Jeg regner med at svaret fra FP-publikumet er et rungende NEI og selvfølgelig ikke. Men jeg ble minnet om et Oprah-show (i hund-i-bil-tråden), og det programmet fikk meg virkelig til å tenke. En tilsynelatende helt vanlig og oppegående amerikansk familie gjorde om på rutinene sine en dag, og tragedien var et faktum; mor, som ikke pleide å levere barn i barnehagen, glemte sin sovende treåring i bilen. Hun kjørte rett til jobb (hun jobbet som inspektør på en skole) og ungen døde som følge av overoppheting.
Hele opinionen var mot henne, men Oprah tok henne inn og snudde opp ned på alt. (Det er også et interessant fenomen; hvor mye makt den dama har, og hvordan hun velger å bruke den til å kanonisere denne lille jenta og gjøre henne til et symbol for tidsklemma og en påminnelse til dagens småbarnsfamilier til å roe ned. Men det er en annen diskusjon). Hun opprettet en hotline der mødre (typisk) ble oppfordret til å ringe inn - gjerne anonymt - og fortelle sin historie der ting enten hadde gått fryktelig galt, eller der det kunne gått ille. Det var stor pågang; mange hadde opplevd at grensen mellom solskinnshistorie og tragedie var hårfin.
Jeg velger å tro at jeg aldri kunne glemt et barn i bilen i mange timer, selvsagt. Men det programmet var virkelig en påminnelse. Kan jeg være så kategorisk? Kan du?
Oi.. vanskelig å svare på faktisk. Tror ikke jeg kunne glemt guttungen i bilen, for han hører jeg som oftest, dessuten er det jeg som henter og bringer. Jeg tror jeg kunne ha glemt hunden, dessverre.. Jeg har faktisk glemt han en gang, men da på høsten og så kom jeg på det rett etterpå. Når det er varmt vær er jeg ekstra påpasselig både ovenfor barn og hund.
Man skal selvfølgelig aldri si aldri. Jeg innrømmer at jeg har latt han være igjen i bilen MED VILJE (jeg bærer inn varer, han ligger og sover, da kan jeg la han ligge litt ekstra om det er noe spesielt jeg skal gjøre her inne før jeg vekker han - men da er det ikke varmt ute selvsagt)
Men jeg tror ikke jeg kunne ha glemt barnet mitt, hund har jeg ikke så det blir en litt rar problemstilling.
Jeg har glemt sønnen min i bilen en gang, men det var kun i 5 minutter. Han satt bakovervendt i setet sitt, og var helt helt stille hele bilturen. Jeg gikk ut av bilen og skulle handle, kom på at han satt igjen ca 5 minutter etterpå, og løp panikkslagen tilbake til bilen. Ungen var like blid, men mor var sjelven lenge etterpå. Ja, det var i ammeperioden, men jeg var forskrekket over meg selv i lang tid etterpå.
Ungen, nei, det tror jeg virkelig ikke.
Men hunden, ja. Hundene mine har alltid lagt i bur baki bilen, og hvis det var for mye stress og hurramegrundt kan jeg godt seg for meg at jeg kunne glemt den - i et ekstremt tilfelle og hvis alt annet var ute av rutine.
Men så skal det sies at jeg var så svirrete i perioder pga sykt barn og null søvn at jeg 1) kjørte ikke bil i en lengre periode. Vi tok drosje. Jeg var så svimete at jeg turte ikke kjøre bil, og spesielt ikke med ungen i bilen. 2) om jeg hadde med hunden var det fordi jeg skulle på trening med bikkja. Det var svært sjelden at hunden var med i bilen "for moro skyld" og uten grunn.
Siden jeg kjenner meg selv har jeg for det meste valgt å ikke ta med hunden uten åpenbar grunn nettopp fordi jeg i perioder har vært glemsk nok til å glemme at hun var med. Isåfall har jeg gjerne hatt henne liggende på gulvet foran forsetet nettopp så jeg skulle huske henne :himle: (så kan man si sitt om trafikksikkerheten, men det er bedre enn å glemme hele greia)
Jeg har glemt igjen hunden utenfor mattebygget på UiO en gang jeg bare skulle innom og endte opp med å spille bridge :sparke: Hun lå fint bak en busk, der jeg hadde lagt henne, og snorket da jeg kom ut igjen. Og jeg har glemt henne utenfor en venninne en gang det regnet og jeg bare skulle innom etter en kopp kaffe og så ble det litt lengre...
men det blir litt annerledes.
Jeg har også lagt igjen hundene i bilen med vitende og vilje, men aldri i solsteik og på varme dager, selvsagt.
Jeg synest det er veldig vanskelig og se for meg hvordan jeg skal klare og glemme barnet i bile ut i fra hvordan det er her hjemme. Her kjører vi alle sammen om morgen, først barnehage så skolen min og så kjøre samboer til jobben sin. Rutiner blir aldri brytt fordi jeg ikke selv kjører bil.
Og en ting til er jo at mine barn merker man er i bilde også, de er aldri så stille at jeg kunne glemt de. De prate og synger i vei, avbrutt av litt kranglig.
Så ut ifra hvordn vi gjør det her hjemme kan ikke jeg helt se hvordan jeg skal klare og glemme det.
Når det kommer til henting så vet jo jeg/vi at jenten er med. Da går det ikke ann og glemme de heller.
Jeg kunne aldri glemt ungene i bilen. Ikke uten at de hadde ringt meg og begynt å mase når de ble lei av å vente ihvertfall. :store barn:
Men at jeg kan gjøre en feil en gang som med maks uflaks kan bli skikkelig ille? Jeg håper ikke det. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå det og jeg er nøye på hva jeg gjør. Men jeg kan aldri noen gang garantere at det ikke kan skje en ulykke hos oss også.
Jeg kan fint se for meg situasjonen der et barn blir glemt igjen i bilen.
Som historien på Oprah der rutinene ble endret en dag. Mor leverte aldri barnet i barnehagen og skulle plutselig levere henne denne morgen. Rutinen hennes fører henne ut på veien, på vei til jobb som vanlig. Tankene er på jobben allerede. Hun tenker ikke på barnet i baksetet, siden hun aldri leverer det ellers. Bilturen går nesten på autopilot.
Hun parkerer bilen som vanlig på parkeringsplassen og går på jobb. Og vips er tragedien et faktum.
Ifjor døde det 48 barn i USA fordi de var glemt igjen i bilen. Jeg aner ikke hvor mange som nesten døde grunnet det samme. Sikkert et mye høyere tall.
Det der kan skje hvem som helst. Et lite avvik fra rutinene er alt som skal til. De som har glemt igjen barnet sitt i bilen har ikke gjort det med vilje. Barnet ble glemt igjen. Foreldrene er sikkert like oppegående og normale som de fleste andre. Nå ser jeg bort fra de foreldrene som med vilje lar barnet være igjen i bilen siden de bare skal et lite ærend. De andre, de som faktisk glemmer igjen barnet sitt, er vanlige folk med tankene ett annet sted når de parkerer bilen.
Om jeg kunne glemt igjen barnet mitt i bilen? Ja, det kunne jeg. Jeg har opplevd brudd på rutinen der jeg plutselig kommer på at jeg har et barn i baksetet. Der jeg kjørte ett sted jeg aldri har med barn i utgangspunktet og hvor rutinen plutselig ble endret og barnet skulle være med.
Jeg kom på det på veien dit jeg skulle, men den følelsen av å plutselig komme på at barnet er der, er skremmende. Jeg hadde glemt at barnet var der. Etter den episoden har jeg innarbeidet en rutine med å alltid sjekke i baksetet før jeg går fra bilen. Uansett hvor jeg stopper.
Det er jo umulig å svare på. Når man glemmer noe, så glemmer man jo, man planlegger ikke. Jeg vil jo selvsagt svare at nei, det kunne jeg aldri gjort, og det tror jeg ikke heller at jeg kunne, men jeg kan aldri garantere at jeg ikke glemmer verken det ene eller det andre. Hvem kan det?
Jeg kan i alle fall si at det har hendt flere ganger at jeg har glemt å levere unger i barnehagen eller på skolen og kjørt direkte på jobb. Det har aldri hatt mer alvorlige konsekvenser enn at en stemme fra baksetet har overrasket meg med "Skal vi ikke i barnehagen i dag?"
Jeg har til dags dato aldri glemt en unge i bilen; jeg har ikke en gang glemt å hente dem i barnehagen, noe som egentlig imponerer meg, all den tid jeg er distré så det holder. Jeg er helt sikker på at dersom alt som kunne gå galt gikk galt på verst tenkelig måte, kunne jeg komme til å glemme en sovende unge i bilen. På samme måte som jeg kan komme til å begå andre fatale feil som vil være til skade for ungene mine.
I det daglige og under normale forhold virker det veldig utenkelig.
:knegg: Ser at flere skriver om tause baksetebarn. Mine unger, spesielt minstemann, snakker og spør kontinuerlig og uavbrutt, så det er ingen fare for å glemme at de er der. :knegg:
Jeg klarer ikke helt å se det for meg, egentlig. Jeg har ganske peil på hvordan hjernen min fungerer når jeg er veldig stressa/sliten, og jeg blir glemsom, men på helt andre ting enn barn og hund, det er mer type "hva var det meningen jeg skulle gjøre nå bensinlampa lyste igjen?" og ikke sjans til å huske koder/telefonnummer/adressen min.
Barna er forsåvidt heller aldri stille bak der, og det er en del av rutinen at bikkja er med, (han er så godt som alltid med), så jeg tror ikke jeg kunne gjort det.
Samme her, og de det faktisk skjer med hadde nok svart rungende NEI i tråder som dette før det faktisk skjedde ... Men jeg hadde nok kommet på det ganske kjapt, for jeg tenker stort sett veldig mye på barna når jeg ikke er med dem, hva de driver med osv. Så lyset hadde nok gått opp for meg lenge før det ble farlig. Håper jeg.
Jeg håper og tror at jeg aldri kunne glemt en unge i bilen.
Når det gjelder hunder, så tviler jeg sterkt på at hundene er glemt, i ordets rette forstand. Det er enten eierne som ikke fatter konsekvensene av å gå fra dem, eller at eierne ikke tenker på at sola faktisk flytter seg, slik at den skyggefulle plassen man parkerte på plutselig ikke er skyggefull lengre.
Jeg ser ikke noe galt i å forlate en hund i bilen for en kortere periode, bare man tar forhåndsregler. Åpne vinduer, tilgang til vann, og jevnlig tilsyn.
Nei, jeg hadde aldri glemt hunden i bilen. Stesønn - som er det nærmeste jeg kommer "det å ha barn" - ordner seg sjøl så han glemmes ikke.
De gangene hunden er med i bilen er det planlagt. Hun er ikke med dersom vi skal ut på handlerunde og det er varmt og sol ute - da har hun det bedre hjemme. Hun er i tillegg nokså flink til å si i fra om at hun er med i bilen - å kjøre/vente i bil er ikke det morsomste hun vet.
Jeg håper jo inderlig ikke det.
Men jeg har jo passert avkjøringa til barnehagen noen ganger...med poden i bilen.
Og da har jeg jo strengt tatt allerede glemt at han er der......
Det kunne jeg kanskje gjort, men det hadde nok ikke gått lang tid før jeg husket det. Jeg har flere ganger kjørt rett mot jobb hvis jeg har levert unger i feil rekkefølge. Da får jeg kjapt spørsmål fra ungen i baksete om hvor jeg skal.
Husker den hjerteskjærende episoden på Oprah, var det vel, om moren som glemte å kjøre innom dagmammaen med jenta si på 18 mnd. Hun kjørte rett på jobb, og 8 timer senere, med temperaturer på over 30 grader ble hun gjort oppmerksom på det av en kollega. Barnet var selvsagt ikke i live. Torturert til døde.
Jeg, som flere andre her, skulle ønske jeg kunne svare et kategorisk nei, men det tør jeg ikke. Man gjør feil, sånn er det bare, og noen ganger får det fatale konsekvenser.
Jeg var bråsikker på at jeg hadde gått av bussen her om dagen og rett og slett glemt igjen ungen i vogna på bussen. Jeg kom brått på at jeg ikke hadde henne med meg i utgangspunktet, men fy py for en ekkel følelse.
Altså, er det ikke forskjell på å glemme et halvt minutt, for så å skjønne at det er "noe" du har glemt, for å gå fra i timesvis? Da jeg glemte Iben var jeg midt i ammetåken, pluss søvndeprivert av en annen verden. Syns ikke det er det spor merkelig at jeg tok varene og gikk i 50 meter før jeg kom på henne. :knegg:
Det er jo et hav av forskjell på å glemme ungen/bikkja i et par minutter for så å løpe tilbake og det å glemme ungen en hel arbeidsdag. Det er det siste jeg ikke tror jeg ville gjort.
Siden jeg har noen barn å holde styr på er jeg ekstra oppmerksom på slike ting. Vi har noen ganger "opprop" når vi drar et sted. Mest for å gå igjennom at alle har på bilbelte, da. Men det fungerer jo fint for å holde styr på at alle er med. Hunden er en del av oppropet og det er de eldste barna som svarer "han er her" på hans vegne. Samme er det når vi skal ut av bilen. Da tar jeg gjerne et overblikk og ser at alle er med og at de små har en hånd å holde i.
Så jeg tror i grunnen vi har rutiner som sørger for dette. Evt. er det jeg som er litt for nevrotisk av meg.
Mannen har ved et par anledninger måttet gå tilbake til garasjen for å hente hunden. Da snakker vi om veldig kort tid og en kjellergarasje. På varme dager prøver vi å unngå bilturer for hunden med mindre han har glede av å være med. F.eks. dersom man skal dra et mindre folksomt sted og bade slik at han også får kjølt seg litt ned. Ellers er jeg gjerne hjemme med hund og evt. noen av ungene når mannen skal på handletur eller lignende.
Motsatt for meg: Jeg håper og tror ikke at jeg kunne ha glemt et barn i bilen utenfor jobben. For hvis jeg hadde gjort det, kunne det skjedd at det hadde blitt der en hel dag.
I tilfellet fra Oprah, der familiens endrede rutiner denne morgenen fikk en virkelig grusom slutt, kan jeg ikke være kategorisk og si at det aldri kunne skje. Men som så mange her sier, det er ikke sannsynlig fordi vi gjør sånn og slik. Og siden utfallet her er så skjebnesvangert, kan man gjøre ting som ytterligere reduserer denne sannsynligheten. Ned med stressnivå, sjekklister av typen titte i baksetet når du låser bilen osv.
Min far glemte en gang min søster i kirken etter endt gudstjeneste. Vel hjemme var det min mor som måtte etterlyse henne.
Jeg glemte yngstemann i bilen da han var to og et halvt. Parkerte, dro med meg handleposene ut av bilen, låste bilen, slukket lyset i garasjen, lukket garasjeporten og gikk inn i huset. Først da jeg skulle låse opp døren til leiligheten, merket jeg at noe i rutinen ikke stemte. Jeg løp til garasjen, og så for meg et stykk hysterisk barn. Men da jeg åpnet bildøren, hørte jeg bare et kjekt "Hei!!!!".
Jeg vet ikke helt sikkert at jeg aldri kommer til å glemme ungene i bilen men akkurat nå tror jeg ikke at jeg kunne gjort det. De lager for mye lyder så ikke lett å glemme de :)
Har ikke gjort det på de 12 årene jeg har hatt barn så skulle ikke tro jeg skulle gjøre det seinere heller.
Det der har skjedd meg en gang også, men det er det nærmeste jeg har kommet til glemming, så jeg tror virkelig ikke jeg kunne ha glemt et barn i bilen nei.
Klart jeg kunne det. Men da hadde jeg fullstendig glemt at jeg hadde barn eller dyr i bilen, og jeg hadde ikke tenkt "det er 30 varmegrader og det går fint i 10 min". DET mener jeg er uansvarlig. Man bør ikke la de sitte der i ti minutter engang.
Men om man glemmer at man har med seg barn eller dyr, eller ikke tenker at det er stekende varmt, så stiller ting seg anderledes, syntes jeg.
Det handler ikke om å ha det travelt nødvendigvis, men heller at du har samme rutine hver dag som feks kan være å stå opp, kle på deg og dra på jobb, hvorpå du en dag i halvåret må levere dattern din, som sovner i bilen i det du setter deg inn. Sett at du skal handle med deg litt på veien i tillegg, så har du allerede der en ekstra ting å huske på.
Jeg syntes det blir rart å si ALDRI. Jeg tror ikke de som har klart dette tenkte at det var mulig heller. Er man sliten/trøtt, har mye å tenke på, og i tillegg avvik fra rutinene man normalt har, så tror jeg dette kan skje de fleste. :nemlig:
Jeg glemte igjen hunden utenfor butikken en gang, men kom på det da jeg kom hjem.
Jeg føler meg 100 % sikker på at jeg aldri kunne glemt et av barna i bilen og 95 % på at jeg ikke kunne glemt hunden i bilen.
Akkurat dette ville jeg ikke klart å gjøre, det er jeg rimelig sikker på. Jeg har aldri vært i slik tidsklemme eller så fraværende mentalt, enda om ikke annet. Har hund og er alenemor, bodd i tropene har jeg også gjort. Bikkja er aldri med i bil når det er sol og varmt, da gutten var liten var han sjeldent med i bil når det var varmt rett og slett fordi det er ubehagelig. Når det er sagt har vi bodd slik til at det aldri har vært nødvendig å kjøre noen til barnehagen.
En person som glemmer ta på seg genser under boblejakken i februar, kan vel kalles fraværende. :flau: (Hadde singlet på da). Jepp, jeg er kapabel. Men jeg vet også om det da, så har alarm på mobilen for alt mulig rart, så jeg tar høyde for det. :stolt:
Jeg kunne helt sikkert glemt en unge igjen i bilen. :o Har glemt barnevogn i butikken f.eks, men alltid husket på det kort tid etter. Å glemme et barn en hel dag, er jeg 99,99999% sikker på at jeg kunne gjort. Er nok litt distrè, f.eks glemte jeg å stoppe ved barnehagen til minstemann seinest i dag. Suste forbi og reagerte ikke før jeg hørte et oppgitt "MAMMA!!" fra baksetet. :knegg:
Det er veldig vanskelig å forestille seg. Kanskje glemme i noen minutt, men flere timer?
Men for min del er det vane å ha med unger i bilen, så da er det nok anneledes enn om det er et engangstilfelle.
Husker jeg så et lignende innslag på Oprah for flere år siden, der det var mannen som glemte babyen i bilen i mange timer (babyen døde), og jeg kunne ikke å forstå at kona greide å tilgi. Det var jo ikke en ulykke på samme måte som et bilkræsj, han hadde jo glemt babyen fullstendig, og i mine øyne "drept" den lille.
Jeg er ikke fullt så kategorisk lengre, men jeg hadde funnet det vanskelig å tilgi mannen om han hadde glemt en av ungene på denne måten, dessverre. Jeg hadde nok i alle fall vært veldig skeptisk til å be ham kjøre ungene i lang tid etter selv om dette helt garantert ikke ville skjedd igjen.
Det går en vandrehistorie på jobben om en dame som glemte ungen i bilen hele arbeidsdagen. Nå er ungene hennes voksne, så de overlevde tydeligvis. Men for en forferdelig oppdagelse å komme ut i bilen og finne sin forgråtte og ensomme lille unge!
Jeg håper at jeg ikke kunne gjort det, skal ta med meg det tipset om å alltid kikke i baksetet når jeg går.
Jeg har glemt igjen den minste i bilen på butikken mens hun var baby, når jeg tenker meg om. Da hadde jeg med meg en hel skokk, og eldste utbryter høyt og tydelig inne på butikken: "Mamma, du glemte igjen ..... i bilen!" :flau:
Jeg har også sittet i egne tanker, og kjørt forbi avkjøringen til barnehagen. Med umiddelbar korreks fra (den gang) 3-åringen.
På de 13 årene jeg har vært mor, har jeg ikke vært i nærheten av å glemme barna i bilen eller ett annet sted selv om jeg kan være litt fraværende.
At noen kan glemme seg noen minutter kan jeg kanskje forstå, men ikke noe særlig mer enn det.
En gang har jeg truffet ei ung dame, som kunne fortell at da hun var 9 år gammel, ble hun glemt igjen på en bensinstasjon i en av Europas store hovedsteder. Den store familien kjørte med to biler og hadde stoppet for å tisse/tanke osv. Da de kjørte igjen, oppdaget ingen at denne jenta var igjen på do. De som kjørte bil A trodde hun satt i bil B, og de som kjørte bil B trodde hun satt i bil A, mens jentungen altså satt på do.
Det hadde visst vært lange timer før hun kom tilbake til "flokken" sin igjen.
Ei venninne av min mor klarte å glemme igjen et barn på fjellet da de skulle hjem etter høstferien - også her tilfelle mange barn.
Å dra i to biler trigger noe i meg der. Takk og lov for mobiltelefoner. Da kan jeg ringe til den andre bilen og sjekke og dobbeltsjekke og trippelsjekke og...
I og med at jeg glemte min nyfødte baby i banken og hadde gått et halvt kvartal før jeg oppdaget det, ja, så tror jeg nok at jeg kunne glemt både barn og dyr i bilen. Er nok bare flaks at jeg ikke har gjort det.
Eg klare ikkje sammenligne en hund og ungane mine på den måten. Ungane mine hadde eg aldri i verda glømt igjen, hundeeigarrolla klare eg ikkje heilt sette meg inn i.
Jeg så faktisk tilfeldigvis det programmet (overhodet ikke noe å se for hormonelle mødre, det burde vært advarsel) og jeg er helt bombesikker på at det ikke kunne skjedd meg. Jeg kan være både fjern og distré, men ærlig talt, altså. Runtineendring eller ei, jeg klarer å telle opp antall barn og få de levert her og der. Dessuten pleier jeg å snakke med ungene mine, enten jeg bærer, triller, kjører eller sykler, jeg ville ha sagt "sånn, ja, nå er vi på skolen, å POKKER! Du skal jo i barnehagen, oh, skitt, skitt, skitt!" Eller noe.
jeg ville ikke glemt en hund heller. Jeg forholder meg til dem rundt meg. To eller fire ben, høye eller lave.
Det som slår meg litt i dette er at det mest sansynlig er noen som går forbi bilen i løpet av dagen. Hvorfor sier i tilfelle ikke vedkommende fra dersom det sitter et barn eller en hund i bilen og det e fryktelig varmt ute? Er vi så ignorante at vi antar at det ikke er vårt problem fordi den som har parkert bilen i solsteiken med noe levende inni har kontroll?
Jeg er en sånn nabokjerring som ser rundt meg og bryr nesa mi med alt som skjer. Jeg har nemlig ringt politiet i Oslo et par ganger i løpet av de siste årene etter å ha gått forbi biler med hhv sovende barn eller pipende hund i på varme dager. Det blir varmt i biler, solen flytter seg, så en bil som kanskje sto i skyggen kan raskt komme i solen og det var ingen vinduer åpne og ingen i nærheten. Jeg sto og ventet helt til politiet kom begge gangene og ikke tegn til eier/forelder.
Nei, det føler jeg meg veldig sikker på at jeg ikke kunne gjort. Jeg har kjørt rundt på unger i snart 23 år, og når jeg ikke har glemt noen i bilen til nå så tror jeg ikke det kommer til å skje.
Nei, jeg kunne aldri ha glemt mine barn i bilen.
Mine gutter skravler nesten hele tiden så jeg tror det ville vært umulig å overse at de fortsatt var i bilen når jeg parkerte..
Jeg har med politiets tillatelse slått inn en vindusrute, da de var et stykke unna og tatt ut en hund fra en bil på en veldig varm sommerdag på stranden og fikk kjølet ned hunden i vannet, så ja, jeg bryr meg om dyr i slike situasjoner.
Poden skravler noe så innmari, at det er ikke sjans i havet for at jeg hadde glemt ham i bilen. Uansett om han hadde sovet i bilen, så hadde jeg jo lagt merke til det når jeg gikk ut av bilen om ikke annet. Vil jeg anta.
Jeg klarer bare ikke å forestille meg at jeg skulle bli så hinsides fraværende i hodet at jeg kunne glemt ham i bilen.
Hund har vi ikke.
Det er ikke noen motsetning i å forholde seg til dem rundt seg og å være glemsom og svimete, nødvendigvis. Uhell skjer, selv den mest omtenksomme.
Men for min egen del hvertfall- jeg lot som sagt hunden være hjemme da jeg var på mitt mest svimete av søvnmangel nettopp fordi jeg var redd for å glemme den. (og tok drosje med sønnen min bl.a. fordi jeg ikke stolte på egen reaksjonsevner ift å kjøre bil).
Selv om jeg tror jeg kunne glemt hunden på mitt mest svimete, anser jeg meg allikevel ikke for en person som ikke forholder meg til omverdenen. (eller kanskje jeg ikke gjorde det på den tiden, gitt at jeg sov 1-2 timer i døgnet fordelt på 10-minuttersbolker :vetikke: )
:nemlig: Det gjør jeg også. Henter vekter e.l. om noen er i nærheten.
Jeg har forresten glemt igjen Blobben i butikken en gang, enten det ellers så har jeg drømt det. Den tiden hun ikke sov om natten var jeg ikke tilregnelig på en flekk, så jeg vet faktisk ikke helt. Jeg kom uansett ikke lenger enn 50 meter før jeg husket henne igjen.
Derimot er jeg 100 % sikker på at jeg ikke glemte henne igjen på bussen, selv om det også er et levende minne for meg den dag i dag. Akkurat den opplevelsen vet jeg er et mareritt. (Jeg ringte og spurte vedkommende jeg reiste sammen med etterpå …)
Søvnmangel – intens, torturerende, langvarig søvnmangel – gjør noe med ellers oppegående mennesker. : dulter på m^2:
Du er definitivt en person som forholder deg til omverdenen! Og det er nettopp derfor du innser en slags begrensing som du beskriver, ikke sant?
Jeg tror bank i bordet jeg er på vei ut av den verste søvndeprivasjonsperioden. Og ja, man blir sprø av å ikke sove. Mine kognitive evner har ikke vært på topp de siste månedene. Like greit at jeg ikke har lappen og faktisk må ut i frisk luft for å komme meg noe sted. At noen kan fungere bittelitt med bare 1-2 timers søvn i perioder er beyond me. Jeg hulker i fosterstilling på badegulvet, vurderer å ta livet av meg og er en åndsforlatt amøbe uten søvn. :knegg: Helt fjern.
Jeg tror det som redder meg er at jeg er så innmari skravlete selv, så jeg snakker med ungene hele tiden. :meddelssom:
Det har vært et par sånne tilfeller her i Frankrike også, og det er selvfølgelig helt grusomt. Tenk på forelderen som skal leve med ansvaret, og den andre forelderen som skal leve med hva partneren har gjort... Grøss og gru.
Vi bruker bil kun i ferien og har ikke dyr, så sjansen for at noe slikt skal skje er ekstremt liten, heldigvis. Sånn hypotetisk sett kunne jeg nok glemt et sovende barn i bilen ved rutinebrudd hvis jeg var travel og stressa, men jeg ser vanskelig for meg at jeg ikke skulle kommet på det i løpet av en hel dag.
Jeg syns det er rart at noen kan være 100% sikre på at det aldri ville skjedd dem. Få ting i livet er 100% sikre.
Jeg håper og tror at jeg ikke hadde gjort det, men 100% sikker kunne jeg aldri sagt at jeg ville vært. Etter 3 år uten søvn så blir en klar over at en kan gjøre mye rart. Heldigvis var ingen av de tingene verre enn at en kan le av det i etterkant, men det åpner jo verden for en hel masse uplanlagte ting.
Jeg kjenner til en mor som glemte barnevognen med gutten sin oppi etter en bytur. Hun tok ferge hjem som tok ca 15-20 minutt og satt med en følelse av at hun hadde glemt noe... Når hun kom frem kom hun plutselig på t hun ikke hadde med seg gutten sin!
Nei, tror mine barn har et selvbergingsinnstinkt som gjør at de til stadighet lager lyd - prater, synger, gnåler, sutrer, maser...
Jeg er nok så distré, men tar meg som oftest inn igjen etter et par minutter. Skal aldri si jeg ikke kunne glemt en av gutta et par minutter, men neppe en hel arbeidsdag.
Vil likevel forbeholde meg en feilmargin på 0,03%.
Urk, sånn blir jeg også. Så det kom hvertfall EN positiv ting ut av at jeg ikke kunne amme minsten; mannen tok en stor del av nettene og jeg har alltid fått ta igjen søvnmangelen.
Jeg er litt imponert over de som rett frem konkluderer med at de aldri kunne gjort det. Ikke jeg-tror-ikke, men beint frem aldri...
Jeg mener at slikt VET man aldri. Man kan tro og håpe, men ikke VITE helt sikkert, for vi vet ikke hva som ligger foran oss ilivet, og hvilke situasjoner vi kommer opp i.
Selv den beste kan begå store og ubehagelige bommer, i de rette situasjonene.
Jeg kan svare klart at det gjorde jeg aldri. Barna mine er så store så det er neppe noen fare for at de blir glemt nå. Når det gjelder hunden, så er jeg like obs og tilstede i situasjonen når det gjelder han. Det er klart at alle kan komme i situasjoner de ikke kunne forutse, men jeg har aldri kjørt bil når jeg ikke har følt meg klar og våken. Når det er sol og varmt, tar jeg aldri hunden med i bilen hvis jeg skal et sted han ikke kan være med meg.
Jeg har ikke skrevet aldri, men jeg tror egentlig at jeg godt kunne skrevet det. Jeg har som regel alltid barna med meg, så det er på en måte innebygget å ta de ut av bilen, oppi vogna osv.
Huff, sånt er så fryktelig å tenke på. Jeg håper virkelig ikke at jeg kunne vært i stand til noe slikt. Men man vet virkelig aldri. Det måtte i såfall være resultatet av en misforståelse. Men da blir det kanskje noe annet.
Fru Svigerkanin glemte igjen Langøre i butikken da han var baby. Grandtante Kløver oppdaget det da de var på vei i bilen hjem. Men jeg har likevel full tiltro til Fru Svigerkanin som barnevakt. :nemlig:
En venninne av meg klarte å låse inne sin da 2-åring i bilen på en parkeringsplass. Det blir jo også noe litt annet. Nøkkelen lå igjen inni bilen (sammen med veske og mobil), da låsen plutselig smekket igjen. Det var heldigvis på høsten, men jeg beundrer henne virkelig for at hun klarte å holde hodet kaldt og ikke vise full panikk mens jenta satt innesperret i nesten en time, til politi og bilbergingsfolk ankom. (og hvis du leser her, så gi meg gjerne et vink! ;) ). Jeg regner med at hun hadde klart å knuse et vindu hvis det virkelig hadde stått om livet, evt at politiet hadde tatt turen litt raskere..
Jeg må dessverre si ja. For litt over en måned siden lå hele familien rett ut med halsbetennelse, høy feber og oppkast i over en uke. Da jeg endelig begynte å komme meg bar det ned på Burger King for å kjøpe mat til hele gjengen, da vi enda ikke var helt i form til å kokkelere noe særlig. Lillesøster på 2 var med, og satt musestille hele veien. Jeg parkerte rett utenfor BK, gikk inn og bestilte og stilte meg like evd disken og ventet på maten. Det tok vel 5-10 min. å få maten, og jeg sto i mine egne tanker hele tiden. Tenkte vel på noe sånt som at det var fantastisk deilig å endelig komme seg ut og se mennesker igjen. Like før maten kom så jeg ut av vinduet, og idet jeg så bilen gikk lyset opp for meg. Det var en ubeskrivelig ekkel følelse, jeg rev med meg maten og småløp ut i bilen. Der satt Hannah helt rolig, men trakk et lettelsens sukk da jeg åpnet døra. Måtte gi henne en god klem og synge litt for henne på vei hjem da, ja. Med gråten i halsen.
Jeg var borte i max 10 minutter den gangen, og temperaturen i bilen var vel 18-20 grader. Likevel følte jeg meg selvsagt som verdens mest forferdelige mor, og det som skremte meg aller mest var tanken på hva som kunne bli det neste. Kommer dette til å skje igjen, og hvor lenge er jeg på en annen planet da? Jeg kan bare forestille meg hvordan det må føles når det ikke går like bra som det gjorde med oss.
Jeg også. Drømte nylig at jeg og Aurora var på et kjøpesenter, og Aurora (4) skulle få leke litt i lekebutikken mens gjorde mine ærender. :gal: Da jeg skulle hente henne hadde hun gått. Fant henne i godtebutikken. :fnise:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
