Dette er delvis en spin-off, men jeg har tenkt litt på det: I hvor stor grad har man "plikt" til å jobbe, hvis man ikke må? Er det å bidra, både i arbeidslivet og som skattebetaler, en plikt? Når er det greit å la være? (Jeg holder utenom det å være hjemme med små barn, det kan man jo definere som arbeid - nå snakker jeg om å rett og slett ikke jobbe)
Når man har en ektefelle som kan forsørge seg
Når man har spart opp penger selv, slik at man har råd til å ta noen pauseår
Når man ved hjelp av offentlige ordninger kombinert med nøysomt liv kan la være?
Når man har arvet eller vunnet penger slik at man ikke må jobbe
Jeg mener at har man økonomi til å la være å jobbe, har ingen noe med om man velger å la være å jobbe eller ikke. Jeg syns ikke noen har plikt til å jobbe, for å si det slik.
Nei, det synes jeg ikke, sånn isolert sett.
Jeg vet imidlertid at jeg ikke kunne ha likt å ikke jobbe, men at jeg godt kunne tenkt meg å jobbe redusert, og ikke 100%. Men det er økonomiske og pensjonsmessige forhold som gjør at jeg jobber fullt.
Nei, man bør vel ikke jobbe så lenge man kan forsørge seg selv og ikke vil? Jeg tror derimot at de aller fleste ønsker å jobbe og at de som ikke ønsker å jobbe stort sett lar være. (Enten at de har penger så de klarer seg eller at de er forsørget av staten.)
Jeg synes ikke man har plikt til å jobbe, hvis man har mulighet til å la være. Det vil selvsagt gå utover "samfunnets lønn", altså pensjonen, og det er en helt OK trade.
Å la være å jobbe fordi man har en rik ektefelle, vil vanligvis være temmelig dumt, da. Hvis man ikke er sikret i alderdommen på en annen måte enn via pensjon i tilfelletilfelle.
Jeg synes misbruk av offentlige ordninger er forkastelig, selvsagt.
Ja, jeg glemte vel å nevne hva som apan sier - så lenge man ikke misbruker offentlige ordninger for å ha råd til å la være - er det greit å ikke jobbe.
Jeg tror jeg ville vært i jobb uansett hvor mye penger jeg hadde, men jeg ville sikkert vært i en helt annen jobb og i ganske lav stillingsprosent.
Jeg synes ikke det er noen plikt å jobbe, og drømmer selv om å ta en friår en gang i fremtiden hvis økonomien skulle finne på å tillate det.
Jeg er mer skeptisk til å skulle leve et nøysomt liv på offentlige støtteordninger. Hvis man ikke betaler inn til fellesskapet, så bør man kanskje ikke benytte seg av det heller.
Enig med de andre her. Hadde jeg og mannen min vært kvalmende rike, hadde vi ikke jobbet noen av oss, men reist rundt i verden og levd herrens glade dager, hvertfall til vi var leie. Sånn sett bort fra at vi har et barn som begynner på skolen til høsten da, sånt må man jo ta hensyn til.
Er man søkkrik og kommer til å forbli det uten å jobbe, trenger man jo liksom ikke å kjede seg.
Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor noen har lyst til å la være å jobbe – og da bruker jeg en definisjon av "jobbe" som inkluderer ulønnet arbeid, for eksempel å være hjemme med egne barn, pleie syke slektninger eller familiemedlemmer eller jobbe med veldedig arbeid. Men hvis noen har lyst og råd til å la være å jobbe, så synes jeg jo at de skal få lov til det, men da nytter det ikke å komme i ettertid å klage over dårlig økonomi eller minstepensjon, når ektefellen går fra en eller når lottogevinsten tar slutt.
Trygdesvindel eller grov, urettmessig utnyttelse av stønader og trygd er ikke på noen måte ok.
Og for å dra den pittelitt lenger: er man søkkrik nok til å reise verden rundt i sus og dus og leve herrens glade dager, ja så bidrar man i det miste til å holde noen arbeidsplasser i gang på luksushotellene, verftene som lager yachter og nattklubber rundt omkring. :knegg:
For øvrig skal man jo vanligvis måtte skatte av en formue, og på det viset bidra til fellesskapet, hvis man har så mye penger at det ikke er nødvendig å jobbe for pengene.
Hvis man klarer seg selv økonomisk på et eller annet vis er det selvsagt helt fair å ikke jobbe.
Hvis man er avhengig av offentlig støtte for å kunne la være å jobbe (og dermed faktisk avhengig av at resten av oss jobber og bidrar inn til felleskapet), synes jeg det ikke er så greit...
Hvor mye må man vinne i Lotto for at man skal kunne opprettholde samme levestandard som hvis man jobber (i en vanlig, greit betalt, jobb)? Det må da være temmelig mye, hvis det skal vare til fylte 80+, tenker jeg?
Noen er for eksempel møkkaslitne av jobben sin, trenger ro og fred, og føler ikke at de kan rettferdiggjøre ovenfor seg selv en eventuell sykmelding selv om alle andre ser at de er på randen av total utbrenthet. Sånne kan muligens synes at det er en god idé å leve av sparekontoen et års tid.
Noen er kanskje litt uenige med sånne. :utblåsning:
Jeg håper at noen tvinger meg til å jobbe hvis jeg mot all formodning skulle havne i en situasjon der jeg økonomisk sett ikke trengte det. Ja, jeg tror nesten jeg blir et dårligere menneske av lediggang - jeg er virkelig dårlig egnet til det. :flau:
I så fall bør Noen komme seg til legen for som fy og snakke om sykemelding – eller vinne et sekssifret beløp i Lotto og ta en toårig permisjon, helt klart. Jeg skjønner godt at folk kan ha lyst til å være hjemme et år eller kanskje to, men å gå uvirksom i år etter år? Nei, det skjønner jeg ikke hvorfor folk vil.
Jepp, man får ganske heavy renter av slikt og kan leve på dem uten å omtrent røre selve formuen. Og så har du jo denne irske dama som vant 900 millioner for noen år siden. Håhåhåå!
Og det at man ikke har en fast jobb betyr ikke at man automatisk går uvirksom. Man kan engasjere seg i veldig mye.
Men dere som hadde blitt sprø av å ikke jobbe (sett at dere var søkkrike), mener dere at alternativet til å jobbe hadde vært å sitte og se på Glamour hele dagen? Det høres jo sånn ut. Hvis det er sånn dere hadde tilbringt tiden, skjønner jeg jo godt at dere hadde blitt sprø.
Jeg kler ikke å ikke jobbe. Jeg elsker jobben min og kollegaene mine. Hadde jeg vunnet i Lotto så hadde jeg ikke sagt opp jobben. Jeg har vært sykemeldt en del og jeg liker det ikke i det hele tatt.
Det tviler jeg på at noen blir lykkelige av i lengden, men det var jo egentlig ikke det tråden handlet om.
Jeg vet imidlertid om (fortrinnsvis førtidspensjonerte) mennesker som nyter å kunne jobbe i hagen, reise, trene og være sosial. Det tror jeg ikke nødvendigvis hadde vært et dårlig liv, spesielt ikke om det i tillegg inneholdt elementer av studier, frivillig arbeid etc.
Nei, det hadde jeg ikke giddet, det ville blitt altfor anstrengende. :knegg: Det er stor forskjell på folk her, tror jeg. Mitt problem er at jeg blir ubeskrivelig lat og giddesløs når jeg har fri. Det skal ikke mange feriedagene til før jeg er helt på felgen. Jeg kommer meg ikke opp om morgenen, får ikke på meg klær etc. etc. Etter kort tid er jeg veldig lei av meg selv og i ualminnelig dårlig humør, noe som igjen går utover omgivelsene. Antakelig er jeg uvanlig dårlig til å aktivisere meg selv, i tillegg til å være så grunnleggende lat at jeg trenger noen saftige spark i baken.
Jeg kjenner mange som ikke jobber. Koner med rike menn, som har begynt å være hjemme mens barna var små og mannen jobbet masse, og så har de bare fortsatt, selv om barna etter hvert går på skolen. De trener på Elixia, spiller tennis, pusler med hobbyer, handler, gå på franskkurs, administrerer hus og oppussinger og ungene sine fritidsaktiviteter.
Det virker forlokkende for en stund, men etter hvert må det da bli veldig TOMT?
For min egen del trives jeg så godt i jobben min og med det kollegiale, at jeg virkelig hadde savnet det. Det å bruke utdannelsen min er også viktig for meg. Jeg kunne selvsagt blitt aktiv f.eks i "....uten grenser" eller liknende, men jeg tror det avgjørende ville være at jeg følte meg nyttig og viktig på et eller annet vis...
Jeg syns ikke man har plikt til å jobbe, men jeg syns man skal forsøke å forsørge seg selv så fremst man har mulighet for det. Jeg ville ha blitt smårar av å ikke jobbe, men hadde jeg vunnet 10 mill i Lotto hadde vi nok redusert stillingene våre og tatt et friår og reist rundt, men jeg kunne ikke ha hatt "ferie" resten av livet.
Jeg skrev visst noe om plikter og rettigheter i "uærlig"- tråden. :gruble: Vil bare presisere at jeg ikke mente at man har en plikt til å jobbe, så lenge man kan klarer seg selv. Med plikt mente jeg mer slike ting som å gjøre det man er i stand til selv for å bedre sin egen livssituasjon. Enkle ting som å gi beskjed til arbeidsgiver at man faktisk kan gjøre noe av jobben, og ikke automatisk tar imot sykemelding for en mnd uten at man trenger det. Plikt til å oppgi at man nå har samboer hvis man mottar penger for å være alene med barn. Slike ting. Det blir lett mye snakk om ting man har krav og rett på synes jeg, og så har noen en tendens til å glemme at det også finnes en del pikter knyttet til velferdsgodene våre.
Jeg tror nok jeg hadde fortsatt i jobben min om jeg hadde vunnet i Lotto. Ikke fordi jeg ville følt det som en plikt, men fordi jeg trives i den og føler at jeg gjør noe samfunnsnyttig ved å jobbe. (Det betyr likevel ikke at jeg synes lottovinnere som sier opp jobben sin, er tåpelige.)
Ikke hvis man genuint trives med det, vil jeg tro? Hva legger man i at noe er tomt - et tomt et universelt begrep?
Jeg for min del kunne ikke tenke meg, i hvertfall slik livet er nå, å jobbe 100% igjen. Likevel, jeg tror jeg ville savnet et fagmiljø, kollegaer og følelsen av å bruke utdannelsen min om jeg ikke jobbet noe.
Åh, jeg vet om så mye jeg kunne gjort om jeg hadde tid og penger til det. Italiensk-kurs, språk- og opplevelsesreiser, reiser med barna overalt dit de ville, sykurs, studier, fallskjermhopping, dykking og masse annet. Men så har jeg aldri hatt en jobb jeg har elsket så høyt at jeg ville lagt alt dette tilside for å fortsette i den heller.
Jeg ser ikke at det må bli så mye tommere enn å ha en rutinepreget jobb man overhodet ikke liker. Trives man veldg i en jobb er det jo litt annerledes.
Det er helt sant. En kjedelig og/eller sløv jobb har samme effekt som lediggang på meg. For meg har det derfor alltid vært veldig viktig å ha jobber jeg trives i, der det er nok å gjøre.
Jeg MÅ ha en jobb jeg liker. Og jeg MÅ ha en jobb. Jeg er nemlig også av dem som får turtall på null om jeg overlates til meg selv, og jeg trives så mye bedre når jeg er full av driv og entusiasme.
Jeg kjenner også flere slike mennesker (ofte kvinner, der mannen forsørger) og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at et slikt liv aldri hadde vært tilfredstillende nok for meg. Jeg hadde følt at hjernen min forfalt, at jeg hadde mistet strukturen på hverdagen jeg hadde savnet å gjøre noe samfunnsnyttig, og jeg tror også, som Elinblue, at jeg hadde blitt veldig, veldig lat. Jeg hadde heller ikke klart å leve på mannen og levd gjennom mann og unger, jeg hadde mistet hele meg da.
Der har du meg også. Jublende lykkelig den første uken av sommerferien-slapper heeelt av. Turer litt hit og dit de tre neste. De siste tre holder jeg på å gå på veggen - gleder meg alltid veldig til å begynne å jobbe igjen. Er også lat, og blir mindre effektiv jo bedre tid jeg har. Merkelig.
Man har ikke plikt til å jobbe nei om man har råd til å være hjemme, selv hadde jeg aldri i verden klart å bare gå hjemme år etter år. Jeg reduserte arbeidsprosenten min når jeg ble alene men å ikke jobbe i det hele tatt var aldri noe alternativ.
Apropos der mannen forsørger så kjenner jeg et par kvinner som lever under en mannlig forsørger. Den ene må innfinne seg med et kobbel av elskerinner. Den andre bor med en hun forakter dypt og hellig. Begge er avhengige av forsørgeren sin så de kan ikke sette en eneste grense.
Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at jeg er økonomisk uavhengig. :lettet:
Jeg kan heller ikke se for meg å ikke jobbe - over tid. Og de fleste av oss i denne tråden kunne vel ha funnet oss "fritidsaktiviteter" som andre ville ha definert mer som jobb eller studier? :humre: Men hvis alternativet ikke er en dypt inspirerende og utfordrende jobb, men noe ekstremt rutinepreget og i tillegg fysisk belastende? F.eks å vaske et tomt kontorbygg nattestider? :gruble:
Jeg vil ikke si at jeg ELSKER jobben min, egentlig. Men jeg liker den, de fleste dager. Men viktigere er det at jeg liker at jeg er til nytte for noen, jeg liker å jobbe sammen med noen, å møte nye mennesker med nye ting å lære meg, at andre hører på meg og syns det jeg sier er lurt, at jeg innimellom må skjerpe meg helt til det ytterste og kanskje, kanskje ikke klarer det. Jeg liker å spise lunsj med de fine, fine kollegene mine, og at vi sammen skaper resultater.
Å nei! Jeg mener det motsatte av så mange her, og så har jeg bare noen minutter ledige til å forsvare mitt syn.
Jeg synes ikke nødvendigvis det er greit å være rik dagdriver. Da sitter man og tærer på jordens ressurser uten å bidra. (Enda mindre greit er det å være Onkel Skrue, som sitter på en pengebinge og nekter å bruke pengene sine. Er man rik så synes jeg man skal sørge for sirkulasjon av pengene, ikke sitte som Kamprad (IKEA-duden), som har en formue av gogool plex-magnitude, og som gjerne kjører en tyve år gammel Volvo og helst låner naboens avis. Det er umoralsk.) Generelt synes jeg alle mennesker bør bidra til verdiskapningen, rike hemmafruer tar bare opp plass her på jorden.
That said, så er det et prinsipielt standpunkt jeg ikke nødvendigvis hadde fulgt selv. Jeg tror jeg kunne trivdes med å henge rundt her hjemme. Hvis jeg hadde råd til å gjøre morsomme ting. :p
Det er der jeg også vil være, kjenner jeg. Jeg er enda på det planet der jeg ikke vet hva det skal bli av meg, og jeg hater meg selv for å ha gått glipp av mange års studier. Jeg vil begynne på universitetet til neste høst, men er redd for at det blir for tøft økonomisk og jeg aner heller ikke hva jeg skal gå på. Synes bare alt er vanskelig og misunner alle som tidlig har funnet sin vei. Skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake, men sånn nytter det jo ikke å tenke, jeg må bare gjøre noe med det. slår hånda i bordet
Det ville jeg også, Poly. Og jeg har ikke problemer med å ramse opp ti-tolv organisasjoner jeg gjerne hadde jobbet gratis i, heller, og da regner jeg med at Monsoons motargument er litt svekket, selv om man ikke bidrar til verdiskapning om man jobber for fred, miljø, solidaritet osv? Eller er kun arbeid som kan måles økonomisk verdt noe?
Jeg tror personlighet spiller inn en god del. Jeg har prøvd meg som hemmafru, og det fungerte bra i ganske nøyaktig 2 måneder. Da holdt jeg på å gå på veggen, mistet både selvfølelse og ble litt identitetsløs. Jeg endte opp som fulltidsstudent, om enn ikke økonomisk uavhengig men ihvertfall både sosialt og intellektuelt bidragsytende inn i familien.
Mannen min har vært hjemme i permisjon i to omganger nå, denne gangen i 5 måneder. Han elsker det. Han trener, lager musikk, driver med de tingene han syns er morsomme og har helt fri fra et rimelig tøft karrierejag, mye reising og flere år med lange dager og lange uker. Det passer han helt perfekt, og dermed passer det oss helt perfekt. Denne permisjonen er selvfølgelig egenfinansiert, og ikke finansiert gjennom offentlige stønader.
Hva folk gjør med pengene sine er deres sak. Om de velger å ikke jobbe, får det bli deres business. Så lenge de ikke utnytter systemet for å slippe og jobbe that is.
Selv hadde jeg ikke holdt ut å ikke jobbe, men jeg skulle nok studert til jeg ble grå i håret, og jobbet veldig redusert ved siden av.
Jeg også, til en viss grad, men jeg er samtidig slik skrudd sammen at jeg må føle at jeg fortjener det før jeg virkelig nyter de gode tingene. En deilig og sosial middag med champagne smaker så mye bedre etter en ordentlig arbeidsuke, f.eks. Og så liker jeg innerst inne hverdagene best, jeg, og trives med en viss gråhet i tilværelsen. Morsomme hobbyer og lange lunsjer med barselgruppa er ikke så moro lenger når livet bare består av det. Jeg er avhengig av følelsen av å gjøre noe fornuftig. (Dette er ikke en kritikk av folk som tenker annerledes, altså, jeg kunne gjerne ønske at jeg var litt mindre flink til å "straffe" meg selv i mange sammenhenger.)
Jeg har vasket tomme kontorbygg, ikke på natten, men på kvelden. Jeg alternerte mellom å høre lydbøker på walkman og å pugge latinske preposisjoner som styrer dativ og akkusativ for å fylle rutinearbeidet med nyttige eller hyggelige ting. (Nyttig fordi jeg studerte latin på den tiden, hvis noen lurte på det.)
Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva jeg ville valgt, hvis de to eneste alternativene var 100 % ikke-jobbing eller vasking av tomme kontorbygg i år ut og år inn, men det er et ganske hypotetisk spørsmål i grunnen, siden resultatet ganske sikkert ville vært at jeg begynte med pengeinnsamling for Redd Barna eller som kursholder for Røde kors i stedet.
Jeg anser det ikke som en plikt å jobbe. Det må bli opp til hver enkelt dersom vedkommende har råd til å la være. De vil jo uansett bli beskattet dersom de har stor formue (om de ikke kommer i 0-skatt kategorien da).
Da jeg var veldig ung og gikk på videregående så var det en jente jeg kjente litt. Hun likte å fly med gutta og var såpass pen at de likte å fly med henne også. Jeg var ikke riktig så pen for å summere det kort.
En dag ville jeg gå hjem på kvelden og legge meg fordi jeg skulle på skolen dagen etter og måtte sove. Da fikk jeg en opplæringstale:
"SF, hør her. Hvis du vil være populær hos gutta sånn som jeg så mårru kutte ut de derre skolegreiene - det er fra nå og utover man må være ute. Der det skjer. Det er da du blir populær, sånn som jeg."
Så gikk det noen år, jeg mistet kontakten med henne ganske kort etter episoden over. En dag satt jeg på kontoret mitt fordypet i en spennende problemstilling. Jeg var femogtyve og hadde en kul jobb. Jeg hører at vaskedamen entrer kontoret og flytter tekoppen min uten å se på henne - dypt konsentrert om det jeg drev med.
Også var det hun. Som kom for å vaske pulten min. :grineler:
Ikke at jeg ser ned på renholdere for det gjør jeg absolutt ikke. Med unntak av akkurat den ene dagen der. :moahaha: (populær schmopulær)
Jeg kjenner særdeles få mennesker som ikke jobber. Dvs, jeg kjenner noen (få) som velger å være hjemme med små unger, men de begynner stort sett å jobbe igjen når ungene når skolealder. I min generasjon i alle fall. I mine foreldres genereasjon var det vanligere å være hjemme lengre.
Forresten, det er vel lettere å i at jeg kjente få som ikke jobber. For nå er jeg jo i USA, jobber ikke selv (null arbeidstillatelse heller), og kjenner plenty som ikke jobber. Ikke bare expats, men også amerikanere. Her er det nok mer status å kunne gå hjemme, for å si det sånn :nemlig:.
Men altså plikt til å jobbe? Jeg vet ikke helt jeg. Jeg synes plikten til å jobbe er knyttet opp til det at man bør kunne forsørge seg selv, så sant man ikke er i en situasjon der det er umulig. Hvis man har penger nok til å klare seg uten å jobbe, så må man vel nesten få lov til å la være? Man blir jo ikke noen byrde for samfunnet, og man vil jo bidra gjennom formueskatt. Man må ha en ganske stor formue for å leve et ok liv på rentene. Millionen kommer man liksom ikke så langt med....
Men selvfølgelig, hvis alle var rike nok, og ikke ville jobbe, så ville jo samfunnet slutte å fungere...
Når alt det er sagt så tror jeg det er få mennesker som faktisk ønsker å slutte å jobbe. Vi har snakket litt om akkurat det, om vi kunne tenke oss å selge alt vi har og bosatt oss et sted hvor vi bare kunne drevet dank. Og konklusjonen for oss er at nei, vi hadde blitt sprø etter Kun Kort Tid :nemlig:.
Å være hjemmeværende for en begrenset periode slik som jeg er nå, det er nå en ting, men hvis noen hadde sagt at dette skulle være det jeg gjorde resten av livet, ja da tror jeg at jeg hadde fått Groundhog Day-følelsen (noen som husker filmen?).
Jeg tror at uansett hvor rik jeg måtte bli, så vil jeg alltid ønske å jobbe. Kanskje kunne jeg være mer selektiv mht hva jeg gjorde, men jobbet, det skulle jeg.
Men jeg føler ikke at mennesker har plikt til å jobbe, jeg synes de har plikt til å forsørge seg selv, så sant de er i stand til det. Kom vi i en situasjon med mangel på arbeidskraft og sviktende inntekstsgrunnlag for staten, så kunne jeg kanskje ha revurdert den holdningen. Men jeg kan liksom ikke klare å se for meg en situasjon der så mange fikk akutt lyst til å "drive dank"
...og nå skal jeg lese resten av tråden, og se hva som er den generelle holdningen til arbeid på FP :nemlig:.
Altså, jeg kan komme med en fersk rapport fra ikke-jobbe-land, og nei, jeg sitter ikke og ser på Glamour dagen lang. Jeg ser faktisk ikke på tv på dagtid i det hele tatt. Selv om jeg har tven full av Jerry og Opera og Jugde this and that :glorie:
Jeg var på forhånd kanonspent på hvordan det skulle bli. Særlig siden jeg ved begge svangerskapspermisjoenen mine har vært typen :gaah: i slutten og gledet meg vilt & hemningsløst til å komme tilbake til jobben. Som jeg hatet intenst i tiden før jeg gikk ut i permisjon :rolleyes:.
Men konklusjonen er at å være hjemmeværende i USA er noe helt annet enn å være hjemmeværende i Norge. For det første er det så utrolig mange andre som er hjemme, og det er smikkfullt av aktivieter, treningsmuligheter osv. Jeg har overhode ikke problemer med å få tiden til å gå. Tvert i mot, det er mye jeg ikke rekker!
Jeg er så heldig at jeg har en på skole og en i barnehage, så jeg har dagen fram til 1330 for meg selv. Digg!
Men som sagt, hadde noen sagt at DETTE var livet mitt, herfra til evigheten, da hadde jeg blitt :gaah:. Selv om jeg ikke ser tv, så er det i lengden et passe fordummende liv (derfor skal jeg begynne deltidsstudier til høsten). Jeg trenger noe å bryne hjernecellene på, selv om jeg får litt input etter at jeg fant ut at det faktisk er helt ok og lovlig å lese en bok, midt på dagen.
Og mht å dra jorden rundt, så er jeg av den typen som synes tre uker ferie er lenge nok, så lengter jeg bort fra kofferten og hjem til hverdagene. Og har man unger i skolealder, så er det jo ikke noe alternativ å dra jorden rundt. Med mindre man vil plassere ungene på kostskole, og det vil man jo ikke.
Dessuten er det jo noe med at de som jobber seg opp til en formue (altså ikke arver penger) ofte er glad i å jobbe og skape. Jeg vet at min kjære ville råtnet på rot uten jobben sin :nemlig:.
Men det jeg kunne tenke meg å gjøre var å drive veldedig arbeid i noen år. Jobbet på et barnehjem, et eller annet i den duren. Er det mulig å jobbe for leger uten grenser, uten å være helsearbedider? Bodd et sted hvor alle ikke har det så bra, i alle fall. Tror det kunne vært lærerikt for ungene også. Å se at selv om vi har det godt, så er det mange som ikke har det. Jeg er sikker på at mine foreldre sa det samme, men dagens unger er bortskjemte, selv om vi gjør vårt beste for å forhindre det :nemlig:.
Jeg er forøvrig ganske enig i prinsippet ditt, men tror ikke at det er sånn at hvis man ikke jobber, så bidrar man ikke til verdiskapingen. Jeg for min del gjør det jeg kan for å holde liv i den amerikanske økonomien :flåser:
Og det man må huske på er at de fleste rike (det er ikke så mange lottomillionærer) ofte har bidratt godt og vel til verdiskapningen.
Mht sinnsykt rike mennesker som lever som gjerrigknarker, så vet jeg også om noen lokale eksempler, dog i mindre skala. Og jeg blir like :eek: hver gang de forsøker å vri seg unna å betale for noe. Men så er det kanskje nettopp den småligheten som er grunn til at de ble rike :rolleyes:
En fattig trøst, men jeg har seks års universitetsstudier bak meg, ti år i jobb, og synes likevel ikke at jeg fant veien min, og må gå den opp på nytt. Ikke begynn på studier enda, hvis du ikke helt vet hva du vil!
Forsøk studieveilder eller en time hos en jobbrådgiver. Sett deg ned og tenk nøye over hva du liker, og hva du kunne tenke deg å gjøre. Og ikke minst - hva du IKKE kunne tenke deg å gjøre...
Men altså, jeg havnet rett på universitetet etter vdg, og endte opp med en utdannelse jeg ikke burda hatt. Men som jeg følte jeg måtte bruke, når jeg først hadde tatt den :rolleyes:.
:klem: til deg og lykke til på jakten etter Drømmeutdannelsen og -jobben. Jeg jakter også...
Jeg synes ikke man har en moralsk plikt til å jobbe, men jeg synes man har en plikt ovenfor seg selv til å arbeide med seg selv, være i relasjoner til andre mennesker, løse problemer, ja bruke seg selv - og det er en jobb en veldig enkel inngangsbilett til.
Det er en tilfredshet i å gjøre ting bra og at andre vet det. Jeg ville ikke hatt en "usynlig" jobb ala å vaske i lager på nettene (da kan jeg jo sitte på FP. :humre: ), men jeg kunne godt ha vært servitør, eller jobbet i butikk.
Monsoon: Bidrar ikke de som bruker penger (aka rike hjemmefruer) til økonomien? Jeg er ikke stø i økonomi, men jeg trodde dette med at pengene sirkulerte var et økonomisk poeng. (Og som privatperson vil jeg jo si at for meg er det et nødvendig onde at det kommer penger inn, jeg er nødt til å jobbe for å ha et forbruk. Men har man nok penger så bidrar man vel greit til økonomien ved å bare bruke?)
:confused: (Er litt spent på hva tittelen på tråden opprinnelig var?)
Generelt synes jeg ikke man har en plikt til å jobbe, mne prinsipielt synes jeg kanskje man kan bidra etter evne. Være seg deltidsjobb, frivillig arb. for organisasjoner osv.
Mulig det har noe med at jeg aldri kunne funnet på/trives med å være hemmafru over tid.
Akkurat nå høres det helt nydelig ut faktisk. :sliten: Særlig siden jeg er en av de mange som ikke føler å ha havnet på riktig hylle. Sekstimersdag, fire dager i uka, det tror jeg hadde passet meg fint. Bra balanse mellom jobb og privatliv i min livssituasjon. :nemlig:
Generelt mener jeg vel at man bør bidra til fellesskapet etter evne og kanskje også etter livssituasjon? Det er nok mange som i dag ikke jobber, som har en restarbeidsevne som ikke utnyttes. Det finnes mange måter å bruke folk på bare et par timer om dagen, hvis det er det de greier, hvis viljen til å organisere det hele er der.
Når det gjelder lottomillinæren som fortsetter i jobben tror jeg det kan ses på på mange måter. Noen vil se på det som bra og jordnært, mens andre kanskje vil synes det er feil av vedkommende å okkupere en jobb mens andre sliter økonomisk pga. arbeidsledighet.
Når det gjelder dette med plikt til å jobbe så tenker jeg at de som virkelig klarer å leve uten å fylle livet sitt med en eneste aktivitet som er til glede for andre, må leve et såpass tomt liv at jeg nok aller mest synes synd på dem.
Jeg synes allikevel at det ikke nødvendigvis er en typisk jobb som det på død og liv må ytes gjennom. Jeg ser for meg at dersom jeg plutselig ble steinrik, så ville jeg ikke ha hatt noen fast jobb men jeg hadde antageligvis engasjert meg i prosjekter og sånn sett skapt en "arbeidsplass" for meg selv allikevel. Eventuelt ville jeg nok ha storkost meg med noen studier også.
Gjelder det bare rike hemmafruer eller alle hemmefruer? Bare nå i nyere tid eller alltid? Har mine bestemødre bare tatt opp plass her på jorden (de er ikke rike, men har jobbet i hjemmet)?
I mange tilfeller gjør kanskje rike hemmafruer at deres menn kan jobbe mer. Det kan man selvsagt mislike utfra et likestillingsstandpunkt, men jeg mener det må være opp til den enkelte å selv vurdere. Det er faktisk mange jobber som ikke lar seg kombinere med å hente og levere i barnehagen (er min påstand), og da trenger man enten en hjemmeværende ektefelle eller en praktikant/au-pair. For noen familier er det faktisk for mye med to fulle (og vel så det) jobber og samtidig skulle følge opp barn på en ok måte. Greit nok at du ikke verdsetter arbeid i hjemmet særlig høyt, men å si at de bare tar opp plass er en forkastelig holdning. Eller var det bare at de rike hemmafruene ikke jobbet du klikket på?
Personlig ville jeg definitivt ha jobbet mindre om jeg hadde råd til det. Jeg ville jobbet, men bare noen dager i uken og hatt god tid til barn, hus og fritidsaktiviteter på de andre.
Jeg ville ikke følt meg forpliktet til å ha en jobb dersom jeg hadde så mye penger at jeg klarte meg uten å jobbe, nei. Og ikke tror jeg jeg ville hatt en heller - eller det kom vel litt an på hvor mye penger jeg hadde. Jeg er enig i at det er bra (både for samfunnet og for en selv) å bidra til verdiskapning, men synes ikke det trenger å bety direkte økonomisk verdiskapning - man kan bidra på mange andre måter, for eksempel ved å skrive, eller skape kunst, ved å engasjere seg i frivillige organisasjoner og/eller ved å bidra til at egen og andres familie fungerer bra og er lykkelige.
Jeg kunne tenke meg å jobbe et par dager i uken, kanskje. Det er hyggelig med et arbeidsmiljø og med litt struktur på hverdagen. Jeg er ikke blant dem som må ha en hektisk arbeidshverdag for å trives (men jeg innser jo at jeg absolutt er lat nok til at jeg måtte være bevisst på å lage planer og strukturer selv dersom jeg ikke bare skulle sløve helt vekk uten en jobb).
Jeg syns jeg bør jobbe for min egen del, det er jeg som skal sitte om noen år og motta pensjon. Att andre velger anderledes enn meg syns jeg jo er rart, men det er ikke min sak.
Om jeg ikke hadde en jobb ville dagene gått med til å sose rundt, surfe, lese litt, og jeg ville ikke fått gjort noen verdens ting. Huset hadde sikkert grodd igjen. (Jeg kjenner mange som er stikk motsatt da, som bobler over av energi og tiltakslyst om de har noen ledige dager).
Jeg syns man har plikt til å forsørge seg selv dersom man er i stand til det, men plikt til å jobbe ser jeg ikke poenget med.
Jeg møtte en god del expat-fruer i min periode som globetrotter, og til tross for bridgen klokken 14 hver mandag og kinesisk-kurset var det en høyere enn gjennomsnittlig andel av dem som var smådeprimerte og mer eller mindre alkoholiserte. Det er mulig det er lettere å være hjemmeværende i sitt eget land og sosiale miljø, men det er nok veldig mange som har problemer med å være undersysselsatt.
Og så har vi det meget viktige aspektet med økonomisk uavhengighet, som Smilefjes er inne på. Min advokatvenninne har avtaleboka full av desperate, nyskilte kvinner i 50-årene uten nåla i veggen, utdannelse eller arbeidserfaring, og som regel er det lite hun kan gjøre for dem.
Jeg ville neppe beholdt min nåværende jobb veldig lenge dersom jeg vant i lotto – jeg ville brukt pengene til å realisere drømmen om å drive en bestemt type egen forretning, uten å behøve å bekymre meg for om den gikk rundt økonomisk. Det hadde vært herlig!
Det er jeg helt enig i. Det kjipeste med å ha mye fri er at det blir så lite forskjell på hverdag og helg, og hverdag og ferie. That said, så foretrekker jeg det fremfor å være så utkjørt når fredagen kommer at man bruker hele helgen på å komme seg til hektene igjen - og grue seg til mandagen.
Jeg jobber ikke av plikt, men av hensyn til mitt eget ve og vel. Tanken på å skulle tilbringe dagen sammen med hjemmemødre som realiserer seg selv med franskkurs, scrapping, oppussing appelerer ikke. Å sitte hjemme gjør heller ikke det. Da må jeg jo rydde og alt, sikkert!
Joda, å bruke penger, altså få pengene til å sirkulere, er en fin ting. Men jeg er ikke overbevist om at man bruker så veldig mye mer penger av å gå hjemme. Et eksempel: Jeg har arvet en milliard kroner. Jeg går hjemme, og elsker å kjøpe meg vesker til 50.000 kr, og så spiser jeg lunsj på kafé hver dag. P.t. er jeg busy med å bestemme interiøret til yachten vi holder på å bygge på et verft i Italia.
Det positive her er å bygge yachter, det holder folk i arbeid. Det er forsåvidt også positivt å spise lunsj ute, for da holder man restaurantene i live. MEN! Å jobbe åtte timer om dagen som lærer i tillegg ville ikke gått på bekostning av sirkulasjonen av penger man deltar med. Yachten ville jeg bygget uansett, og det er ikke slik at jeg ikke får til å kjøpe dyre vesker av å gå på jobb. Men hvis jeg jobbet i tillegg ville jeg brukt min arbeidskraft, og det vil være et bidrag til samfunnets verdistigning. Poenget mitt er altså at man ikke trenger å være hjemmeværende for å bedrive forbruk. (Det er vel noe vi alle kjenner til ...)
Det gjelder alle hemmafruer, naturligvis. Og det at våre bestemødre gikk hjemme var ikke en god ting. Vi hadde en perioden nesten halvparten av landets arbeidskraft gående virkesløse. Helt klart ikke bra. (Å gå hjemme med barn er noe helt annet. Det kan godt forklares som et samfunnsbidrag, hvorvidt man mener samfunnet har best av å gå i barnehage eller være hjemme med foreldre avgjør jo det.)
Men det er en helt annen sak. Hvis man går hjemme for å gjøre en familiejobb så jobber man jo. Og som jeg også skrev i innlegget mitt så klikket jeg aldeles ikke på noe som helst, jeg skrev sågar at jeg glatt kunne gått hjemme selv. Men det er et ganske greit regnestykke å se at alle mennesker bør bidra med noe her i verden, om det så er å vaske kontorbygg, passe småbarn eller være top executive.
Et annet aspekt med å ikke jobbe er jo at alle man kjenner gjør det. Om man blir rik, så har man jo de samme, ikke-nødvendigvis-så-rike vennene...
Det var vel kanskje også en av grunnene til at jeg holdt på å gå på veggen etter et år i permisjon hjemme, mens jeg koser meg glugg i hel her (vel, jeg har ikke vært her et år enda, da...).
Her har jeg venner i samme situasjon, og da blir det mye lettere å gå hjemme.
Forøvrig har jeg sett særdeles få alkoholiserte expats-fruer, men desto flere treningsnarkomane. Mye av dagene går med til å trene. Og så veier vi opp en del av treningen med å spise lunsj etterpå ;)
Jepp, expat-livet er fjernt fra livet i Norge, og som sagt tror jeg ikke jeg kunne levd slik for evig. Pensjonen er en ting, men den har jeg sikret på annet vis. Men det handler også om å ufordre de små grå. Pluss at jeg kjenner at jeg savner mine mannlige kolleger :nemlig:.
Men vi er skapt forskjellig. Jeg kjenner kvinner med fire-fem barn, som har valgt å gå hjemme med dem alle. Minst like oppegående damer som meg. Som stortrives med valget sitt. Så man må bare må jo bare respektere at folk har forskjellige preferanser mht hva som gir dem et godt liv :nemlig:.
Nei, det er selvfølgelig ett fett om man jobber betalt eller ubetalt. Skattepengene er kun en inntektsoverføring. En kreftforsker vil for eksempel skape verdi ved å øke samfunnets kunnskaper og forhåpentligvis også forbedre helsetilbudet. Det vil han gjøre uavhengig av om han mottar lønn eller ei.
Det er mulig det er en viss forskjell på USA og de landene mine inntrykk stammer fra, der expatmiljøene gjerne var veldig små.
For øvrig lurer jeg på hva som er mest samfunnsnyttig av å være hjemmeværende og å bidra til "verdiskapning" i våpen- eller tobakksindustrien, for eksempel?
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på arbeid som bidrar negativt. Men prinsippet er vel ikke egentlig så kontroversielt?
Apropos dette med bestemødregenerasjonen som var hjemmeværende så kom jeg på en historie min mann fortalte etter en tur til hovedkvarteret til et stort amerikansk konsern i Silicon Valley. Det var en japansk delegasjon på besøk der, hvor en japaner spurte en av topplederne i selskapet om hva Japan måtte gjøre for å kunne bli nr én, og altså bli større enn USA business wise. Da svarte denne fyren at det aldri kunne skje så lenge Japan holdt halve hjernekapasiteten sin hjemme på kjøkkenbenken. (Noe japanerne ble bestyrtet over å høre. :knegg: ) Akkurat det syntes jeg var så bra sagt. Jo flere duganes folk vi får ut i arbeid, jo bedre er det.
Jeg er naturligvis helt enig med deg, Monsoon, at det er bra for samfunnet å ha mest mulig ressurser i arbeid. Det er ikke det samme som at det er et enkelt individs moralske plikt å jobbe. Det hadde selvsagt vært et problem hvis ingen ville jobbe, fordi alle hadde penger nok, men det hadde løst seg selv fort (ref. historien om da onkel Skrues pengebinge gikk i luften).
Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke blir kjempeimponert over mennesker som er tilfreds med å bruke livet på å ominnrede huset mens au pairen henter barna i barnehagen og hushjelpen har middagen klar, men det betyr ikke at jeg synes de er umoralske. (Og mennesker som tilbringer dagen med små barn, sine egne eller andres, på en givende måte uten å bli gal, fortjener rett og slett applaus!)
Nå er jeg ikke så opptatt av moral heller, da, jeg synes det er en dårlig og subjektiv rettesnor for andres oppførsel. (Og jeg mener ikke at du bruker moralpisken, Monsoon, det er bare en kjepphest jeg har.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
