Jeg vil gjerne at Poden skal vokse opp og spise det meste/smake på alt, og fram til nå har det ikke vært noe problem. Han har vært nysgjerrig og smakt på det meste.
Men nå har han begynt å si nei når vi serverer ham middag. Nesten uansett hva det er. Potet og grønnsaker vil han ikke spise i det hele tatt. Ikke om jeg moser det sammen heller.
Pølse kan han spise hvis den ikke er varm (ikke lunket en gang), men jeg vil jo ikke akkurat si at det er en grei ting å spise så ofte.
Hva gjør man da? Jeg føler det er litt tidlig å si at om han ikke spiser det som blir servert så blir det ikke noe mat.
Så nå spiser han mais og brødskive med forskjellig pålegg istedet for middag.
Det avhenger jo litt av om poden er veldig slank av seg (altså slik at du generelt er bekymret for matinntaket), men jeg må innrømme at når det gjelder middag hadde jeg bare servert det vi andre hadde og hvis han ikke vil ha så vil han bare ikke det. Så heller servert kveldsmat med brød ikke så veldig lenge etterpå så kan han ta det igjen der.
Jeg har en på halvannet selv og de er jo iferd med å få mange "fiffige" ideer kan man si. Han har også spist det meste, men har hatt en del sære innfall ved middagen i det siste, type spise 2 biter og ikke ville ha mer. Vi lar bare være å styre med det, sier at det er greit og passer på at han får spise så mye han vil til kveldsmat isteden. Jeg er kanskje litt streng på sånt, men jeg har også en tanke om at det lønner seg å styre minst mulig med dette så går det over av seg selv.
For å korrigere meg selv litt er altså min 21 måneder alt faktisk :rødme: - og disse fikse ideene har det ikke akkurat blitt færre av den siste tiden :dåne: både når det gjelder det ene og det andre.... :knegg:
Alle mine tre er utrolig sære når det gjelder middag. Hun på 3,5 er verst. :rolleyes: Svært ofte vil hun ikke ha middag i det hele tatt, eller hun velger seg ut én sort på tallerkenen som er ok å spise - litt av kjøttet om vi har kjøttkaker, tørr tortillalefse om vi har taco, innmaten i fiskepinnene om vi har det, osv.. Tvillingene er også vanskelige å få i skikkelig middag. Grønnsaker er et katastrofeområde for alle tre, størsten vil ikke ha og de små spytter ut med en gang. Men brød er de glad i, og på påleggsfronten er de ganske liberale, merkelig nok. Men grønt og pynt og sånt på skivene blir plukket behørig av først.
Jeg innbiller meg (ehm, håper that is..) at det vil snu en gang i fremtiden, og i mellomtiden vil de få servert akkurat det vi voksne spiser, dag ut og dag inn. Det blir vel folk av dem til tross for at de er foret opp på brødmat over en lengre periode, vil jeg tro. ;)
Jeg har forøvrig som mål for kommende år å bli flinkere til å lage mat fra bunnen av, og jeg kan jo satse på at ungene er kvalitetsbevisste av natur og dermed vil begynne å spise når maten blir skikkelig velsmakende. :D
Siden jeg først stadig kommer på nye ting her kan jeg jo nevne at min søster hovedsakelig levde på brød med hjemmelagd syltetøy, bananer og poteter de første 7 årene av sitt liv. Det gikk greit med henne likevel selv om jeg ikke vil anbefale den dietten i årevis.
Ztjerna har i perioder også vært en liten middagssæring. Poteter har alltid vært ut, det samme med andre kokte grønnsaker. Tørkede grønnsaker derimot, er en slager. Han spiser derfor ofte tørkede grønnsaker som snacks til forrett.
De spiser siste lille måltid i barnehagen rundt 1500 - og vi har oftest middag et sted mellom 1600 og 1630. Kvelds spiser han mellom 1800 og 1830. Vi har dermed ingen skrupler med å servere han det vi spiser, og la han velge selv om han vil spise eller ikke. Dersom han ikke spiser er det jo kvelds snart likevel. Spiser han masse til middag er han som regel mindre sulten til kvelds.
Det er mest pølser og fiskefingre/fiskegrateng, pasta og av og til ris som er greit å spise for tiden. Tørket rent kjøtt er også greit. Jeg har spinatterninger oppi pastasauser og andre steder hvor det kanskje kan passe. Prøver å sørge for sunn mat, uten å presse ztjerna eller stresse oss.
Storebror her i huset spiste alt vi puttet foran ham til han var ca 2 1/2 år -
nå setter vi kryss i taket og roper nærmest "amen" om vi får i ham noe som likner middag...
Så jeg har ingen gode råd å gi deg, men du har all min sympati for frustrasjonen.
Jeg mener å ha lest et sted at det er helt naturlig at unger på rundt to år blir kresne. Rett og slett fordi det fra gammelt av er omtrent den alderen de er i når de får småsøsken, og følgelig får mer ansvar for eget matinntak. Da blir det viktig at de ikke putter i seg noe som er giftig, og da blir de kresne.
Jeg liker den forklaringen. Poden har vært kresen siden før han ble to, Lillebror har begynt nå i det siste.
Alle mine gutter har vært mataper til de var rundt 1,5 år og da ble det bråstopp for de to eldste. Minsten var litt tregere ute og har fått samme matstopp nå som han er blitt 4 år.
Eldstemann ble brått lei alt som het mat og ville nesten ikke spise noe.
Men det gikk over etter hvert. Ble litt brødmat og litt hjemmelaget middag og bittelitt kjøpeglass.
Mellomste var fortsatt glad i middag, men ville bare ha middagsglass, samme mat som oss var ikke aktuelt.......
Og han var flinkest til å spise om han fikk det rett ut av glasset og ikke fra en tallerken.....................
Minsten er nå som eldstemann. Vil helst ikke ha noe mat i det hele tatt.
Men der går det i vondt i magen og fryktelig mett som unnskyldninger når han ike vil ha noe da. Merker det på vekta, for han har veid det samme i over 1,5 år. (Ikke noen krise, for han hadde litt å tære på)
La de få spise det de vil, og heller juks litt med å gi de ting de liker litt oftere.
Plutselig en dag løsner det gjerne igjen, og de spiser det meste igjen.
(eldste her i huset er fortsatt kresen da, men det er jeg også)
Vi har valgt å være strengere. Så lenge det er trass som gjør at de ikke vil spise, og et forsøk på å se hvor grensa går, er det viktig at man som forelder er ganske fast.
Vi tvinger ikke i barna mat, men vil de ikke spise middag får de ikke sitte ved bordet. Da må de gå på rommet sitt imens. Som oftest har vi knyttet barne-tv opp mot det å spise opp maten sin også. Da får de begynne å se på mens de spiser opp (har lita stue/spisestue vi!) De får lov til å ta ut enkelte matvarer, f.eks. har det tatt litt tid før de har likt løk, sopp og kikerter. Men det forlanges at de smaker en liten bit hver middag. Og endel ganger hender det at vi inngår en avtale om at de skal spise en viss mengde før de får gå fra bordet.
Hvis de velger å hoppe over middagen, setter vi den i kjøleskapet og det er det de isåfall blir servert til kveldsmat. De får altså ikke lov til å få noe de liker bedre istedenfor middag.
Disse reglene har vi fulgt forholdsvis fast nå med alle tre og selv om de noen ganger må bli påminnet hvordan det er, så er 95% av middagene hyggelige stunder med alle rundt bordet og hvor ungene spiser alt av mat - med ulike typer kjøtt/fisk og grønnsaker.
Mellomste er en "tynn" type som vi i perioder har hatt problemer med å få i nok mat til tider. Da har vi måttet gi ham maten med skje (3 år gammel!) - og inngått noen avtaler om å få se en film hvis han spiser opp mm. Heldigvis er vi over det i dag, og han spiser godt med mat.
Jeg vil poengtere at man ikke skal tvinge unger til å spise mat, men vi skal heller ikke la de bestemme hva slags mat de vil ha etter humøret. Jeg tror det er viktig for ungene at vi foreldre har klare grenser rundt middagsspising... Noen matvarer ser man at ungene ikke liker, de kan man droppe, men stort sett liker de det meste.
I dag spiser ungene grønnsaksgryte med kikerter så det griner etter. "Dette var kjempegodt, mamma!"
Storesøster har en slik venninne. Der er nugatti en viktig del av hverdagskostholdet.
Jeg mener bestemt at det ikke skyldes "kresne" barn, men et sterkt barn som har testet hvor grensen skal gå og så har foreldrene ikke satt noen grense.
Jeg ser at flere lar ungene få lov til å bestemme, men det tror jeg er helt feil...
Sånn har jeg lyst til å gjøre det, men noe i meg sier at det er for tidlig å kjøre det løpet ennå.
Men vi skal nok begynne med å ikke tilby poden noe annet til middag enn det vi spiser. Det har vært så enkelt å tilby han brød, for da vet vi at vi får sitte i ro og spise. Må slutte med det.
Men nå er det jo varm mat han ikke vil ha da, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Vi får se hvordan det går.
Om du lar ham få være med å lage maten da, vil han smake på det da?
Poden elsker å kokkelere, om det så er å røre i en gryte, helle på litt krydder eller skjære gulrøtter og brokkoli. Så lenge han får delta på et vis er han superfornøyd og spiser MYE.
Jeg vet ikke hvilken Supermann du tror jeg har, men Poden skjønner ikke konsptet "lage mat" ennå. :knegg:
Jeg tror ikke han har skjønt greia med at det vi gjør ved kjøkkenbenken er det vi spiser like etterpå.
De eneste gangene han kan sitte i ro ved kjøkkenbenken for å "hjelpe" meg er når han har 40 i feber og ikke har spist på 3 døgn.
Han er ikke turbo ellers heller, men å holde seg i ro for å røre, eller krydre har han aldri hatt interesse for.
Har du en supermann?
Jeg kan ikke se for meg at Poden kan holde en kniv, eller skjære kontrolert i noe på leeeeeenge ennå.
Han trenger ikke lage så mye, bare være med å dille litt.
Poden sto lenge og rørte i en bolle med tørre makaroni, og var strålende fornøyd med det!
Og klart han klarer å skjære gulrøtter og andre grønnsaker. Det er bare å gi ham en skarp kniv og litt veiledning det!
Skjære bananer er jo veldig enkelt, det er mykt å skjære gjennom.
Jeg har ingen problemer med å sllippe ham løs altså. Jeg er veldig langt unna å være overbeskyttnede. Men han ser ikke ut til å verdsette det at han får være med på alt han vil. Han vil rett og slett ikke. :knegg:
Jeg har forsøkt med kniv og banan, men kniven går alle andre steder enn mot bananen, og om jeg skal holde kniven sammen med han blir det krig. Og uansett hvor mye jeg vil slippe han løs så ønsker jeg ikke en blodmasakre på kjøkkenet mitt for at Poden skal skjønne knivkonseptet.
Jeg har forsøkt å gi han en tresak for å røre i gryta, men da brukes røresaken som trommestikke mot alt annet enn maten.
Og jeg skjønner at han selvsagt må få forsøke igjen og igjen til han skjønner hva han driver med tilslutt.
Men så langt har det i hvertfall ikke hjulpet ham til å få i seg middag.
Poden kastet kniven fra seg i raseri her en gang jeg prøvde å forklare hvordan han måtte holde agurkbitene for å unngå å kappe fingrene av seg. Det var nære på at ikke mor ble fingerløs ...
Litt risiko i hverdagen er bare bra! :knegg:
Om han ikke vil eller gidder, så er det jo selvsagt grei! Det kan dog kanskje være lurt å i hvert fall gi ham tilbudet.
Jeg er ikke enig med deg. Jeg er derimot enig med deg i at nugatti ikke bør være en del av hverdagskostholdet.
Min søster var i utgangspunktet ikke en som testet veldig hvor grensene gikk, og min mor og far lot generelt ikke ungene bestemme. Derfor fikk hun ikke spesiallagd mat (type pølser hver dag). Jeg tror egentlig bare hun var veldig sær. Og så var hun ikke særlig engasjert i mat. Det er hun fremdeles ikke, og nå er hun snart 30. Hun liker det meste nå da, men hun synes fremdeles det er kjedelig å spise og er rimelig småspist.
Jeg er derimot utrolig motstander av å belønne med barne tv og film mens de spiser sånn som du praktiserer da jeg tror på å pese minst mulig med dette og jeg tror ikke på å belønne barn med et middel som ikke har noe med målet å gjøre. Jeg er generelt motstander av belønningssystemer på helt dagligdagse ting forøvrig. Jeg kan heller ikke se poenget med å la dem få gammel middagssmat til kvelds istedenfor kjedelige brødskiver; det er ikke SÅ spennende det heller. Selvfølgelig skal de ikke få velge bort middagen til fordel for pølser hver dag og sjokolade til dessert, men det er noe helt annet.
Der er jeg uenig;)
Har du like mye matlys bestandig?
Ungene sin matlys går i bølgedaler, og ikke bestandig alt smaker like godt.
En dag kan man ha spis mye eks i barnehagen,så man ikke er så sulten når det er middag.
Turbo har nesten bestandig hatt annen hver dag som han har spist mye og noen dager spiser han mindre
Og dette har leger og helsesøstre sagt er helt normalt...
Å belønne med tv titting synnes jeg er for langt å gå, men min mening
"ja turbo om du spiser opp all maten din for det om du ikke er sulten så får du se på barnetv.. men spiser du ikke opp så får du ikke se barnetv..."
Å få servert kald middag til kvelds mange timer etter middag er jeg ikke noe fan av. Da kan man heller servere brød med sunt pålegg...
Jeg vil bare, kanskje til kirsebærs eventuelle forsvar, si at barn er forskjellige. Hadde ztjerna fått en bolle med makaroni hadde den gått rett i gulvet. Enten snudd opp ned eller en og en makaroni. Skjære med kniv er han ikke i nærheten av. Han sitter generelt sett ikke stille. Han vil hoppe, klatre, åpne, lukke, og krype under.
Dersom ztjerna ikke vil ha middag får han ikke restene til kvelds. Vi praktiserer at det er lov å ikke like noe, og det er lov å ikke ha lyst på noe.
Men dere gir han ikke noe annet alternativ enn middag når det er middag?
Og er det greit hvis poden bare vil spise tomat til middag når tomat er en del av middagen vår?
Jeg syns dette er så vanskelig.
Stesnuppa er liksom malen på hvordan vi ikke vil ha det. Hun spiser ingenting, og er vant med å få egen mat. Hun spiser ingenting av grønnsaker, frukt, bær...ikke noe særlig rent kjøtt, ikke fisk som ser ut som fisk.
Vi vil ikke at Poden skal havne i den greia der.
Han spiser veldig variert pålegg på skiva si da. Men altså ikke noe varm mat.
Nei når det er middag får han middag. Men ja, det er absolutt helt i orden at han foreksempel bare spiser mais til middag. I allefall så liten som han er nå. Vi fokuserer på at måltidene skal være hyggelige, og at maten skal inntas frivillig.
Jeg var selv et kresent barn og måtte spise opp maten min, hvis ikke fikk jeg servert det kaldt til kvelds. Er det noe jeg vet jeg ikke skal gjøre med mitt barn er det nettopp det. Jeg ønsker ikke at måltidet skal forbindes med kamp, en vond situasjon og nedverdigelse. Jeg ser virkelig ikke noe poeng i å kjøre en sånn linje. Hva skal det være godt for egentlig?
Det betyr ikke at jeg bare serverer det Lille B ønsker der og da. Han får den samme maten vi spiser, han får ofte forskyne (forsyne?) seg selv, bestemme hva slags grønnsaker han vil ha osv. Selvsagt legger vi noe til rette for at han skal spise. F. eks. er han veldig glad i grønne bønner og babymais, så det hender ofte vi har det til maten. Vil han ikke ha mat i det hele tatt sier vi i fra at han kan sitte litt sammen med oss allikevel og som regel spiser han litt. Hvis ikke får han gå fra bordet og jeg serverer kanskje en brødskive eller litt frukt til barne-TV. Han får altså ikke noe i stedet for middag i middagsituasjonen, men noe til kvelds.
Måltider skal være hyggelige. Jeg syns også Lille B skal ha en viss medbestemmelsesrett på hva han skal spise. Innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig.
Som regel kommer det at han ikke vil spise av at han rett og slett ikke er sulten nok. De spiser ofte litt frukt i barnehagen i tre-tida, eller han spiser det som er igjen i matpakka på vei hjem.
Sånn gjør vi. Fritt fram å spise så mye eller lite en vil av det som er på bordet. Vi pleier ta på en liten porsjon ordinær middag til ham som utgangspunkt, også får han styre litt selv med hva han velger å spise og hvilket tilbehør han vil ha.
Jeg er ikke bekymret om han har spist seks oliven og en neve raspet ost, det er da sunt?
Har får gå fra bordet når han vil, og komme tilbake og spise mer hvis han ombestemmer seg. Men ikke ta med mat bort fra bordet og ikke ta med leker opp på bordet.
Dette fungerer bra for oss, sånn sammenlagt spiser han passe mye og variert, selv om det kan være småspiste uker hvor vi må ha is i magen for å ikke bli bekymret. Andre uker igjen, spiser han som en liten hest. .
Jeg skal ikke si så mye mer, fordi jeg trodde nok at flere av dere som lar barna styre ville være uenig! Og det er nå greit for meg - jeg la bare inn min kommentar til Kirsebær! ;)
at de ikke alltid har matlyst - såklart den varierer, men de får da bestemme mengden mat som skal opp på tallerkenen selv, reglene er ikke helt superrigide. Men jeg klarer å se forskjell på motstanden når de ikke er sultne (fordi da sier de det ofte på en mer "ordentlig" måte enn når det er tull. Mange ganger avtaler vi at det er nok å spise halvparten og så lar vi det bli med det. De blir da ikke servert restene til kvelds.
belønning med tv ol - vel, det fungerer særdeles godt! Nå er det ikke slik at de får se på ditt eller datt som en belønning, de får bare ikke gå fra bordet før de har spist opp. Når det nærmer seg tiden for barne-tv blir de gjort oppmerksom på det og det bruker å hjelpe. Greit at du ikke tror på det apan, men mine tre barn har et godt forhold til mat, de spiser det meste av grønnsaker og kjøtt/fisk, så det må da bety at det fungerer? I tillegg har vi hyggelige måltider hvor alle deltar. Måltidene hos oss er absolutt ikke slik som glitterchicks har sine "mat-barndomsminner" fra...
vitsen med at de i enkelte tilfeller må spise restene til kveldsmat, er fordi de ikke skal begynne å forlange annen mat istedenfor middagen. Jeg liker ikke å kaste mat og det håper jeg ungene lærer også.
Fra noen av kommentarene tegner dere litt et bilde av en sjefsmor som laster på hauger av mat og forlanger at smitt og smule spises opp. Der er ikke jeg!
Men jeg nekter å være curlingmor og tillate ungen min å gå til og fra bordet og selv bestemme 100% hva han/hun skal spise den dagen. Det er unger for små til og de utvikler kresne, sære vaner på den måten. Det er nå min mening, og jeg ser ikke vitsen i at jeg skal gjøre ungene mine en slik bjørnetjeneste.
Ja, det er greit hos oss, men har vi feks spaghetti med kjøttsaus og revet ost får han en mengde ost som virker rimelig ift resten av porsjonen og han får ikke da lov til å spise BARE ost resten av måltidet (altså forlange mer og mer ost). Vi har jo også bare en viss mengde av ting, så det går ikke å spise helt urimelig mengder av kun 1 ingrediens.
Vi pleier også å "tipse" litt om at det finnes annen mat på tallerkenen, for han er litt periodeopphengt i ting. Akkurat nå er det veldig stas med broccoli, og det er jo supert, men da pleier vi gjerne nevne "skal du ikke prøve laksen også" og snu laksesiden av tallerkenen litt mot ham. Da kommer han gjerne på at han har noe annen mat også. Dersom han da sier nei er det greit.
Jeg gidder ikke kommentere din praksis videre, TBM, annet enn at det ikke er tilfelle at vi som ikke praktiserer ditt regime er curlingmødre som lar barna styre alt. Det er vel ingen av dem som har svart her som lar barnet styre 100% hva de skal spise den dagen. At man spiser 1 brødskive ekstra med leverpostei til kveldsmat istedenfor feks pasta til middag, kan vel neppe kalles komplett selvstyring. Jeg vil også bemerke at hovedinnlegger og flere av oss som har svart har barn på rundt halvannet, og med dem forhandler man ikke i den detaljgrad du skildrer. Min sønn klarer iallfall ikke fortelle meg hvor mye mat han tror han orker.... Den dagen han blir 4 år håper jeg selvfølgelig også at han sitter ved bordet til han har spist opp og ikke stadig lar mat ligge igjen.
Ellers vil jeg nevne at jeg også har en det ikke går an å la hjelpe til på kjøkkenet foreløpig.... Det er veldig forskjell på barn. Her legges det puslespill eller sees i bøker på kjøkkenbordet under middagslagingen isteden og det fungerer bedre enn de gangene jeg forsøkte meg på aktiv deltagelse fra ham.
Enig med apan i at de fleste barn på halvannet ikke er spesielt enkle å ha med som "hjelpere" på kjøkkenet. Prøv 2 på halvannet, og de fleste vil skjønne at grind foran kjøkkendøra er mer på sin plass en to små med hver sin kniv.....
Belønning med barne-tv eller film for så små forutsetter flaks. Veldig mange på den alderen er svært lite opptatte av tv....Av mine 4 barn, ville det muligens virket på min eldste på den alderen.
Ellers tror jeg det er viktig å ikke tilby all verdens annen mat, men å ha et relativt strikt regime med å servere alle det samme. Likevel hender det at vi innimellom lager annen mat til ungene, men da fordi vi voksne vil ha noe som vi ikke forventer at ungene skal spise -f.eks svært sterk mat.
Her må alle smake på alt, og alle bør spise ihvertfall litt av det som serveres.
Når det er sagt, er det en del flaks innblandet her også.
Vi har oppdratt alle våre 4 etter samme prinsipper.
10-åringen min var vanskelig de første 2 åra, men spiser nå absolutt alt, og setter pris på de merkeligste retter
7-åringen min er kresen, og vil helst leve på nugatti, pannekaker og taco (noe han selvsagt ikke får lov til...)
De to halvannetåringene mine spiser stort sett alt, og har alltid gjort det. Det eneste de konsekvent spytter ut, er ren fisk. Men jeg regner med at det bedrer seg etterhvert.
Jeg har hørt samme historien som Dragen om at det er evolusjonsmessig fordel at ungene begynner å bli skeptiske til ny mat når de blir mer mobile. Hvis du er spesielt interessert kan jeg sikkert hoste opp en link til deg også. :)
Det vi har gjort her i huset er: Regelen er at all mat skal ligge på tallerkenen deres (ikke nødvendigvis i "kontakt" med hverandre) og så spiser ungene det de har lyst på. Som regel glemmer de at de ikke skulle smake og eter litt forskjellig. Det eneste de er gørrskeptiske til er sjømat; reker, krabbe, hummer, kreps ol. Har inntrykk av at de synes det ser uappetittelig ut - og vel, man kan vel ikke klandre dem? Men det smaker jo deilig, da! :nam:
Selv spiste jeg sikkert kun brødskive med sjokade i alle fall til jeg gikk ut av ungdomsskolen, men i dag spiser jeg alt. Synes det er utrolig morsomt å spise alt mulig rart. Mannen min er blitt servert alt mulig, men han er nesten bare glad i kjøtt. Tror tildels hvor "matglad" man blir er avhengig av hvor god smak- og lukte-sans man har.
Ja, for det er jo det vi har beskrevet at vi gjør i denne tråden. :nemlig:
Litteratur på området fremhever faktisk viktigheten av å la barn få gjøre visse valg selv, og la dem selv avgjøre når de er mette. Begge deler for å nettopp unngå kresne unger. Ikke spise opp fordi mor har sagt det eller fordi man får en belønning. Det kan føre til at man ikke lenger hører på sin egen metthetsfølelse, og kan igjen gi et problematisk forhold til mat.
Kirsebær, jeg har en bok som heter Gode knep for småbarnsforeldre, den har jeg brukt mye. Den har bl.a. et eget kapittel på nettopp dette med mat og barn som får snodige forestillinger om hvordan og hva som skal serveres. Kan forresten godt kopiere opp sidene til deg hvis du vil.
Hannah er nå 16 mnd, og har alltid vært skeptisk til middager faktisk.. fikk aldri i henne et eneste middagsglass, og hun spiste heller aldri most middag som jeg laget .. :sukk:
Nå får jeg i henne litt middag, men aldri de store greiene. Jeg tilbyr henne ikke noe annet. Hun får spise litt.. og så gir jeg heller et måltid igjen etter en times tid.
Jeg er heldig med å ha ei som spiser absolutt alt. Elsker mat!
Vet ikke hvorfor det er slik, men kan jo fortelle hva vi har gjort.
Nå er hun 2,5 år, men vi det er ikke noen forskjell nå fra før av. Har hele tiden hatt positiv oppmerksomhet rundt det å få til å spise selv, og mye snakk om hvor god maten er. Folk blir litt paff av å få henne som middagsgjest og hun sier "å så nyyydelig mat!", mens hun spiser og skal ha av alt av grønnsaker, kjøtt, fisk, sauser, garnityr. Ja, skal ha absolutt alt som er på bordet, og nyter det!
Jeg er noe streng. Hun får ikke lov til å spise bare det beste av måltidet. F.eks så hadde vi uenighet rundt 1,5-års alderen om hun bare skulle få spise pålegget, og ikke noe skorper. Så jeg løste det ved å skjære brødskiva i flere deler, og så servere én og én minibrødskive. Så om hun ville ha mere, så måtte hun spise opp den lille brødskiva først. Ikke noe krav om at hun måtte spise opp maten som er servert viss hun var mett.
På samme måte har vi hele veien gjort det med middagsmat. Jeg er imot å kaste mat, så derfor serverer jeg henne bare en liten porsjon av gangen. Litt av alt som middagen består av. Så når hun har spist opp så får hun mere mat. Akkurat slik som vi gjør til oss selv. ;) (Rettferdighet) Når det har vært en ny mat-sort så har jeg krevd at hun skal smake på den, og ikke noe annet. Så senere har den blitt innkludert. Vi spiser variert og sunn mat, aldri laget noe spesiel barnemat.
Leking ved bordet er aldri lov. Hjelpe til med matlaging er hun lykkelig for, om jeg har tid. Gå fra bordet er ok såfremt hun er helt ferdig, men vi oppmuntrer til at hun skal sitte sammen med oss.
Når jeg tenker etter så er det vel ikke så ofte hun spiser opp maten sin. Om hun er mett, så synes jeg det er bra at hun ikke spiser tom tallerkenen. For det er bra å stoppe når en er mett! Jeg har ikke vært redd for om hun for å seg nok mat. Hun har i lange perioder spist veldig lite, og i andre perioder spist veldig mye. Begge deler har vært like ok, og har ikke gitt noen annen oppmerksomhet fra oss. Vi er bevist på å ikke gi oppmerksomhet for matnekt! For jeg tror det vil bare forsterke matnekten.
Noe strengt, ja. ;) Men for meg er det tullete å la barnet få lov til å kun spise det beste. Er overbevist at det bare vil være å gi barnet og oss en bjørnetjeneste. Det vil bli usunt, bli et problem for henne selv og andre når hun er gjest, og stress for oss til daglig.
Siden det er en evolusjonsmessig grunn til det vil tiden jobbe for deg. Det er bare i en spesiell periode i livet de er ekstremt skeptiske, så ... det er bare å bite tennene samme, servere all mulig mat og når han blir 18 kommer han til å si til alle fremtidige kjærester at mammas kjøttkaker er de beste. :knegg:
Folk er selvfølgelig forskjellige og det er ikke alle som blir like glade i all mat uansett, men hvis han var glad i mat tidligere blir han det sikkert igjen.
Storesøster her elsker å dyppe ting. Så veldig ofte får hun kesam sammen med middag. Har vi ikke satt det fram så spør hun ofte etter det selv. Det meste spises når det kan dyppes. Hun er heller ikke så glad i varm mat. Når den dyppes i kald kesam så går det bra.
Det varierer veldig hvor mye hun spiser. En dag spises det nesten ingenting og neste dag går det ned mye mat og ofte. Jeg har god oversikt over innhold av fett, karbohydrater og proteiner i det meste av mat. Så lenge jeg ser at hun får i seg litt av hvert i løpet av en dag så er jeg fornøyd. Ser jeg hun har fått i seg lite proteiner så blander jeg inn litt kesam 1% i yoghurten hennes til kveldsmat eller lunsj. Cottage Cheese på brødskiven eller istedenfor yoghurt, med litt syltetøy i, gir også mye proteiner. Karbohydrater er det som regel enkelt å få i barna.
Hun har også tidlig vært med å lage mat. Eller det vil si, hun har stått ved siden av oss når vi forbereder og "stjålet" fra benken. Fortsatt en kjekk måte å få i henne grønnsaker. ;)
Brødskivemåltidene vår er ofte også mer koldtbordlignende. Altså ikke alltid vi legger pålegg på brødskiven. Skjærer opp litt grønt og ost og legger på tallerken i steden. Så kan hun spise litt av hvert. Det er lov å spise mer ost enn brødskive. Ost gir både proteiner og fett så da har vi dekket inn noe der. Spiser hun da bare pasta og tomatskiver til middag så er det greit. Jeg ser mest på summen i løpet av dagen, eller i løpet av et par dager.
Hun er nå 3 år men vi har praktisert dette siden hun begynte å spise mest vanlig mat.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
