MinaX: Med "rike hemmafruer" så mener i hvert fall ikke jeg de som er hjemme og passer (små) barn. Som Monsoon sier: Dersom man mener at det faktisk er best for ungene, så utfører de jo et arbeid.
Men de jeg kjenner (og du må da kjenne en del av dem du også?), de har barna i barnehage eler barna går på skolen, de har minst vaskehjelp og ofte au pair, og de bruker dagene mest på seg selv, og litt på det vi andre gjør i tillegg til jobb: Administrere familien (aktiviteter, klær til ungene, oppussing, etc.).
Når man sier "rike hemmafruer" uten å spesifisere nærmere (slik jeg oppfattet Monsoon), skjærer man alle hjemmeværende med god råd over én kam. Jeg mener at det også i familier der barna er i barnehagen kan være vanskelig å få hjulene til å gå rundt om begge voksne skal jobbe fullt. Spesielt om en eller begge har krevende jobber. Og jeg synes det er stygt og moraliserende å si at den som går hjemme da bare tar opp plass på jorda. Fulle jobber, barna lange dager i barnehage og maksimal tidsklemme, jeg har ikke vanskelig med å skjønne de som ikke synes det er barnas beste. Og faktisk mange ganger ikke en gang praktisk mulig, om en eller begge jobber er spesielt tidkrevende/mye reiser e.l..
Dessuten, vi vet jo som regel ingenting om andre og hva som ligger til grunn for deres valg.
Nei, jeg gjør faktisk ikke det, ikke en eneste en kan jeg komme på. Jeg vet ikke om noen som både har au-pair og er hjemmeværende. Jeg vet om noen hjemmeværende og mange som har au-pair.
Men ser du poenget mitt? Jeg får her en følelse av at du har hengt deg opp i dette med at den hjemmeværendes arbeidsinnsats ikke blir verdsatt. Og det er det jeg har prøvd å forklare - jobber man hjemme, da jobber man! Slik jeg forstod Polyannas spørsmål så mente hun nettopp disse som har barn i barnehage, au pair og selv er hjemme og gjør fint lite. Eventuelt har voksne barn og fortsatt går hjemme. Fordi man kan.
Jeg tror heller ikke det er vanlig. Men det har vært snakk om at dette er en økende trend i Norge, jeg mener å huske at det var Dagens Næringsliv som skrev en del om det i fjor eller forfjor sommer. (Jeg har også tre kvinner i min aller nærmeste familie som ikke gjør noe som helst. Virkelig ikke. Og slik har de levd i alle år, to forsørget av menn, en forsørget av arv. Jeg fordømmer det ikke, ikke på noen som helst måte, men jeg synes det må være lov å si at de ikke bidrar.)
Du har rett, jeg hang meg opp i det, fordi det ikke alltid er så synlig at man jobber hjemme og dermed havner i kategorien din. Uansett synes jeg utsagnet ditt er veldig sterkt og jeg er ikke enig, jeg synes man kan velge å være hjemme om man vil det, så sant man har økonomi til det og ikke jukser seg til støtte fra Staten (som man ikke har rett på altså :Presiserer: ) Man betaler formueskatt av formuen sin, den rike mannen betaler trolig inntektsskatt og man mister pensjonsrettigheter. Dessuten, vi vet ikke grunnene - og har ikke noe med det heller - til at folk velger som de gjør. Det trenger ikke bare være latskap.
Jeg ser veldig godt forskjellen på litt og veldig hjemmeværende. Sistnevnte er igrunnen ikke hjemme i det hele tatt, for det er så mye som må ordnes. Ærender. Møter (med interiørarkitekter og sånn). Skjønnhetspleie. Trening. Lunsjer. Egentlig kunne man kalle dem hjemmefjerne? :p
Og ja, det kan være rare grunner til at man man velger å ikke jobbe. Sære og innviklede å forstå.
Helt klart. Og derfor må en slik debatt holdes prinsipiell. Man kan ikke fordømme enkeltpersoner for at de er hjemme, for vi kjenner ikke bakgrunnen. Men som fenomen synes jeg det er mer interessant. Dersom det er riktig det som har blitt skrevet de siste par årene, at det begynner å bli en trend at rike koner velger bort jobb for å gå hjemme (og da tenker vi ikke på hjemmearbeidende), da synes jeg det er interessant, fra et filosofisk og samfunnsøkonomisk perspektiv, å diskutere deres bidrag til samfunnet. Jeg synes Scarlettah adresserte det bra - er det individets plikt? Jeg heller den veien, selv om jeg helt klart også verdsetter individets frihet. Og jeg tror på rikdom som incentiv for å holde folk i arbeid også, for å kunne drømme om å ta frie valg.
Jeg kjenner at jeg er enig med så mange her. Jeg kunne godt vært uten en vanlig jobb om jeg ble ustyrtelig rik, men måtte sysselsatt meg med noe meningsfylt. Synes vi har en viss plikt overfor oss selv til det. Litt innspill fra andre mennesker trenger vi for å bevare vår intelligens (mener nå jeg), men det er da ikke dermed sagt at man må jobbe. Men å være en sånn hjemmeværende med au pair, hushjelp og kokke osv. hadde jeg IKKE taklet. Men jeg holder på å fly på veggen nå. Jeg har igjen 2 mnd av en permisjon som varer 1 år.
Jeg ville nok blitt selvstendig næringsdrivende og vært lykkelig fordi det ikke var nødt til å lønne seg fra dag 1.
Jeg kjenner en del damer i et internasjonalt miljø hvor de aller, aller fleste er hjemmeværende, men har barna i barnehage og kanskje også au pair/ nanny som tar dem en del i helger og på ettermiddager. Og du verden hvor flinke disse damene er til å fortelle om hvor travle og slitne de er - det dreier seg faktisk om luncher og trening, innredning og shopping ja.. men jeg tror at man kanskje blir påvirket av å leve slik en stund, med mange rundt seg som lever på samme vis?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
