Det viser seg jo nå at det er mange sykdommer som en er arvelig disponert for. Noen av disse er det nå mulit å la seg genteste for, og flere blit vel mulig i nær fremtid.
Bør man la seg teste før en får barn, og ikke få barn om en har høy risiko for å bli syk før barna er voksne?
Hva med diabetikere, som har en vesentlig økt sjanse for flere sykdommer. Bør de la være å få barn?
Bør foreldre som er bevegelseshemmede og derfor ikke kan følge opp sitt barn fysisk på alle måter unngå å få barn?
Jeg synes ikke man skal kutte ut å leve et liv slik man i utgangspunktet hadde tenkt å leve det på grunnlag av en gentest som viser at man kan få en sykdom. For det er jo ikke sikkert man får sykdommen.
Kanskje blir man alvorlig syk før barnet blir gammelt, kanskje blir man det ikke.
Man vet aldri hva morgen dagen bringer, men det vet man ikke om man ikke er bærer av et slikt gen heller.
At en person er bevegelseshemmet er ikke en grunn til ikke å få barn i mine øyne i allefall.
Har en nabo som er delvis bevegelseshemet (bruker protese på det ene benet). HUn klarer det meste, men å løpe tter barnet f.eks har hun ikke nubbsjangs til. Kan ikke se at dette skulle hindre henne i å gjre en godt jobb, heller ikke om en a foreldrene satt i rullestol eller tilsvarende.
Diabetikere og andre med livsvarige sykdommer kan i de fleste tilfeller leve et tilnærmet normalt liv, og kan ikke se at det skal hindre de å få barn.
I noen tilfelelr vil det sikkert være slik at peroner har en sykdom som gjør at et svangerskap og en fødsel ikke er tilrådelig. Da stiller det seg helt anderledes. Det å risikere sitt eget liv for å få barn vil kanskje bli litt feil.
Eller tilfelelr hvor foreldre viser seg å være bærere av en sykdom som ikke er forenelig med liv evnt et kort liv. Men der har det kommet nyr regler som gør at de foreldrene har en mulighet for test av befruktede egg for å slippe den påkjenningen.
Nå hadde ikke jeg lest diskusjonen med en noe eldre mamman før jeg svarte her. Men med utgangspunkt i henne vil jeg for min del si at jeg tor påkjenningen ved å ha 2 smårollinger vil gjøre at sjangsene henens for å leve til hun er 97 år er mindre. Men dette er ikke noe jeg kan vitenskapelig bekrefte selvsagt, kun min mening.
Og å leve til man er 97 er en ting, en annen ting er å leve til man er 97 og ha ansvaret for to barn (de vil forøvrig ikke være barn om hun skulle bli så gammel da) Men si 77 år da, tror nok det å ha ansvaret for barn i den alderen krever mer en et såpass gammelt menneske kan gi. For en helg, en uke eller to er en ting. Men i det eksemplet så er det for litt lengre periode, hele tiden.
Men det kan jo gjelde en som er syk eller handicapet også. Det må jo sees i sammenhengen med resten av "apparatet" rundt barna. Det er vel ikke snakk om en isolert alenemor her.
Det vil jo da i stor grad komme an på sykdommen. Handikap i seg selv er ikke noe som er "dødlig" stort sett.
Alderdommen er avsluttningen på livet vårt.
Tar det som en selvfølge at hun ikke skal være alene med ungene og det gjelder for de fleste andre også. Selv ikke alene mødre er som oftest helt alene med barna, men har et støtteapparat rundt seg.
Men er det støtteapparatet eller foreldrene som skal være der for barna i lengden og være den som stiler opp.
Da mener jeg ikke at støtteapparatet ikke skal være endel av omsorgen altså, men for min del ser jeg på det som foreldrene sitt ansvar i hovedtrekk.
Klart man skal få hjelp når man trenger dette, men når det er ren alderdom som gjør at man rett og slett ikke orker så blir det for meg feil.
Men det kommer igjen av at når kroppen din lengre ikke er i den fruktbare alder så mener jeg at man ikke skal få barn.
For jeg klarer ikke å sammenligne å gi et barnløst par hjelp så lenge de er i fruktbar alder (en sykdom f.eks hos en av partene) med en som er "overmoden" og derme dikke lengre fruktbar.
Jeg vet jeg kan få kreft om 10 år kan heller ikke sammenlignes med at jeg kan dø fordi jeg er gammel om 10 år for min del.
Kreft kan man i mange tilfelelr behandles or og det er ofte gode prognoser for et "nrmalt" liv etterpå.
At kroppen er utslitt kan man derimot ikke gjøre så mye med (tenker da på hele kroppen)
Men det at du ikke klarer å sammenligne disse tingene, er jo strengt tatt ikke noe godt argument. ;)
Jeg synes det er vanskelig å skulle argumentere for et forbud for assistert befruktning for noen på grunnlag av alder eller på grunnlag av arvelige sykdommer eller alvorlige handikap. Jeg synes absolutt de potensielle foreldrene selv bør tenke seg alvorlig om før de velger å få barn når de er godt over 60, eller er alvorlig syke, men jeg synes jo potensielle foreldre bør tenke seg alvorlig om uansett, da. (Og jeg synes ikke det vil være rimelig å prioritere 67-åringer dersom det er snakk om offentlig betalt fertilitetshjelp, men jeg regner med at det i det aktuelle tilfellet er privat finansiert?)
At det var? :undrer:
Men i mange tilfeller vil vel forventet levealder være lavere for noen som har hatt kreft, vil den ikke? (Jeg vet ikke stort om dette, jeg bare mener å ha hørt det, og vet om flere som har fått kreft om igjen 10-20 år etter å ha blitt frisk av den første kreften.) Så hvis det er den forventede tiden man har igjen som spiller rolle, burde jo andre helsemessige vurderinger også tas med, ikke bare alder. (Jeg ville antagelig tatt det veldig tydelig med i vurderingen selv, i alle fall, dersom jeg hadde en sykdom eller lignende som gjorde det svært lite sannsynlig at jeg skulle leve i mer enn 20 år til, for eksempel.)
Rettet opp den noe rotete setningen. Hue er pyton og jeg er trøtt, tenkte en ting o skrev en salig blanding.
For mange vil sikkert det å yte hjelp til noen som ikke kan få barn tilsi at alle som vil skal få hjelp. For meg er det ikke slikt.
Om det er et godt argument eller ikke er en ting, men for meg er det et argument at man bør være i fruktbar alder for å kunne få denne hjelpen.
Selvsagt ville det beste være å la dette være helt opp til foreldrene, men slik samfunnet har blitt synes jeg det kan se ut til at man kanskje bær sette en øvre aldersgrense. Av hensyn til både mor og barn.
Men at noen vil komme unna et slikt forbud er jo også en selvfølge.
Har man penger nok er det i tillfelle nok for å få det som man vil så lenge det er noen som lar seg kjøpe.
Selvsagt er det en fare for at kreft kan komme tilbake, men det skjer jo ikke i alle tilfeller. Og om man får kreft 20 år etter endt behandling, vil man jo alikevel ha levd lengre en i akkurat det gitte eksemplet jeg kom med.
(dø om 10 år kontra få kreft om 10 år)
Når det gjelder om tifligere kreftofre generelt lever kortere en andre er jeg så blank at jeg ikke kan uttale med i det hele tatt. Har faktisk ikke hørt eller lest noe om det.
De fleste ville nok tenkt nøye igjennom om de ville fåt barn om de viste at de mest sannsynlig ville dø om ca 20 år. Og mange ville nok valgt å avstå fra å få barn da, mest sannsynlig jeg også.
Men om man vet at man er bærer på et gen som kan gi en sykdom, så vil man jo også vurdere valgene, men sjangsene for at man velger å å barn da tror jeg for min del vil være større. Siden man bare kanskje får sykdommen.
Og i mange tilfeler vil jeg tro det gjelder sykdommer man stort sett får når man har blitt litt eldre. Noe som selvfølgelig ikke behøver å være korrekt.
sykdommer kan i de fleste tilfeller opptre i alle aldre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
