Jeg begynner å bli voksen, eller ikke bare begynner å bli voksen, men jeg er faktisk voksen. :nemlig:
Jeg er ikke en liten jente lenger, men en kvinne, eller heter det dame?
Jeg hørte på TV en gang ( :humre: ) at damer og herrer går i selskap og kvinner og menn driver med sport.
Når man søker på jobber for eksempel, er det egentlig nødvendig å si noe om kjønnet? Og jeg kjenner at jeg klarer ikke å kalle meg selv en jente. Jada, jeg skulle selvfølgelig ønsket at jeg var evig ung etc, men jeg vil jo gjerne bli tatt seriøst også.
På jobbmarkedet, tror dere det har noe å si hvor seriøst man blir tatt, alt etter hvordan man ser på seg selv?
Og hva kaller dere dere selv? Jenter, damer eller kvinner?
Jeg er kvinne, dame, jente alt etter som. Jeg omtaler meg ikke som jente, men jeg går jo feks på jentefest og drar på jentetur, med kvinner som ikke akkurat var født i forgårs.
Jeg er nok bare jente. Og siden dette var litt hentet ut i fra min søknad tråd så vil jeg tro at å presentere seg som jente eller kvinne om man vill i de mannsdominerte miljøene jeg søker jobb i bare er positivt.
Frøy, det er ikke bare din søknad altså, jeg tok meg i det selv, den siste søknaden jeg skrev, og så begynte jeg å tenke på hva slags signaler sender jeg egentlig ut om jeg sier at jeg er en jente? :vetikke:
Voksne damer som omtaler seg selv som "jenter" løper dritings i en stor gjeng i Grete Waitz-løpet og er høylytte på bar de to gangene i året de er ute.
I søknader skriver jeg kvinne, hvis jeg i det hele tatt gidder å nevne det. Kjønnet gir seg stort sett av seg selv når man leser navnet mitt, mener jeg. Og hvis jeg ikke nevner kjønn selv, tenker jeg at det er en måte å signalisere at jeg synes det ikke burde være av stor betydning i jobbsøkersammenheng.
Ellers er jeg kone, dame, kvinne eller jente litt etter som. Innimellom kjenner jeg meg som kjerring, gamlemor, hurpe, tante og huppetitte også. :)
Hvis du søker jobber nå etter endt utdanning er du en voksen dame etter mine begreper.
Dette går fint: "Jeg er en 18 år gammel jente som søker sommerjobb....", men dette er ikke bra: "Jeg er en 23 år gammel jente som søker jobb som...". Da er man voksen og bør skrive kvinne eller omskrive sånn at man ikke nevner kjønn i det hele tatt.
Jeg tror det kommer mye an på hvilken jobb det søkes i også.
jeg har tatt i mot mange søknader til stillinger i butikk. Og jeg tror ikke jeg kan huske en eneste som har presentert seg som dame? :confused:
Jenter på 18-25 kan jeg fint kalle jenter, og stusser ikke over det i søknadene. Jeg hadde stusset mer om ei på 19 hadde kalt seg dame faktisk.
Og guttene som har søkt har vel også kallt seg gutter, ikke menn, mener jeg å erindre.
Jeg ansetter mange "jenter" i min jobb, men de er studenter alle sammen. Jeg ville hevet øyenbrynene om noen omtalte seg selv som jente i en søknad til en ordentlig jobb.
For min del heter jeg noe som er svært lett å kjønnsbestemme, så jeg antar at de klarer å finne ut av kjønnet selv og skriver aldri at jeg er kvinne i en jobbsøknad.
Guttene mine sier hvertfall: "Mamma, du e dame du.":nemlig:
I dialekten min er nok dame mere naturlig å si enn kvinne.
Jeg humrer av kontaktannonser etc hvor det står: "...jente på 65 år ønsker...", synes det blir patetisk. Er det negativt å omtale seg som dame/kvinne? Altså at man antyder at man er voksen? Jeg liker det ikke når generasjonen over meg kaller meg ungdom heller. Jeg er mamma til en ungdom, han skal få slippe å ha en mamma i samme aldersgruppe.;)
Jeg presenterer meg aldri som hverken dame, kvinne eller jente - jeg regner med at folk greier å skjønne hva slags kjønn jeg har helt av meg selv. :knegg: (Enten det nå er skriftlig eller i RL.)
Jeg bruker uhyre sjelden ordet "kvinne" muntlig, det passer ikke i dialekten min, så jeg sier "ei dame", men på nordnorsk høres det veldig annerledes og mindre, tja, "elegant" ut enn det skriftlige "en dame". Jeg tror egentlig jeg bruker de betegnelsene ganske sjelden, både om meg selv og andre. Jeg sier vel heller at jeg skal på fest med "venninner", eller at jeg snakket i telefonen med "ei på jobben".
Jeg omtaler veldig skjelden meg selv som noe som helst, og hvertfall ikke i en jobbsøknad. Jeg syns for øvrig det er litt patetisk når voksne damer hele tiden omtaler seg selv og gjengen som jenter. Det blir bare morsomt når man har passert 70. Hvis jeg måtte kategorisert meg selv, ville det vært som dame.
Jeg tenker videre og tror egentlig jeg bruker de ordene veldig sjelden om folk jeg kjenner. Jeg bruker "kvinne" (eller muntlig "dame") og "mann" som upersonlige betegnelser i generelle uttalelser eller om helt ukjente folk, men folk jeg kjenner bruker jeg navn eller "rolle" (venner, kolleger, familiemedlemmer" på, for det meste. Jeg ville aldri si "en mann/kvinne jeg kjenner", men "en/ei jeg kjenner", for eksempel.
Enig med Skilpadda, jeg omtaler meg ikke særlig ofte som det ene eller det andre.
Jeg hadde uansett ikke brukt betegnelsen jente i jobbsammenheng. Søker man en ordentlig jobb hvor man trenger en voksen person som tar litt ansvar, så er ikke en "jente" (eller "gutt" for den del) det man trenger. Det gir feil inntrykk.
"Hei! Jeg er en gutt som søker stillingen som konsernsjef …"
"Hei! Jeg er en jente som søker stillingen som kirurg …"
Jeg liker ikke å bli satt i slike trange båser, så ingen av delene. :fri frisk:
:glis:
Jeg tror jeg skrev noe a la «Jeg er en gift mann på 24 år» i en jobbsøknad i prekambrium, men jeg ville nok ikke nevnt kjønn i dag. Det er liksom gitt av navnet.
Jeg synes det er pussig å oppgi kjønn i en søknad uansett, i grunnen, i alle fall i "voksne" jobber. "Jeg søker stillingen som kirurg", uten hverken hei eller kjønnsbestemmelse, virker vel mer rimelig?
Jeg har problemer med alle tre når jeg skal tenke over det: Jente, kvinne, dame. Jeg vet ikke helt hva jeg vil kalle meg, og ikke klarer jeg å huske hva jeg bruker npr jeg ikke tenker så hardt, heller. Tror jeg unngår det mest mulig.
Men se, hva skulle annemede skrevet i hovedinnlegget, dersom hun i denne sammenheng var mest interessert i uttalelser fra de medlemmene som er av hunkjønn:
"Hva kallere dere damer dere for?" Eller "Dere som er av hunkjønn, hvilket begrep bruker dere for å beskrive dette?". :p
Jeg måtte tenke meg om en stund her men jeg bruker nok ordet kvinne mest, ikke dame. Men lillemor på snart 6 sier utelukkende "dame" og "damete" og disse ordene bruker hun mye, det er helt klart noe som betyr noe veldig feminint for henne, kanskje derfor jeg utelukkende har begynt å bruke "kvinne" selv om dame også er mest naturlig for meg å si :knegg:
(Hun spør ofte "mamma, hvorfor kan ikke du være litt mer damete slik som mammaen til x som går i høye hæler og pynter seg hver dag". Sist vi var i London kommenterte hun "her er damene mye mer "damete" en i Norge, til og med damer med kort hår sminker seg og pynter seg i London" :rolleyes:
Hvis man virkelig vil sikre seg mot å bli fjast med på denslags spørsmål, så kan man jo skrive "Hva kaller dere dere - kvinner, menn, damer, herrer, jenter eller gutter?".
Jeg sliter med å kalle meg dame, jeg. Jeg er riktignok 35 år, men nei så dælan om jeg er en dame. Jeg kan være med på å bli kalt kvinne i visse sammenhenger, men dame? Næsj! :cool:
Jenter som søker stillinger blir jo bare merkelig. Men man kan godt ha jentekveld eller dra på jentetur selv om man er 50. Kvinne passer ikke for meg å si, det er et ord som er mer teknisk, altså helt greit hvis man skal si at det var "50 kvinner og 20 menn tilstede" eller at "ei 20 år gammel norsk kvinne er blant de savnede", men jeg får meg ikke til å bruke det på meg selv eller noen jeg kjenner. Dame blir vel i min dialekt det beste å bruke, men der blir det feil på trykk igjen, for så elegant er jeg dog ikke.
Jeg bruker begrepet kvinne. Jeg omtaler meg selv som kvinne (f.eks i en jobbsøknad), og jeg omtaler andre som kvinner. "Dame" er for meg et begrep som føles fremmed, og for meg blir det veldig "damete" i betydningen litt fin, liksom. (Litt fru Flettfrid Andresen, på en måte. :D )
Men jeg bruker dame-garderoben både på jobb og i svømmehallen, og jeg kan være med på jente-kveld / jente-fest. Likevel føler jeg meg mest av alt som kvinne.
:nemlig:
Når man er så ung at man søker sommerjobb er det greit å være jente, ellers bør man skrive at man er kvinne dersom man skal nevne det.
Men jeg sier ikke at jeg er kvinne, på min dialekt er man dame, og det uten å være damete. :p
Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg mangler virkelig virkelig det svenske ordet tjej. Det sier mer hvordan man er (ungdommelig til sinns etc), ikke hvor gammel man er.
Jeg er ikke så begeistret for "ungdommelig til sinns" heller. Jeg var nok aldri så full av fordommer som jeg var som tenåring, og alder sier egentlig ingenting om hvordan man er. "Tjej på 42" er litt krampeaktig.
Nei, tjej på 42 er ikke krampeaktig, syns jeg (men jeg er jo 40 :plystre: ) Ungdeommelig til sinns er jeg vel enig med deg er litt dumt uttrykk, men poenget er at man kan se ut som en dame eller som en tjej også når man er 42. Det har litt med stilen ens å gjøre. På svensk så skulle jeg si at "Jag ska träffa Glitter i morgen, det är en tjej jag känner sedan några år." Jeg skulle aldri på svensk si "... det är en kvinna/dam jag känner ..."
Jeg er kvinne, og omtaler meg både selv som det, og hvis jeg snakker kollektivt - "vi kvinner" osv. Men jeg omtaler tidvis andre kvinner som damer når jeg snakker med ungene. "Gå bort til damen der borte", ikke "gå bort til kvinnen der borte".
Jeg har nettopp sendt i vei en jobbsøknad og i den endte jeg opp som kvinne. Er vel egentlig verken jente, kvinne eller dame. Akkurat nå er jeg mest mamma... ;)
Mener jeg har plukket opp fra nyheter og aviser at skillet går ved 18 år.
"En 17-årig jente.." "En 19-årig kvinne.."
Dette er subjektivt og ikke bevist noe sted, men det er inntrykket jeg sitter igjen med. :nemlig:
.jpg)
