Altså.
Litt spinnoff fra den lysestaketråden min, der jeg tenker å selge to sølvlysestaker. Jeg fikk mange reaksjoner på det, og jeg tenker litt på det med å være knyttet til ting.
Nå er jo ikke dette noe jeg har arvet, så jeg har ingen tilknytning til det. Og jeg er ekstremt dårlig ift det å føle sentimentalitet når det gjelder gjenstander, selv om det har feks tilhørt min farmor... :vetikke:
Jeg har jo minner om farmor, jeg trenger ikke ting fra henne?
Jeg ser nå min manns familie rives istykker pga et arveoppgjør, og jeg forstår det bare ikke?! Krangelen om duker og servise. :gal:
Jeg er nok en følelsesladet person i mange situasjoner, men ikke i forhold til slike ting. Jeg har nok, i forhold til mange, tatt vare på få ting fra mine barn også. Som de skal få når de blir større. Det har nok noe med hvordan jeg ser selv.. jeg synes det mest er pes med det mamma kommer med nå, som jeg har hatt fra jeg var liten/ungdom. Mye av det iallefall. :o Men jeg har enda mindre lyst på ting fra bestemor. Skåler og ting. Det gir meg ingenting. Og mange reagerer nok litt på dette.
Men jeg er da ikke følelsesløs selv om jeg ikke er sentimental ovenfor ting? :vetikke:
Jeg bryr meg nada om ting. Kommer nok til å donere hele boet til nærmeste korps om jeg arver et bo noengang. Eneste jeg har sterke følelser for er enkelte ting ungene har laget. Og et kjede storebror sparte ukepengene sine i fem uker for å gi meg en gang.
For meg kan enkelte ting ha en enorm affeksjonsverdi, mens andre ting ikke har det. Ting, som i gjenstander.
Jeg har ingen forklaring på når eller hvorfor.
Jeg er ikke veldig emosjonelt knyttet til ting, men det finnes ting som betyr mer for meg enn andre ting. Likevel føler jeg ikke at det er i tingene minnene ligger. :niks: Jeg har nettopp kjørt unna noen kasser med ting til loppis og der var det blant annet en femarmet lysestake jeg arvet av min kjære mormor. Jeg bruker den ikke mer, ingen andre i familien ville bruke den, derfor sender jeg den på loppis. Det var koselig å ha den en liten stund, men jeg føler meg ikke noe nærmere mormor selv om den står på bordet akkurat.
Jeg gir bevisst bort det meste av utstyr og klær som ungene har hatt, forresten, jeg vet hvor grusomt det er når bestemødre kommer drassende med tonnevis av klær som har ligget i kjelleren i 30 år. :grøss:
Jeg er mitt oppi et arveoppgjør jeg, og ja ting betyr noe for meg. Jeg synes det er fint når noen vil ta vare på ting.
Nå betyr ikke ting mere enn at jeg sendte mannen en dag de skulle dele, fordi jeg ikke maktet, og således endte opp med andre ting enn det jeg selv ville ha valgt.
Jeg kan ønske meg ting, og ville ta vare på ting, men jeg vil aldri sette ting foran mennesker, og selv om jeg tar vare¨på enkelte ting så har jeg ikke problemer med å se at de er ting.
I arveoppgjøret valgte jeg forresten først de tingene Mazungen ønsket seg, fordi ingen gjennstander i seg selv var så viktige for meg.
Nei. Her kastet det meste som ikke er i bruk, jeg får sjelden noe forhold til ting.
Jeg er flink og sparer litt til ungene da, minneesker som blir satt på loftet men lenger enn det strekker jeg meg ikke.
Jeg er en sånn som blir veldig glad i tingene mine. Da min ca. 10 år gamle sykkel ble overkjørt, f.eks., spanderte jeg 1500 kroner i reparasjon framfor å kjøpe ny bare fordi jeg syntes det ville være så trist å kaste den. :sparke: Som barn gråt jeg alltid når vi skulle selge en bil. Jeg er følgelig virkelig elendig til å kaste.
Når det gjelder minner om andre mennesker, derimot, er jeg ikke så veldig sentimental - merkelig nok, kanskje. Jeg har ikke tatt med meg mye etter besteforeldrene mine.
Jeg tenker som deg gunnis.
Svigerfamilien min derimot ...
Svigermor er helt ekstrem! Hun tar vare på alt, alt, alt.
Drar på loppis og kommer tilbake med litermål hun bare måtte ha fordi det var likt det de hadde hjemme hos henne som liten osv. Jeg forstår meg ikke på henne. :knegg:
Jeg var veldig sentimental, men er blitt bedre med årene. En dyd av nødvendighet, kanskje, ettersom vi bor på relativt få kvadratmeter. Jeg er nok også blitt påvirket av mannen, som overhodet ikke bryr seg om slikt.
Men det er hyggelig å kunne sette pris på ting på grunn av affeksjonsverdien også, bare det ikke tar helt overhånd. Jeg har et emaljert litermål fra 50-tallet etter bestemor som jeg bruker hver eneste dag, og jeg sender henne en liten tanke hver gang jeg tar det fram. Jeg har også en brødfjøl med flotte utskjæringer som besteforeldrene mine fikk i bryllupsgave i 1939 - den er like fin og jeg har virkelig glede av å bruke den. :)
Nei i utgangspunktet ikke, men det er enkelte ting jeg ikke ville kvittet meg med fordi jeg er sikker på at det kommer til å bety noe for meg senere. Sølvlysestaker er i den kategorien. ;)
Nei, jeg er veldig lite sentimental. Jeg syns det er greit å arve ting, men da må det helst være ting jeg har bruk for. Og om det skulle gå i stykker er det heller ingen krise.
Nei, lite sentimental. Ting jeg ikke har brukt på et år kan jeg like gjerne kaste eller gi bort.
Jeg har tatt vare på noen ytterst få ting til ungene, som første par sko og en spesiell sparkebukse/babyjakke. Bortsett fra det er jeg flink til å ta bilder og skrive i albumene deres, det er langt viktigere for meg. Jeg har svært få ting eller bilder fra min barndom og det har jeg savnet.
Gamle ting jeg arver har jeg lite sentimentalt forhold til, med unntak av bunaden fra farmor.
Nei er nok ikkje veldig sentimental i forhold til ting. Tek vare på noko til ungane som dei kanskje vil sette pris på å kike på når dei blir vaksne, men ikkje i store mengder. Vi har ikkje mykje lagringsplass heller, så det begrensar seg sjølv.
Jeg har et armbånd som betyr masse, ellers ikke noe spesielt. Poden derimot... han har et spesielt forhold til altfor mye. Broskjyrer og pinner.. u name it. :himle:
Etter ungene kommer jeg til å ta vare på et par plagg til hver- og de første skoene.
Er ikke veldig knyttet til ting, jeg kaster gjerne ting eller gir bort. Har en treskjært gulvklokke fra bestefaren min, den er jeg nok litt knyttet til, pga arbeidet han har lagt i den for å lage den til MEG. Altså det ville føles feil å gi den til loppis eller selge den, for den er et slags bånd mellom oss to.
Men sånn generelt: tar ikke vare på så alt for mye gammelt ræl.
Ja jeg er det, i forhold til ganske mye egentlig, litt for mye.Jeg har klær jeg sparer på, fra mine ungdomsår, klær av gutta sine, ting jeg har fått i gave og ting som jeg har laget og barna mine.
For et år tid siden lurte bestemor på om jeg ville ha noe etter bestefar og jeg sa ja,og da fikk jeg kort jeg hadde laget til han til bursdag og sykehusopphold, og det er kjære ting for meg.
I forhold til enkelte ting, som håndavtrykkene på forkle min eldste lagde i barnehagen da hun var liten, og fotoalbum og sånn, men ikke min avdødes (kjære) mormors bestikk og vaser og sånn, nei. Da må jeg i så fall koble det til et spesifikt minne om denne personen.
Nei, jeg er ikke sentimental når det gjelder ting. Jeg tar kun vare på ting fordi det blir forventet av meg (tegninger, arvegods, russehatt o.l) og ikke fordi tingene gir meg noe.
Det eneste jeg blir sentimental av (eller som jeg føler har verdi fordi det er gammelt) er julepynt og de gamle bunadstingene jeg har arvet.
Nei, ikke i det hele tatt, bortsett fra bilder. Så lenge jeg har bilder av bestemoren min trenger jeg ikke noe annet etter henne, for eksempel. Og det har kostet meg veldig lite å kaste 90 % av tegningene jeg har fått fra Frøkna. Jeg sitter jo likevel igjen med flere hundre som jeg foreløpig har tatt vare på, mest for hennes del i tilfelle hun blir annerledes enn meg (og det ser det ut til at hun blir ...).
For meg gir det en nesten orgasmisk følelse å få ting ut av huset ved å selge dem eller gi dem bort (eller kaste dem, hvis det ikke er noe å gi bort).
Jeg er sentimental i forhold til noen få ting, som betyr veldig mye for meg, og mest av alt til medaljongen jeg fikk av far da han lå på dødsleiet. Ikke det smykket jeg går mest med, men jeg ville blitt fryktelig lei meg om jeg mistet det. En gammel kommode fra hytta vi måtte gi fra oss, en gyngestol etter farmor. Dagboken fosterforeldrene til sønnen vår skrev det året han levde uten oss. Det er en håndfull ting jeg ville forsøkt å redde om huset brant ned, for å si det sånn. Dette er ting som ikke kan erstattes.
Vi er midt i et arveoppgjør nå, og det er merkelige ting jeg er sentimental på i følge familien. Som min mormors russekort... Jada :)
Men ellers er det LITE.
Litt så.
Enkelttig ka ha stor verid. Gifteringen min foreksempel ( hører du det, du som mistet den for meg!! du skulle passe på den du!!).
Barnetegninger og sånne ting tar jeg var på noe. Mye henges opp og kastes etter på.
Å kaste bare for å bli kvitt ting kunne ikke falle meg inn, men vi er i kategorien svært dårlig råd og er opptatt av ta vare på og respektere de tingene vi har.
Jeg arvet en bokserie etter mormor og den synes jeg er koselig, der den står i bokhylla. Hver gang jeg går forbi tenker jeg koselige tanker om mormor.
Noen ting er jeg sentimental i forhold til, andre ikke. Jeg skjønte heller ikke hvorfor så mange mente at du ikke skulle selge noe du ikke liker og ikke bruker. Jeg har mange ting jeg syns er fine og aldri vil kvitte meg med, men det er ikke avhengig av pris.
Sånn er jeg også. Jeg har fortsatt nøklene til min første bil, russedressen min og en gammel gryte jeg ikke kan bruke til noenting, men som vi pleide å smelte sjokolade i hjemme hos mormor da hun levde. og syns det er uproblematisk. Men jeg foersøker å ha ting som det er minner knyttet til stående fremme, evnt fotodokumentert og lagt i albumet, slik at jeg faktisk kan se og huske minnene, ikke bare la de ta opp plass i boden.
Det eneste tingen som jeg har som virkelig betyr noe for meg er vel bilde av min fosterbror som døde alt for tidlig for snart 15 år siden, men om det skulle forsvinne er bilde lagret og kan skaffes på nytt. Ellers gir ting og sånt meg lite jeg rensker nok opp mer enn nødvendig og ser ikke grunnen til og ha en pappeske på lofte med ting som er minner etter andre.
Ja, jeg blir veldig sentimental i fht ting.
Jeg har masse arvegods og jeg får ennå tårer i øynene av å tenke på det kjære pianoet til mine besteforeldre som jeg måtte kvitte meg med da vi flyttet hit vi bor nå.
Av nyere ting er det vel bare ting som ungene lager som jeg ikke klarer å kvitte meg med.
Men antikvitetene mine får søplemannen ikke altså.
Jeg har til og med russedressen min. Uvasket og jævlig, og med masse minner.
Jeg er sentimental for ting, ja. Fordi de trigger minner. Og jeg syns at en vakker ting blir enda vakrere når det er en historie knyttet til den.
Vi har et hus fullt at sammenraskede møbler herfra og derfra, noe som passer sammen, noe ikke. Jeg liker å slenge meg ned i mannens bestefars gamle skinnstol, putte det gamle serviset med avslitte gullkanter inn i det ruvende, skeive gamle eikeskapet etter mannens bestemor (og disse menneskene kjente jeg ikke en gang. Snille var de heller ikke). Når ungene kommer med hvitveis så finner jeg frem den lille krystallvasen fra grandtante, og tenker på henne, eller jeg finner frem de rare, mangefargede småvasene jeg kjøpte på ikea da jeg var nyetablert, og mimrer litt om det.
Vi har fått noen vakre, gamle emaljefat og skåler etter en annen slektning, og det gir meg masse glede å bruke dem.
Når vi dekker med sølvtøy så gleder jeg meg ved å dekke med hele tre par sølvlysestaker: De jeg fikk fra grandtante (som er til forveksling lik dine) da jeg var ung og ikke satte ordentlig pris på dem, de litt mer moderne vi fikk av mannens forlover til bryllupet, og de vakre, klassiske som minstegutten fikk av fadrene sine til dåpen.
Jeg er litt både og. Baby-klær, tegninger fra barna, kort fra farmor som er død betyr mye og det sparer jeg. Upersonlige ting gir jeg bort eller resirkulerer/kaster.
Jeg er en kaster. :nikker: Tenker at det "er godt med alt som er borte".
Mamma ringte i går fordi hun rydda på loftet så hun ville jeg skulle komme å hente gamle skolebøker osv. Det er sånn jeg takker nei til. (Hva skal jeg med det?)
Altså, det er sikkert koselig å ha, men jeg bruker det da ikke til noe?!
Jeg er heller ikke sentimental i forhold til ting og er ingen samler. Ble litt himmelfallen da jeg så at de solgte egne bokser til barnets første hårlokk og tann på den lokale bokhandelen. Ikke akkurat sånne ting jeg kommer til å ta vare på tror jeg.
Det jeg synes er koselig er å ha bilder som minner :)
Jeg har et hjem som har en noe eklektisk stil, for å si det mildt. Det er fordi jeg ikke har hjerte til å kvitte meg med noe bare fordi det er sooo last year. Jeg liker at tingene mine rundt meg har fulgt meg i mange år. Men når det er sagt, så hadde det ikke kostet meg en kalori å selge noe "dyrt" eller "fint" hvis det bare lå i et skap. Og jeg ville i alle fall IKKE ha spart på det for at barna skal arve det. Da får de heller arve det jeg BRUKER, ikke det jeg har gjemt i et skap. Noen av mine kjæreste eiendeler, er hverdagskopper og -kar jeg har etter mormor. Ikke er de verken dyre eller fine, men jeg har mange minner forbundet med dem. Jeg hadde ikke hatt noen ønsker om å arve noen av de "finere" tingene mormor hadde, for de hadde jeg ikke noe forhold til.
Etter å ha vært en "kjekt å ha-person" i mange år, endret jeg brått filosofi da jeg skulle fremleie hybelen min og måtte bære alle eiendelene mine fem etasjer opp til loftet. Etter det har "kast skjiten" vært mitt nye mantra.
Heller ikke opptatt av ting. Så lite opptatt av det, at jeg ikke har noe spesielt fint servise, ikke fått hengt opp bilder på veggen, temmelig tomme skap m.m. Noen tror sikkert det er p.g.a. dårlig råd eller en annen "god" grunn :p
Men akkurat det der med en skolebok, ville jeg revurdert. Da jeg var barn, var det stort å finne mine foreldres skolebøker. Veldig spennende. Og ikke vet man hvor lenge man lever heller. Tror noen sånne små linker til fortiden kan være godt for ungene å ha. En liten ting som viser noe fra deg, da du var barn :ja:
Nope. Jeg hadde et utvekslingsår i USA, så derfor var jeg russ et år forsinket. Og det ene året var nok til at jeg syntes russetiden var barnslig og kjedelig. :ingen festløve:
Jeg har også russedressen min - den ligger på loftet hos mamma, som nekter å kaste den. Jeg ble forresten også sammen med min kjære i russetiden, men vi hadde det kjekkere uten dress enn med. :filer:
Jeg har ganske mange ting jeg har et sentimentalt forhold til ja, dem det er knyttet minner til. Men jeg liker orden og system, så mye annet kastes eller gis bort.
Ja, er vel egnetlig det. Har arvet en del flotte ting fra barndomshjemmet til faren min blandt annet, og der tilbrakte jeg mange fine stunder. Nå har jeg noen av de tingene framme i mitt eget hjem, og det gir meg en god følelse. Det er ting jeg liker da, og som jeg hadde ett forhold til før jeg fikk de.
Kjøkkenbordet vi har er 14 år gammelt. Der har det vært bakt og lekt mye, og er merket av det. Får meg ikke til å kjøpe nytt, for har ingen plass å gjøre av det gamle da...
Har også tatt vare på en del tegninger, diplomer, klær, leker etc. etter ungene. Har sikkert gjemt for mye, men det er bedre enn for lite, tenker jeg .:sparke:
Samtidig liker jeg ikke å ha ting som jeg ikke ser noen verdi i ligge å ta plass i skuffer, skap og boder og kaster mer enn gjerne det som er skrot i mine øyne. :nikker:
Jeg kan bli veldig sentimental i forhold til ting ja. Liker godt å ta vare på det jeg har, eller gi det bort. Gamle ting har familien min nok av for å si det sånn, men det er noe sjarmerende med å ta vare på dem og blande dem inn i et ellers "nytt" hjem.
Det er å kaste ting som er verst.
Jeg er veldig sentimental i forhold til enkelte ting. Men at det er "sølv" har ingen ting med det å gjøre for meg.
At min far kastet smørbutten etter farmor og farfar, og ikke tok den med hjem til meg istedet, og det samme med min mor og en gammel radio, skjærer meg fortsatt sånn i hjertet at jeg nesten renner litt over.
Men hvem som har noe av pengeverdi er meg revnende likgyldig.
Jeg har svært vanskelig med å kvitte meg med ting - kan iallefall ikke kaste noe. Det er lettere om jeg kan gi det videre. Og min sønn er sin mor opp av dage. Vi er noen skikkelige samlere.
Jeg blir knyttet til ting ja. Tror det handler om at jeg får minner i hodet av å se og ta på forskjellige ting. Feks russedressen min som noen nevner her. Så utrolig mye som står på den. Mannen min har feks signert den, og jeg syns den er et herlig minne.
Mine gamle skoledagbøker også.
Jeg har også to brødformer etter min farmor som vi brukte da vi bakte sammen, jeg elsker å bruke dem. De er helt hakkete av slitasje, men de betyr noe for meg. Likeså en liten nål jeg har etter henne betyr mye for meg.
Å starte krangler pga arv skjønner ike jeg heller. Det er ikke serviset og teppene som betyr noe, det er de små tingene som man forbinder med personen man antakelig var veldig glad i. Og jeg var veldig takknemlig da jeg ble spurt om det var noen spsielle ting jeg var knyttet til da de fordelte etter farmor. Da kunne jeg få tatt vare på ting som kanskje ellers ville blitt kastet, for brødformene og nålen er ikke akkurat verdifulle. ;)
Jeg er vel også litt der at jeg syns det er stas med ting som har vært lenge i familien. Det være seg sølv, eller en gammel samling fiskekroker. Men gamle ting har alltid fascinert meg.
Jeg orker ikke å bruke min fremtid til å forvalte andres fortid. Og med det mener jeg at ting jeg kan bruke, eller har bestemte minner knyttet til, blir en del av mitt liv. Men ting som andre har hatt et forhold til, som duker/sengetøy/servise etc, koster meg ikke en kalori å kvitte meg med.
Jeg også er helt der altså. Da vi flytta dit vi har hus nå, så hadde flere pappesker fra sist vi flytta, som vi aldri hadde fått pakket ut. Vi kastet dem uten å se hva som var oppi :sparke: Siden vi ikke hadde savnet det på 2 år, så kom vi nok ikke til å gjøre det heller. :riktig:
Jeg er som deg, guniss. Jeg er jo ellers Sentimental med stor s, men jeg er ikke videre opptatt av ting. Jeg sliter med å kvitte meg med ting fordi jeg har en mor og svigermor som bryr seg og blir veldig opprørte over at jeg ikke tar vare på alt - og hver gang jeg har en kasse som jeg putter ting oppi som skal ut av huset, hiver de seg over den og akker og oier seg over at jeg vil kvitte meg med brukbare ting, så begynner de å orge noe veldig med å plukke fra hverandre innholdet i kassen og prakke det på stakkars andre familiemedlemmer etc.
Så nå har jeg tatt kort prosess - container bestilt til helgen, og nå skal vi kvitte oss med MYE.
(Utvalgte barnetegninger og annen barnekunst tas vare på - men det ser jeg ikke på som "ting" i den forstand.)
Ja, jeg blir ekstremt sentimental i forhold til ting jeg faktisk har et forhold til, og kaster uten skrupler det jeg ikke har et forhold til.
Med førstemann klarte jeg ikke å kaste noen av smokkene hun hadde brukt. :flau:
Jeg har lagret endel på loftet hos både pappa og svigerforeldre, med lovnad om å hente det når vi får eget hus/større lagringsplass. Så får jeg heller gå gjennom ting mer nøye da, og se hva jeg kan tenke meg å ta vare på. Men jeg vil heller ha tingene fremme, og til bruk, enn gjemt bort i esker. Må de alikevel stå i en eske på loftet, så kan jeg kanskje like greit kaste det. Om jeg klarer da.
Jeg er veldig sentimental i forhold til enkelte ting
hovedsakelig dreier deg seg om ting som er laget av mennesker jeg er glad i, brev, kort, tegninger, og ting jeg selv har laget - malte en del som "ung", bilder jeg har tatt...
Armbåndene fra sykehuset når barna ble født.
Jeg gråt da jeg måtte kaste fruktkurven min blinde onkel laget til meg to år før han døde alt for ung (hadde bare brukt den daglig i 12 år og den var jo helt utslitt stakkars..)
Kassetter gutter som var forelsket i meg laget til meg i tenårene :knegg:
Jeg har så masse nydelige kort, brev og tegninger som dokumentasjon på kjærlighet i familien min, det tar litt plass, men sånt har jeg plass til, og jeg elsker å ta ned en boks iblant og se gjennom alle de fine tingene :rørt:
Men ellers har jeg veldig lite dill og dall i huset.
Pyntegjenstander, tallerkner og duker etter oldemor og andre døde slektninger klarer jeg meg utmerket uten.
Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg blir sentimental, men jeg liker å omgi meg med ting som betyr noe for meg. Før var jeg en hamster, nå er jeg ikke fullt så gal. Jeg kaster ting som ikke betyr noe, og kommer aldri til å sloss om ting i et arveoppgjør. Heldigvis er jeg opptatt av helt andre ting enn andre, så jeg kan godt være dem som kommer hjem med det gamle sengetøyet, bøker og kjørl som andre ser på som søppel.
Jeg husker da en del saker skulle deles i mannens familie. Mannen var ikke interessert, men jeg fikk være med. Da jeg endte opp med dessertskålene med fruktmotiv ble jeg hoppeglad (ingen andre ville ha dem). Det er så mange historier knyttet til de skålene og min søster og jeg storkoser oss når vi spiser av dem og historiene og latteren flyr mellom veggene.
Jeg tar vare på et lite utvalg av skolebøker, ukeblader etc fordi jeg vet hvor kjekt det var å komme over slike ting hjemme da jeg var barn. Kulturhistorie fortalt på en morsom måte ved at man kan oppleve og holde i tingene selv. Og jeg har noen bøker bare fordi de er gamle og gir et innblikk i det som har vært.
Jeg gledet meg over da mormor kom med det første hun kjøpte etter at hun var begynt i jobb. Ei syltetøyskål og en tallerken. Historien om gleden ved å tjene egne penger og kunne kjøpe noe man selv ville har jeg formidlet til ungene. Å føle seg voksen og fri. Og jeg liker jo litt gamle ting jeg som har middag og frokost servise fra Figgjo kjøpt på auksjon. Likevel er jeg slik at ting er til for å brukes. Jeg dør ikke på meg om noe knuses, men jeg liker å ha dem der så lenge de kan brukes.
Jeg knytter meg ikke sentimentalt til ting, men til historien som følger med dem. Ellers ser jeg helt klart poenget med å ta vare på ting som er verdifulle. Min mormor var opptatt av at tingene hun hadde skulle være av god kvalitet, så fikk hun heller ha mindre av dem. Litt sånn er jeg óg. Det er ikke dermed sagt at jeg hadde kastet noe som var billig bare fordi det er billig om det hadde affeksjonsverdi.
For øvrig skal det en del til før ting får affeksjonsverdi for meg. Jeg tar ikke vare på alt mellom himmel og jord. Det er gubben sin jobb... "Jamen, vi kan jo få bruk for disse hjulene selv om kontorstolen er kastet for mange år siden!"
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
