Jeg har i helgen vært med å arrangere et arrangement der jeg trengte frivillige som kunne stille opp. Det var i forbindelse med jobb og dermed hadde jeg 200 potensielle frivillige. I min naivitet trodde jeg at det kom til å bli en god gjeng, men det viste seg at jeg nok har ramlet av et eller annet lass en eller annen gang, for det var jammen ikke enkelt å få med seg folk. Jeg fikk til slutt med meg en gjeng og arrangementet ble veldig bra. :)
Det som jeg sitter igjen og lurer på, er at det virker som om frivillighet er sterkere i enkelte familier enn andre. Vi var nemlig tre familier som stilte, der jo bare en fra hver av familiene var ansatt i firmaet.
Hva er inntrykket deres? Er det sånn at enkelte familier stiller opp oftere enn andre? Er dette noe barna lærer av foreldrene sine? Og er det en bra ting?
Ja, enkelte familier stiller nok oftere enn andre. Til en viss grad kan nok slike holdninger formidles barna.
Tja, bra ting? Jeg synes det er en bra ting å stille passe mye jeg. Men jeg synes også det er en bra ting og prioritere og sette grenser ift seg selv, og det vil si at man vurderer hva man stiller på.
Det er litt vanskelig å vite hva du har arrangert og hvilken type jobb du har, men jeg ville hatt rimelig høy terskel for å gidde på stille på noe frivillig i tillegg til jobb når det var jobbrelatert. Type "frivillighet" ifm barnehage, skole etc prioriteres høyere hos meg.
Åh ja. Hyggelig gjort, men det hadde jeg neppe giddet med mindre det var venner av meg i tillegg. Ser liksom ikke at det er noe man BØR stille opp på med mindre man har lyst. En del type frivillige ting BØR man jo stille opp på selv om det er frivillig.
Dette merkes i stor grad i korpset som jeg er med i. Det er alltid de samme medlemmene som stiller på dugnader og alltid de samme som aldri melder seg til å stille, uansett hva det er. Og de som stiller ofte, drar gjerne med seg familien ja.
Jeg er egentlig veldig god på frivillig arbeid, og stiller som oftest opp på dugnader, skole- og barnehageaktiviteter og hva har du, men akkurat den hadde nok sittet langt inne å delta på hvis det ikke var en nær venn eller kollega som deltok. Jeg hadde definitivt ikke brukt lørdag eller søndag til å se på sykkelritt bare fordi "en kollega" var med.
Og jeg har også inntrykk av at det ofte er de samme som deltar når noe skal gjøres på frivillig basis, og dxet er vel ikke utenkelig at slikt kan "gå i arv", hvis det er det du mener.
Jeg stiller gjerne opp på dugnad og arrangementer i forbindelse med ungenes skole/barnehage/fritidsaktiviteter, men jeg må innrømme at jeg hadde ikke engasjert meg så veldig i kolleger på sykkelritt. Det må liksom være ett eller annet som interesserer meg, eller om det ikke interesserer meg så veldig så bør det ihvertfall føles desto mer nyttig. Særlig når man har mange barn så må man velge hva man vil bruke tiden på, og kan ikke si ja til alt. Det er alltid noen som stiller opp mye, og andre som bidrar lite.
Jeg synes man kan delta på for mye også, og at det kan slå uheldig ut på barna også den veien. Snakker ikke nødvendigvis bare om frivillige saker nå, men det i tillegg til alle slags fritidsaktiviteter i tillegg til full jobb osv.
Jeg synes faktisk man har en forpliktelse overfor familien til ikke å stille på ALT. Dersom man skulle gjort det, ville hjemmet minnet mest om en skiftarbeidssentral.
Min familie nærmest driver det stedet jeg kommer fra, og er kjempegode på dugnad. Jeg ser at det er litt sånn rundt, at noen kjenner sterkere på plikten enn andre, og er bevisste på at man må yte for å nye, barnehage, samfunnshus eller borettslag.
Jeg jobber mye med frivillige og har gjort det av og på siden 1999, og ser at det er fullt mulig å motivere folk til å gjøre en hel masse aldeles gratis, så lenge man ser dem, roser, anerkjenner, skryter og motiverer. Det krever helt andre ting av ledelse og logistikk. Men det er veldig gøy!
Jeg hadde forøvrig aldri heiet på en kollega som ikke også var en nær venn i et sykkelritt. Jeg synes rett og slett ikke det er edelt nok. :arrogant: Jeg jobber frivillig for de nære ting, Vel'et, barnehagen, idrettslaget osv, og de store tingene: kultur og politikk.
Jeg har forresten jobbet frivillig i dag. Jeg har vært med på å merke, veie, vaksinere og middbehandle 80 utegangarlam. Målet er verdens beste pinnekjøtt til jul.
Det er jeg uenig i. Tenk på all barneidretten som organiseres rundt omkring i landet. Alle trenere, lagledere, kioskverter, baneansvarlig etc. får ikke betalt. Så og si alt skjer på frivillig basis. Det samme med dirigenter og alle andre som får skolekorpsaktivitetene til å gå rundt. Nordmenn er veldig gode på frivillig arbeid.
Jeg er dårlig på å stille på dugnader. Det jeg har prioritert har vært trenergjerning (barn og unge) som også tok helger og nesten alle kvelder i uken over flere år. Nå er det ungdommer jeg kjenner som jeg stiller opp for når det trengs utover det er det lite jeg stiller på. Har valgt å prioritere tenåringen i og med at vi er totalt alene slik at dugnader i forbindelse med 17. mai og andre ting i forbindelse med skole har utgått. Var i mange år i folkehjelpen og har vært hundefører, slik at jeg har gjort en del men ikke nå lengre.
Hm, jeg har inntrykk av at det er store forskjeller blant folk hvor mye frivillig arbeid de orker å engasjere seg i. Men kanskje det er lettere å engasjere seg i egne barn, enn i jobbrelaterte ting?
Her var det dugnad i velforeningen i feltet på torsdag. Mannen dro dit, dog sent pga jobb, og det var tre eller fire andre der. :himle:
Min erfaring er også at det er enkelte familier som stiller veldig mye mer opp enn andre. Jeg er derimot ikke helt sikker på om det arves ned....Jeg tror det har endel med interesse å gjøre i tillegg. Jeg er fra en familie som stilte opp på absolutt alt i min barndom. Men jeg har ikke lært så veldig mye av det, må jeg innrømme...Jeg stiller opp på det jeg må (eller føler at jeg må), og prøver å stille opp innimellom på det som ikke er fullt så nødvendig også. Kun av pliktfølelse, svært sjelden av lyst.
Gubben er oppvokst med en fraværende familie, som aldri har stilt opp på noenting som helst, men han har tatt på seg diverse verv som har ført med seg veldig mye ulønnet arbeid.
Vi ligger faktisk i verdenstoppen, skal man tro på en artikkel i Dagbladets Magasinet i går.
Personlig så stiller jeg gjerne opp på en del forskjellig, men akkurat heiagjeng er vel ikke min første prioritet. Jeg har opplevd en del surmuling over alle de som ikke stiller opp, mens man holder på å jobbe, og det blir jeg utrolig lite motivert av. F.eks så sto vaktmesteren her i borettslaget og rakket ned på innsatsviljen i vårt borettslag kontra et annet borettslag som han også er vaktmester for. Ikke veldig sjarmerende.
Å ta med familien sin når man gjør noe frivillig arbeid synes jeg er en flott ting. Da overbringer man forhåpentligvis noe av ens egen tanker rundt dette til barna, samt at man får tilbrakt tiden med hverandre også.
Jeg måtte lese det der ca 17 ganger med ulik uttale og trykk før jeg skjønte hva det var. :knegg: :bytuppe:
:nemlig: Norge er vel på verdenstoppen i frivillig arbeid, faktisk? Mener jeg har lest noen artikler om det. Det sto forresten en artikkel om dugnad i gårsdagens Dagbladet Magasinet, som var ganske interessant.
Jeg stiller opp på frivillig arbeid i forbindelse med borettslag, fritidsaktiviteter og barnehage, men jeg tror ikke jeg ville gjort det i forbindelse med jobb. Det ville ikke vært forventet heller. Hadde det vært for ett eller annet veldedig gjennom jobben hadde det vært anderledes.
Det er vel riktigere å si at det er lettere å engasjere seg i ting man ser verdien av. Jeg har for eksempel jobbet masse frivillig for Redd Barna og Amnesty International, helt uten av det har kommet mine barn eller øvrige familie til gode (snarere tvert i mot).
Mitt inntrykk er at det alltid er de samme som går igjen, og der er gjerne jeg og min mann med. :himle:
Nå har jeg blitt flinkere til å si nei, for jeg kan ikke være med på alt - uavhengig av hva og hvor det er.
På jobb, njah, jo - det er mulig jeg hadde stilt. Vi har en egen gruppe på jobb som gjør veldig mye frivillig arbeid på jobben, men det er litt annerledes mtp. hvor jeg jobber. ;)
Her er det litt opp og ned om dugnadsånden er til stede. De siste 2 årene har den vært laber pga mye mye sykdom hos meg og ungene.
Normalt sett prøver vi vikelig å delta på alt vi kan delta på, vi prioriterer og omorgansierer slik at det går i orden.
Men i min verden begrenser det seg også til skole, barnehage og idrettslag. Frivillig arbeid på jobben i tillegg til alt det andre blir ikke like naturlig for meg. I så fall måtte det vært nære venner som syklet, og ja, jeg hadde nok også tatt med hele familien, slik at det ble en familieutflukt-ting av det.
Her går det nesten ikke en dag uten at vi utfører en eller annen form for frivillig arbeid og trives med det. Vi er begge 2 med i folkehjelpen og i vårt lokal lag har vi ting som skal holdes vedlike, mennesker som skal hjelps, møter som skal holdes og vakter som skal utføres.
Dette har for meg blitt en livsstil etter 15år som medlem og stortrives med det, men også vi merker at det er vanskeligere å få folk til å stille. Så jeg føler at dugnadsånden er sviktende.
Vi gjør en del frivillig arbeid/dugnadsarbeid, men jeg må innrømme at listen ligger høyere for å delta på sånt ifbm jobb. Jobb er jobb. Og om det er Nordsjørittet i helgen vi snakker om, så har jeg nok enda høyere terskel for å bruke en lørdag på noe jobbrelatert, ja. Jeg er dønn avhengig av avkobling i helgene, for å få hverdagene til å fungere.
Er jeg snerpete som vil ha lønn for jobbrelaterte ting? elv om jeg er veldig glad i jobben min, så jobber jeg ikke gratis, jeg er forsiktig med å skyve grenser for normalarbeidsdagen og en vanlig uke.
Jeg stiller gjerne på dugnader for aktivitetene til ungene for eksempel. Men å stille opp og heie på noen som skal sykle sykkelritt på jobben ville jeg aldri ha vurdert engang. Ikke ville jeg forventet at noen fra jobben sto og heiet om jeg syklet ritt heller.
Også er jeg faktisk enig med Mim. Skal jeg stille for firmaet mitt så forventer jeg lønn for dette. Det er business jeg driver med på jobben - ikke sosial kosing. (Ikke i mitt firma ihvertfall)
Knurr. Hvordan få foreldre til å stille opp på sommerfest, egentlig? Av foreldre til 180 barn trenger vi ca 20 frivillige, og har bare klart å skaffe halvparten, omtrent. Ikke har jeg tid til å stå i alle garderobene og huke inn folk heller, så da ta jeg heller trippelt sommerfest-skift i stedet. :koke: Skulle ikke tro det var så vanskelig å bruke litt av sin tid på å stå sykkelløp-vakt, hvis alternativet var at det ikke ble noen sommerfest? Akk ja.
Kanina - det er lov å da si at dersom det er interesse for å ha sommerfest så må du ha 20 frivillige, hvis ikke blir det ikke sommerfest. Men da må du også innse at det faktisk kanskje ikke blir sommerfest. Det kan jo være at de fleste ikke ser så stort behov for en sommerfest heller?
Min erfaring ifht dette er at det desverre er de samme som stiller opp gang etter gang. Og unskyldninger som "Jeg jobber fulltid skjønner du, og har derfor ikke tid", er veldig vanlig. Ingen andre gjør det liksom :rolleyes:
Og trenere, dirigenter, instruktører osv får betalt.
Min opplevelse er at en god del frivillighet og dugnader er organisert av noen få, som gjør dette mest av alt for sin egen del, men så vil de så veldig gjerne ha mange med seg. For eksempel å heie på kolleger i sykkelritt. Eller arrangere sommerfest. Hvis folk ikke vil ha sommerfest, kan de ikke få slippe? Hvorfor skal noen få bestemme at NÅ SKAL VI KOSE OSS, og dermed har alle med å stille opp?
Vi har knapt skulket en dugnad siden vi fikk unger i barnehage og skole og vi stiller opp på alt vi kan av det som kalles inn til der, men å heie på kolleger anser jeg ikke som noe som må prioriteres foran noe annet. Riktignok var jeg og heiet på kollegene mine her for et par uker siden da flere deltok i en stafett, men det var fordi det passet og jeg hadde lyst. Hadde vi hatt annet på programmet ville jeg ikke ha prioritert heiingen, mens en dugnad ville jeg ha ryddet plass til.
Det er for øvrig alltid de samme familiene som stiller opp og de samme det aldri "passer for".
Hos oss får ikke trenere og lagledere fem øre. De får slippe treningsavgift på ett barn, men har de flere enn ett så er det full pris på resten.
Denslags frivillige ting stiller jeg mer enn gjerne opp på. Dugnader som faller innenfor det barna eller jeg deltar i også. Og masse annet. Men frivillig for ting på jobben eller for andre voksne - neppe. Jeg mener ikke at jeg skal i unnasluntrergjengen av den grunn.
eg hadde aldri problemer med å skaffe folk da jeg satt i FAU i barnehagen (i seks år). Jeg spurte folk om de skulle på sommerfesten. Sa de ja, lot jeg dem velge hva som passet av oppgavene. Ja, for skulle de på fest måtte de hjelpe til. Jeg startet kanskje med; - Dere som har små barn synes kanskje at det blir litt lenge å være til slutt, så da passer det kanskje at dere hjelper til å ordne ti? Ingen turde å si nei av en eller annen merkelig grunn.
Jeg istemmer flertallet. Det skal mye til for meg å delta som frivillig på noe som er organisert av jobben. Gjør jeg jobben min forventer jeg også å få betalt.
Ellers har vi stort sett stilt opp på det som har vært av dugnader og arrangementer, og jeg ser at det smitter på våre barn. Storesøster var helt ulykkelig fordi en dugnad og et fødselsdagsselskap kolliderte i dag slik at hun ikke fikk gått på dugnad. :rolleyes:
Jeg reagerte litt på den artikkelen i Magasinet, for jeg har ikke inntrykk av at dugnadsånden er særlig sterk lenger. Etter mange år som barnehagemor ser jeg at det er en liten hard kjerne som alltid er der og veldig mange vi aldri ser. Og før noen begynner å snakke om at det er vanskelig når man er alene, så er alenemødrene blant dem som alltid er med. Vår barnehage har alltid organisert dugnad der barn kan være med slik at det ikke er et problem.
Nå er ikke mine med på så mange aktiviteter som krever dugnad, men når de kommer er vi gjerne med.
Da tar vi nok feil begge to, for dette gjelder slett ikke alle. Her er det klapp på skulderen og en sosial sammenkomst i slutten av sesongen som er "betalingen". Ja, for uten å bli godt kjent med barnas venner og få ta del i det som skjer.
Det er egentlig synd om det brer seg en oppfatning om at alle får betalt, for det er fremdeles mange idrettslag som ikke praktiserer det slik.
Jeg kan ellers være enig i at det kan se ut som det er de samme familiene som alltid stiller opp.
Der hvor vi er engasjerte får i hvertfall alle betalt. Som i cash.
Jeg svarte utifra det vi er vant med. Kanskje endel idrettsalag osv begynner å betale litt siden man sliter med å få folk til å jobbe gratis :vetikke:
De idrettslagene jeg kjenner til betaler heller ikke trenerne sine, ei heller korpsene. Jeg tror i noen så er dirigenten betalt, men på langt nær alle.
Ja, her er det allidrett som er foreldrestyrt, og trenere slipper å betale for barnet sitt, men ikke noe mer. Trenere for f.eks fotball er gjerne foreldre, og det er heller ikke betalt, men lagene støttes av klubben mht materiell osv.
Nå sier jo Fluke at hun ikke kan si alt om arrangementet, men ut fra meget begrenset informasjon ville ikke jeg en gang følt at dette var noe jeg burde rydde plass til, mer noe man gjorde hvis man hadde lyst. Synes ikke dette går inn under frivillighetsprinsippet på den måten man oftest ser på det.
Det er jeg helt enig i. Med mindre det var et arrangement som bedriften skulle gjennomføre for noen andre (på dugnad) eller at inntektene skulle doneres til et eller annet. Heiagjeng føler jeg meg ikke forpliktet til å være, nei.
Det frekkeste er i grunnen alle de som lar være å gå på dugnaden, for så å klage på at det er gjort for lite, gjort noe annet enn det de ville, eller gjort feil...:himle:
Jeg opplever også veldig sjelden de som føler seg tvunget av et mindretall til å delta på sommerfester, ol. Tvert om så er min erfaring at alle kommer, men noen få orger og ordner og hvis de ikke gjør det, så er det sure miner. Alle vil ha, noen få vil bidra.
Her hadde de sommerfest fra 1530 å trengte hjelp fra kl 15, ikke mange som kunne stille opp da siden de fleste er på jobb. Jeg hadde ikke sjans hvertfall.
Kanskje det er sånn hos dere å?eller er det under selve sommerfesten dere trenger hjelp?da burde det jo ikke være noe problem.
At trenere får betalt er langt i fra vanlig alle steder. Har "jobbet" som instruktør og drevet en Tae Kwon Do klubb sammen med min mann i 5 år uten noe betaling. Gratis drakt eller seminar har vært lønna.
Har sittet i styret i hundeklubb og arrangert både utstililnger, jaktprøver, sporprøver +++ og de eneste som får betalt er dommere som får dekket reisevei pluss et lite honorar, samt instrukører som holder kurs.
I grunn er det helt greit. Uten denne typen frivillig arbeid så hadde nok mange tilbud rundt om i landet blitt lagt ned. Min erfaring er også at det er de samme folkene som går igjen hele tiden og som stiller opp hver gang. Det er litt synd. Hadde flere deltatt litt, så hadde det vært mindre belastende på de som deltar og hjelper til mye.
Når det gjelder HI's innlegg her med å være med å heie på kollegaer på et sykkelritt så hadde jeg ikke giddet det med mindre det var noen veldig nære venner eller familie. Men jeg stilte opp en hel lørdag da jobben arrangerte fotballturnering for 12 åringer. ALLE fra jobben deltok og DET var moro det! :D
Dirigenter får betalt. Det tror jeg er en regel med ganske få unntak, med mindre det er snakk om en "vennegjeng som spiller sammen". De fleste korps- og orkesterdirigenter er musikere eller musikkstudenter og har samme forhold til å "jobbe gratis for jobben" som det folk flest i denne tråden har.
Mange instruktører får også betalt, men det er sikkert noen som gjør det frivillig også, avhengig av hvordan arbeidet er organisert.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
