Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Stefedrar tek lettare til vald mot born enn biologiske fedrar gjer. Burde ikkje norske biologar ha fortalt om det? – Jau, vi burde nok det, seier biologiprofessor Dag O. Hessen
Biologisk, eller meir presist ikkje-biologisk, foreldreskap har vore eit tema i media den siste tida. «Skadene på Christoffer Kihle Gjerstads ansikt og kropp bekymret alle. Men ingen varslet. Så døde han», var ingressen på ein større reportasje som stod på trykk i A-magasinet fredag den 21. oktober. Berre nokre dagar etter var stefaren til den vesle guten dømd for andre gong for drap og mishandling. Det journalisten, Kjetil S. Østli, synte i reportasjen, har resultert i ei mengd lesarinnlegg og artiklar i norske aviser, for, viste det seg: Helse- og omsorgsapparatet svikta totalt. Gong etter gong vart guten send attende til det vi i ettertid har fått vita var nærast dagleg vald. Det offentlege velferdsapparatet frå skule til lækjar skjøna ikkje kva det var dei stod andsynes.
Men noko innlegg frå norske biologar eller evolusjonspsykologar har ikkje stått på trykk i norske aviser.
Svært sensitivt
Dag O. Hessen er Noregs kanskje mest kjende biolog og professor ved Universitetet i Oslo. – Burde ikkje norske biologar ha nytta høvet til å presentera den internasjonale stefarforskinga?
– Jau, det burde vi nok ha gjort, men du veit, det er så ekstremt sensitivt. – Er det gjort noka forsking på fenomenet i Noreg?
– Nei, det er ikkje det. Vi burde kanskje ha gjort det òg, men skriv ein om dei stefedrane som ikkje er gode fedrar, så kjem stormen frå alle dei som er det. – Men omsorgsapparatet treng vel kunnskap om den forskinga som er gjord?
– Ja, og som alltid bør ein ha to tankar i hovudet: Det finst både gode og ikkje fullt så gode stefedrar, men står ein andsynes problematikken, bør funna frå stefarforskinga i det minste vera i bakhovudet. – Internasjonalt er fenomenet såpass kjent at det har fått eit eige namn?
– Det er nok rett, det.
Jeg er litt usikker på om det er noe poeng i å publisere slik forskning bredt? (Jeg var forresten klar over det, men husker ikke hvor jeg har det i fra akkurat nå. :gruble: ) Det er også påvist biologiske forskjeller mellom "rasene" (mulig folkegrupper, er et litt mindre betent ord?), dette er også ting som ikke er allment kjent.
Det er klart at dette har betydning for de som må se mange tilfeller, eksempelvis folk som jobber i barnevern (eller leger i det eksemplet jeg trakk frem), men for "vanlige" folk så treffer vi (forhåpentligvis!!) så få tilfeller at det ikke har noen praktisk betydning. Individet overstyrer alltid generell statisikk, selv om det var slik at 99 av 100 steforeldre dengte stebarna kunne man som enkeltperson råke borti den ene som ikke gjorde det.
Interessant og viktig forskning med tanke på at det etter hvert er mange som lever i "nye" familiekonstellasjoner. Det gjelder egentlig alle former for forskning rundt dette. Jeg tror ikke selve forskningen og resultatene fører til at mennesker blir skeptiske til å finne nye partnere. Men det kan bidra til en økt bevissthet hos mennesker som jobber innenfor familevern, barnevern, og helsevesen. Men det ligger kanskje en fare i det at stefedre (og mødre, for den saks skyld) automatisk mistenkeliggjøres. Men hvis det blir en "bivirkning" av at flere mishandlingssaker avdekkes, så må man vel kunne si at det er en liten pris å betale.
Det er jo helt forferdelig. At stefaren var en syk jævel er det jo ikke så mye tvil om i mitt hode, men hvor var mor?
Jeg vet at jeg hadde klikket i vinkel, og antakelig blitt voldelig selv om kjæresten min hadde lagt hånd på barna mine. Verken mer eller mindre.
Jeg registrerer at jeg bare skumleste uten å la tallene synke helt inn. Det er så innmari ille å tenke på at man som mor kan forelske seg og hente opp de fineste følelsene man har i seg - og ende opp med en i huset som plager barna og kanskje tar livet av dem.
Jeg vil heller lese innlegget til him et par ganger til og minne meg på at dette stort sett gjelder svært få mennesker.
Skulle jeg finne meg en ny kjæreste og det viste seg at han var atal mot ungene, er jeg stygt redd jeg hadde blitt voldelig.
Etter å ha lest dette frister det ikke å ta turen ut på "kjøttmarkedet".
Som adoptivmor kjenner jeg at jeg reagerer fryktelig negativt på dette her :nemlig:. Kanskje fordi det står stefedre vs "biologisk far". Men hvor havner "adoptivfar" oppi dette?
Jeg har ingen problemer med å tro at det finnes en askepottefekt. Men jeg kjenner at jeg føler for å bruse med fjærene når steforelde settes opp mot "biologiske foreldre". Det finnes ganske mange av oss som ikke er biologiske foreldre, men som likevel ikke er steforeldre. Hvor er vi i dette bildet? Jeg skulle ønske de brukte et begrep alla "juridiske foreldre" i stedet for biologiske foreldre. Det finnes INGEN forskining som viser at adoptivforeldre mishandler eller dreper ungene sine. Tvert i mot så er det vel sånn at adoptivbarn, på tross av den bagasjen en del kommer med, klarer seg vesentlig bedre enn forventet.
Ja, det tror jeg også. Men dette handler da heller ikke om det?
Det står eksplisitt i artikkelen at forskningen kun har begrenset seg til relasjoner med en biologisk og en ikke-biologisk forelder, og ikke har overføringsverdi til adoptivforeldre.
Dessuten tror jeg det er annerledes på mange måter for adoptivforeldre som går sammen gjennom en adopsjonsprosess, enn en relasjon der mor/far har barn fra tidligere forhold.
Milfrid: det er vel ikkje unaturleg å tenke seg at ein av risikofaktorane i forhold til stefedre er den manglande felles bindinga til barnet (altså den som mor og far til eit felles barn gjerne har). Eg vil tru at ein risikofaktor i så måte vil vere at stefar kanskje let sjalusi mot/frustrasjon over far gå ut over stebarnet. Dette er jo faktorar som adoptivforeldre ikkje møter, sjølv om dei ikkje er biologiske foreldre.
Nå kjenner jeg at det er min bust som reiser seg.
Siden jeg har stefar til mine unger og det hos oss ikke akkurat er han som tar det ut på ungene - derimot er det han som ordner opp når den biologiske svikter gang på gang.
Det finnes stefedre der ute som går i krigen for stebarna sine uten å blunke også. Og som er uendelig mye bedre foreldre enn enkelte biologiske. Og det er ikke bare han jeg har i hus som er sånn. Jeg kjenner til flere. Heldigvis.
Eg er ikkje usamd med deg i det. Vi har tross alt ein mine, dine, våre barn-heim sjølv. :humre: Men statistisk sett så trur eg det er ein viss fare for at det eg skildrar ovanfor kan kicke inn. Statistikk er jo berre tal som seier noko om "det store bildet". Det seier ingenting om enkeltheimar og enkeltsituasjonar.
Men smilefjes, denne forskningen bestrider vel heller ikke det? Den kaster lys over et problem som dessverre er en realitet for mange barn. Det synes jeg er viktig.
:nemlig: Ein treng ikkje google eller frekventere forum særleg lenge før ein ser at det har ein tendens til å opppstå mykje makteslausheit, sjalusi, konflikter og frustrasjon i "stefamiliar".
Desverre er det altfor mange voksne som ikkje har dei verktøya ein treng for å handtere slikt på ein konstruktiv måte, og brukar knyttneven for å bli kvitt eigne frustrasjonar.
Det er sånn med all statistikk, det blir feil å dra det ned til individnivå.
Samtidig så kan du jo tenke deg hvordan eksen din hadde vært som stefar, han hadde nok faktisk klart å være enda verre, tror du ikke?
Og det blir feil å tenke at adoptivforeldre har mindre tilknytning til barnet, jeg tror ikke biologien spiller rolle der. Jeg tror det har mye med tilknytning til barnet å gjøre jeg, det meste av tilknytning kommer av nærhet til barnet.
De fleste voksne evner helt fint å knytte seg tett og nære til barn som de ikke har fulgt helt fra baby. Noen få har problemer med tilknytning og greier det dersom de har fulgt barnet tett, men greier ikke om omstendighetene ikke er helt riktige. Og det er vel kanskje de som slår ut på denne statistikken. Og så er det noen som uansett ikke greier å knytte seg til barn, uansett om det er sine biologiske barn eller ei.
Dette har jeg og mannen snakket mye om faktisk. Vi har ingen planer om å bryte ut noen av oss, men OM det skulle skje en gang så er vi litt nervøse for dette med steforeldre. Vi er hvertfall veldig klar over at vi ikke må ha noen som helst skylapper, se etter tegn og følge med. Jeg kommer nok til å være veldig påpasselig. Disse tallene skremmer meg veldig, det er helt grusomt!
Esme - jeg vet jo det. Det er helt andre tall og det er jo ikke sånn at annenhver steforelder ikke er helt god.
Jeg ser jo også at det er forskjell i tilknytning osv. Det er mer vanskelig å skape foreldre-barn tilknytning som ny far til et barn som allerede har en farsbinding til en annen. Og det er vel derfor det funker fint for oss og for adoptivbarn - det er ikke noen som allerede har jobben som pappa og det er lettere å fylle den når den er ubesatt.
Jeg tenker også at de fleste ikke ønsker i utgangspunktet å banke opp små barn. Kanskje det er smart å sette fokus på denne problemstillingen og ta på alvor hvordan man skaper nye familiestrukturer. Jeg ser for meg at man gjerne bør ha kunnskap om hvordan man gir en ny voksen sin rolle i familien og hvordan man som ny voksen kan komme best i gang med nye barn.
Dette dreier seg jo uansett om bittesmå prosenter av steforeldre, sant? Men at det altså er noe sånt som 100 ganger mer sannsynlig at stefedre er voldelige, enn biologiske (eller om man skal si "opprinnelige"?) fedre.
Og det ER kanskje et interessant innspill i debatten som handler om spesielt single som velger å få "faderløse barn". Jeg syns ikke det er så relevant for par som får barn sammen, som ikke er biologisk sett begges, for de blir jo begge "opprinnelige foreldre", på samme måte som adoptivforeldre?
Jeg var klar over askepotteffekten men ble veldig overrasket, om ikke sjokkert, over tallene her.
Til smilefjes og andre med stefedre/mødre i hus; det er viktig å huske på at "ingen regel uten unntak". Flesteparten av stefedrene/mødrene er likestilte og også i noen tilfeller bedre enn de biologiske fedrene/mødrene. Men dette fritar oss ikke for å fokusere mer på mørketallene. Jeg syntes kanskje at skole, helsestasjoner etc. burde ha litt mer folkus på dette siden andelen stefedre/mødre har økt markant de siste årene.
Jeg kjenner jeg får vondt langt inn i sjelen av å lese dette. Det er skjebnen til små uskyldige barn det gjelder.
Flott at du belyser dette betente temaet Mim med fakta og tall og ikke bare rykter og synsing.
Videre problestilling blir da, hva kan vi gjøre med dette som menneske og samfunn?
"Ingen regel uten unntak" blir dumt i denne sammenhengen. Det er utrolig viktig å få frem at det er mishandlerne som er unntakene her, uansett!! Det er ikke "regelen" at stefedre mishandler ungene sine!
Men altså: Det er overrskende/skremmende mange barn som blir utsatt for vold, overgrep, mishandling, eller er vitne til vold. Mange fler enn vi liker å tenke på. Minner igjen om Redd Barnas kampanje: Vennligst forstyrr.
Å si "ingen regel uten unntak" er som å si at "joa, det finnes sikkert en og annen stefar som IKKE slår også!", og det er regelrett SLEMT (og helt feil).
Det er jo faktisk så få dette gjelder at jeg vet ikke om det vil være formålstjenlig å be helsesøstre generelt være på vakt når de møter stefamilier? Med det jeg hører om helsesøstres statistikk-kunnskaper så ser jeg for meg forferdelig mange "ja, han du bor med er jo ikke far til ungen, så jeg må passe litt ekstra på, for det er veldig vanlig at stefedre banker ungene sine"-samtaler. :skremt: Ikke spesielt nyttig.
Jeg syns Redd barna sin kampanje er utrolig bra!
Og jeg syns faktisk det er viktig at slik forskning kommer fram. Jeg mener også at helsetasjon, barnehage og skoler i flere tilfeller burde gripe inn og sende bekymringsmeldinger.
Jeg tror det er vitkig å sette fokus på dette tema og ikke bare tie det bort. Kanskje helsevesenet mangler tilbud for enkelte personer?
Hva med kvinner som stadig velger "feile menn"? (Har her personlig erfaring av min kjære mor som har drasset mye "rart" inn i hus og aldri ser ut til å lære av sine feil..)
Hva med menn som utøver vold? Er det noen hjelp å få? Kan man drive noen form for prevantivt arbeid?
Til syvende og sist så koker vel alt ned til fordelte midler den enkte kommune har å rutte med.
Jeg oppfattet Schnuppas innlegg som at hun mente det motsatte - stefedre som mishandler ER unntaket, det andre er regelen. Men hun får svare for seg selv.
Likestilling er i allefall viktig. Kvinner må slutte å gjere seg så forbaska avhengige av å ha ein mann i livet sitt at dei tillet mishandling av borna sine av frykt for at mannen skal flytte. :nemlig:
Jeg har sittet og tenkt litt.
Redd barna sier at ett av åtte barn eller noe sånt utsettes for vold.
Hvor mange barn er det som har stefedre egentlig? Er det en av åtte som utsettes for vold og hundre gangers overvekt av vold fra stefedre så begynner vi jo å snakke om en grusom prosentandel av stefedrene. Jeg kan ikke skjønne at det skal henge sammen?
Ved adopsjon, og når to partnere reiser til Danmark og blir inseminert, så er det ett par, to foreldre, som venter på barnet, mottar det, danner en familie sammen med det.
En steforeldersituasjon er helt annerledes, fordi mn kommer inn som ny part i en allerede eksisterende, sterk konstellasjon. Jeg tror det er DET som gjør utslaget i disse sakene. Ikke biologien.
Det var nesten det første som slo meg også. Etter at jeg ble skremt over hvor mange barn det er snakk om som faktisk drepes av foreldrene sine. :sjokk: Hvordan er de skrudd sammen?
