Var ikke dét en fin betegnelse på kosmetisk og plastisk kirurgi? :glis:
Hva synes du? Greit så lenge man har penger til det, greit så fremt det ikke er snakk om overdrivelser i form av kattekvinnen eller et indre ønske om å forvandle seg selv til Barbie? Eller får folk bare gjøre som de vil? Er det på sin plass å snakke om barn som sulter i Afrika, mens vi punger ut tusenvis av kroner på å fikse skavanker? Nå snakker jeg utelukkende om det å ville forbedre utseende sitt, og ikke tilfeller hvor man f.eks. får en nosejob for å bedre oksygenopptaket o.l.
Hva om inngrepet kan hjelpe et menneskes selvbilde, er det mer greit da? Er det f.eks. mer OK å fikse på utstående ører hos et barn som plages av det enn det er å fikse den "stygge" nesa som tydelig plager den voksne kvinnen eller mannen?
Haha, stusset litt da jeg leste overskriften først ja! Plastisk kirurgi kan jo virke som en noe stigmatiserende betegnelse kanskje...? :gruble: (Men heter det ikke da kirurgisk og ikke medisinsk? :sparke: )
Jeg merker jeg har senket skuldrene betraktelig og resignert litt når det gjelder synet på dette. Skjønnhetsidealer endrer seg til stadighet, jeg tror ikke lengre at verden har stø kurs mot avgrunnen på grunn av at folk legger seg under kniven. Det er kanskje et symptom på at vi har for mye penger og for få reelle bekymringer, men det er jo forskjell på inngrep også. Jeg ser jo at det for enkelte kan gjøre underverker for selvbildet (eller selvtilliten?) å foreta et kosmetisk inngrep dersom en har et utseende som skiller seg sterkt ut på en måte en selv opplever som negativt. Det bekymringsverdige i forhold til dette er vel det økte fokuset på kropp og utseende og jeg gjør meg noen tanker rundt hvilke krav og forventinger mine barn vil vokse opp med i forholdt til denne problematikken.
Tja, ALT forbruk blir jo galt når vi holder det opp mot sultne barn i Afrika, så jeg syns ikke 30 000 på en puppeforstørrelse er verre enn 30 000 på en sydentur, sånn på DEN dimensjonen.
Jeg er ikke sikker på hvor lurt det er, så for sin egen del, å kaste seg på kroppspynting. Noen ting tror jeg er uproblematiske, men en del foryngelseskirurgi, inkludert Botox, kaster deg på en evighetskarusell der du bare må fortsette og fortsette og gjøre mer og mer. For i det øyeblikket du stopper så vil du eldes 10 år på 1 år, og det kan jo ingen holde ut. Så du begynner med litt botox over øyenbrynene og fortsetter med det, for det blir umulig å stoppe. Så blir det større og større deler av ansiktet, ansiktet mister mer og mer sin naturlige mimikk og helhet, etter 10-15 år er du nødt til å ta en ansiktsløftning og så har man det gående. Jeg er veldig, veldig spent på å se hordene av gamle, ansiktsopererte damer om en 30 års tid...
Men det er jo deres sak.
Som totalt fenomen så syns jeg det er synd at aldring og kroppslig variasjon blir så lite anerkjent. Jeg syns mange eldes vakkert, og liker ikke at rynker i seg selv blir sett på som stygt. Eller at det automatisk blir sett på som penere å se ut som om man er 30, enn 40. (Det kom noen kommentarer på den linjen i en diskusjon her tidligere også).
Jeg FATTER ikke at en i utgangspunktet veldig pen mann, som Jan Thomas, vil gjøre seg selv gradvis styggere og styggere, slik han gjør med all Botoxen og alt det andre. En med hans flotte trekk ville jo blitt en veldig flott voksen og etter hvert middelaldrende og eldre mann. I stedet så åker han rett mot Michael Jackson. :skremt:
betaler man selv eller det er gjenstand for mobbing er det ok for meg. Jeg kan ikke gå å tenke på sultne barn i afrika hver gang jeg tar opp lommeboken.
Tja. Jeg har alltid hatt fleskemage og hengepupper, og det har liksom vært OK til en viss grad. Men tvillingsvangerskapet har gjort store inngrep på magen for å si det slik ... Greitt nok at det er tidlige dager, og at ting fremdeles kan gå tilbake mot normalt, men jeg tenker på å få gjort noe der, ja. Mulig det føles mer akseptabelt fordi jeg ikke var skapt med den magen, og at jeg derfor bare vil forsøke å få tilbake det jeg hadde ... men det kan man jo si om alle skavanker som skyldes elde ... Jeg vet ikke ... :sukk:
Jeg synes ikke det er mer moralsk forkastelig enn annet (over)forbruk. Som en digresjon tror jeg at kosmetisk kirurgi har vært med på å utvikle ansiktstransplantasjoner, men jeg er ikke 100% sikker.
I prinsippet er jeg så lei meg over at det går mot at dette blir mer og mer akseptert. Jeg skulle ønske man kunne bære sitt levde ansikt med stolthet og at hengepupper og dissemage fikk være i fred for kniven i visshet om at de hadde utført sine oppdrag med å bære frem barn og fø disse. Men det er ikke sånn. Om noen år kommer kanskje barnebarna våre til å se bilder av oss og si; "herreguuud - hvorfor gjorde ikke bestefar noe med den ørnenesa? Og magen til bestemor var da unødvendig kvapsete?"
Nei. Jeg liker det ikke. Men så ser jeg ned på nedre del av magen min som aldri vil bli som før etter å ha båret frem tre barn - og drømmer, litt skamfull, om lettvinte løsninger jeg også. :sparke: (Men jeg kommer dog aldri til å legge meg under kniven.)
Syns det begynner å bli skummelt når folk ikke klarer å stoppe jeg. Slik som hos de som er brukt som eksempler her. Flotte mennesker som til slutt blir seende ut som strukkede lerreter.
Jeg heller vel mest mot at jeg syns det er trist, enn mot at det er moralsk forkastelig. De gangene jeg syns det er moralsk forkastelig er når kvinner med unge døtre forandrer radikalt på utseendemessige ting, der trekkene i utgangspunktet er like sine døtre. Hvilke signaler sender ikke det til døtrene?
Jepp. Så i samme slengen burde jeg kanskje nevnt etisk betenkelig bruk av foundation og pudder...
Men for være litt seriøs; jeg synes folk må få gjøre det de vil, hvis de betaler selv. Samtidig forbeholder jeg meg retten til selv å mene hva jeg vil om resultatet.
Selv har jeg hatt to plastiske operasjoner; arrkorrigering (av et arr plassert der ingen ser det) og brystreduksjon. Begge betalt av det offentlige, men jeg kunne like gjerne betalt selv.
Jeg tenker at økende forekomst av plastisk kirurgi av rent velværehensyn er et problem, og er et slags sykdomstegn for samfunnet eller hva man nå skal kalle det. På den måten at grensen for hva som er normalt forflyttes, og at det unormale blir mer normalt. Det betyr ikke at jeg er i mot kosmetisk kirurgi i seg selv, eller ser skjevt på folk som har foretatt en operasjon som ikke er av medisinske hensyn. Det er trenden jeg ikke liker. Det har ikke tatt helt av her i Norge heldigvis, men jeg bekymrer meg for at det skal utvikle seg til å bli USA-tilstander.
Det jeg mener da, for å ta et eksempel. Om en kvinne opererer sin ørnenese, og foran sin datter forteller hvor glad hun er for å være kvitt denne nesen, OG datteren har samme nese. Hvilken signaleffekt har dette mot datteren?
Bør man kanskje da som voksen jobbe med selvfølelsen sin og heve seg over denne nesen? Eller skal man spandere samme operasjon på datteren med det samme? For datteren vil jo nesten garantert bli misfornøyd med denne nesen, når hun hele tiden får høre hvor stygg den var da den satt på morens ansikt? Sånn ca sånn mente jeg.
Det har jo signaleffekt uansett, men jeg mener det å operere en mage etter fødsel blir noe annet siden dette er et valg datteren da selv kan ta når det blir hennes tur.
Ja, jeg tror jeg skjønner, men vet ikke om jeg er helt enig med deg. Jeg synes man har sendt et tydelig signal når man legger seg under kniven av estetiske (merk: ikke medisinske) grunner - uansett om det er snakk om en nesejobb eller en tummytuck, jeg altså.
I enkelte miljøer i USA så er det jo rent merkelig å ikke fjerne det som er skjemmende, eller fjerne rynker. Det GJØR man jo. Det blir like rart å se folk med ansiktsrynker, som å se folk med hår under armene.
Etter å ha vært i foreldrepermisjon en stund og et par ganger høyst ufrivillig har sveipet innom såpegreier på TV ( :filer: ) så blir jeg faktisk ordentlig lei meg, og får en klump i magen. Taylor fra Glamour som var fantastisk nydelig i hine hårde dager har et ansikt som ser helt plastisk forvridd ut med en usedvanlig stor trutmunn, og Ridge sin hud i ansiktet er strammere nå enn da jeg fulgte med i 1989. :sukk: Det er nok som du sier, at når man har sett nok av det - så reagerer man ikke på det lenger.
Jo, som en av de som er tilhenger av moderat bruk av platisk kirurgi så banner jeg vel i kirken nå. Dog synes jeg det er en helt kurant affære og jeg kan love at jeg ikke tenker på sultne barn i Afrika når jeg handler noe som helst. Det er ikke problematisk i mine øyne hverken å løfte pupper, få implantater for de som er flatbrystet, rette opp en ørnenese hos mor, fikse hengebuken eller fikse ørene til poden. Jeg ser ikke helt hvorfor andre skal legge seg oppi at Fru Hansen i nummer ett-hundre-og-ørten har valgt å fikse på fasaden. Synes vi har lite å tenke på om vi skal henge oss opp i det. Vel synes jeg at overdreven bruk av plastisk kirurgi blir latterlig men la nå folk få bestemme selv.
Men så har jeg jo to tilfeller av "medisinsk estetisk behandling" på samvitigheten selv da ;)
Jeg har kappet av halve puppene mine, og løftet dem i samme slengen. Hovedbegrunnelsen var at de var tunge som fy (70 GG), og at jeg hadde vondt i ryggen. At de ble laaaaange da jeg slanket meg var også sterkt medvirkende til at jeg tok skrittet og tok brystreduksjon. Kirurgen mente jeg hadde pene, men lange pupper :o.
I tillegg har jeg tatt arrkorreksjon på mangen. Etter flere kirurgiske inngrep så magen min temmelig ulekker ut, med arr som søkk og krater på kryss og tvers. Jeg fikset på arrene og fikk foretatt fettsuging (fordi kirurgen mente det ville gi best resultat). Magen min har fremdeles arr, vil aldri vinne noen pris for flat, sexy mage, men ser ti ganger bedre ut.
Jeg tror ikke man kan fikse dårlig selvtillit med kirurgi, men jeg ser ingen grunn til at folk skal gå rundt med store komplekser, hvis det er noe man kan justere.
Jeg synes det er flott at folk trives med kroppen sin, og den fasongen de har. Men jeg synes det er trist om de ikke gjør det, og hindres i å gjøre noe med det, fordi de er redde for hva omgivelsene ville synes hvis de fikk en B i hundeørene, eller slapp å brette magen før de tok på seg klær.
Og jeg blir litt sånn :snill: av enkelte tråder her, feks der folk føler de må forsvare at de drømmer om å fikse på magen, mens FP-politiet forteller hvor ille de synes en mage må se ut før det kan rettferdiggjøres at man fikser på den. Stygge mager bør kurreres med trening og aksept av at kropper forandrer seg med årene :rolleyes:.
Men jeg har også grenser. Feks har jeg en fure mellom øynene. Pent er det ikke, men problemet er at jeg har den fordi jeg er ekstemt lysømfintelig, jeg myser, spenner meg og får hodepine. Her i USA er det enda mer sol, og et enda større problmem. Jeg er blitt fortalt at Botox kan gjøre susen. Men kjenner at den sitter langt inne. Så det blir mørke solbriller og solhatt mot hodepine. Jeg orker ikke tanken på alle som hadde antatt at det var forfengelighet som lå bak hvis sinterynken forsvant.
Jeg synes det får være opp til hver enkelt hva de velger å gjøre med kroppen/utseendet sitt. Har de penger til det, og ønsker å bruke dem på å fikse på utseende så be my guest.
Å ha "for små" bryster kan oppleves like belastende som å ha utstående ører.
Jeg synes også det er en forskjell om man er 35 år eller 16 liksom, når man utfører slike operasjoner. Det er trist at ungdommer føler de må fikse på utseendet før de i det hele tatt er ferdig med puberteten.
Jeg kjenner jeg ikke har veldig sterke meininger om dette og jeg mener vel at hver sin lyst.
At mange bare blir styggere og styggere er deres problem.
Enkelte ting er helt greit å fikse på f.eks utstående ører, mangel av bryster, for mye mage f.eks
Jeg ser ikke på å rette på dette på samme måte som at man ønsker å rette ut rynker, får større lepper osv.
Men har nabofruen lyst på silikonpupper, botoxlepper og strekt ansiktshud, så hversågod.
Bryr meg egentlig ikke kjenner jeg.
Og barna i Afrika får det ikke noe bedre om Jan Thomas skipper en ansiktsløftning eller to.
Forkastelig synes jeg ikke det er, nei. Men en smule eksotisk, kanskje? Jeg kjenner ingen som har hatt verken fettsuging, silikonoperasjon eller nosejob (som jeg vet om, i hvert fall), og derfor er det nok litt mer fremmed for meg selv å gjøre noe slik også. Hadde noen venner gjort en glimrende magejobb kunne jeg nok sikkert latt meg inspirere til å gjøre det samme selv. :shallow:
Det er mulig vi ikke har så sterke meninger rundt dette fordi det vanligste her til lands er å ikke fikse på utseendet i særlig grad. Jeg kan tenke meg at vi i større grad ville sett på det som et samfunnsproblem om det var amerikanske tilstander her også, hvor det i enkelte miljøer er rart å se ut som alderen sin.
Jeg synes det er fint at man har mulighet til plastisk operasjon om man har et estetisk problem som ødelegger livskvaliteten. Om dette er det ikke så godt å si noe om på andres vegne - jeg lever fint med brei rumpe, men en annen ville kanskje synes det var heeelt forferdelig?
Faren for å aldri bli fornøyd og på den måten bruke stadoge kirurgiske inngrep som substitutt for å jobbe med selvfølelsen ar absolutt til stede - ihvertfal for de som har penger nok til å holde på med dette.
Sånn generelt vil jeg si at jeg er en stor tilhenger av mangfold på alle plan - og hadde blitt seriøst deppa (og :skremt: ) om alle gikk rundt med de samme kunstige nose-job nesene og oppblåste leppene rundt meg.
Hm. Jeg synes du treffer spikeren midt på hodet her for min del. "Medisinsk estetisk behandling" er her for å bli, og i mange tilfeller er det jo også gode grunner til å foreta inngrep. Jeg er på ingen måte totalmotstander. Og jeg skal også være så ærlig og innrømme at terskelen min for å gjøre noe med magen (heeeelt tilfeldig eksempel på et mulig problemområde... :sparke: ) helt sikkert hadde vært lavere dersom kirurgisk korrigering var en helt vanlig og comme il faut ting å gjøre i min omgangskrets.
Jeg er veldig ambivalent. Jeg er ikke stolt over at jeg av og til drømmer om å fikse magen, men jeg er heller ikke stolt over at jeg skammer meg over drømmen...
Jeg er pisseredd for alt for heter operasjoner, så at folk gjør sånt frivillig er beyond me. Sier jeg i samme åndedrag som jeg forteller at jeg selv skal fikse på åreknutene mine. De er ikke smertefulle, så det er rent estetisk. Så der - jeg sitter i glasshus.
Men - jeg ønsker ikke et samfunn der folk hadde kommet løpende etter meg med en hasterekvisisjon til dagkirurgisk bare fordi samfunnet skulle slippe å bli utsatt for synet av sine skjemmende åreknuter.
Nå har jeg ikke et fnugg av dårlig samvittighet fordi jeg i mine unge dager kuttet vekk veldig mye pupp, for å si det slik - jeg har ikke angret et sekund. Det gjorde underverker for nakke/rygg og ikke minst for selvbilde og selvfølelse. En skal ikke undervurdere hva det betyr å føle at man ser ok ut.
Men jeg syns likevel det er litt trist når mennesker som ser helt ok ut i utgangspunktet er så livredde for å vise tegn til eldring at de pumper fjeset fullt av botox så de til slutt mister all mimikk. Hvorfor er vi så hysterisk redde for å bli gamle, liksom?
Jeg er av den enkle oppfatning at dette må folk få gjøre som de vil med. Jeg er dog noe skeptisk til hvorvidt det er riktig å bruke av offentlige midler for å utføre slike operasjoner. Men så lenge folk betaler selv - la dem bli kattekvinner eller hva de vil.
Jeg er litt delt; om man betaler sjøl så får man bare holde på for min del.
Om det off. skal betale, så bør en ikke få utført hva_som_helst av inngrep.
Jeg har kjempeangst for å ha arvet øyelokkene til min mors familie. Da ender det under kniven på et eller annet tidspunkt. De får sånne øyelokk som henger ned over øyet og innvirker på synet.
Jeg synes (selvsagt :knegg: ) det er helt legitimt at man får dekket en slik øyelokksoperasjon; det er jo mer medisinsk enn kosmetisk årsak til det hele.
Jeg kan ikke fordra signaleffekten det har. Hver gang jeg leser at "det må være greit å fikse på små pupper fordi det er belastende å ha det", så blir det belastende å ha det. Eller ørnenese, eller whatnot.
Har dere noen flere av kompleksene mine dere har lyst til å bygge litt mer oppunder nå? Kan ikke se at noen har nevnt noe om tynne lepper ennå, nemlig. :venter:
Man har nå nevnt disse blonde tvillingene. De har nå i hvert fall ikke tynne lepper, og de ser ikke ut i måneskinn.
Men litt eh, collagen eller hva det heter, blir sikkert bra; så får du deg trutmunn, aC.
Jeg synes ikke det er forkastelig men jeg lurer på hva som vil skje i fremtiden med den utviklingen vi har nå ("helsebudsjettet i Norge er jo sinnsykt høyt i forhold til andre land vi kan sammenlikne oss med). Vi er vel snart ved et punkt der staten må begynne å sortere hva slags behandling som skal gå over det offentlige og hva som skal betales ut av egen lomme. Dette tror jeg må skje ganske snart, jeg tror ikke staten Norge på lang sikt kan fortsette å pøse inn like mye penger hvert år hvis vi tenker langt frem i tid.
Det er jo flere, som f.eks Inge Lønning som tar til orde for at det ikke er Staten Norge som skal betale for IVF. Ufrivililg barneløshet er i følge han, ikke et helseproblem så det bør folk selv ta ansvar for og betale ut av egen lomme. Jeg må si jeg blir ille berørt når jeg tenker på at han bruker ufrivillige barneløse som eksempel på en gruppe i samfunnet som skal betale for sin behandling av egen lomme. Da tenker jeg at alle fleskemager, hengepupper og "heng" fra fødsler selvfølgelig burde betales ut av egen lomme først.
For hvor går grensen? Hvilke hensyn skal man ta? Samfunnets hensyn, økonomiske? Hvorfor skal eldre mennesker få nye hofter mens kvinner med kvinnesykdom ikke skal få nødvendig behandling av det offentlige for å kunne få barn? (nok et kjipt eksempel som illustrasjon på problemet)
Jeg er ikke tilhenger av gradering av hvem og hva som skal behandles men tror det vil komme etterhver, ganske snart til og med. Og da merker jeg at jeg personlig mener at medisinsk estetisk behandling kommer lang bak i rekken av det jeg mener burde prioriteres. Når det er sagt så er det da ikke snakk om medfødte synlige handicap men da heller "fett" og "heng" operasjoner som det offentlige dekker.
Er helt enig i dette.
I mine øyne er det for lettvint å gjøre dette til en "alle får gjøre som de vil" problemstilling. Man kan selvfølgelig si det, og det er jo selvfølgelig også siktig på ett nivå, men det er en samfunnsproblemstilling også - ikke kun et valg på individnivå.
Det samme gjelder forsåvidt mange andre saker også; man kan selvfølgelig si at alle får gjøre som de vil når det gjelder saker som sikring i bil, unødvendig kjøring eller bruk&kast mentalitet. Disse tingene er også i utgangspunktet valg som tas på individnivå - men det sammensatte bildet er litt mer komplisert, og det er naturlig å trekke inn signaleffekt og effekt generelt i samfunnet av hvilke valg man tar innenfor disse områdene.
Jeg synes ikke det er greit. Nå klarer jeg ikke helt å ordlegge meg i dag, men det er mye fordi man normaliserer idéen om at kropper som ikke matcher det skjønnhetsidealet man ser i den fargerike delen av media må være belastende å ha.
Jeg er helt på linje med deg her, altså, selv om det ikke nødvendigvis trenger å være belastende for andre med små pupper å høre at det er belastende for noen. Jeg er bare ikke så sikker på hva jeg mener er viktigst, å fortsette å være ulykkelig med små pupper for å ikke "gi etter" for skjønnhetsidealet, eller å operere puppene og dermed (muligens) bli mer fornøyd og tilfreds med seg selv.
Jeg ønsker meg snertne pupper, flatere mage, sprettrumpe og én hake. Aller, aller mest ønsker jeg meg trygghet nok til å like meg selv for den jeg er, og det kan ingen operasjon gjøre for meg.
Små pupper, store pupper, hengepupper eller struttepupper. Harde mager, myke mager, hengemager, eller vaskebrettmager. Store rumper, smale rumper, sprettrumper eller flate rumper. Grevinneheng, Arnoldarmer, passe armer eller gendarmer (gikk tom for "armer" der). Vi har alle våre hang-ups, sit-ups og seven-ups, og heldigvis er vi ikke like.
Jeg er helt sikker på at det finnes mange der ute som vil ha puppene dine aC, og det er sikkert mange som vil ha mine. Greia er at de sitter nå engang fast på oss, og jeg tror at om vi titter litt på dem i speilet og blir enige om at uansett hva de er så er de våre pupper, og det i seg selv er grunn nok til å like dem. For vi er jo flotte uansett! :D
Jeg kjenner to stykker som har operert skavanker, og de føler at de fikk noe igjen for det. Flott, men jeg skulle ønske de kunne se det jeg ser i dem; nemlig at de er virkelig snasne damer uansett. La nå folk operere seg som de vil, men husk også at det slettes ikke er løsningen for alle. =)
Og bare så det er nevnt; jeg synes ikke noen skulle trenge å rettferdiggjøre beslutninger de tar for seg selv. Vi er da voksne mennesker i et sånn noenlunde fritt land.
Sånn helt egentlig, så synes jeg det er fjollete å legge seg under kniven for hver bidige "skavank", ikke minst fordi de fleste (?) er selvkritiske av natur, og kanskje leter etter feil hos seg selv.
Jeg kan fint irriterer meg over den breie rævven min, men det ville da ikke ramlet meg inn å kommentere noen andres?!
Samtidig har man jo det psykologiske aspektet: Blir jeg lykkelig av å være mindre brei rundt hoftene, og av å ha sprettpupper? Mannen synes jo puppene mine er mer enn fine nok, og det er jo stort sett bare han (og poden) som ser meg naken. Jeg kan lett se for meg at jeg ville funnet meg en ny "skavank" å fikse på ...
Og selv om jeg vel tidligere oppe sa at folk får gjøre som de vil bare de betaler, så vurderer jeg å trekke den om ikke annet delvis tilbake. For hva med de som gjør en eller annen quick-fix og ender opp med ettervirkninger som er i en sånn form at de ender opp på sykehus? Det hender jo, om enn sikkert relativt sjelden her til lands - hva vet vel jeg.
Når jeg leser det du skriver tenker jeg på fysikk og Einstein sitt utsagn om at et system alltid vil være avhengig av observatørens ståsted i forhold til systemet. (Er i det filosofiske hjørnet i dag - bær over meg meg. :humre: )
Jeg tenker at det du sier er at siden vi alle lever i et sosial system blir vi alle påvirket av det som mange nok gjøre. Vår posisjon i systemet forrykkes etterhvert som de andre i systemet flytter seg. Er det mange nok som legger inn silikon i små pupper fordi "de synes at små pupper er mindre fint" vil det bli en selvoppfyllende profeti.
Jeg er enig med deg der, og det er vel den største faren ved kosmetisk medisin. Det at samfunnet endres.
Kan love deg at hengepupper og hengebuk ikke er mindre belastende å ha. Type: "Du bør da ikke ha komplekser du som er så snerten i kroppen". Ja, for sånn er det jo, de som har små kropper får være fornøyde mens de som har store kropper de kan vi legge ut om. Da kan vi la samfunnstrendene få unge jenter til å nesten sulte seg til døde fordi de ikke passet inn i dealet. Det er mer som er rettet mot de som er overvektige enn de som har for små fordeler eller er rimelig smale ellers. Nå sier jeg ikke at det er slik at man skal nøre oppunder andres komplekser men jeg gleder meg til å legge meg under kniven og det helt frivillig. Hadde jeg kunnet hadde jeg pinadø meg gjort noe med slengpuppene i samme rennet. Noen som vet om godt brukte slengpupper som bør trilles inn med gaffa kan selges på finn? Der skal de visstnok selge alt og litt til.
Hvem er FP-politiet? Jeg kan ikke se at noen her har sagt noe om hva andre skal gjøre.
Jeg har vel egentlig grunnholdning at folk må få gjøre ting dersom det ikke går utover andre. Selv om jeg synes det er synd at samfunnet har blitt så utseendefiksert (og nok kommer til å bli verre) at det blir vanligere og vanligere med slik kirurgi.
Og så synes jeg det skal strammes inn i det offentlige helsevesenet, det gjøres alt for mye ren kosmetisk kirurgi på syltynne medisinske indikasjoner for det offentliges regning.
Dette er jeg forsåvidt enig med deg i og det er ikke en god utvikling når unge jenter ønsker seg pupper til konfirmasjonen. Selvsagt er det ikke slik vi ønsker at samfunnet vårt skal være. Desverre er vel vi som er mødre den sterkeste påvirkningen ovenfor våre barn og i særlig grad jenter, er ikke vi med på å prege dem mot et ideal som for de alelr fleste av oss er uoppnåelig? Jeg tenker på hvor utseende fikserte vi selv er nåe det kommer til stykket, vi glefser i oss salat for å bli tynnere, lever på alskens merkelige dietter og igjen for å bli tynnere, vi prøver punktslanking, jojo slanking, ymse treningsformer og ofte er det med et mål for øyet: nemlig det å bli tynnere og dermed langt mer perfekt og lykkelig som menneske.
Det er ikke til å komme utenom at det er bra at det er strammet inn på denne type operasjoner på det offentliges regning. Alikevel er jeg glad for at det faktisk eksisterer et slikt tilbud fremdeles.
Mitt innlegg var (selvfølgelig) ikke ment som en slags konkurranse om hvem som har det verst. Come on. Poenget mitt var dog, hvis man er hakket mindre navlebeskuende, at de tingene man gjør har en signaleffekt, og jeg er ikke begeistret for signalene det gir at man "fikser" helt normale kroppsdeler.
Ikke i denne tråden, jeg snakker om tidligere tråder om temaet. Noe generelt FP-politi finnes seffers ikke, men det er alltid noen med sterke meninger som gjør seg gjeldende :nemlig:. Det er helt ok at folk har selvfølelse nok til å bære sine egne "skavanker", men man bør aksptere at andre kanskje ikke har det.
Og når alt det er sagt, så er det jo helt feil å tro at man blir modell av disse operasjonene også da :rolleyes: Arr får man jo, så det er ikke akkurat catwalken neste. Jeg synes feks at puppene mine er nyyyyyydelige nå som de bare er en C/D, men det er jo ikke til å komme bort fra at man måtte kutte ganske drastisk i dem, og at det nødvendigvis må noen sting til. Man blir ikke 17 igjen, man ser ikke ut som om man er 17 igjen, men jeg føler meg litt sånn likevel :hjerter:
mht bukplastikk, som jeg ikke har tatt, men sett mange før og etterbilder av, så ja - magen blir flatere, men man får et ganske ruvende arr i bytte. Og svært skjelden den vakreste magen i verden. Men hvis målet var å bli kvitt tre kg hud som flabbret i buksa, så er det nok verd det vil jeg tro
Mht silikon så burde det være aldersgrense, type høy, og alle som vurderer det burde fått en samtale med feks mannen min, som synes silikon er stygt, og små pupper fint. Og så med meg mht hvor jævlig det er å drasse rundt på digre pupper ;) Ok, den var flåsete, men seriøst så burde alle som vurderer plastisk operasjon hatt noen å snakke med i forkant, om hva og hvorfor osv. For i en del tilfeller sitter nok problemet mer i hodet enn i kroppen, og det er synd. Men det er forskjell på å få rådgiving, til at man bare snakker dritt om det å bli fikset på. Men man bør ha realistiske forventninger til hva operasjonen vil gjøre for en.
Mht å betale for festen selv, så er jeg langt på vei enig i det. Men mitt inntrykk er at det ikke nødvendigvis er lett å få dekket noe, og at det de gjør på offentlig sykehus, ikke nødvendigvis er det beste arbeidet. Har erfaring fra at de forsøkte å fikse arret mitt på Riksen (man får veldig lite pene arr etter infeksjon i 25 cm arr på magen, som må ligge åpent :nemlig: Resultatet av den operasjonen var bokstavlig talt til å grine av, snakk om bortkasta ressurser! Det var derfor ikke aktuelt for meg å få hjelp av det offentlige for å kvitte meg med pupper og ryggproblemer.
:betalte selv, selv om jeg kvalifiserte til å få det dekket:
Jeg synes Lisa tar opp noe veldig viktig når hun nevner hvilke hensyn man skal ta - altså når er ditt problem stort nok til at du skal få det dekket av det offentlige. Det snakke som mageheng på over et visst antall cm etter x antall graviditeter og overflødig hud etter slankeoperasjoner - er det noe det offentlige bør dekke? I så fall, hvorfor det? Fordi det er belastende for den personen? Fordi det er stygt?
Jeg mener vel egentlig at man bør betale for slike operasjoner selv, og jeg har all forståelse for at man velger å fjerne hud som jo er umulig å trene bort eller gjøre noe med. Men jeg er ikke så sikker på om det er grunn nok til at man skal få det dekket av det offentlige, for jeg kan komme på ganske mye annet folk sliter med, men skal de opereres må de betale for det selv.
Slik det er i dag, så vidt jeg har fått med meg på diverse fora rundt omkring, så "shopper" man sykehus for å få det som det vil, fordi noen er slækkere i kravene enn andre. Og slik bør det ikke være. :niks:
Og for å kaste inn en brannfakkel (som ikke er myntet på noen spesielle, om noen føler seg truffet, så får de la være å bli det); mange som tar slankeoperasjoner får dekket mageplastikk i etterkant. Er det riktig at de som tar slankeoperasjonen privat fordi de ikke får det dekket off. skal få dekket mageplastikken?
Jeg synes det er vanskelig å sette grenser. Hva er hva og hvorfor? Man dekker lungekreft for folk som har røykt et helt liv. Hvis man dekker slankeoperasjonen, bør man ikke da dekke operasjonen som fjerner hudfollen de fikk som følge av den? Mht medisinsk grunn, så er vel sopp og hudproblemer nevnt.
Hvis man feks har brystkreft, og må fjerne brystene, så kan man få dekket rekonstruksjon. Skal det dekkes, eller synes man at proteser bør holde? Alt kan jo strekkes til at man kan lære å leve med "skavanken" og den kroppen livet ga en.
Hvor setter man grensen for hva som bør og ikke bør dekkes. Mht brystreduksjon og fjerning av heng så synes jeg det er helt ok at man dekker for dem som har fysiske plager pga størrelsen, og der hvor henget gir tilleggsplager ut over at det psykiske med at det henger der. Da har man en grense. Alle kosmetiske operasjoner er ikke ren kosmetikk.
Man har rekonstruksjoner, man har arrkorreksjoner. Hvor setter man grensen for hvilke type kosmetisk kirurgi som slipper gjennom nåløyet?
Og hvor setter man grensen mht andre operasjoner, som i den store sammenhengen kunne vært unngått, hvis en skulle sett litt filosofisk på ting.
Godt poeng, Fnatten, og det gjelder jo i det offentlige også, siden man jo får finansiering ut fra hvor mange slike og slike operasjoner man foretar. Og det vil alltid være noen operasjoner som er mer lønnsomme enn andre, siden slike modeller ikke er perfekte. Særlig om man for eksempel legger litt arbeid i å få til en skikkelig god og effektiv prosess rundt enkelte typer operasjoner, for eksempel mageplastikk, og dermed gjør dem rimeligere enn andre sykehus, så vil man tjene på hver operasjon. Og det er jo ofte det opererende sykehuset som også gjør vurderingen av behovet.
Hva er logikken at tenner er den eneste delen av kroppen som ikke er dekket av helsevesenet, sånn generelt sett lurer jeg på. Prikk likt her i USA også. Man kan få forsikring for alt mellom himmel og jord, men det er dønn umulig å få en tannforsikring som dekker skikkelig. Tenner må man regne med å betale det meste for selv. Snodig!
Ikke for å henge ut deg, men det er en del ganske sterke brukere her som ynder å rope ut om gapestokker, klikker og politi, og jeg blir litt trøtt av det.
Er jeg? :o Jeg håper jo ikke det. Men det kommer kanskje an på hva øynene som ser...
Jeg lover aldri å snakke om FP-politi igjen, for det jeg egentlig mener er at det er individer, av typen varierende fra sak til sak, som føler for å fortelle folk at de ikke bør føle det de føler.
Men hjelpes, jeg kan sikkert oppleves som en av dem noen ganger, jeg også.
Jeg har hørt det samme, men har ingen dokumentasjon.
Det jeg hørte/leste var at privat klinikkene tar de friskeste, som det jo også er minst risiko med, og det off. får de andre. Der er det større risiko, det blir ofte dyrere og det ødelegger jo statistikken også ...
Man burde prioritere de skavankene som fører til at folk har plager som holder dem borte fra jobb. Det er samfunnsøkonomisk lurt. :nemlig:
Ja, jeg oppfatter deg som en bruker med sterke meninger. Og jeg synes det er en bra ting.
Og ellers er jeg enig med resten av innlegget, det er en drøss med sterke brukere her inne, og noen ganger er man enig med røkla, andre ganger står man tvert imot. Uten at det er organisert eller noen form for klikkdannelse.
De private klinikkene tar de pasientene som er "enklest" og man forventer minst komplikasjoner med ja. Det er velkjent. Pluss at når det oppstår komplikasjoner så blir som oftest det offentlige sitt ansvar å behandle disse pasientene videre.
Kanskje lurt på ett nivå, men det blir ganske katastrofalt for dem som ikke har/ er i jobb, som unge uføre, kronikere med så nedsatt funksjon at de ikke er i jobb og pensjonister.
Visse diagnoser er visst ulønnsomme (kronikere?). I tillegg kan det trikses med tall for å få mer penger per operasjon. Jeg kjenner to som har vært inne til "lettere" operasjoner, og de blir "innskrevet" et par dager før operasjonen. Det er selvfølgelig bare tull at de skal være på sykehuset da, så de fikk permisjon, og var hjemme til morgenen operasjonsdagen. Da får sykehuset frigitt en seng (som de kan bruke til noe annet), men likevel betalt for den innskrevne -permitterte pasienten.
Det er ganske komplisert hvordan det regnes ut. Kort og sikkert ikke fullstendig korrekt:
Sykehusenes inntekt er to deler: En basisbevilgning som da er uavhengig av aktivitet, og en del av inntektene regnet ut gjennom ISF-systemet, som er avhengig av aktivitet. (Er det 40 % av inntektene gjennom ISF tro?) ISF-ordningen går på DRG-poeng (et DRG-poeng er så og så mange kroner), og hvert pasientopphold blir gruppert til en DRG-gruppe som gir så og så mange DRG-poeng.
Hvilken DRG-gruppe oppholdet blir sortert til kommer an på hvilke(n) diagnose(r) pasienten hadde under oppholdet og hvilke prosedyrer (operasjoner) som har blitt gjort. I tillegg er det en justering i forhold til antall liggedøgn.
Dette kunne gitt et helt greit og rettferdig system, men det er temmelig skjevt altså, det er ikke så veldig godt avspeilende i forhold til faktiske utgifter. Det gjør at enkelte behandlinger absolutt ikke blir dekket fullt ut, sånn at sykehusene går i underskudd av dem, mens andre behandlinger lønner seg (man får mer penger enn hva man bruker). I praksis vil det for eksempel gi utslag i at på små sykehus så er det inntektene fra ortopedisk avdeling som sponser den generelle kirurgiske avdelingen, særlig kreftbehandling.
En slik ordning går jo ut fra "gjennomsnittspasienten", at man vinner på enkelte pasienter men taper på andre. De private klinikkene er mye flinkere å hanke inn de pasientene som ikke koster mye, og de gjør operasjoner som gir godt betalt, og sånn sett så er det lettere å drive lønnsomt for dem. Grov forenkling dette da.
Gammel tråd dette her, men vet noen om de private klinikkene som foretar kosmetiske kirurgiske inngrep foretar helsesjekk av pasientene først? Jeg tenker på de pasientene som ikke blir henvist av legen sin.
Ja jeg er ikke sikker, skulle ikke skrevet alltid. Jeg har jo "bare" tatt to operasjoner der, bukplastikk og vektoperasjon, og da tok jeg blodprøver og fylte ut skjema over helsetilstand, fastlege og annen info.
Det kommer helt an på hvilken operasjon det er. Enkelte operasjoner krever blodprøver og the works, mens andre ikke krever mer enn at du fyller ut et skjema med allergier, vekt, om du går på noen medisiner, har reagert på narkose tidligere osv.
Jeg syntes ikke det er forkastelig hvis det faktisk er et reeelt behov. Tenk på de som har ikke har pupper, eller de som sliter med alt for store pupper?? De som blir mobbet for utstående ører....!! Mageplastikk eller bukplastikk etter fødsel syntes jeg også er helt ok!! Det har jo blitt mye vanligere idag også :)
På denne nettsiden står det mye interessant om plastisk kirurgi i Norge idag.
[url]www.plastikkirurgi.nu[/url]
I tillegg er det masse info om ulike behandlinger, priser, komplikasjoner, råd og tips osv....Man tar jo en slik behandling for seg selv vel! Ikke for alle andre???:nikker:
Jeg syntes dette er en interessant diskusjon da jeg selv er en del av målgruppen. Jeg har hentet mye informasjon på dette forumet her. Tenkte det muligens ville være noe nyttig der for andre brukere.
