusomme drap som gjøres, men jeg nekter å tro at Viggo og var ondskapsfulle barn. Det skjedde gradvis, en eller annen gang. Hvorfor grep ingen inn?
Men, Tito: jeg er jo ikke uenig i det du sier. Men dersom man ser bort fra vanlig psykologitankegang, så blir diskusjonen litt annerledes. All verdens psykologibøker bekerfter jo det du sier, så det er greit. Men om det er mulig å bli født ond er et helt annet utgangspunkt og forskningsområde som nå blir viet mer oppmerksomhet.
Huff og huff. Jeg klarer visst ikke å gjøre meg forstått.
Nei, det er ikke det jeg sier.
Jeg mente ikke å se bak handlingene i Baneheia-saken, jeg bare nevnte dem for å gi et eksempel på en ond handling. Jeg vet ikke, og tror ikke noe som helst om det dømtes oppvekst eller medfødt ondskap for den saks skyld.
Jeg forstår deg jeg. Hvis man tar utgangspunkt i hva som gjør et menneske ondt, om man skal bruke den merkelappen, er du vel enig i at det er et menneske som vet forskjellen på rett og galt. Hvis de ikke gjør det, må man heller anse det som et menneske som har en slags hjerneskade. Jeg har veldig vanskelig for å tro at et menneske som ikke er hjerneskadet, vil bevisst velge å nesten utelukkende gjøre onde ting bare for å gjøre dem, vel vitende om at det er galt. Og at det mennesket vil gjøre det helt uavhengig hvilken oppvekst det får. Jeg vil tro at det finnes en riktig måte for dette barnet å vokse opp, slik at det allikevel vil velge gode ting fremfor onde. Vet ikke om jeg forklarte meg forståelig nå.
Jeg kunne også tatt et helt annet eksempel, for den saks skyld. Poenget er at idet man sier at enkelte er født onde, så må vi nødvendigvis ha små onde barn rundt oss. Må vi ikke?
Og når du etterspør hvordan folk kan begå de mest grusomme ting når de har hatt det greit i livet, så er mine umiddelbare tanker (og jeg har forsøkt å si noe om det fra før):
De kan ha en organisk skade i hjernen som gjør at de har hatt behov som omgivelsene ikke har greid å følge opp. Regler som har vært uterket til søsknene uten denne skaden har vært ødeleggende for den med skaden. Tilpasninger er ikke gjort. Osv.
Noen er kanskje født med egenskaper og temperament som ikke har tillatt stor variasjon i forhold til barneoppdragelse. Det handler ikke om at foreldre, skole osv har gitt beng, men de har ikke evnet å gi det dette barnet hadde behov for.
Det kan alltid ligge forhold - typisk tabubelagte forhold - som vi ikke kjenner til.
Jeg er veldig enig i det meste du sier, Fadese. Men jeg ville bare si noe i forhold til akkurat dette. Kanskje blir det smør på flesk, siden du jo også nevner organiske sykdommer eller skader.
For når det kommer til atferdsvansker så er det jo også slik at 100% tilrettelegging til enhver tid i noen tilfeller ikke lar seg gjennomføre. Jeg vil ikke si at det da faller under betegnelsen "svikt". Ta for eksempel barn med autisme og hvordan de kan reagere ganske sterkt dersom noe uforutsett skulle skje. Har omgivelsene da sviktet hver gang dette skjer? Er det i såfall overhodet mulig å ikke svikte disse barna på et eller annet tidspunkt og i en eller annen grad?
Så vidt jeg vet er spørsmålet som stilles i HI like kontroversielt i fagmiljøet som blant lekfolk, og det finnes forskning som støtter begge påstandene. Likevel synes jeg det er interessant å tenke på de etiske problemstillingene som disse spørsmålene utløser. For hvis det skulle være slik at noen blir født antisosiale/psykopatiske, hvordan skal vi da forholde oss til disse barna? Skal vi forsøke å identifisere de så tidlig som mulig, og i så fall, for å gjør hva med dem? Og i hvilken grad kan vi holde dem ansvarlige for sine antisosiale/"onde" handlinger, hvis de er født med en tendens til å handle uten empati og innlevelse? Burde de straffes mildere enn folk flest, for eksempel?
Dette med født "ondskap" (jeg hater denne betegnelsen), er vel et syn som er mer utbredt i andre land? F.eks. prater man jo om "the natural born criminal", det har vært snakk om å DNA-registrere barn som har atferdsvansker osv.
Scotland Yard-sjef Gary Pugh var jo inne på dette med DNA-register. Jeg blogget om det dengang.
Han sier bl.a. at:
Hvis vi har midlene til å identifisere folk før de bryter loven, er de potensielle gevinstene ekstremt store. Jo yngre jo bedre, kan man argumentere.
I tillegg prater han om barn helt ned til fem års alder med “kriminelle trekk”, som man altså vil registrere i et permanent DNA-register, og det uten at de nødvendigvis har gjort noe galt. Man bare velger å sette en merkelapp på dem som gjør dem til annenrangs borgere først som sist, virker det som.
Jeg synes hele den tankegangen og påstander som minner om det, virker skummel. Og feil. Jeg tror ikke på medfødt ondskap.
Jeg skrev tok det forbeholdet om skader, altså. For det er jeg naturligvis klar over. Men mener (i likhet med deg, vil jeg tro) at man ikke omtaler barn eller voksne med en skade som onde mennesker.
Jeg tror også at vi fødes med et sett egenskaper alle sammen. Så er det noen av disse som utvikles og noen som undertrykkes i ulik grad ettersom vi vokser til.
De aller fleste får en fin utvikling og velger å bruke sin empatiske evne med kjærlighet - altså at evnen til å forstå andre mennesker og hvordan de har det brukes til å være god mot andre.
Noen få velger å bruke sin empati til å gavne seg selv uten hensyn til andre. Og noen veldig få velger til slutt å bruke sin forståelse av andre mennesker til å skade dem.
Noen egenskaper er medfødte i stor grad. For eksempel intelligens, temperament og slikt. Hvordan disse utvikles og former mennesket til et mer eller mindre sosialt vesen er miljøbetinget. En med et elendig utgangspunkt sosialt sett kan bli en hederskar fordi de medfødte egenskapene bar ham gjennom. En med et dårlig medførdt utgangspunkt og dårlige sosiale forhold kan utvikle seg helt galt.
En med gode sosiale forhold vil uansett medfødte egenskaper ha så gode vilkår som mulig for å bli det beste mennesket han kan bli og er dermed noe sterkere rustet. Men det kan gå galt der også.
Doris Lessing har skrevet en bok som heter Det femte barnet som handler om et barn som fødes inn i en familie hvor hans medfødte egenskaper kommer helt ut av harmoni med familien. Den kan jeg anbefale.
At det finnes mennesker som er pure evil kan jeg faktisk love. Jeg kjenner noen som rett og slett er rendyrket slem.
Ingen er født onde. Og en vond barndom rettferdiggjør ingenting, men det forklarer en hel del.
Hvis man aldri er møtt med omsorg og empati, så er det faktisk veldig vanskelig å bli en omsorgsfull og empatisk person. Omsorg og empati læres, slik vold og omsorgssvikt læres. Jeg har jobbet mye med folk som har hatt de forferdeligste barndommer (omsorgsvikt, overgrep, mishandling osv), og andelen drapsmenn og drapskvinner var høyere enn den er i et normalutvalg. Mange flere voldelige, mange flere rusmisbrukere, mange flere med psykiske problemer, fibromyalgi og adhd.
Hvis man selv blir behandlet veldig dårlig, konflikter løses med vold, oppdragelse utføres med vold, frustrasjon får uttykk i vold osv, så har man ikke andre redskaper i verktøykassen, dessverre. Når det virkelig butter i mot, vil man selv ty til det man er oppdratt med/til.
Dette er mønstre som kan endres gjennom behandling, og jeg synes man skulle være mye kjappere til å plukke opp menn og gi dem en mulighet til å snu mønsteret og få det bedre. Man trenger jo ikke å være supergløgg for å skjønne at om du er voldtatt, banket og ydmyket gjennom oppveksten, så får du et raseri og en sorg inni deg som må få utløp. Man kan bedøve seg gjennom rus, slå og kontrollere andre for å reclaime kontrollen man aldri følte selv eller fordi man internaliserer mønsteret til sin egen far/mor/omsorgsperson, eller man kan ta det ut i selvskading, vondt i kroppen og sjelen osv.
Man får nevrologiske skader av å bli utsatt for overgrep og omsorgssvikt eller leve i en voldelig familie som barn, man får adhd-lignende symptomer og ligger dessverre veldig godt an til å bli dysfunksjonelle voksne som har det vondt og i verste fall kan gjøre mye vondt.
Det skrives så mye bra her. Men hva legger dere i definisjonen på omsorgssvikt? Kan f.eks. en mor som aldri sier eller viser at hun er glad i sine barn, men som gir dem mat, husly, ikke mishandler dem, inngå i en slik definisjon?
Jeg tror ikke på det onde eller gode i menneskene. Jeg tror ikke på en genuin kjerne i menneske som er grunnleggende godt eller ondt. Jeg tror at godhet og ondhet kun er begreper som eksisterer i relasjoner til andre mennesker og jeg tror også at mennesker kan utføre onde handlinger uten å være onde. (Jeg tror også at folk kan utføre gode handlinger uten at de er gode mennesker).
Jeg er veldig enig i at hvis man tror på det onde i mennesker og som en grunnleggende egenskap, så må man også åpne opp for at et nyfødt barn, ja et foster kan være ondt. Da kan babyen som biter deg i brystene når det ikke kommer melk, være ond. Jeg nekter å tro på det. Men jeg tror heller ikke at det barnet som kommer, gir meg en klem og som fyller meg med glede nødvendigvis er god heller.
Ja, det mener jeg. Dersom barnet ikke møtes på en slik måte at hun eller han anerkjenns og vet at hun/han er elsket, er det å karakterisere som følelsesmessig vanskjøtsel. Barn trenger mer enn mat, klær og tak over hodet. Et aldeles grusomt eksperiment gjort på spedbarn. Jeg husker dessverre ikke når eller hvor i farta. Ved et barnehjem ble spedbarn delt i to grupper. Én gruppe fikk alt de trengte av mat og drikke og stell (bleieskift og vask), men ble ellers liggende i en seng. Ingen omsorg, stimulering ut over dette. De andre ble overlatt til psykisk utviklingshemmede jenter. Den første gruppen gikk det ikke bra med, mange døde eller ble selv utviklingshemmede. Den andre gruppen har det visstnok gått veldig bra med. Og dette skal bekrefte grunnleggende behovet barn har for omsorg ut over tørr bleie og mett mage.
Hentet fra slides fra et foredrag, basert på Kari Killèn (anerkjent forsker innen barnevernet):
Etter en rekke opplevelser som ikke er i samsvar med kjærlighet kan man få en ubalanse i systemet som gjør at man blir adskilt fra sin egen naturlige kjerne av godhet, kjærlighet og trygghet. Dette kan føre til destruktivitet - kanskje ofte mest iforhold til en selv (lavt selvverd, sorg, angst, depresjon), men i endel tilfeller også destruktiv adferd mot andre.
Jeg tror ikke noen er født onde. Det tror jeg rett og slett ikke er mulig. En ond baby liksom? :skeptisk:
Jeg mener vi er født med ulike personlighetstrekk som kan variere i stor grad og som slipes og forsterkes gjennom sosialiseringsprosesser, og at de som vokser opp under omsorgssvikt og kanskje også overgrep, vold og andre ekstreme situasjoner og sammen med det har en spesiell type personlighetstrekk kan utvikle seg til å bli mennesker som mangler empati og gjør onde handlinger som de muligens ikke skjønner konsekvensene av. Det finnes jo også personlighetsforstyrrelser, men det kaller vi jo sykdom. Jeg er mer komfortabel med å kalle det for sykdom enn å kalle det for ondskap. Jeg tror ikke det bare bor ondskap eller godskap i et menneske, men at vi er sammensatt av veldig mange forskjellige ting, der de forskjellige egenskapene har ulike forutsetninger for å vokse og gro. Jeg liker ikke ordet ondskap heller, det høres så ... "i leddtog med djevelen" ut. Jeg har mer tro på at det er personlighetsforstyrrelser, og mangel av læring som er årsaksforklaring.
Selvsagt. Det står jo også spesifisert i lov om barneverntjenester § 4-12, 1. ledd; a) Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.
Takker for svar. :) Har de samme tankene angående omsorgsvikt selv, men interessant å høre hva andre mener da jeg tror jeg har vokst opp i et slikt hjem.
... og nå ser jeg at det var lurt å ikke lese tråden først, da hadde jeg jo ikke fått sagt meningen min. :knegg:
Enten så er påstanden feil, eller så er man syk. At noen tilsynelatende har hatt det greit i livet betyr ikke at de har det. De kan ha hatt det veldig lett og greit, aldri blitt kjeftet på, aldri blitt irettesatt, hatt foreldre som alltid har tenkt og trodd det beste om det "ånei, min sønn gjør ikke noe galt, han kan umulig ha gjort det dere beskylder ham for". Ta 20 år med slik grenseløs oppdragelse og rette personligheten som føler han aldri har blitt sett eller møtt eller at han har betydd nok til at noen, og spesielt de som skal elske ham høyest har brydd seg om å ta ham fatt og si at slik gjør man ikke her i livet. Og man har en person som gjør desperate handlinger for å bli sett og få ut den innvendige smerten.
Da er vi inne på patologi. Men jeg tror det at om en tar og ser på små barn, så er de sjalu, eiesyke, kranglete og voldelige i mer og mindre grad. Blir de aldri korrigert, så får det vokse seg større og større. Jeg tror ikke vi snakker om patologi før adferden har fått vokse seg stort nok at det blir et problem. Når jeg skal forsøke å se for meg et medfødt patologisk problem, så ser jeg for meg et spedbarn med en trang til å skade mor fra innsiden for the fun of it." Kanskje jeg skal legge meg i seteleie og se hva morro jeg kan få ut av det. Hey, når jeg sparker på denne nerven sier hun au. Hi hi. Nå skal jeg bite brystvortene når jeg skal spise slik at det blir skikkelig vondt. "
Skal man gjøre onde handlinger, så må man ha en hjerne og motorikk som er nok utviklet til å kunne gjøre dem og oppfatte hva som skjer og ta valg. En nyfødt er ikke i besittelse av dette.
Jeg tenker også det at vi nå er inne på den berømte arv og miljødebatten, og jeg tror det at den er akkurat like relevant her som på alle andre områder. Personlighet + miljøpåvirkning. Barn gjør det de lærer, og de får i tillegg forsterket eller slipt personligheten sin gjennom samspill, eller mangel på sådan.
Jeg er på prinsippielt grunnlag uenig. Det vil si jeg anser ikke at motsatsen her er at mennesket er født ondt, men at mennesket er født egoistisk. Født til å overleve. Det å være god og empatisk og hensynsfull er noe vi lærer som en overlevelsesstrategi, fordi den gir oss fordeler og gjør det lettere for oss å overleve.
Men når det er sagt så syns jeg fokuset i denne tråden er litt skjevt. Det snakkes så mye om barndommen. Klart barndom er viktig og bidrar til å forme oss. Men så kommer ungdomstiden, og da tar vi egne valg. Veldig mye utvikling skjer også i den tiden. Det er i ungdomstiden at de som virkelig sklir ut oftest gjør det. Da er vi på et vis "fri" fra våre foreldre, bestemmer mer selv, har friere tøyler. Ergo mener jeg at man faktisk velger. En vanskelig og vond barndom er ikke synonymt med at personen som voksen blir en overgriper, voldsmann etc. Mennesket har fri vilje.
Vi velger selv hvilken vei vi vil gå. Mange som har vokst opp med omsorgssvikt og vold beviser det når de greier å styre livet i en annen retning enn sine foreldre. Andre kan ha vokst opp i et "perfekt" hjem, men likevel tar de uheldige valg.
De aller fleste voldsmenn og overgripere er da også tilregnelige i gjerningsøyeblikket. De VELGER å bruke vold. De VELGER å true andre. Dette gjør de selv om de vet at det er galt. Men i deres logikk fremstår det som det eneste riktige.
Ta f.eks. Josef Fritzl. Han har skapt seg en virkelighet som går på at han sperret datteren inne fordi det var til hennes beste. Til slutt tror han på det selv. Men likevel VET han at det er galt, det er derfor han skjuler det. Han har altså VALGT å sperre datteren inne. Han har også valgt seg en "forklaring" hvor han fritar seg selv for skyld.
Og akkurat det tror jeg er ett av kjennetegnene. De som begår grusomme handlinger vet at det er galt, de velger likevel å gjøre det, og lager seg en forklaring som fritar dem for skyld.
Derav kommer i voldtektssaker; "hun la opp til det selv".
Jeg tror at de fleste personlighetstrekk er medfødt. Så påvirkes vi i barndommen, slik at noen personlighetstrekk får utvikle seg mer enn andre. Og til slutt tar vi valg selv, og blir den personen vi ønsker å være.
Jeg tror som sagt ikke at det er ondskap. Verken medfødt eller utviklet. Jeg tror ikke de begår grusomme handlinger av ondskap. Jeg tror de begår handlingene i ren, skjær egoisme. "Jeg vil, jeg kan, så jeg gjør". Og så bortforklarer man etterpå, slik at ikke samvittigheten blir for påtrengende.
Jeg mener at de som mener at man ikke skal grensesette barna sine i ungdomstiden svikter virkelig sterkt i jobben sin. Ungdomstiden er like viktig som tidligere. Barn slutter ikke å være barn fordi om de skal øve seg på å stå mer på egne bein. Vi voksne skal være sikkerhetsnettet deres, og vi har plikt til å se barna våre og gi dem de rammene, grensene og konsekvensene som de trenger også i ungdomstiden. Når jeg snakker om oppvekst og barndom snakker jeg om barn fra fødsel til 18 år. Og jeg går også ut i fra at når man blir 18 år, så bør man være en del av et samfunn og et nettverk som gir tilbakemeldinger på de handlingene en gjør.
Selv om jeg er sliten etter en lang dag, så er jeg vel mer opplagt en natt til lørdag. ;)
Først og fremst er jeg enig i at ondskap er et dårlig begrep, men det var det H.I brukte i overskriften. Jeg fortsatte å bruke det fordi vi ofte snakker om "ondskap i verden" og "onde handlinger".
Det er ikke slik at jeg tenker dette om de fleste som begår kriminelle, eller grusomme handlinger for den saks skyld. Jeg har jobbet i psykiatrien i 10 år og har så langt ikke møtt noen som jeg har tenkt har vært født onde. Dette til tross for at flere av dem har begått forferdelige handlinger.
Jeg er heller ikke skråsikker på noe som helst når det gjelder dette, men jeg hadde behov for å snu diskusjonen litt. Det de fleste av dere skriver og mener er jo allmenn kunnskap nå, og ingenting å være uenig i. Jeg ville at diskusjonen skulle tas litt videre, at vi kunne undre oss over om det kunne ha seg slik at enkelte egenskaper var medfødt. Jeg synes generelt det er interessant å vite mest mulig om hvordan hjernen fungerer og jeg lærer stadig noe nytt.
Jeg tror ikke de som heller mot denne teorien av fagfolk mener at en 1 måned gammel baby ligger der og er full av ondskap.
Jeg synes det er riktig å trekke inn patologi i dette, da avvikende atferd også karakteriseres som patologisk atferd.
Det som nærmest kommer "onde mennesker" som man tenker i dag er vel personer med antisosial personlighetsforstyrrelse, eller psykopati, som man kalte det før. Man tenker at dette også har en biologisk årsak, i tillegg til de årsakene Fadese og andre nevner. Bla så finner ma ofte visse EEG-avvik, høyerer fysiologisk smerteterskel og økt behov for stimulans utenfra. (Cullberg, 1994)
Man har i adopsjonsstudier kunnet konstatere en genetisk faktor i noen tilfeller av psykopati. Man kan også se at noen typer hjerneskader påvirker dette.
Jeg tror egentlig ikke noe helt bombastisk, men jeg synes det er en interessant vinkling som jeg vil vite mer om.
[quote=Milfrid;1648903]Jeg begynte å tenke på dette da jeg leste trådene om partnerdrap, men syntes det ble å spore diskusjonen litt vel mye av, om jeg tok temaet opp der. Det ble av noen hevdet at drapsmenn var onde mennesker. Og da begynte jeg å lure litt på hva et ondt menneske er, og hva som gjør et menneske ondt?
Jeg tror ikke at mennesker blir født onde. Ok, vi kommer med et visst genetisk grunnlag og et grunnlag for personligheten vår, men jeg tror vi formes gjennom oppveksten, ut fra den oppdragelse og kjærlighet - eller mangel på det - vi får.
Feks er det bevist at barn som har en ustabil barndom, med mange "omsorgspersoner" og lite nærhet, kan utvikle tilknytningsforstyrrelser av ulik grad. Som gjør at man blir mindre empatisk og i verste tilfelle rett og slett psykopatisk. Man mister evnen til å knytte seg til andre mennesker, og svik i tidlig barndom kan gi varige og uhelbredelige skader på sjelen.
Det er lett å synes synd på barn som vokser opp i hjem hvor de blir mishandlet og neglisert, men på et eller annet tidspunkt slutter disse barna å være små man synes synd på, og i noen tilfeller ender de opp som voksne man er redd for. Tror jeg.
Min teroi er altså at ingen mennesker er født onde, men at de er et produkt av sine omgivelser. De har kanskje en medfødtpersonlighet som gjør dem mer disponert for å bli negativt påvirket av en dårlig oppvekst, jeg prøver IKKE å si at alle som har hatt en kjiip eller til og med grusom barndom, er potensielle drapsmen! Men jeg tror at alle som ender som drapsmenn må ha blitt skadet på et eller annet vis på et eller annet tidspunkt. Eller være født med eller ha fått en hjerneskade på et eller annet tidspunkt.
Uten at jeg synes at en dårlig barndom rettferdiggjør drap da...
Naiv?
[quote]
Jeg er nok ganske enig med deg, og jeg har lurt ganske mye på hva "ond" innebærer. Jeg tror man blir ødelagt av omgivelser, men det er jo også de som har hatt en fortreffelig barndom/oppvekst, men som bare rett og slett ikke eier medføleelse for andre mennesker. Jeg tror mennesker kan fødes med mer eller mindre empati, på lik linje med mer eller mindre intelligens.
For å få ett skikelig ondt menneske, så tror jeg det er mange faktorer som må spille inn..
Jeg synes og det er viktig å huske at mennesker har forskjellig oppfatning av hva som er ondt og ikke. Er du soldat og kalt ut i krig, så skal man jo drepe. Man dreper for landet sitt, eller religionen sin, eller hva det nå er de sloss for.. En soldat kan være istand å skyte ned en hel landsby, for så å dra hjem til kone og barn og være en "normal" mann.
Jegvil påstå at ingen friske mennesker dreper ett annet med kaldt blod. De "må" da ha ett psykologisk problem, og bør å behandling, ikke fengsel og "må han brenne i helvetet".
Samtidig. Det finnes en mengde "smålige" mennesker. Mennesker som setter seg selv først, uansett. Mennesker som ikke bryr seg i det hele tatt om folk rundt seg, bare handler etter hva som er best for dem. Det er tusenvis av toppsjefer rundt om som gjør meget ondskapsfulle handlinger i full viten om at de ødelegger for mange andre mnnesker, enten det er snakk om nedhogging av regnskog, giftutslipp, barnearbeid, osv osv. Kun for å tjene penger.De lider jo ikke av en psykose, isåfall er det temmelig mange av de, de er rett og slett ekstremt egoistiske. Det må da finnes ekstremtilfeller av disse også? Som rett og slett bare ikke eier medfølelse, empati eller noe som helst gode egenskaper? Isåfall, er ikke de "naturlig" onde?
Jeg mener at om det ikke er direkte omsorgssvikt, så er det i alle fall svikt av barnet. Og hvis man selv ikke får kjærlighet og nærhet, hvordan skal man da lære å gi det selv? Madam Mim skrev mye bra.
Vi er mange som blir foreldrene våre, selv om vi sier at vi aldri skal bli som dem...
Håper det er ok at jeg drar denne tråden opp igjen. Jeg syns den har blitt veldig relevant igjen, etter hendelsene i Oslo forrige fredag.
Sønnen min er opplært til at ingen mennesker er slemme. Mennesker kan gjøre slemme/ dumme ting, men ingen er slemme/ dumme. Jeg tror jeg må justere litt på dette nå.
Hvordan bør et sivilisert samfunn møte gjerningsmannen bak så grusomme handlinger som de Behring Breivik har utført? De formelle tingene er "greie"; han har selvsagt rett på advokat, en rettferdig rettsak og verdige soningsforhold.
Men skal vi prøve å forstå hvordan han kunne gjør dette? Gitt at han er tilregnelig; Skal vi med et positivt mennesksyn i bakhodet lete med lys og lykt i oppveksten hans for å finne forklaringer?
Skal vi sette inn alle kluter på å prøve å reformere ham? Han vil jo ikke kunne "sperres inne" for alltid slik lovverket er utformet i dag.
Eller er dette en lost case uansett om han er psyk eller ikke?
Hvordan han kunne gjøre dette er det kanskje umulig å noen sinne forstå. Altså forstå ham. Men kanskje vi kan lære noe om hvordan dette kunne skje? Hvordan vi kanskje kunne ha fanget dette opp før det skjedde?
For meg er ikke selve mannen så innmari interessant. Jeg vet ikke om jeg vil forstå tankesettet hans heller. Men at vi "midt i blant oss" kunne ha et menneske som i årevis planla og la til rette for så grusomme handlinger, uten at det ble oppdaget på et eller annet vis... Det grubler jeg litt over.
På den annen side: Jeg husker jeg var innom Document.no og leste for en tid siden. Det var da Sonitus gikk for fullt og hadde lenket til et innlegg der rett før eller etter en lenkeanbefaling til bloggen min. Så jeg leste. Jeg husker at jeg sa til mannen min at jeg ble redd og følte fysisk ubehag av siden før jeg lukket vinduet med en grøsning. Jeg mener jeg kjenner igjen noen av kommentarene til ABB fra nettopp det kommentarfeltet som ga meg frysninger. Uten at jeg kan huske at en bestemt kommentator skilte seg ut.
Kanskje var dette alt omverdenen kunne ha fanget opp. En noe creepy tankegang som man selv tar stor avstand fra. Og det kan man vel ikke begynne å regulere? Det er jo ikke akkurat slik at alle med et råttent menneskesyn (etter min oppfatning) er terrorister.
Så jeg tror spørsmålet mitt nok er: Hva gjør vi med de ensomme ulvene som gir oss en litt ubestemmelig magefølelse av uro? Uten at man kan sette fingeren på hva det er? Hva skulle f.eks. faren til en lekekamerat av ABB gjort med den ubestemmelige bekymringen han visstnok kjente i forhold til gutten? Og hvor går grensen mellom å gripe fatt i de som bekymrer oss og å være åpne for at folk er forskjellige?
Jeg synes ikke han virker så rar at man ikke kan se at det er flere der ute som ligner jeg. Denne her har dog hatt større og mer ambisiøs gjennomføringsplan enn normalt for å si det mildt. Men mangelen på empati, storhetstankene, fiendebildet og det der - det har jeg sett før.
Og ja. Noen mennesker er slemme. Om de ble sånn, om de ble født sånn eller hvordan det endte der vil være sammensatt tror jeg. Noen er født med noen trekk som gjør dem mer sårbare enn andre for å føle seg krenket, dette kombinert med lav empati og liten evne til å oppnå kjærlighet fra andre vil jo kunne gjøre en med sårbarhet temmelig koko.
På samme måte som vi overraskes over at noen overlever de verste forutsetninger og blir helt ok, så vil andre bli temmelig skrudd.
Jeg holder ved svaret jeg ga tidligere. Jeg er rimelig sikker på at enkelte personlighetsforstyrrelser er medfødt i større eller mindre grad. Klart at oppvekst og opplevelser har en del å si, men jeg tror ikke all skyld kan legges ved Mamma Behrings sine føtter, eller hennes eks manns for den saks skyld.
Ondskap er ikke så enkelt definert for meg er det vel ensbetydende med enn eller annen for for personlighetslidelse der det er mangel på empati og medfølelse. Det fratar ikke nødvendigvis for straffeskyld, men når syke tanker og gjennomføringsevne samordnes er det farlig.
Jeg tror ikke noen ER slemme eller onde. For i det øyeblikket vi definerer dem slik, så fratar vi dem ansvar for handlingene sine.
Alle har ansvar for hver dag å velge å gjøre gode ting. Det er sannsynligvis vanskeligere for enkelte, for dem er det mer "naturlig" å gjøre det vi definere som slemt. Men det betyr ikke at de kan gjemme seg bak en diagnose eller personlighetstype. Og vi som samfunn kan heller ikke godta at de gjør det. Vi er alle ansvarlige for å hjelpe våre medmennesker med å foreta de riktige valgene.
ABB sviktet totalt som medmenneske. Det må han stå til ansvar for. Og vi må hjelpe ham med å forstå at det han gjorde var galt. Først da vil han føle at han fortjener å straffes for det han har gjort, og først da kan han bli et bedre menneske.
gajamor - du har en pen innstilling, men jeg tror den er for naiv og med for mye håp altså. Man kan fint være et virkelig dårlig menneske som ikke ser det minste problem med noe som helst av egne gjerninger samme hvor ille de er. Man kan rett og slett være slem tvers gjennom. Og det er mange, mange, mange som aldri noensinne vil evne eller sågar ønske å utvikle såpass empati at de vil se noe problem med å te seg sånn heller. Man kan ikke få dem til å angre seg samme hva man gjør. Men man kan ta dem ut av sirkulasjon i lang tid og man kan føle den tilfredsstillelsen man eventuelt evner selv ved å vite at de plages ved å sitte i fengsel i en eller annen grad.
Men anger? Nei, det er det mange der ute som aldri noensinne vil føle.
En interessant artikkel. ABB ser vel på seg som en kjemper for en sak, som ble så viktig for han at han måtte ofre noe. I forhold til definisjonen egoisme nevnt i tråden, så kan det jo knyttes til det. Hans behov ble viktigere enn andres. Det var ingen ting som stoppet han. Han kunne, og han følte han måtte. En tvangshandling som måtte gjennomføres, av frykt for den verden han så for seg etter hvert. Saken ble større og viktigere enn empatien. Hans logikk forlot den normale menneskelige fornuft. Men han var klar over at det var en ugjerning. Han var klar over reaksjonene som ville komme. Men i motsetning til hos de fleste andre, så anså han tydeligvis det mulig å leve med å ha gjort noe sånt. Den følelsesmessige straffen - skyldfølelsen - kan han ikke ha fryktet, eller kanskje det er en del av offeret han følte han måtte gi? Men når evnen til å følge skyld og empati er borte, hva har man igjen da?
Jeg tror ikke han er så unik i personlighet sånn sett, og at det finnes mange light-varianter der ute som holdes i tømmer av frykt for konsekvens, og ikke nødvendigvis av respekt og medfølelse for andre.
Jeg så for noen år tilbake et program på NRK2 som tok dette tema. Fengselsvesenet og dets forhold til arv og miljø. Jeg klarer ikke finne igjen klippet noen steder beklager. Essensen i programmet er at fengselsvesenet bare forholder seg til miljø, altså at man straffer mennesker for å begå handlinger. Teser som ble fremlagt i programmet var at arv muligens kan skyldes at en person ikke er like "ansvarlig" for sine handlinger, fordi han er født sånn.
Jeg mener å huske at konklusjonen var at en del mennesker har medfødte mangler (mye ny forskning heller i denne retningen), men at miljøet bidrar til å utvikle de medfødte manglene. Jeg mener å huske at det også ble satt stor fokus på mat i dette tilfellet også, at matvaner i oppveksten spiller stor rolle og ikke bare oppdragelse og omsorg. Det ble også tatt opp at fengselsvesenet og rettsvesenet ikke ønsker å gå for mye inn på medfødte mangler, fordi det slår beina under hele skyld/ikke skyld grunnlaget.
(googler for harde livet for å finne igjen programmet, om noen andre har sett det kom gjerne med innspill)
En sak jeg savner i denne debatten er: hva er ondskap, hva er det å være slem?
Noen liker ikke edderkopper og dreper de så fort de får mulighet, er de da slemme? Jeg liker edderkopper og vil at de skal leve, er jeg god da?
Vi har alle forskjellige definisjoner av rett og galt, samfunnet, som er flertallets oppfatning, har ei oppfatning av rett og galt.
Det å ikke se et problem med å myrde 76 mennesker mens man synger og ler fordi man snurter over mangel på tilbedelse vil jeg si er et bra eksempel på slem og ond.
Jeg er ikke uenig, Smilefjes, men liker jo å diskutere. Din side er den ene. Han har uttalt (via media) at han synte det var synd, at han fryktet han ikke ville klare der osv, men at det var helt nødvendig for SAKEN. Såvidt vi vet har han ikke vært voldelig eller farlig før. Så om vi ser ham som "grunnleggende god", men med dårlig miljøpåvirkning, oppvekstforhold osv, er det da riktig å kalle ham ond?
Summen av de valgene han har tatt gjør det etter min mening greit å avskrive den her som bad material.
Jeg mener at grunnleggende egenskaper som man er født med er nøytrale - man kan utvikle dem i flere retninger. Noen egenskaper gir større sårbarhet for enkelte ting enn andre, men løpet er på ingen måte kjørt fra fødselen av - for noen. Derimot har noen større utfordringer å overvinne enn andre. Så er det opp til oppvekst, miljø og til syvende sist en selv å ta ansvar for å utvikle seg i en retning som er akseptabel. Denne her har jo temmelig bevisst latt være den biten der.
Av de tingene jeg ser som virkelig potensielle for å bli en sånn her er lav terskel for krenkelser, stort behov for å bekreftes og mangel på sosiale kvaliteter som frembringer slik bekreftelse. Sleng på en passende neve hensynsløshet og ta bort følelsen av at alle mennesker er ukrenkelige så har man en fin, rendyrket ond person.
Psykopatiske trekk er arvelig, men miljøet kan påvirke hvordan det slår ut ( det fins også ulike grader av psykopatiske trekk. )
Det er for tidlig å konkludere, men endel av det som har kommet fram, kan - hvis det er riktig - tyde på psykopatiske og/ eller narsissistiske trekk Må innrømme at jeg bet meg merke i farens reaksjon, som sa han ikke hadde hatt kontakt med sønnen siden 1995, at sønnen nå hadde ødelagt livet hans og at han skulle ønske sønnen hadde tatt livet sitt. Ikke mye empati å slekte på, derimot ganske mye selvdyrking...
Det fins mange typer handicap. Til noen syndromer ligger f.eks. At man ikke kan avsløre løgn eller forstå humor sånn uten videre. Det er også mulig å fødes med at man ikke kan føle forskjell på rett og galt, tenker jeg ( man kan teoretisk bli fortalt at det er galt, uten å "kjenne" det).
Men den filosofiske debatten om hva ondskap ( egentlig) er, blir en lang debatt.........
Det er forsket på arvelighet ifht psykopatiske trekk, og det er funnet en klar sammenheng med arv, ja. Men det kreves miljøfaktorer også. Har dessverre hatt nærkontakt en periode i livet, og satte meg endel inn i det i tillegg til samtaler med fagpersonell. Psykopati er ikke en diagnose, man snakker om psykopatiske trekk, og det kan variere hva det innebærer. Innholdet slik det oppfattes er reelt nok.
Hva er ondskap da? Jeg sliter litt med å dele inn verden i god og ond, spesielt når man skal definere småbarn. Men klart at noen har fått utdelt et sett gener som gjør det mer sannsynlig at de vil utvikle en lite sympatisk personlighet. Og blander man dette med å havne i feil miljø/få feil saker å brenne for, kan man fort ende med noe som minner om ondskap.
Er ABB ond? Jeg vet ikke. Har han utført onde handlinger? Uten tvil. Gjør det han til et ondt menneske? Jeg tenker at det gjør det ikke nødvendigvis, det kommer litt an på hva som ligger til grunn når det kommer til stykket. Kanskje spesielt det om han var psykotisk og handlet på voldsomme vrangforestillinger eller ikke. Handlingene blir ikke noe bedre av det, men det gjør at han befinner seg mer på den syke siden enn den onde siden.
Jeg er helt enig. Sikkert fordi jeg egentlig ikke tror det er så enkelt som at noen kan avskrives som onde. Jeg tror det er fullt mulig at ABB tror på sin vireklighetsoppfatning. Da er mannen mer syk en ond.
Han mener jo oppriktig at målet helliger midlet. Det er det mange eksempler på at folk har gjort, også statsledere i den vestlige verden og i nyere tid. Og er man syk fordi man mener noe fundamentalt annerledes enn andre? Han har jo mange meningsfeller - både ifht det høyreekstreme, men også folk som virker som de eg. syns handlingene var ganske fornuftige, men at det ikke er PK å si det.
Nå mener jeg nok at han sannsynligvis har en alvorlig personlighetsforstyrrelse, jeg da - men hva som skal til for ondskap og avvik varierer, og er ikke hogd i stein.
Dvs man skal være litt forsiktig med å tro at dette er et enkeltstående tilfelle av en gærning. Det er fler derute som kanskje ikke er så langt fra å falle i samme grøfta gitt de "rette" omstendighetene.
ABB mener nok det han sier. Helt klart. Men han evner også å forstå at det ikke er akseptabelt å utføre det han mener i praksis. Han har kompetanse og evne til å holde planer skjult på forhånd til tross for at de preger livet hans i lang tid. Det betyr også at han har forstand på at det ikke er greit å leve dem ut.
Det å da aktivt ta et valg om å bestemme at hans virkelighet er mer verdt enn andres - til tross for at han har kunnskapen til å skjønne bedre - gjør ham til et dårlig menneske. Ond er ikke et ord jeg synes passer på ham, men det er andre og temmelig nedsettende ord jeg mener kler ham godt. Det mest beskrivende blir igrunnen at han er et dårlig menneske.
Selvsagt kan han endre seg. Men det er ikke sikkert det skjer - og det er ene og alene hans eget ansvar. Inntil han endrer seg så er han et dårlig menneske. Han kan kjempe seg opp på et normalt anstendig nivå om han vil. Men det er jo ikke noe som tyder på noe slikt ønske så langt.
Hvis han matcher opp mot de alvorlige personlighetsforstyrrelsene kan han ikke forandre seg, fordi forandring krever at han ser det er forbedringspotensiale, mens han antakelig syns han er feilfri og vi andre noen idioter. Så dermed kan han bare lære å være petsonlighetsforstyrret på en smartere måte, og ikke overkomme den. Paradoksalt nok.
Man kan vel mene ganske avvikende ting uten at dette er vrangforestillinger. Hvis man for eksempel systematisk har hentet informasjon i feil leir er jo ikke dette vrangforestillinger i psykiatrisk forstand selv om det kan være ille nok. Det er jo en interressant tanke - hva gjør han her til demon og G. Bush til president? Tankegodset er ikke så forskjellig, tankegangen om at målet helliger midlet og viljen til å ta menneskeliv fordi det tjener saken er også der. Det er vel noe med dette at han har sittet der på nettet hjemme hos seg selv og utviklet grandiose tanker om seg selv som Vestens Frelser. Det er vel kanskje omtrent der han har passert grensen til vranforestillingenes verden, jeg vet ikke.
Jeg synes det er veldig skremmende at det finnes flere mennesker der ute som synes handlingene til en viss grad var fornuftige. Jeg har en onkel som fint kan finne på å mene noe sånt. Jeg husker jeg diskuterte med han da jeg var tenåring og jeg er ennå sjokkert. Jeg har ikke hatt store behov for å ha mye kontakt med han som voksen for å si det sånn.
Det du skriver her er jeg enig i. Gitt at han ikke har hatt en psykotisk tilstand som gjør at han har fått befalinger fra verdensrommet, men det er vel mindre sannsynlig i og med at han ellers har vært så planmessig.
Jepp. Med forbehold om psykose så ser det igrunnen ut til at han har tatt et helt bevisst og kvalitativt valg mot bedre vitende og med store konsekvenser. Det gjør ham til et krek.
Noen mennesker sliter jo i samfunnet helt fra de er små. Det er ikke alltid at det er noen årsak knyttet til miljøet for at det er sånn. Det er nok ganske mange foreldre der ute som sitter å lurer på hva de gjorde galt,eller om de kunne gjort ting annerledes hvis de har et barn som har gjort grusomheter i voksen alder mot andre mennesker. Det er nok ikke sånn at det er miljøet alltid som har utløst et "ondt" menneske. Men samfunnet passer ikke til alle personligheter.
Ble kanskje rotete formulert dette...
Klarer noen mennesker aa begaa de grusomste handlinger selv om de ellers er normale mennesker med foelelser og forhold til adre? Ja, det ogsaa. Saa "ondskap" trenger absolutt ikke aa vaere medfoedt. Heller enn aa diskutere om et menneske er "ondt" eller ikke, noe som er et meningsloest spoersmaal, kan vi kansje heller proeve aa finne ut hvilke forhold som faar 'gode" mennesker til aa begaa "onde" handlinger?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
