I Aften Aften idag (papirutgaven) er det en artikkel om den hektiske junimåneden vi er inne i, med skoleavslutninger, jobbinnspurter og det ene med det andre. Og slik oppleves det nok for de fleste av oss.
Jeg stiller meg likevel spørsmålet; har man egentlig dårlig tid hvis noe av problemet er at man er bedt i så mange 40- og 50-årsdager, og fordi man går i barselgruppe med familiens valp?
Flere tråder her inne bærer også preg av at det på sett og vis er pk å få med seg alt som skjer. Selv prioriterer jeg tiden min og vår ganske stramt, og gjør det bevisst, det er noe som har vokst fram med årene. Jeg tenker at vi har det alle hektisk i perioder - men vi har også et ansvar for den situasjonen vi setter oss selv i. Ikke minst føler jeg vi har et ansvar for hvilke signaler vi sender barna både rundt prioriteringer og tidsbruk. Med det mener jeg ikke at vi skal si fra oss alt av frivillighet og droppe alle avslutninger, men utvise en viss vurdering både rundt dette og andre aktiviteter. Ikke minst bør ting som skal være hyggelige, faktisk være det. Ellers kan man like gjerne droppe det.
Jeg tenker vel helst at jeg synes det er kjempekoselig med masse sosiale aktiviteter og gleder meg over at det skjer mye moro for ungene denne måneden.
Jeg er enig med Apan. Jeg velger noe. Jeg må prioritere. Denne mnd. er full av bursdager, sommeravsluttninger, grillfester, musikkfestivaler o.l. at vi rett og slett må prioritere litt. Nå har vi nokså hektiske jobber i tillegg, så det begrenser seg naturlig. Vi har mye gøy, men må også bremse ned litt innimellom.
Jeg tenker som deg. Man må ikke få med seg alt og fornøyelser bør være lystbetonte. Selvfølgelig finnes det unntak og vi må kanskje stille opp på ting fordi det betyr mye for familie, slekt, venner at vi er tilstede. Da betyr det mindre hva vi ønsker selv. Men i det store og hele styrer vi tiden vår selv. Mye av stresset folk opplever er selvvalgt.
Det er nesten like lettvint med grillspyd, fisk i folie eller kyllingfilèt. Ris og salat som tilbehør og ferskt brød. rundstykker eller loff. :blir kvalm av grillpølser:
Vi prøver og få med oss alt, og passer på å dra hele familien sammen til alt hvor det er settingen. Men ser at vi etterhvert sikkert må dele litt på oss for å slippe stress, for blir det stress og styr så blir det ikke noe koselig. Men hittil så har vi kost oss, bare vi må planlegger litt. Letteste er når vi får beskjeder i god tid, så jeg f.eks. slipper å sende mannen ut etter å leie redningsvester til ungene i lunchpausen og sånn.
Jeg har blitt mye flinkere til å prioritere det som faktisk betyr noe for oss og å si nei i hektiske perioder. Vi har til nå i juni hatt 3 skoleavslutninger, 1 barnehagefest, 1 jobbfest, 1 svømmestevne og x- antall bursdager med ungene, 1 vennefest, og det etter hard kutting i antall deltakelser på diverse møter, selskaper og kurs !
Vi har med hell slått oss sammen med andre foreldre i skole/ barnehage flere ganger slik at ungene har fått være med uten av nødvendigvis alle foreldrene må det.
Juni er travel ja, og i år har det vært ekstra synes jeg, sikkert fordi at mannen har vært på jobb mens det sto på som verst med avsluttinger, bursdager, gradering i taekwondo etc...
Men vi drar på alt, så langt jeg får kabalen til å gå opp. Ikke alt frister meg like mye, men det har stor betydning for ungene, og da drar vi selvfølgelig. At mamma lengter etter en rolig dag har ikke noen betydning, og jeg stiller galdelig opp. Det er jo artig og koselig, når jeg bare først får baken ut av sofaen.
Jeg syns vi bør få med oss det som har med ungene å gjøre. Skoleavslutninger, bhg-fester, idrettskole-avslutning, ballett-oppvisninger eller fotballkamper.
Jeg innrømmer glatt at jeg ikke helt forstår de som ikke prioriterer slikt foran det meste (selv jeg skjønner at man f.eks ikke kutter ut den årlige inernasjonale konferansen i månefaseforskning pga en fotballkamp. Vel og merke om man har interesse av å delta på den da.. :knegg: ).
Trengte jeg å svare på denne tråden når 007 allerede har sagt det jeg ville si? Nei. Klarte jeg å la være? Nei. :knegg: Og det sier vel det meste om meg og hva jeg gjør i juni mnd (og hele året ellers forøvrig)!
Jeg skulle vært rimelig låst på jobben for å misse ei skoleavslutning. Fotballkamper kommer det flere av.
Og jeg skulle vært sinnsykt utslitt for å skippe det samme. Unger som ikke har lyst er en problemstilling jeg ikke har vært borti.
Jeg er nok en av de som er ekstremt selektive, litt vel selektiv men det funker for meg. Blåser i om jeg går glipp av noe og kan fint klare meg uten alt stresset.
Det er viktig å få med seg det som skjer for ungene. Jeg prioriterer ikke meg selv over ungene, er tross alt flest dager i året at det ikke skjer noe spesielt. Det betyr enormt mye for barna at vi stiller opp og da blir det viktig for meg også. Andre ting som skjer, som 50-årsdager ol er mindre viktig, men likevel noe som prioriteres høyt. Jeg regner med at jeg blir bedt fordi jeg er ønsket og da gjør jeg mye for å komme. Jeg synes det handler om høflighet.
Jeg tenker at man har et ansvar selv for at ting skal bli hyggelig, hvis alt man tenker på er at dette er noe dritt man skulle vært foruten så skal det mye til for at det blir hyggelig. Bør man ikke ta seg sammen for ungenes skyld?
I forhold til hva man prioriterer synes jeg ikke det er snakk om prioritering hvis alternativet til avslutningsgrill med barnehagen er å sitte med nesen i avisen eller surfe på nett fordi man heller vil gjøre ingenting. Det kan man heller gjøre etter grillen og fokusere på hvor mye det betyr for ungene at man stiller opp.
Vi må ikke få med oss alt, noe jeg har lært de siste mnd. Før måtte jeg rekke alt + være med på alt.
Så nå gjør vi det vi har lyst til og det vi får til utsen stress og pes.
Nei, bare veldig, veldig heldig. :) For de fleste andre, tror jeg i hvert fall, oppleves det som masete og stressete.
Jeg synes det har gått i ett i det siste og jeg skjønner ikke at det er så mye som kunne vært kuttet ut heller. Jeg tenker jo at sånne artikler kunne være mer av en oppfordring til diverse lag og foreninger om å tenke seg om to ganger før de legger arrangementer til akkurat samme tida alle sammen. Dugnader burde i hvert fall ikke legges til denne tida.
Hadde det vært fullt opp ville vi ha prioriert barna.
Men jeg synes ikke vi har så mye å gjøre i juni. Det har vært avslutning med skoleklassen og så har det vært en helg med fotballcup. Jeg vet ikke om det blir noe sommeravslutning med barnehagen. Mannens jobb har sommeravslutning for ansatte med familie og der har vi meldt oss på.
Men mulig jeg ville ha følt det annerledes om ikke barnas aktiviteter var slutt i skiftet mai/juni.
Jeg synes ikke det er så mye... foreløbig har vi såpass små unger at det ikke er enormt mange fritidsaktiviteter, vi har ingen problemer med å henge med i svingene før sommeren. Før jul er det hakket verre. Vi prioriterer arrangementer i barnehage og skole høyt, vi vet det betyr mye for barna at vi er der. Det er ikke alltid vi har tid til å gå begge, men en av oss får alltid vært med. Og vi prioriterer det meste av det andre vi blir invitert til, som sagt er det fullt ut overkommelig for oss.
Hvis vi opplevde det som stressende, ville vi kuttet ut noe, vi orker ikke at hverdagen blir et stress. Men skoleavslutninger ville nok ikke vært det vi kuttet først.
Det er mye som skjer. Vi er med på det som berører ungene. Selv hater jeg skoleavslutninger osv. Jeg tropper likevel opp fordi at det er for ungene. Idageer siste avslutningen. Så er det over for dette skoleåret. :takk og lov: Med 3 barn så blir det mye. Jeg har ikke ork til noe sosialt liv ved siden av når det er så mange avslutninger og andre ting som skjer. Det blir for mye for meg.
Synes ikke det er så veldig mye mer i juni enn resten av året jeg da. To ekstra skoleavslutninger, og det takler vi.
Uansett prioriterer vi det barna skal være med på.
Og vi får til det vi voksne har lyst til også hvis det er noe vi har veldig lyst til å gjøre.
Ikke noe tema for oss med et barn, men skolen Mazungen begynner på har bestemt seg for å kjøre avslutningene på samme dag. Med skolegårdsfest. Det blir nok hektisk for de med barn i flere klasser, men det blir jo ikke lang vei mellom, og stresset blir jo ganske tidsbegrenset.
Jeg synes det virker som flere og flere aktiviteter roer ned "avslutningsopplegget".
Jeg syns faktisk juni er stress jeg, selv om vi prøver å være selektive med hva vi er med på.
Avslutninger på skolen må vi ha med oss, samme med barnehagen. Ungene har øvd inn forestilling, og jeg ville synes det var veldig kjipt av oss å droppe ut av det. I år havner 2 av tingene på samme dag. I tillegg til dette er det fotballtureringer, og har man meldt på barna på fritidsaktiviteter - så er man forpliktet til å være med. Det er både kamper som skal ses på, og dugnadsvakter. Jeg kan ikke si at jeg syns det er greit å sende ungen på kamp uten at en av foreldrene er med og heier.
Dette sammenfaller med at jobben min har den mest hektiske perioden akkurat i juni, det er ikke noe jeg kan velge bort, dessverre. Så det sjongleres så godt det lar seg gjøre mellom aktiviteter, avslutninger, overtid osv. Jeg kan ikke si at husarbeid har noe høy prioritet hos oss i juni, for å si det sånn. :cool:
Vi har hatt ett forferdelig tettpakket program siden jul egentlig, så jeg fatter og begriper ikke at noen orker å ha en slik hverdag til hverdags. Har innsett at jeg ikke er typen som bør ta på seg verv, uansett hvor mye jeg elsker å ordne opp.
Men nå er det bare noen dager igjen, så skal roen falle over turi-heimen!
Og nei, jeg syns ikke en trenger eller bør være med på alt som skjer, sånn som jeg ser det på mine barn, og det er de jeg skal forholde meg til dagenderpå, så trenger de faste leggetider uten stress så vi ratt forskyver måltider, og ikke stressende dager med håisann-lenge-siden-mat-guri-så-moro-vi har-det bade/leggetider.
Jeg liker det litt jeg. Det er to ganger i året det er slik, det er rett før jul og rett før sommeren. Jeg :gaah:-er innimellom fordi jeg må nedprioritere trening og hver eneste dag er fyllt opp med noe for minst ett familiemedlem. Vi er generelt en aktiv familie ellers også, men har ikke noe problem med det så lenge det er lystbetont.
Barna min har som regel alltid lyst til å dra på ting, hvis de ikke hadde villet hadde jeg hatt store problemer med å motivere meg. Men jeg mener ikke man må være med på absolutt alt.
Man må ikke være med på alt, men hvis ungene har lyst til å være med så syns jeg man skal prøve å bli med. Jeg er ikke så veldig glad i skoleavslutninger og andre sammenkomster, men jeg blir selvsagt med og sier ikke noe til ungene om at jeg ikke liker det. Det er en del av å være forelder.
Er det flere ting på samme dag så må vi velge. Må jeg på jobb så prioriteres jobben først siden jeg har en liten stilling. Da ordner vi det på andre måter for ungene.
Det er jo ikke snakk om at man ikke ønsker å være sosial. Jeg tror de fleste vil beskrive meg som ekstremt sosial. Det er heller ikke snakk om at man velger vekk ting man selv synes er kjedelig, det er snakk om at man som voksen er ansvarlig for at ikke ungene skal få en for stresset hverdag. Og jeg tenker ikke bare på juni, men også ellers i året. Hvis vi ville, kunne vi vært sosiale hver eneste lørdag og hver eneste søndag, nærmest hele året. Det velger vi med vilje ikke å være, for jeg synes det blir mer stress enn moro. For hele familien. Det er faktisk hyggelig å leke litt i hagen, fikse litt i hagen, bake litt og slikt også.
Jeg tror ungene sjelden sier de ikke har lyst, men jeg mener faktisk at vi kanskje av og til må si at nok er nok for dem. Jeg mener ikke skoleavslutninger og andre store begivenheter, men jeg fascineres for eksempel fremdeles av alle som mente at en ettåring ville ha det skrekkelig moro på en sommerfest der den var stuptrøtt store deler av tiden.
Det har ikke noe med å tenke at noe er dritt å gjøre, men det har noe med å droppe ting som hverken er stas for unger eller foreldre. Som noen sa i tråden, av og til må man selvsagt stille opp uansett - sånn er det jo, men jeg føler det er viktig å vise ungene at man faktisk har lov til, og bør, gjøre en vurdering av hva som viktig og hva man vil.
Jeg synes ikke det er så mye stress, jeg. :gruble:
Det har vært grillfest i barnehagen, men det er jo bare den ene dagen.
Sommeravslutning for jobben var en fredag jeg ikke kunne, det samme gjaldt for fagforeningen og dermed ble det enkelt å velge vekk.
Nå har vi bare ett barn i arrangementsalder, så det er overkommelig. Det betyr ikke at vi gleder oss til arrangementene. Poden har en autismespekterdiagnose, og han liker for eksempel ikke at ting er annerledes, store folkemengder, allsang, å være med på oppvisninger, osv. Så vi strever veldig med å få han til å gjøre noe annet enn henge rundt beina våre, gjemme ansiktet og si at han vil hjem. Så for oss er slike ting ikke annet enn sosial trening og beintøft arbeid både for han og for oss foreldre. Hadde det blitt svært mange slike arrangementer på kort tid, så hadde vi kuttet noe for å skjerme barnet.
Før mente jeg at man nesten hadde plikt til å stille på alt, men nå har jeg et mye mer nyansert syn på saken.
Det gjør vi og. Hvis det er ting hverken ungene eller vi har lyst til så blir vi hjemme. Det er mange ganger at ungene heller vil være hjemme enn å reise noe sted for de koser seg med vennene sine og det syns jeg er helt greit. Har noen av ungene lyst og noen ikke så vurderer vi fra gang til gang hva vi skal gjøre. Noen ganger dropper vi det og noen ganger reiser vi.
Jeg er veldig enig med deg. Jeg tror det er litt misforstått å føle at man må dra på alt som har med barna å gjøre på grunn av barna. Barn blir også stresset, men de er sjelden i stand til å se konsekvensen av hvorfor de er det. Kanskje er det vi voksne som tror at vi hele tiden må organisere ting for barna våre for at de skal ha det bra.
Når det er sagt, synes jeg det er vanskelig å velge bort arrangementer. Man går jo glipp av noe ved å ikke delta, også har jeg en tendens til å få dårlig samvittighet overfor dem som organiserer. :o
Jeg synes ikke at det er så mye. Vi har en avslutning med klassen til storesøster og en sommerfest i barnehagen. Og så har jeg avslutning med jobben, men det er en hyggelig fest, som jeg har lyst til å få med meg.
Jada, og arrangementer kan det, som Mandarin påpekte, være vrient å prioritere bort, således vil det alltid bli mer før jul og sommer for eksempel. Jeg dropper heller ikke avslutninger for barna etc, men mannen og jeg dropper flere ting i juni fordi vi ikke synes det er greit at en av oss er ute av huset hver eneste ettermiddag og kveld, og fordi vi ikke vil at S skal ha barnevakt hver helg i juni. For eksempel.
Jeg er enig i mye av det du har skrevet tidligere her og mener det er svært viktig at vi som voksne gjør noe fornuftige valg som kommer barna og hele familien til gode. Dette gjelder hele året, men i desember og juni er det særlig merkbart.
Men jeg oppfatter deg dithen at du og mannen har prioritert bort egne aktiviteter, ikke noen som har med S å gjøre. Tidligere oppfattet jeg deg dithen at man skulle være selektiv også på arrangment knyttet til barna. Jeg synes ikke det er naturlig å være selektiv på verken barnebursdager, avslutninger i barnehage, skole eller sfo. Barnebursdager syns jeg sier seg selv, hyggelig at de som blir bedt har lyst til å være med å feire! Når det gjelder øvrige arrangement mener jeg det er viktig for barna, de voksne og fellesskapet i nærmiljøet at oppmøtet er godt og at alle gjør sitt ytterste for å lage en hyggelig fest.
Vi har ikke all verdens, noen bursdager og en barnehageavslutning pluss en tilstelning på en av barnehageavdelingene. Ingen grunn til å sutre her, altså, men det hjelper selvsagt at ingen av barna er med på mange ekstraaktiviteter. Den ene Andungen var med på, har ikke avslutning.
Jeg er forøvrig helt enig i at man må prioritere etter egen families ønsker og behov. Og så ser jeg at det kan være vanskelig å velge bort avslutninger for barna, og tror nok at jeg selv vil strekke meg ganske langt for å få det til - forutsatt at barna selv vil.
Men dersom man føler at man har for mye å gjøre, og en av aktivitetene er barselgruppe for en bikkje, er det kanskje på tide og sette seg ned og tenke igjennom hva man selv synes er OK - og deretter prioritere. Akkurat den fikk jeg lyst til å dåne litt over - særlig når den kommer i en sak om hvor fryyhyktelig travelt man har det.
I hovedinnlegget snakket jeg i utgangspunktet ikke bare om junimåned, men hele året, og jeg mente både voksne og barn - med utgangspunkt i hovedinnlegget der jeg refererte til avisartikkelen der barselgruppa for valpen og 50-årsdager var en del av junis tidsklemme.
Som jeg påpekte i mitt siste innlegg nå er det klart at større happenings for barna skal man være med på og i juni kjører man da selvsagt på og får med seg det man kan, men ellers i året mener jeg at man skal være noe kritisk i forhold til barna også ja. Det avhenger selvsagt av barnas alder, og det blir greiere jo større de blir, men S får for eksempel ikke være med eller ha med noen hjem mer enn 1-2 ganger i uka, og ikke 2 dager på rad for vi ser at det blir slitsomt og vi synes vi får sett hverandre for lite alle sammen. Vi har også takket nei til arrangementer som gjør at vi nærmest må fly fra en ting til en annen, selv om det kan være ting som barnet i utgangspunktet synes er hyggelig, og ting som gjør at vi nærmest ikke er hjemme hele helgen. Dette kan være aktiviteter for hele familien eller aktiviteter som bare har med S å gjøre, men det er klart det sitter langt inne å takke nei til en bursdag. Det sitter ikke så langt inne å takke nei til en nabogrilling med naboer du ellers ser 4 av ukas 7 dager.
Vel, nei, ikke som jeg har fått med meg, i det minste. Men, det er foreldrekaffer, sykkeldager, svenskedager og the works, og juni er ikke akkurat yndlingsmåneden min fra før, siden det er Årets Travleste på jobb.
Konkret og oppklarende, og jeg er enig. Hver familie må vel finne sine varianter mht å begrense seg, men de voksne er ansvarlige for å ta en titt på uka/året(!) og vurdere hva som gir familien et passende tempo. Her er det feks uaktuelt å ha organiserte aktiviteter hver ettermiddag. Det vil delvis spolere middagen vår, og den er viktig for oss. Annet for andre. Men å klage på at man har det for travelt over tid, det blir feil, synes jeg. De fleste kan gjøre noe med sin egen situasjon. Det er vel kanskje et av dine hovedpoeng, og da ikke bare at man kan, men at man også bør gjøre det.
Njaei, mer at man noen ganger må prioritere for at livet generelt skal være levelig, og at det tross alt er viktigere å kunne betale huslånet enn at man stiller på hver foreldrekaffe.
Vi har tre barn, og må i to tilfeller disse to uken dele oss pga sammenfallende arrangement, og de små har ikke mange fritidsaktiviteter. I tillegg feirer alle sommerbarna bursdager nå før ferien, virker det som, så det vblir en del kakespising. :nikker:
Vi dropper sommeravslutningen for oppvekstsenteret i kveld. :slem:
Jeg orker rett og slett ikke, det starter 18, med grilling kl 19. Og da er som regel begge mine barn i seng. Uansett føler jeg denne greia er mest for skolen.
Ellers er det ikke SÅ mye som skjer for oss enda, pga at vi ikke er med på noen arrangerte aktiviteter i fritiden. Men er litt bursdager og sånn da, og ett bryllup.
Vi har hatt 2 hektiske mnd nå med mye bursdager og avslutninger, men jeg synes det er koselig å vi stiller opp på alt som har med mini å gjøre. Skal vi kutte ut noe så må det bli de voksnes program å ikke det som går på mini.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
