Satt og funderte litt på det jeg. Jeg vet det er mange meninger om dette. Er denne sangen utdatert?
Jeg er så glad at Mazungen er så flink til å takke og å vise glede når hun får noe. Enten det er en ting, hjelp eller noe lignende. Barnehagen har nok litt av skylda for at hun er så flink.
Men det skjer jo hun glemmer seg og jeg er en av disse grusomme prompterene som minner henne på det. Jeg vil hun skal lære å takke skikkelig for hennes egen skyld. Det handler ikke om at jeg vil ha et høfflig barn å vise frem. Det er mange felt hun ikke er så god på innen høfflighets spheren.
Jeg setter strek ved takkeklemmer. Jeg pålegger ikke barnet mitt å kose noen, fysisk kontakt må hun selv få styre over.
Det siste får jeg en del kritikk for i familien min, mens mange andre er uenig i det å prompte takking.
Jeg synes det er hyggelig å bli takket og jeg prøver å minne ungene på det, men i en setting som i går ble det nok ikke akkurat takket for hver eneste gave.
Det med klemming er jeg helt enig med deg i. :nemlig:
Det med klemming er jeg enig med deg i. Og jeg synes også at det er viktig at barna lærer normal høflighet ved å takke for ting man får og når man får hjelp.
Beklager Maz, men jeg er også helt enig i det med klemming. Jeg synes det er veldig viktig å ikke presse ungene til pliktklemming.
Jeg pleier også å minne poden på å takke om han glemmer det selv, men oftest er han veldig flink selv også. Problemet er bare at det er når han er allermest glad for gaven at han glemmer å takke. Da synes jeg det er dumt å avbryte ham i gleden for at han skal være høflig. Gleden i seg selv bør jo egentlig være takk nok, men jeg ønsker å / prøver å minne ham på å takke før besøket går eller vi går.
Min datter er 15 måneder, og jeg må vel innrømme at jeg ikke har verdens mest bevisste forhold til takking når det gjelder hennes oppdragelse ennå. Hun kan si takk, og gjør det ofte, men jeg maser ikke akkurat om det. Jeg håper selvsagt at hun får et balansert forhold til dette etterhvert.
Når jeg sier balansert, så mener jeg at det er greit å ikke bli en selvutsletter-takker, altså en som skal takke for stort sett alt mulig og nærmest vokse opp i troen på at en selv ikke fortjener noe som helst. Slapp av, jeg tror det er langt unna det du beskriver, men når du først ville ha innspill til debatt...
Jeg er enig med kosing også. Selv kan jeg fort bli litt svett av å motta takkeklemmer (!), og jeg gir dem sjelden.
De to eldste (8 og 10) er så innprentet i at vi takker for gaver, tjenester etc at de gjør det automatisk. Femåringen trenger av og til en påminning, men ikke mer enn at jeg sier navnet hennes og hoster litt.
Å øve på å takke for ting startet vi med før de var året, og ser ingen fare for at man blir selvutslettertakker av å lære seg høflighetstakking.
Når det gjelder klemming er jeg helt enig med deg. Jeg har vært veldig bevist på det hele tiden, og også informert familien om at vi ikke tvinger ungene til å klemme.
Det har likevel hendt at noen på svigerfamilien har presset seg på en klem, og det liker jeg dårlig. Resultatet blir jo da at det blir enda vanskeligere å få en klem neste gang man spør.
Min familie har respektert dette, og det varmet dem veldig da de fikk gode juleklemmer fra gutta helt frivillig i går. Tror sånne klemmer er bedre enn de som er påtvunget...
Når det gjelder takking, så er jeg i mot det å minne dem på å takke der og da. Vi tar heller den samtalen i etterkant, og snakker om at det er viktig å takke når man får noe.
Jeg er vokst opp med en mor som alltid spurte om jeg husket på å takke, hun gjør det fremdeles.
Resultatet der er faktisk at jeg er litt uhøflig av meg, og takker ikke i så stor grad som jeg egentlig skulle ønske jeg fikk til.
Jeg er helt på linje med deg. Vi har en snuppe da som har funnet ut at hun kan være litt lenger oppe om hun klemmer, så det hender hun tar en klemmerunde.
Det er koselig med et takk, og jeg synes det er fint om ungene husker å takke når de får noe eller når noen gjør noe for dem. Takk var ett av de første ordene begge storgutta mine lærte seg. Ofte husker de å takke selv. Noen ganger minner jeg dem på å takke, og en gang i mellom synes jeg den overstrømmende gleden de viser over det de får bør være takk god nok for den som har gitt. Det er jo ikke for å høre takk-ordet at man gir gaver. Tvungne takkeklemmer synes jeg ikke noe om, og siden min familie aldri har vært de store klemmerne er ikke det noe problem.
Det overrasker meg at man ikke ønsker å innøve ting som er olje i vårt medmennesklige maskineri. Å si et takk som kanskje ikke kommer fra hjertet kan åpne utrolig mange flere dører enn å ikke si det.
Jeg synes det er viktig å lære barn høflighet. Det gjelder ikke bare å si takk når man får noe, men det å vise hensyn generellt synes jeg er en god egenskap. Hvorfor skal man ikke takke når man får noe? Det har jeg ikke skjønt. Det er jo kjedelig å gi noe om mottakeren ikke viser tegn til å bli glad for å få?
Barn lærer best ved å se andre gjøre det, så jeg er helt enig med deg. Vi takker også for maten, og jeg prøver å gi hyggelige kommentarer. Når barna og mannen går til skole/jobb og barnehage, ønsker jeg de alltid en god dag.
Selvfølgelig skal det takkes! :jupp:
Både voksne og barn gjør det hos oss.
De minste takker og værsågoder i hytt og vær, men vi andre vet å oppføre oss :)
Er det noen som har sagt en ikke skal gå foran med et godt eksempel. Jeg ser ikke motsetningen. Mazungen kan noen ganger bli litt sjenert og da kan vi gå tilbake etter en stund sammen og si takk. Mazungen får også ros når hun er flink av seg selv. Ikke der og da men i ettertid kan jeg godt si at jeg ble så glad når jeg så hun takket så pent eller lignende. Kan se hun vokser masse på det.
Jeg er veldig enig med deg, Maz. Høflighet er en buffer i hverdagen. Her har heldigvis barna fått med seg det elementære i høflighet, og det er svært sjelden vi trenger å oppfordre dem til å takke.
Det er forskjell på å kreve og å gi en ivrig treåring en diskre påminnelse. Det er jammen ikke mye jeg får min treåring til å gjøre ved å kreve det av henne.
Å, dette kjenner jeg meg igjen i.
"Og så det lille ordet!" Det pleide både foreldrene og besteforeldrene mine å buse ut med hvis vi ikke var raske nok med takken. -Og så følte man seg som en utaknemlig og fæl unge, selv om man egentlig var veldig glad for det man hadde fått. Kjenner at jeg skal være mer bevisst på å være diskret hvis jeg synes jeg må minne guttene på å takke. Stort sett tror jeg jeg bare har pleid å hviske til dem et spørsmål om de har husket å takke. Vil ikke de skal kjenne takkingen som ekkel.
Høflighet er viktig. Eldste min har alltid vært ekstremt flink til å takke, spørre pent osv. De to yngste er ikke fullt så flinke, men jeg prøver å minne dem på det. Klemmer gir man hvis man selv har lyst, ikke ellers. Jeg syns det er en uting å oppfordre barn til å klemme andre. Slikt skal komme spontant, mener jeg. Det er greit om f.eks. bestemora spør "Får jeg en klem før jeg drar?" og så kan barnet svare ja eller nei, men at jeg som forelder sier "Nå må du gi gamle onkel Osvald en klem og takke for gaven", det er ikke ok.
Nå måtte jeg sjekke datoen. De to eldste er nemlig 16 og 18 nå. Fnis. De takker fortsatt, men sekstenåringen er litt vel tenåringssur og takker ikke alltid. Mer brumming.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
