Er det flere her på forumet som er gravid og som ikke ønsker å føde vaginalt? Jeg har en traumatisk fødsel friskt i minne og nekter å utsette meg for dette igjen. Nå har jeg derfor begynt å gå til samtale på sykehuset. Der får jeg hele tiden høre at jeg vil få en flott fødselsopplevelse, og at jeg skal få smertelindring og god støtte under neste fødsel... Men det er ikke smertene som skremmer meg - det er opplevelsen jeg hadde sist gang jeg frykter. Og siden ingen kan garantere at dette ikke vil skje igjen, er jeg helt bestemt på at keisersnitt er den eneste måten for meg å få ut ungen på.
Er det sånn at den gravides følelser og opplevelser ikke teller i det hele tatt i vurderingen, og at man blir tvunget til vanlig fødsel mot sin egen overbevisning? Jeg føler meg overkjørt og ikke trodd av helsevesenet, og er overrasket over hvordan man kan bli behandlet i en vanskelig situasjon.
Jeg har vært saklig og høflig under alle samtaler, og har heller ikke tatt til tårene... men tårene kommer ofte om kvelden etter samtalen...når fortvilelsen over å ikke bli trodd blir for sterk...
Er det noen her som har opplevd det samme og som vet om de vil fortsette å være så "harde" hele veien...?
Jeg hadde også en traumatisk førstefødsel, men for min del har alltid ks vært et verre alternativ. Derimot så fikk jeg en overlege til å journalføre at jeg kunne velge ks underveis i fødselen om det var slik at jeg sto ovenfor de samme problemene som forårsaket den traumatiske første fødselen.
De problemene uteble, jeg var smertestillet via epi og jeg personlig er veldig glad for at jeg valgte å føde vaginalt.
Og ja, jeg har forståelse for at helsepersonell er harde på denne biten. Det er generelt best for mor og barn å føde vaginalt.
Jeg er veldig på linje med Sitron her jeg, altså. Jeg tror ikke at det du opplever som uvilje fra leger og jordmødre bunner i mistro i forhold til hva du føler, det handler vel mer om dette Sitron påpeker, vitenen om at det i de aller fleste tilfeller er fysiologisk gunstigst for mor og barn at forløsningen skjer vaginalt. Vil du forresten si noe om hva du opplevde som traumatisk sist? Det er litt lettere å følge tankegangen din om du sier noe om hva du frykter mest. :)
Jeg hadde rett og slett tatt abort om jeg ble gravid igjen, og ble nektet keisersnitt. Helt sant. :nemlig:
Jeg fikk masse infeksjoner etter KS sist. Både i såret, livmoren og nyrebekkenbetennelse i tillegg. Følte meg ELENDIG og brukte uker på å komme meg. Alt i alt, så kan keisersnitt være veldig tungt. Men jeg ville valgt det igjen. Heller det enn usikkerheten rundt en vaginalfødsel.
Jeg har ikke opplevd det som du opplever, tror jeg, men jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle føde samme stedet der jeg fødte første.
Jeg brukte laaang tid på å velge hvilket annet alternativ i Oslo-området jeg syntes var best - og det viste seg å være litt bedre, ja. :nikker: Selv om det var rush begge gangene. Jeg ble også med i organisasjonen www.liv-laga.no etter første fødsel. Og jeg og sambo gikk til en fødsels-forberedelse hos en spesialist, noen timer med bare oss, og fokus på neste fødsel. Jeg ble mye mer bevisst på hva jeg og sambo kunne gjøre selv for å minimere smerter/ha kontroll.
Kan det være en løsning å velge å føde et annet sted?
Jeg har opplevd det samme, etter traumatisk evigvarende førstefødsel som endte med keisersnitt. Jeg fikk ikke planlagt keisersnitt som jeg nærmest hadde blitt lovet av legen min, og måtte føde. Jeg var virkelig redd. Men heldigvis så gikk det bra, og babyen ble født normalt. Jeg har født enda to barn etter det. Og jeg er glad for at jeg ikke fikk det som jeg ønsket den gangen. Selv om jeg aldri kunne sett det for meg da. Det er en helt annen opplevelse å føde, og jeg var i mye bedre form etterpå.
What? Jeg har også hatt katastrofesnitt pga morkakeløsning (men fødsel var ikke i gang), og er veldig redd for å føde vaginalt, i tilefelle det skulle skje. Ønsker meg et kontrollert ks. Vil du si hvilket sykehus dette var på?
Jeg hadde en vanskelig og kjip første fødsel som endte i hasteks. Jeg fikk da etter fødselen beskjed om at dette sannsynligvis ikke kom til å skje neste gang, men hvis jeg hadde fått skrekken så var planlagt snitt også mulig. Når jeg så turte å bli gravid igjen så tok jeg dette opp tidlig, for jeg var redd for å få samme opplevelsen igjen. Jeg ville dog prøve vaginalt igjen, men ønsket å ha keisersnittberedskap slik at hvis ting utviklet seg likt så ble et evt keisersnitt tatt på et mye tidligere tidspunkt enn ved første fødsel.
Jeg syns legen og jordmødrene jeg gikk til kontroll hos var veldig imøtekommende og prøvde på ingen som helst måte å tvinge meg til vaginal fødsel, og jeg har på følelsen at om jeg hadde "pinglet ut" så hadde jeg fått planlagt snitt.
Ks er ikke en enkel løsning. Jeg har vert gjennom planlagt snitt, og ikke fy om jeg vil anbefalle det til noen. Kan du klare å føde så må du prøve å gjøre det, ikke velg ks fordi det er enkelt og fordi du "slipper" fødsel. Fødselen med ks kan faktisk være vel så traumatisk selv om den er planlagt. Derfor vil jeg anbefalle deg å tenke gjennom hva det er, helt konkret, du ikke ønsker å oppleve igjen. "Hele følelsen" blir for difus for leger og helsepersonale å ta tak i. Hva var det egentlig som skremte vettet av deg? Når du har satt ord på dette kan du begynne å lete etter hvordan en fødsel kan være uten disse problemene. Det er der sykehuset kan begynne å hjelpe, finne måter å tilrettelegge på slik at du slipper å komme opp i en slik situasjon.
Jeg vet mange som har kommet seg gjennom fødsel nr to etter en knallhard og traumatisk førstegangsfødsel. Noen har funnet støtte i andre, i terapeuter eller i litteratur om fødsel. Du må finne din vei. Men la ks være den siste utveien, når alt annet er forsøkt.
Når det er sagt, så forstår jeg godt desperasjonen din over ikke å bli hørt. Det er forferdelig, det er som å rope av alle lungers kraft uten av den som sitter tvers overfor ser at du er der en gang. Jeg har stilt deg noen spørsmål i dette innlegget, kanskje dine svar kan hjelpe deg å bli hørt? Skriver du dagbok? Når de tunge kveldene kommer kan du gjerne skrive ned tankene dine ukritisk. I samtale med sykehuset kan du bruke deler av dette, et sammendrag eller din nye innsikt for å få de til å forstå.
Jeg hadde også en traumatisk førstefødsel og lovte meg selv at det skulle bli den første og den siste. Det gikk 6 år før lillesøster kom til verden.
Under graviditeten prøvde jeg under alle samtaler med jordmor å få henne til å forstå min redsel og at jeg helst ønsket meg "full narkose", epudural, all smertestillende som jeg kunne få osv. Jeg ble lovet at jeg skulle få føde på sykehuset med epudural. Men neida, jeg fødte ikke på sykehus, kun jordmor tilstede, uten noe som helst smertestillende. Dette var en helt motsatt fødsel enn første. Vondt var det selvsagt, men ingenting i forhold til første gang.
Jeg håper at det ordner seg for deg og du får en fin fødselsopplevelse, uansett om det blir med keisersnitt eller vaginal fødsel. Jeg har ikke selv erfaring med ks, men har noen venninner som har født både vaginalt og med ks, og de er alle enige om at ks er verst.
Jeg har vært i noe av samme situasjon som din: traumatisk første-fødsel pga stort barn osv...
Jeg gikk i samtale hos gaia-ordmor på Ullevål i flere mnd før fødselen, men det hjalp ikke på fødselsangsten. Jeg fikk tilslutt velge selv, (etter å ha blitt informert om evt. komplikasjoner ved ks)og valgte planlagt keisersnitt. Det ble planlagt ks ved barn nr. 3 også.
Jeg er glad for at fødselsangsten min ble tatt på alvor!:nemlig:
Jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde greid å føde normalt, for det er mye som er fint med vaginal fødsel, bla det at du får barnet med en gang inntil deg. Men jeg greide det altså ikke, og er som sagt glad for at fødselsangsten ble tatt på alvor, og at jeg slapp å lide meg gjennom de siste ukene med mareritt før fødselen.
Min spesialistlege var faktisk den som pushet på at jeg skulle ta planlagt snitt andre gang, etter en traumatisk og langvarig opplevelse som endte i hastesnitt første gang. Han hadde lang erfaring som fødselsoverlege, og mente han så tegn til at det samme kunne skje igjen, og syntes det ikke var noen god grunn til at jeg burde måtte oppleve det.
Han sendte inn søknad om det til sykehuset, og fikk lettere sjokk da han for første gang ikke fikk det innvilget, men at de ønsket meg til vurdering selv. Så jeg måtte fly på noen samtaler på sykehuset, også i forbindelse med at jeg måtte følges opp ekstra på slutten, og de var veldig på at jeg skulle prøve vaginalt, men ble ikke helt kloke på hendelseforløpet første gang, og lot meg til slutt bestemme selv. De sa det var ca 50/50 sjanse for at det kunne skje igjen. Jeg tok planlagt ks og hadde en utrolig flott og god opplevelse, jeg er veldig glad for at det ble sånn.
Du har fritt sykehusvalg. Spør dem rett ut om det er så at de vil tvinge deg til å føde vaginalt, da blir det i så fall tvang og fullstendig mot din vilje, og det tror jeg ikke de kan. Planlagt keisersnitt er en fin måte å få barn på. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk planlagt snitt, og unner ingen den angsten jeg hadde før det ble bestemt. :klemme:
Det var da voldsomt så bastant du var på andres vegne da? :rolleyes:
Jeg har opplevd noe lignende Cheerilee. Jeg møtte stor forståelse og ble behandlet veldig godt av overleger på Rikshospitalet ved andre graviditet, og fikk innvilget KS uten diskusjon eller protest fra legehold. Jeg for min del har knapt gode minner i forbindelse med første fødsel, KS-opplevelsen var en bedre og mer verdig fødselsopplevelse på alle måter for min del. Dette varierer selvsagt fra person til person.
Jeg kjenner at jeg blir skikkelig grinete av sånne "du må ikke tro at KS er en enkel utvei" utsagn, bare for å utdype. Jeg tror de fleste mennesker er klar over at KS ikke er en risikofri og smerteløs dans på roser.
Kjære deg. Jeg skjønner at du må være fryktelig redd. Og at det må være fryktelig å føle seg så motarbeidet av de som skal hjelpe deg! Hvis du prøver å se situasjonen litt utenfra, så kan du tenke som så at det er ikke sikkert de ønsker å tvinge deg til å føde. Det kan godt hende at du får innvilget ønsket ditt. Men utfra deres erfaringer velger de å holde mulighetene for en vaginal fødsel åpen for deg, fordi det etter deres erfaring 1) i de fleste tilfeller er bedre for både mor og barn (gitt at de ikke har noen grunn til å tro at de samme komplikasjonene vil ramme deg igjen) og 2) de har erfaring med at mange får en bedre opplevelse med fødsel nr to. Det er ikke dermed sagt at dette vil gjelde for deg. Men de vil antakelig holde muligheten åpen. Men når det er sagt, er det ikke sikkert de velger rett strategi i forhold til å få deg med på laget, da.
Jeg hadde en lang og vond fødsel nr 1, som endte i KS. Før fødsel nr 2, tidlig i graviditeten, tok jeg dette opp med jordmor på sykehuset, og jeg var veldig tydelig på at en slik fødsel aktet jeg ikke å gå gjennom en gang til. Men jeg hadde ikke fødselsangst heller, og syntes det var verd et forsøk en gang til. For hvis det kom til å gå mye bedre andre gang, ville det vært en så stor opplevelse for meg, at jeg syntes det var verd et forsøk. Vel, fødselen ble lang og smertefull også andre gang. Og også den endte med KS. Men det ble en helt annen fødselsopplevelse, jeg følte jeg hadde mye mer kontroll. I mitt tilfelle var det viktig for meg å passe på fremgangen i fødselen. Ved tegn til stagnasjon ville jeg si stopp, og jeg følte at de respekterte dette, selv om de underveis både pushet meg og oppmuntret meg. Jeg er glad for at jeg gjorde det, selv om fødselen var "forgjeves".
Kanskje er det mulig for deg å prøve å føde, dersom alt legges tilrette for deg, og du gis full retrettmulighet både før fødselen og underveis. Det er fryktelig skummelt å ikke ha kontroll.
Jeg ønsker deg i alle fall lykke til, enten det blir fødsel på den ene eller den andre måten!
Jeg tolket pulverheksa i retning av at det å ikke kunne føde vaginalt også i ytterste konsekvens innebærer at man har for stor angst til å gjennomføre det. Jeg velger å tolke det slik, i alle fall. Det er en grense for alt. Hvis det å bli presset til å føde igjen er så traumatiserende at det går utover både mor og fødselsforløpet, og med risiko for fødselsdepresjon i ettertid, så vil jo den medisinske vurderingen måtte ta hensyn til dette. Å tvinge noen gjennom en fødsel, uten nødvendig tilrettelegging, som både pulverheksa og flere har nevnt, ville vært direkte uforsvarlig.
Og ja, KS kan være nokså traumatiserende det også. Selv fikk jeg panikkanfall mens jeg ble sydd sammen, fordi epiduralen gjorde at jeg ikke kjente at jeg pustet. Men grundig forberedelse og informasjon kan nok forebygge mye.
Grunnen til at jeg er så bastant er fordi jeg virkelig er overbevist om at vaginal fødsel er det beste for de som klarer å gjennomføre det. Jeg kjenner så mange som har vert akkurat der HI er nå men som har overvunnet angsten og kommet ut av det med en positiv og god opplevelse. Jeg føler at jeg er i min rett til å uttale meg om ks er en enkel utvei eller ikke fordi jeg selv har hatt planlagt ks. Ks har ikke bare fysiske men også psykiske risikoer, disse er mindre dokumentert men i høy grad en risiko.
Jeg kjenner jeg blir alvorlig provosert når personer fremstiller ks som en enkel løsning. Men jeg gir da også råd om hvordan å bli hørt i HI sitt rop om hjelp, jeg avfeier ikke hennes behov for å bli hørt og hennes ønske om å finne en måte slik at hun kan få flere barn.
Eg var der du er no. Men førstemann gjekk masse "galt" i forhold til kva det skulle og burde. Så då eg venta nr 2 satte jordmora meg opp til samtaler med kvinneklinikken så fort som mulig.
Etter første samtale der var det dei som tok valget for meg. Eg skulle få ks. Men etterkvar som tida gjekk, og det nærma seg så følte eg sjølv at ks blei feil. Eg ville prøve å føde vaginalt. Men eg fekk lovnad om ks dersom ting gjekk samme veien som med nr 1.
Det blei vaginal fødsel på meg, i senga heime. :knegg: Eg nådde ikkje sjukehuset ein gong.
Snakk med jordmor, lege og dei på klinikken. Snakk frå hjertet så dei skjønner korleis du har det. Dei vil nok helst ha deg til å føde vaginalt, men dei er ikkje noko umennesker. Dei vil berre det som er best for deg og babyen.
HI; se bare på denne tråden, til og med ikke-leger og mennesker som har ikke-inngående kunnskaper om din situasjon later til å tro hva som er Det Beste for deg. Jeg synes det er tull. Drive å fraråde folk KS og så komme med en eller annen skremselshistorie om alt som gikk galt med tanta til kusina til bestevenninna. :himle:
Nå har det seg slik at man må gjennom prosedyra som nok innebærer diverse samtaler med diverse personer, og det er hovedsaklig for å se om det kan gjøres noe mer, samt legens "plikt" å informere om risikoene (som jo er vanlig når man skal opereres). Det holder, synes jeg. Nå er jeg ikke for at KS blir tilbudt til alle fødende, men det har utelukkende med ressursbruken å gjøre.
Jeg er ute på synsende grunn, men jeg kjenner ei førstegangsfødende (fra Bulgaria, bosatt i Norge) som fikk KS uten annen medisinsk grunn enn at hun nektet å føde vaginalt. Det er derfor fullt mulig å nekte og man må tydeligvis stå på litt og forhøre seg på flere sykehus.
Så du mener at det ikke er noe særlig risiko fysisk og psykisk i forbindelse med vaginal fødsel, sammenlignet med KS? Hvis vi skal ta :jeg er et datapunkt-varianten: så kan jeg tilføye at vaginal fødsel også kan være en risiko psykisk sett. Jeg har selv gått i lang tid hos psykolog for å bearbeide den første fødselen og det som fulgte med. Det jeg synes er interessant er denne stadige "vaginal fødsel er det tryggeste og beste for mor og barn". Hvor tar man det fra at KS medfører høy risiko? Slik jeg har forstått overleger som jobber med dette er det knapt økt risiko for alvorlige komplikasjoner ved KS sammenlignet med vaginal fødsel. På tross av at KS-pasienter ofte er av typen med høyere risiko generelt. Slik jeg har forstått det er hovedbegrunnelsen for vaginal fødsel dette at KS er mye dyrere å gjennomføre. Og det er selvsagt grunn god nok til å ha som prinsipp at vaginal fødsel er det foretrukne, og det man anbefaler.
Pulverheksa, nå må du tenke deg om før du åpner kjeften igjen synes jeg. :sur: At man er livredd for vaginal fødsel etter en traumatisk fødselsopplevelse, behøver ikke å bety at man mener KS er en enkel løsning. Makan til vås!
Når jeg leser at noen nekter å føde vaginalt så tenker jeg at det er viljen det er noe galt med. Derfor trekker jeg sluttningen om at dette er en som ser på ks som en enkel løsning.
Når jeg leser innlegget til hovedinnlegger ser jeg at det ligger mye angst bak dette utsagnet. Derfor kommer jeg med råd og tips til hvordan hun kan bli hørt for å finne en måte å komme gjennom enten med ks eller en vaginal fødsel.
Jeg tenker meg ganske godt om før jeg svarer i denne tråden og har gode grunner til å skrive som jeg gjør. Jeg føler derimot at jeg har delt mine erfaringer, det er tydeligvis ikke helt stuerent?
Keisersnitt er vel nesten like individuelle som vaginale fødsler. Jeg har en venninne som hadde en grusom fødsel vaginalt første gang, med nr to var det planlagt KS, noe annet var ikke aktuelt for kroppen hennes. Men hun fortalte meg i etterkant at hun aldri hadde trodd at KS skulle bli så ille som det ble i ettertid. Jeg har en annen venninne som har to KS uten noen problemer, og enda en venninne med to KS hvor det siste nesten tok livet av henne og hun var dårlig i lang tid.
Jeg tror ikke HI ser på dette som en lettvint løsning, for det er det jammen ikke. Jeg har ikke hatt en grusom førstefødsel, men veldig fødselsangst begge gangene. Nå ble det ikke KS noen av gangen, selv om jeg nok hadde fått det hvis jeg stod på litt til. Men jeg synes det virker som leger og jordmødre prøver så langt de kan å få "oss" som vakler til å velge vaginalt. Jeg er usikker på hva som er best når man i utgangspunktet er livredd for å føde vaginalt. Med nr to for min del var jeg MYE mer redd enn med nr en, jeg visste jo hva jeg gikk til. Det ble som nevnt ikke KS, men jeg kommer heller aldri til å føde vaginalt mer etter siste fødsel. ALDRI!
Det er stuerent å dele erfaringer. Det er etter min mening ikke stuerent å benytte seg av ren synsing for å definere andre menneskers holdninger. Det å sitte med en følelse av at en vaginal fødsel er et for høyt fjell å bestige har da ingen verdens ting med ens holdning til keisersnitt å gjøre. Jeg for min del følte at valget mellom vaginal fødsel og KS var som valget mellom pest og kolera.
Jeg vet ikke hvor du bor, men jeg kan ikke tenke meg at du blir tvunget på noen måte til å gå gjennom en vaginal fødsel til. Forsøkt overtalt og bearbeidet, ja. Tvunget, nei. Det er nemlig slik at hvis mor er veldig engstelig og slett ikke vil, bedrer ikke det akkurat prognosene for at alt skal gå på skinner. Jeg har veldig vondt av deg, det må være forferdelig å føle at man ikke blir hørt i en så viktig sak.
Her er bare et lite utvalg. At vaginal fødsel i de aller fleste tilfeller er det beste å tryggeste er ikke noen fiks ide fra en eller annen patriot, det er vel dokumentert i mange store studier(gadd ikke søke opp nå).
Da er du feilinformert. Slik det er idag, der man bruker enormt med ressurser for å ta vare på kvinner med fødselsangst i forbindelse med ekstra oppfølging, Samtaler, team, osv. Det mest økonomiske, i så måte ville vært å innvilge alle keisersnitt øyeblikkelig.
Min erfaring: Jeg har hatt fødselsangst og har blitt nektet keisersnitt. I mitt tilfelle var det en riktig avgjørelse, i og med at jeg ble tatt ekstra godt vare på under en igangsatt og kontrollert fødsel med en kjent jordmor. Dette pga. fødselsangsten.
Det vil ikke si at samme vil være tilfelle for alle.
Det jeg henger meg litt fast ved i innlegget ditt, er at det ser ut som at du kanskje ikke får til å vise nøyaktig hvor mye dette plager deg? Om jeg var i dine sko tror jeg at jeg ville ha jobbet for en henvisning til psykolog for at du sammen med denne skulle fått tid og trygghet nok til å fortelle nøyaktig hvor mye dette plager deg. Altså rett og slett få frem det du ikke klarer å få forståelse for nå, som du kanskje er tapper under legetimen og så faller sammen senere på kvelden.
Jeg ser for meg at dette kan være bra uansett. Enten kan psykologen bistå med at du får frem hvor avgjørende dette er for deg og din psykiske helse. (Noe som er vesentlig med tanke på tilknytning og alt som kommer etter fødselen.) Eller så kan h*n kanskje hjelpe deg med å være bedre rustet til en vaginal fødsel, ved at du får bearbeidet den forrige og forberedt deg på det som kommer.
Antageligvis vil man først prøve å se hvor langt man kommer i forhold til fødselsangsten, mens man etterhvert vil kunne tenke gå for keisersnitt dersom det allikevel blir nødvendig. Og uansett så vil du da antageligvis ha noen der til å hjelpe deg ganske raskt dersom du opplever neste fødsel som traumatisk.
Så jeg ville ha kjørt beinhardt på i forhold til psykologhenvisning.
Mange prater om hva som er best av vaginal fødsel eller keisersnitt. Noen ganger synes jeg det ser ut som om man glemmer at det kommer en veldig viktig tid etterpå også. Keisersnittplager, kateter og andre ting blekner i forhold til skikkelig traumatisering, altså. Og dette har også noe å si for barnets beste.
Til HI: Utrolig leit at fødselsopplevelsene dine har vært så dramatiske. Jeg skjønner godt angsten din og maktesløsheten. Jeg er ganske sikker på at de du går til samtale med ønsker det beste for deg, så hvis keisersnitt er den beste løsningen for deg så får du nok det.
Men om livmoren din var i ferd med å revne sist gang du fødet, og du nå blir nektet planlagt KS, er ikke det litt snodig da? Altså de vil heller at dette faremomentet skal komme opp igjen? Hva om livmoren din sprekker da? Tar de heller den risken liksom?
Jeg fikk nå iallefall presentert diverse tall av en erfaren overlege som jobber med dette, jeg husker ikke tallene - men jeg husker at det var liten forskjell på risiko for komplikasjoner ved planlagte keisersnitt og vaginal fødsel. At risikoen er mye høyere ved hastesnitt og katastrofesnitt isolert sett og at det drar opp statistikken i forhold til komplikasjoner, tenker jeg er naturlig. Hvis noen har noen tall på dette, hadde det vært interessant å se. Det er mulig at forskjellig forskning gir ulike tall.
Cheerilee, jeg synes du skal være rimelig klar på hva du tenker og føler overfor sykehuset. Det kan kanskje hjelpe å ta det skriftlig? Sende et brev til sjefen ved kvinneklinikken der hvor du skal føde, og oppsummere situasjonen og historien - og legge vekt på at du er redd for å ikke bli møtt med forståelse i forhold til redselen for vaginal fødsel og ønsket om KS? En ting som jeg har fått med meg i prosessen jeg har vært i er at det er noe som heter retten til forsvarlig helsehjelp, og at psykiske faktorer også spiller inn her. En psykolog kan f.eks vurdere og gi et innspill til sykehuset om hvorvidt en vaginal fødsel er forsvarlig psykisk og angstmessig i din situasjon.
Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å ligge særlig lenger enn 8 timer i en vaginal fødsel før ks andre gang, på grunn av det første ks og sliten livmor som kunne revne. Jeg fikk inntrykk av at de ikke vurderte det som forsvarlig å ligge mer enn et visst antall timer i fødsel hvis man hadde tatt ks fra før, fordi livmor lettere kan revne. :confused:
Jeg kunne ha skrevet nøyaktig den samme overskriften og hovedinnlegget hvis jeg hadde blitt gravid (gud forby), og vil ha meg frabedt slike antagelser fra folk som ikke har noen som helst anelse om hva jeg har gjennomgått.
Dele erfaringer er greit. Rådene og tipsene i det første innlegget ditt var fine. Anta og trekke slutninger om andres beveggrunner er ikke greit.
Siden dette uansett er blitt tråden om fryktlige fødsler kan jeg jo repetere litt fra min egen, men setter det i spoilertags slik at sarte eller gravide sjeler slipper å lese:
Fordi hun var fullstendig frisk inne i magen, og stor og sterk, overlevde hun nesten uten men. Hun hadde en lam arm, men den er blitt nesten bra. Vi ser ingen tegn til hjerneskade. Hun kan ikke gå ennå, sannsynligvis fordi den ene siden av kroppen er svakere enn den andre, men hun kan si setninger med tre ord (vil itje ha).
Hvis det noengang skulle falle meg inn å få flere barn, ville det ikke blitt aktuelt å føde vaginalt. Ingen skal fortelle meg at det er bedre for en unge å
framfor å bli hentet pent og kontrollert ut gjennom et snitt.
Jeg fikk en del hint om at jordmødrene som var med sist ikke helt likte tanken på flere vaginale fødsler fra min side, så jeg tror egentlig ikke jeg hadde havnet i Cheerilee sin situasjon, men jeg hadde ihvertfall ikke likt å bli avvist med "du har bare litt angst, det går sikkert bra denne gangen".
All sympati til deg HI. Håper du når gjennom og får den hjelpen du har behov for. Det norske helsevesenet har hengt seg slik opp i vaginaer at det er helt sykelig!
Helt enig!
Jeg hadde hastesnitt etter laaaang fødsel og masse komplikasjoner etter KS. Men jeg ville valgt keisersnitt om jeg fikk velge igjen, uansett. :nemlig: Vet veldig godt at det ikke trenger gå "smertefritt", men alternativet føles langt verre. Usikkerhet og "ta ting på sparket" som i en vaginal fødsel, er ikke noe alle fikser bra etter en dårlig opplevelse. Jeg orker ikke et helt svangerskap hvor jeg skal lure på om vi overlever, liksom.
Jeg hadde en haste ks med Christian og jeg sleit lang tid etterpå. Når jeg skulle ha Nicholas nektet jeg plent og kanskje gå igjennom det samme en gang til. Fikk samtale med overlegen på sykehuset og jeg sa at jeg ville ha planlagt ks denne gangen. Han forsto meg veldig godt etter det jeg opplevde sist.
Og jeg kan bare fortelle at det var stooooor forskjell på en haste ks og en planlagt ks. Den planlagte var myyyyyyyyye bedre. Jeg var frisk og rask og kunne t.o.m. dusje samme dagen. Det kunne jeg ikke på langt nær etter haste ks. Da klarte jeg ikke å gå halveis rundt sengen en gang enda det var 2 stk. som holdt meg oppe.
Jeg har ikke vært i situasjonen, men skulle jeg hatt flere barn ville jeg blånektet å føde vaginalt. Helt klart blånektet, og det hadde ikke vært noe annet alternativ enn keisersnitt. Min angst går ikke på redslen for vanskelige fødsler, men risikoen for GBS smitte til barnet ved vaginal fødsel.
Hmmm, nå har jeg null efaring fra fødsler, verken vaginalt eller KS, men jeg har plenty erfaringer med operasjoner, en del hakk mer alvorlige en KS. Men over til poenget. Operasjonene mine har ført til at legene sier at om jeg blir gravid (Gud forby, særlig etter denne tråden!) kan jeg ikke føde vaginalt, for ting kan revne og gå i stykker. Det høres jo unektelig ut som om det er saken for HI også.
Det er alltid fare for komplikasjoner ved operasjoner, men det høres da vitterlig ut som om det er farer nok ved vaginale fødsler også! Og at de fleste er enige om at planlagte inngrep er bedre enn hasteinngrep?!
Jeg vil anta at det er svært få som dør eller blir alvorlig skadet under planlagt KS, og kan ikke fatte å begripe at mennesker med kraftig fødselsangst ikke skal få det. Ok, det beste er å føde vaginalt, om man er fysisk og psykisk i stand til det. Men det er ikke så fordømt farlig med (planlagt) KS. Å insistere på at folk på død og liv MÅ føde vaginalt blir for meg argumentasjon på linje med "du må amme selv om du griner blod mens du forsøker å få det til". Jadda, det får oss som aldri hadde muligheten til å amme ungene våre om vi ville en gang god samvittighet :snill:
Cherilee: Jeg forstår det så utrolig godt - ikke ut fra egne erfaringer, jeg er lettfødende, men ut fra historien du forteller. Klart: Din opplevelse av dramatikken er nok annerledes en en leges opplevelse. Likevel er jeg overrasket over at den historien du ikke har gjør at du får KS. Klart: KS er et kirurgisk inngrep og alt det der, men likevel.
En ting jeg ikke forstår er likevel hvorfor du forsøker å være sterk og ikke bryte sammen til samtaler. Ingen kan se hvordan du har det inni deg. Et realt break-down på legens kontor tror jeg er på sin plass :sparke:
Jeg forstår deg veldig godt. Dersom jeg skulle (mot all logikk og formodning) bli gravid igjen vil jeg ta ks. Dette av andre årsaker enn deg men jeg har fått det nedskrevet i mine papirer at jeg skal ha ks ved en evt. graviditet.
Jeg har hatt en traumatisk førstefødsel og forlangt ks med nummer to. Fikk avtale om at jeg skulle prøve først, men fikk jeg panikk skulle jeg få ks.
Det fikk jeg ikke likevel. Men det er igrunnen greit nok. Det gikk nemlig helt fint med fødsel nummer to bortsett fra at jeg fikk panikk en liten stund i starten. Og formen var kjempefin etter fødsel nummer to også.
Dette er jeg helt enig i. For meg var likevel KS en "tur i parken" i forhold til en slik vaginal fødsel jeg fikk. Nå slapp jeg heldigvis å argumentere den ene eller andre veien når jeg ventet barn nr 2, da legen sa det ikke ble flere vaginale fødsler på meg.
HI: Lykke til, jeg tror du må gi en klar tale omkring dine behov og opplevelser. Dessverre er det slik i de fleste sammenhenger at de som skal ta avgjørelser, det være seg i helsevesenet eller domstolen, lettere tar inn over seg din historie hvis du klarer å vise litt av hva du føler. Det burde jo ikke være slik, men jeg synes å høre fra flere hold at det likevel er slik.
Hattifnatten sa det.
Jeg skjønner godt at du er redd etter den historien du har og jeg får ikke det minste lille inntrykk av at du er en som bare har "bestemt deg" for at ks er lett og vaginal fødsel vanskelig. Det er en del som har hatt virkelig ille fødsler som faktisk vil få en bedre opplevelse for både mor og barn med et ks. Så er problemet for sykehuset å finne ut hvem disse er blant alle de som vil ha ks, men som det faktisk vil være bedre for å føde vaginalt - slik det viste seg å være for meg.
Jeg håper du møtes på en bedre måte i samtalene videre og at du ikke treffer på dem som mener at barn skal forløses ved urkraft uansett hva det koster.
Også tror jeg at jeg vil be dem med de verste historiene her om å fjerne dem. Jeg legger ikke ut min egen fordi jeg nok tror at en med fødselsangst vil lese det bak spoilertagen - og bli stresset av det. Det er jo unntakene som blir slik - heldigvis.
Men er psykolog og angstsamtaler det riktige når det faktisk er en fare ved at en kvinne føder vaginalt, fordi livmoren nesten har sprukket ved tidligere fødsler, fordi bekkenet har vært for smalt, fordi mor har GBS e.l.. Jeg syns det blir tullete å si at man skal bearbeide sine følelser når faktum er at det er en fysisk risiko der, og helsevesenet man møter ikke tar denne risikoen på alvor (INTJ).
Ikke noe mot psykologer og slikt, men først må man ha faktaene på plass:
-Er det en unormalt stor fare hvis jeg skal føde?
-Hva kan skje?
-Hvor stor er sannsynligheten for at det skjer?
-Hva kan gjøres for å unngå dette?
Hvis jeg ikke hadde vært fornøyd med svarene på disse spørsmålene, hvis det f.eks. var 10% sjanse for en gjentakelse, så hadde jeg ikke sett noe poeng i noen flere samtaler.
Jordmødre prøver ofte å forstå og føle folk ihjel. Jeg husker jeg ble mektig irritert under samtalen jeg hadde etter siste fødsel. Hun kvernet bare rundt hva jeg følte, og gjentok til stadighet noe a la "ja, det kan være du opplevde det slik, og fødekvinnens opplevelser skal ikke undervurderes". Jeg ville vite hva som faktisk hadde skjedd, hvorfor, og hva de faktisk gjorde for å minimere risikoen for gjentakelse i framtiden. Ikke at det var synd på meg som hadde hatt en fryktelig opplevelse.
Samtalen med legen gikk noe bedre, for der var det mindre følerier. Jeg var ikke enig i alt, men jeg fikk ihvertfall klare svar.
Jeg er også xxTJ og jeg ble så forbannet på jordmorsamtalen etter fødselen at jeg fikk lege i stedet. Jeg også ville vite ikke sitte der å prate om hvordan jeg følte det under fødselen. :tullerdumednisselue:
Hattifnattten og smilefjes sier det!
Du har vært uheldig med din samtale, der er sikkert noen andre som kan hjelpe deg bedre. Og du må ikke være sterk, det er lov å grine så andre ser det når du prøver å få frem dine følelser rundt vaginal fødsel.
Jeg har også KS, men kunne da få epidural for det. :undrer: Er det forskjell på arrene som gjør dette? At jeg ikke fikk epidural derimot er en annen historie...
Jeg og hadde smerter både under (naturligvis) og mellom riene, men jeg klarte ikke å beskrive hvor de var, det var litt sånn innvendig et sted. Jeg vet JM og studenten snakket om evt. revning av KS arret, men tror de forkastet teorien.
Jeg hadde en veldig traumatisk førstefødsel som endte med dramtisk hastesnitt i siste sekund. Jeg hadde fryktelig fødselsangst og var i grunnen like redd for både fødsel og KS. Jeg tok kontakt med Riksen med en gang jeg ble gravid og gikk til jevnlige samtaler med jordmor. Jeg ble etterhvert motivert for fødsel, jeg opplevde nemlig at de hørte meg og forsto meg og at vi sammen skulle finne en løsning.
Jeg ble etterhvert trygg på at en fæl førstefødsel overhodet ikke trenger å bety en fæl andrefødsel og jeg var kjempemotivert og klar da jeg endelig skulle føde. Nå viste det seg at jeg pga skadene fra sist ikke kunne føde og det ble et nytt hastesnitt. Men denne gangen var det ikke noe dramatikk, det var mye samtale og ro gjennom dagen der de vurderte frem og tilbake. Jeg følte meg hele tiden veldig godt ivaretatt.
Min motivasjon for å etterhvert ønske å føde vaginalt var at man nesten alltid kommer seg mye raskere, samme hvor kjip fødselen er. Grokjøttet rundt fødselskanalen er MYE bedre enn i bikinilinjen. Det er vondt å bli operert og etter å ha gått gjennom to keisersnitt, så vet jeg at det ikke er noen fest i de første ukene. man kan ikke bære mer enn babyen, man må ha hjelp til å løfte og holde babyen, ammingen kommer gjerne tregere i gang, det er fryktelig vondt å skifte bandasjer osv. Og infeksjonsfaren er høyst reell. det er pga infeksjoner etter mitt første ks at jeg for det første ble ufrivillig barnløs og for det andre ikke kunne føde igjen.
Jeg vet ikke hva som er best for deg, altså. Jeg bare sier at dersom JEG kunne velge, ville jeg valgt vaginal fødsel. Jeg kjente gjennom svangerskapet at jeg ønsket å ha kontroll over kroppen min og fødeopplevelsen, og det hadde jeg. Det var et antiklimaks å måtte ta ks nå. Når alt kom til alt, så handlet det hele om å få kontroll, og kanske det gjør det for deg også? At min første fødsel var så kjip var fordi jeg opplevde tap av kontroll, at jeg ikke ble sett og ivaretatt, at kommunikasjonen var fryktelig dårlig.
De første 3 årene etter første fødsel kunne jeg ikke begynne å snakke om den uten å gråte. Jeg var livredd for å oppleve det igjen. Men det jeg egentlig var redd for var ikke smerter, det var tap av kontroll. Det var ikke på tale å vurdere flere barn før det hadde gått mange år, så forferdelig syntes jeg det var.
Jeg leser kanskje ut av innlegget ditt at du også er redd for å oppleve tap av kontroll, verdighet, det å bli sett, lyttet til og ivaretatt. Dette er fullt mulig å oppleve gjennom en vaginal fødsel, det er jeg bombesikker på. Jeg var i fødsel i mange mange timer før mitt andre snitt, og jeg opplevde kommunikasjonen som veldig god. Alle var klar over at jeg hadde hatt en forferdelig førstefødsel og alle var innstilt på å gjøre alt for å gi meg en god opplevelse denne gangen.
Kan du finne noen andre å snakke med, hvis du føler du ikke kommer videre? Et annet sykehus? En psykolog?
Jeg har GBS, forøvrig og fikk antibiotika intravenøst under hele fødselen. Jeg kjente også smerter i det gamle arret uner de verste riene og diskuterte dette med legen. Han var veldig klar på at jeg ikke skal ha rier igjen, for det tåler ikke min livmor.
Hos meg måtte de gjerne ha startet 24-7 antibiotikainfusjon fra uke 30 fram til fødsel, og rensket kanalen med hjemmebrent 4 ganger i timen. Jeg ville fortsatt ikke født vaginalt. Pestpassasjen min er ikke for barn, nemlig:nemlig:
Til HI: Du har fått mange gode svar. Og jeg har all verdens forståelse for at du føler som du gjør. Jeg håper det ordner seg for deg, og at du blir hørt og får ivaretatt dine behov.
Livmoren min holdt på å revne under sist fødsel, som endte i KS. Jeg har fått streng beskjed om å ta kontakt med legen jeg hadde da om jeg skulle finne på å bli gravid igjen, for å kunne planlegge et snitt og få riktig oppfølging.
Hvis du holdt på å revne, er det mer en grunn nok til å kreve KS.
Så rart. Jeg hadde keisersnitt første gang, og har hatt tre relativt langvarige fødsler etter det. Har aldri hørt noe om fare for revning. Epidural har jeg også hatt hver gang, og aldri hørt noe om at man ikke kan ha det etter keisersnitt, som hovedinnlegger skriver. Merkelig at det er så forskjellig praksis på dette da.
Akkurat det tror jeg er veldig individuelt altså. Jeg kjenner flere som har vært i tipp topp form bare et par dager etter keisersnitt. Og det er slett ikke uvanlig at det kan ta to-tre uker før man kommer seg etter en komplisert og tøff fødsel. Stor blødning, store rifter, livmorinfeksjon, brystbetennelse/ammeproblemer osv. :erfaren:
Jeg opplevde smertene etter keisersnittet som hundre-og-fjørti ganger verre enn etter den vaginale fødselen, og brukte lang tid på å komme meg. De første par ukene etterpå framstår ganske så tåkete. Fødselsopplevelsen helhetlig var allikevel veldig mye bedre ved keisersnittet for meg. Grad av fysiske smerter og komplikasjoner (det være seg vaginal fødsel eller KS) følger ikke nødvendigvis fødselsopplevelsen helhetlig eller ettervirkninger psykisk. Av de fødselshistoriene jeg har fått med meg rundt om kring blir dette veldig tydelig.
Sant nok. To dager etter mitt planlagte KS, som egentlig gikk superfint og helt etter boka, fikk jeg voldsomme luftsmerter og holdt på å krepere av smerte. Det var utrolig intenst, og jeg fikk pusteproblemer hvis jeg la meg ned. Jeg tror det var noen av jordmødrene på barsel som mente at det var psykisk betinget, med en litt sånn "så vondt kan det vel ikke være ... " -holdning, og at mine hysteriske primalskrik under smertetoppene egentlig var utløp for redsel for min svært syke sønn. Men det var helt reelle smerter, aldri hatt så vondt noensinne. (Vaginal fødsel var parktur i forhold, men som tidligere nevnt, jeg ville tatt KS igjen ... )
Jeg hadde også disse luftsmertene (som sykehuset ikke ante hva var btw...), og de var grusomme. Jeg nektet legge meg ned og sov omtrent ikke på en uke til sammen (om man tar med alle nettene med rier i forkant). Jeg hadde en lang fødsel før KS med rier i tilsammen 66 timer (hadde kraftige modningsrier først) i hvorav jeg brukte 8 timer fra 7-9cm, fikk riestimulerende (OUCH!), så akutt keisersnitt. Tror infeksjonen i etterkant kom av at jeg var veldig redusert egentlig. CRP var på 300+.
Jeg ville valgt snitt en gang til. :nemlig: Dette bunner i grunnen i frykten for å miste barnet, iom at det var nære på sist. For meg er det helt sekundært hva slags smerter jeg måtte ha underveis/etterpå. De er jeg ikke redd for egentlig... selv om det ikke var deilig akkurat.
Nå har jeg ikke lest hele tråden, men jeg har erfaring med traumatisk 1.gangsfødsel med mange komplikasjoner. Da jeg ble gravid igjen, ga jeg beskjed til fastlegen om at jeg ønsket planlagt KS, ble innkalt til samtale til sykehuset allerede i uke 12, og det var ikke et snev av diskusjon. "Dette har du selv bestemt " var overlegens ord. Du har stor grad av medbestemmelsesrett i denne saken mener jeg, og anbefaler deg å bytte sykehus hvis du ikke føler deg ivaretatt.
Hva sier Jordmoren din ? Min jordmor deler min lettelse over at denne avgjørelsen er gjort på mine vegne, og det i seg selv er en bekrefelse for meg på at det er riktig avgjørelse.
Dog er jeg noe ambivalent, og har enkelte dager lyst til å prøve vaginal fødsel igjen av samme grunner som Mim beskriver, man kommer seg mye fortere etterpå. KS er for meg ikke noen lettvint løsning, men som min jordmor sa: vi vil jo helst ha friske både barn og mammaer. Det ligger mye bak de ordnene. Håper det ordner seg for deg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
