Med en overhengende fare for at dette kan oppfattes som sutring, drister jeg meg til å høre om det er flere "flinke piker" der ute som skulle ønske seg litt mer ballonger&sjampis når de oppnår noe som er grunn til feiring?
Først som sist - dette hører ikke hjemme blant de store problemene i livet, men kan vel snakkes om likevel?
Mine foreldre og andre rundt meg har alltid hatt en forventning om at jeg fikser ting. Det er jo bare fint og gjør jo også noe positivt med troen jeg har på meg selv. Likevel kan det av og til være litt stuslig at store seire for meg blir sett på som en selvfølge av andre.
Gjennom årenes løp har jeg lagt merke til at andre som består eksamener med glans, kommer inn på studier de sårt ønsker seg, får drømmejobben og ellers oppnår det de jobber for blir feiret på ulikt vis.
Nå er jeg selv en stor fan av feiringer og litt haloi&moro generelt og hadde i grunnen satt pris på en blomst eller en skvett sjampis nå som jeg både har bestått en eksamen i et temmelig overarbeidet arbeidsår OG fått fast jobb på min drømmearbeidsplass! :nemlig:
Should I get a grip & shut up - eller er det lov å drømme om litt mer feiring? :rairai:
Jeg tror man må ordne feiringen selv. Mannen min og jeg gjør så sjelden ting som fortjener ordentlig feiring at vi har gått over til å knekke en champagneflaske for å feire at vi har kjøpt jordbær og sånne småting.
Ja det er det!
Jeg kommer til å grine av lykke om et år, om jeg blir ferdig med skolen til da. Tror ikke mange innser hvor lite anlagt jeg er for skolegang, og selv om man ikke er stokk dum og jobber fllitttig, så trenger det ikke bety at det er enkelt. Jeg forlanger sjampis! :trasser: Og jeg vil at pappa skal kjøpe den til meg. Han har nemlig formant nok ganger at "du må fullføre Joika", så han ser muligens strevet som ligger bak.
Lite feiring her i gården også. Når jeg har meldt meg på og bestått diverse studier har foreldrene mine stort sett bare sett spørrende ut, kanskje dristet seg til et lite "gratulerer". Da jeg fikk lederjobb var onkelen min overstrømmende: "Jeg har vært sjef en gang, og aldri mer, det er den verste jobben jeg har hatt!".
Tror jammen jeg skal sørge for å feire meg selv om det viser seg at jeg får og tar imot drømmejobben denne uka. :nemlig:
Det er lov å drømme. Jeg drømmer enda om at foreldrene mine skal skryte av at jeg fikk beste oppnåelige karakter på skriftlig matteeksamen på ungdomsskolen, men det skjedde ikke da og ikke skrytes det nå heller. :mumle: Er det rart jeg har blitt en vinglepetter som aldri gjør ferdig noenting? For hva er vel poenget når ingen "ser" det liksom?
Lite feiring her også. Jeg er også en som man forventer fikser ting, og det blir ikke noe som helst slags oppstyr når man har fullført en utdannelse eller fått fast jobb der man ønsker. Sånn som jeg akkurat har gjort. For eksempel. Litt kjipt må jeg innrømme at det er. Men moren min er veldig flink til å fortelle meg om den og den i slekten som har prestisjefulle yrker, da.
Kanskje jeg skal begynne å hinte til foreldrene mine allerede nå. :humre: Det er jo lang nok tid til (et år) til at de kan bearbeide tanken nok til å tro at det var deres egen ide.
Jeg har visst en fetter som er lege. :dulte: Og en som har vært ordfører. Og en som akkurat har vært i avisen fordi han er sjef for et eller annet konsern.
Blir de? Det er ikke vanlig i verken min familie eller i min vennekrets.
Jeg har 360 studiepoeng, har flere yrkestitler, har vært fulltidsstudent kombinert med full jobb, men har aldri fått (eller forventet) verken champis eller ballonger.
Feir i vei og fix feirngen selv. Hver dag er en fest om du ønsker det. :)
Så grunnen til at du er en vinglepetter er at foreldrene dine ikke skrøt over mattekarakteren din på ungdomsskolen? :humre:
Jeg fikk beste karakter i norsk, ingen skryt, men jaggu meg har jeg blitt til noe.
Selv er jeg heldig. Vi feirer kanskje ikke i form av party eller sånt, men jeg har foreldre (spesielt mamma, men også pappa) som stadig vekk gir uttrykk for at de er stolte av det jeg får til og som heier meg fram på mastergraden. Er de i Norge når jeg er ferdig er det godt mulig at jeg blir feiret også (jeg kan kanskje snike med deg også, Joika ;) ).
Synes du? Kan hende du har rett, men jeg synes det er litt over the top å forvente at andre skal arrangere en feiring for noe en personlig har oppnådd og som egentlig bare angår en selv. :vetikke:
Jeg har heller aldri "forventet" meg verken det ene eller det andre. Men selv er jeg en person som er glad i å feire det meste, så det er nok der det ligger.
:humre: Ser ikke for meg leid lokale&sjampis i strie strømmer for noen studiepoeng, altså.
Men jeg kom til å tenke på det her om dagen. Da dukket nemlig svigermor opp med en blomst og sa at hun synes det var fint at jeg hadde gjennomført studier i et ekstra travelt arbeidsår.
Det kjente jeg at jeg satte veldig stor pris på.
Tror det er veldig stor forskjell på foreldre, jeg. Mine er iallfall av typen som tror barn blir skadet av skryt. (Dette gjelder også voksne barn.) :humre: Det morsomme er at de gjerne kan skryte av oss til andre (søsken, tanter, besteforeldre) men aldri face to face. Jeg har, som deg Zoê, fått gode resultater på studier samtidig med full jobb og 1 stk barn, men foreldrene mine er ganske lunkne i forhold til slike ting. Kan vel ikke si at jeg savner så mye skryt og feiring heller, vil jeg feste og feire noe, gjør jeg det med andre. (Mann, venner o.l )
Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har flere venner som feks når de tok hovedfagseksamen eller fikk doktorgradsstipend fikk både sjampis og ballonger av stolte foreldre som selv har høyere utdanning og skjønner hva som ligger bak av slit og strev. Eller fikk oppermksomhet når de fikk en ny kul jobb, et krevende verv eller oppnådde andre fine ting de hadde strevd for.
Arbeiderklassevennene mine som mot alle odds har tatt bra hovedfagseksamener, fått doktorgradsstipend eller får kule jobber hører enten ikke et pip eller de får beskjed om "ja, du har nå alltid vært så flink, det var ikke annet å vente" eller får sleivkommentarer om at de er evige studenter og aldri blir voksne, tror de er noe eller lignende koseligheter.
Dette handler vel mer om at man liker en "fest" enn at man faktisk forventer noe. Eller bare det at det er koselig å bli sett. Men når er det egentlig anledning til å ferie da, om man ikke skal gjøre det når man har fullført noe man mener er litt stort... :nemlig:
Altså, jeg har aldri ment at jeg forventet at noen skulle lage fest for meg for det jeg har oppnådd. Men det hadde vært hyggelig med bittelitt anerkjennelse, i det minste.
Jeg har heiet venninner inn den siste vanskelige innspurten av utdannelser med støtte og hjelp til oppgaveavslutninger og gitt gratulasjonsgaver når de endelig er i mål.
For meg er det en naturlig del av det å være venninne, det å engasjere seg og støtte i vanskelige tider og feire gode resultater. Vise at jeg ser vennene mine og innsatsen de gjør. Være delaktig, livet deres angår meg, både oppturer og nedturer, suksesser og fiaskoer.
Jeg skjønner godt alle som savner å bli sett og hadde ønsket litt mer feiring og markering av dem rundt seg. :jupp:
Det er vel der vi er ganske mange av oss. Det er hyggelig å få anerkjennelse og et klapp på skulderen for god innsats.
Nuvel. Det var da satt på spissen, men likevel med et snev av sannhet. Jeg har blitt noe, men tror jeg hadde sluppet å 'kaste bort' så mange år dersom jeg hadde fått vite hva de så at jeg var flink til. At jeg er der jeg er nå er kun min fortjeneste.
Jeg liker gjerne å feire andre. Og når andre feirer meg. (Jeg skriver når jeg, det så så trist ut med hvis).
Det jeg ikke liker er når jeg må stelle for at andre skal komme og beære meg med å være Gjest På Full Service når jeg selv er den som skal feires. Jeg vet ikke mye jeg er så sur for som mine egne bursdager - hvor jeg må gjøre all jobben mens de andre venter på oppvartning. I form av kaker jeg må bake som jeg ikke engang kan spise selv. :sint:
Enig. Jeg husker knapt 30 års dagen min. Var så stressa med å se til gjestene, ordne med mat osv. Kommer ikke til å gidde å ha noe sånt igjen. Det blir i alle fall med myyye enklere bevertning.
@smilefjes: Neste gang du fyller år, så inviterer du til kurvfest/ tapas. Alle tar med hver sin matrett. Så kan du også spise, og slipper så mye arbeid. :nemlig:
Gåkke - ingen som er født med evnen til å lage mat her. Og som alt annet jeg kan så er det medfødt hos meg. Jeg har aldri trengt å lære meg noe som helst, jeg bare kan det av meg selv - så da må nok jeg gjøre det.
(Det er som regel bare faren min og familien da - men jeg blir like sur likevel, for det er igrunnen like mye jobb å lage fest for fem som for femten sånn ca.)
Akkurat det med matlaging er vel drømmeprinsens virkelig svake punkt. :skuffet:
Jeg var første i min mors familie som tok artium og den første som tok høyere utdannelse. Av den grunn har mange sett på meg som den flinke, perfekte som fikser alt. I tillegg er jeg gift med ungdomskjæresten, giftet meg før jeg fikk barn, har et pent hjem, er flink til å lage mat og kreativ. Av og til skulle jeg ønske at de heller så alle de dårlige sidene mine. Å være den flinkeste gir høy fallhøyde om noe skjærer seg.
Dog ble jeg feiret med restaurantbesøk av mine foreldre da jeg var ferdig utdannet. Ja, egentlig vet jeg ikke hva jeg vil med dette pratet mitt. Dog vet jeg at mine unger skal feires når de når milepæler.
Da synes jeg du skal invitere til fest, Zoë. :riktig:
Joda, anerkjennelse og skryt er fint. :) Jeg blir glad for skryt, jeg også, og jeg er kanskje blitt litt kynisk og likegyldig fordi jeg ikke er vant til å få skryt når det gjelder jobb og studier? I alle fall ikke av familien, men jeg har fått mye skryt og heirarop fra venner. :hjerter:
Skal ha venninner på reker&vin i morgen, så eget initiativ til fest i hverdagen skorter det ikke på!
Det er jo ikke det det handler om vet, du. Men det tror jeg nok du skjønner også? Synes det er hyggelig å være oppmerksom mot andre - og setter stor pris på det når andre er oppmerksomme mot meg. Liker når ikke alt er på det jevne, jeg - litt bølger av ekstra høy stemning gjør seg!
Joda, jeg skjønner hva du mener, og jeg er for så vidt enig med deg. Jeg er bare ikke vant til feiring og skryt når jeg har oppnådd noe, og det er ikke vanlig i vennekretsen min heller.
God idé! Så blir kalendrene våre fulle av merkedager som: "Rødvin og tapas - Joika har vasket huset!", "Fargerike drinker - Zoë har klippet plenen!" :hyper:
Jeg kjenner meg også litt igjen i hovedinnlegget. Både mannen og jeg er eldst blant søsknene, og det har aldri vært noe "tull" med noen av oss. Vi har vært skoleflinke, vært heldige og fått OK jobber og unngått de store skandalene. Da vi begge avsluttet 5-7 års utdannelser på normert tid og med topp resultater, var det ikke noe halloi fra noen kant. :hehehe: Jeg husker det stakk litt da studievenninnene mine (med lærerforeldre, selvsagt, som hadde vært igjennom samme mølla en generasjon tidligere :knegg: ) fikk smykker og flotte middager etc. Foreldrene mine har aldri satt sine bein på noe universitet og skjønte vel ikke helt hva det dreide seg om, selv om de nok var stolte på sitt vis.
Det jeg virkelig ble lei meg for, skjedde noen år seinere, da Blåmanns yngre bror og kona fullførte sine utdannelser. Da fikk de hvert sitt nydelige litografi av mine svigerforeldre fordi de hadde vært så flinke både til å studere og produsere et barnebarn i studieløpet. Jeg gråt faktisk da jeg oppdaget det. :flau: Vi fikk ingenting, det er nå så sin sak, men på det tidspunktet hadde vi strevd en god stund med barneproduksjonen også. Jeg følte at vi ble ansett som mindre verdifulle.
(Min reaksjon på bildehistorien kom for øvrig for en dag enda seinere, i forbindelse med en krangel mellom Blåmann og hans mor. Svigermor arvet en TV som de ikke hadde bruk for, så vi fikk låne den. Det var et halvgammelt, stort drog, men vi var glade for å omsider få et tilskudd fra den kanten. Kort tid etter kom det imidlertid melding om at Blåmanns yngste bror skulle få TV-en, så vi måtte gi den fra oss. Blåmann og jeg klarte oss jo alltids uansett. :snill: Da ble det baluba, og siden har faktisk mye forandret seg til det bedre og nærere.)
Svigerinnen min fikk Eva Solo kjøkkenting for 2000 kr av foreldrene i eksamensgave, mannen min fikk ingenting. Da ble jeg sur og demonstrerte med å kjøpe det samme i gave til mannen (5 år for seint) som søsteren fikk og lot svigermor få vite at Eva Solo-tingene i heimen var mannens eksamensgave fra meg. :flau:
Meneh om jeg får eksamensgave av mamma, og broren min ikke (han ble ferdig for leeeenge siden)... blir det helt feil da? Broren min har aldri gitt opp å studere fordi han ikke fikser det da, for the record. Det er vel litt mer synd på meg da vel?
Synd på? :undrer:
Jeg synes man skal gjøre likt; gir man det ene barnet en gave når barnet har bestått eksamen, så gir man selvsagt en gave til de andre barna når disse har oppnådd det samme.
Jeg synes alle burde ha en Only-you-deserve-it-because-you-did-it, one of a kind celebration. Synes det klinger så mye bedre på engelsk. :cool:
Klart vi må feire oss selv hver gang vi oppnår noe som vi selv er stolte over. Det trenger ikke nødvendigvis å være champis hver gang, men bare det å unne seg selv noe ekstra, eller ta en tur til frisøren, bestille time på spa, etc.
Jeg har hatt en del sånne feiringer i det siste og det booster selvtillitten og får humøret på topp. :D
Men jeg mener det må være lov å gjøre forskjell på søsken jeg. Så lenge det ikke innebærer at den ene generelt sett får mer oppmerksomhet enn den andre, så klart. Det er ingen tvil om at jeg har slitt mer enn bror med disse tingene, men så har han hatt sine ting og. Å bli sett av foreldre mener jeg ikke nødvendigvis innebærer lik behandling, men annerkjennelse for den man er. Å oppnå noe kan innebære vidt forskjellige ting for to individer.
Jeg er mest vant til at det forventes at jeg ordner slike ting på strak arm, og det er ingen grunn til å feire det. Om min mer ustrukturerte søster gjør det samme, så går champagnekorkene i taket, ja.
Foreldrene mine er helt klart av typen som blir mer imponert når min friske og raske mann sykler Nordsjørittet for gøy, enn av at jeg som er syk fullfører et studie på normert tid. F eks.
Jeg tenker at det er naturlig å gi en med et bein mer annerkjennelse når han løper sekstimetern i gymmen, enn når en med to bein gjør det, sånn satt på spissen. Synd at enkelte foreldre tydelig forskjellsbehandler. Det øker jo bare avstanden til det ene barnet ytterligere.
Jeg liker å gjøre stas på folk rundt meg når de når sine mål og synes det er veldig fint når de rundt meg også gjør det tilbake. Det trenger ikke å være noen feiring kanskje, men et eller annet signal om at de er glade på mine vegne når jeg har oppnådd noe som betyr mye for meg vil jeg gjerne ha.
For meg ville det ha vært merkelig å ikke gjøre stas på f.eks. søsteren min når hun neste år blir ferdig med universitetsutdannelsen sin. Dette er jo en skikkelig big deal for henne og så skal jeg liksom la det forbigåes i stillhet? Jeg liker å tro at vi har et forhold der vi backer hverandre opp i motgang og jubler for hverandres medgang/prestasjoner.
Men det trenger ikke nødvendigvis være champagne og ballonger, altså. Gode ord kan bety mye de også.
Alle i min familie har høy utdannelse, så det var en selvfølge at jeg skulle ta hovedfag også. Det beste min mor kunne si om mine resultater på skolen eller på universitetet, var "ikke så verst, men du klarer vel bedre. " Det var kanskje meningen å oppmuntre meg, men jeg oppfattet det som om jeg aldri presterte bra nok. Det er faktisk noe jeg sliter med den dag i dag, jeg er aldri fornøyd med noe av det jeg presterer, verken i jobbsammenheng eller privat. Puh, det var litt av en utblåsning.:o Så ja, alt jeg har gjort har vært en selvfølge fra mine kritiske foreldres side. Kan ikke huske at jeg har blitt feiret på noen måte for det jeg har fått til?
Evt "Så heldig du er som har kommet deg gjennom fem års studier ved siden av full jobb og barn/fått gode karakterer/fått en ok jobb i etterkant"...:mad:
:lei:
Jeg forventer ikke at andre skal juble over det jeg gjør, men JEG jubler og feirer. Jeg syns jo det er trivelig om de som står meg nær gleder seg med meg, såklart.
I fjor ble jeg endelig ferdig utdannet lærer etter 7 år på "skolebenken". Med ekstremt mye motgang på veien. Jeg feiret det med å ta med mine to eldste barn/tenåringer til Bulgaria. Noe vi ikke hadde råd til og som jeg ikke har betalt ferdig enda, men det var verdt det. Jeg er i mot å gjøre noe på "krita", men jeg tillot meg det da.
Vi må ikke forvente at andre skal forstå hva veien til slike mål koster av tid og motivasjon. Forventninger kan fort bli knust, og det er ikke vondt ment av de som ikke skjønner hva dette har "kostet" for å komme dit.
Jeg syns vi skal feire de små og store målene vi har i livet. Det er en bragd når man når de målene man har satt seg. Det trenger ikke å være masterutdanning og professortitler, men at man har nådd målet. Kanskje målet er å gå 3 turer på en time i løpet av en uke, og man skal gjennomføre det i en måned. Da er det på tide å feire seg selv :)
Forøvrig visste jeg ikke at vi har klasseinndeling i vårt samfunn :naiv:
Er det bare jeg som humrer litt over at alle som føler seg urettferdig behandlet av foreldre/svigerforeldre har funnet sammen på FP? :humre: Kan det sitte søsken og svogere på et annet forum og klage på akkurat det samme? ;)
Jeg har en del søsken og jeg hadde blitt :gal: hvis jeg skulle holde kontroll på hvem som fikk hva, hvor, når og hvorfor. Jeg satser på at foreldrene våre behandler oss mest mulig likt, jeg. Det skal rett og slett mye til før jeg føler meg urettferdig behandlet. Mulig det er fordi jeg aldri har blitt det, eller fordi jeg ikke er så fryktelig var på slike ting.
Jeg får positiv respons fra foreldre, søsken, venner og kollegaer - og ikke minst her på FP - så jeg er nok heldig der. Fikk også blomster fra foreldrene mine da jeg var ferdig med den siste eksamenen i år.
Den eneste som ikke ser noen grunn til en liten feiring er min mann. Han er lite flink til det der. Men jeg kjøper meg en flaske vin eller champagne selv, eller unner meg noe fint. Jeg har avfunnet meg med at han er sånn, og tar meg ikke så nær av det.
Jeg må innrømme jeg ikke skjønner poenget med sånn feiring og aldri har savnet det. Mamma og pappa har flere ganger "feiret" meg litt i slike anledninger som du nevner (type store, ferdig med skolen og slikt) og jeg skal ikke si at jeg misliker det, og selvsagt er det veldig snilt av dem, men for meg er det helt unødvendig.
Ofte har de ikke feiret også, aldri enkeltkarakterer og slikt selv om jeg har fått mange gode. Jeg tror jeg er veldig selvregulert på den måten at jeg bare er opptatt av å være fornøyd selv. Det er bare det jeg ønsker meg og så vil jeg gjerne drikke øl med venner og slikt. Jeg er ikke særlig opptatt av noe mer. Jeg fikk en bok av mamma og pappa da jeg fullførte PPU nå, og det var jo koselig av dem, men jeg innrømme at jeg synes det var skrekkelig unødvendig.
Jeg liker å feire andre ting altså. Jeg har bare aldri savnet feiring for ting som jeg kun gjør for min egen skyld.
Som Elinblu sier: mønsteret av skjevfordeling begynner tidlig. Mine S'er ble forbigått i stillhet, mens min søster - som det visstnok var opplest og vedtatt synd på fra dag 1, ble feiret for en G. Hun er helt normalt utrustet i toppetasjen, har mange talenter og gode egenskaper. Det jeg har, som hun mangler, er selvstendighet og jernvilje/disiplin. Og dermed er det synd på henne og ikke på meg. Mønsteret er gått seg så fast at jeg ikke fikk låne 5000 da jeg ikke fikk studielån mer, men hadde et halvt år igjen av studiene og ikke begynte å jobbe før i februar, mens hun har fått gratis tomt, materialer, penger og masse masse hjelp og gratis husrom mens hun etablerer sin egen bedrift. Hun er gjort hjelpeløs. det er virkelig ingenting i veien med henne, men hun er behandlet som om det var det i 33 år.
"Æsj, du klarer deg alltid" var svaret. Og jeg kjøpte bleier på mastercard og kokte suppe på en spiker.
Men du er den som kan sitte og se på det du har og vite at det er du, og bare du, som har fikset det. Det er mye styrke i vissheten om at en er sterk. :klemmer: Men fy jeg får lyst til å fike opp folk som gjør sånt mot barna sine altså.
Ja, men jeg tolker hovedinnlegget direkte i forhold til champis og jordbær. Altså feiring i ordets forstand, ikke anerkjennelse. Dette siste føler jeg mer du etterlyser, og det har jeg full forståelse for, men det er noe helt annet i mitt hode. Jeg har aldri savnet feiring for eksamener og drømmejobber. Men selvfølgelig har jeg satt pris på at foreldrene mine har sett det og sagt "Bra".
Jeg er nok ikke så flink til å utrykke meg presist.
Jeg bruker "blomster&sjampis" som et symbol.
Det er selvfølgelig anerkjennelsen, litt felles glede&moro som er poenget mitt :jupp:
Da jeg kom inn på lærerskolen, feiret vi det hjemme med en god middag og vin, og nå her om dagen fikk jeg en blomst av svigermor for vel overstått eksamen. Synes slikt er hyggelig, jeg - både å gi og motta. :nikker:
Jeg synes det er ganske forskjell på anerkjennelse og felles glede og moro, og også i forhold til alder, så jeg sliter egentlig litt med å svare på spørsmålet uten å nyansere.
Anerkjennelse har vi vel behov for de aller fleste av oss, og som Mim for eksempel skildrer har helt klart noen en del å lære på det punktet - kanskje særlig når man er yngre. Selvfølgelig var det viktig for meg at mamma og pappa gav meg anerkjennelse for det jeg gjorde da jeg var mindre og bodde hjemme. Nå må jeg vel innrømme at deres anerkjennelse er mindre viktig for meg, og at kanskje venners betyr mer.
Felles glede og moro; der er jeg mer ambivalent. Det er alltid koselig med en anledning til å feire og jeg benytter også gjerne en, men jeg føler ikke noe behov for at mine prestasjoner skal feires på den måten. Jeg synes selve anerkjennelsen er viktigst, ikke veldig sentralt å ledsage med noe mer "materielt".
Da jeg var ferdig på ingeniørhøyskolen sa jeg faktisk fra til foreldrene mine at jeg ønsket meg veldig en ingeniørring. Jeg forklarte at det var viktig for meg og at jeg ønsket meg den fra dem fordi jeg aldri fikk ha noen konfirmasjon og aldri har hatt en eneste markering på noe vis fra dem til tross for år etter år med studier, skolegang med gode resultater osv og at jeg ikke hadde råd til å kjøpe ringen selv siden økonomien på tampen av et studie ikke akkurat er god.
De brukte ikke penger på sånt tull. Hollywoodnykkene fikk jeg finansiere selv.
Jeg tror nesten jeg kan si at jeg følte meg forskjellsbehandlet til tross for at jeg er enebarn. :knegg:
Men om forskjellsbehandling - man tvinger ikke i en unge som ikke vil ha is en is bare fordi søskenet ellers ikke kan få is.
Men man gir ikke mindre konfirmasjonsgave til den ungen som ikke er like kristen som sin søster eller bror vel? Og samme med gave for fullførte studier, bryllup og lignende - der må det være et visst system.
Kanskje det?
Skal prøve å forklare litt bedre hva jeg mente: Hvor ofte hører man noen fortelle om at de får ting/anerkjennelse som søsken/annen familie ikke får? Alt kan ikke være helt likt bestandig, (det slutter man vel med tidlig i barndommen?) og man får kanskje ting på ulike steder i livet alt etter hva man har behov for der og da? :vetikke: Eksempel fra RL: Jeg har to kusiner (som altså er søstre). Av og til møter jeg begge sammen, av og til hver for seg. Begge har barn, og begge mener helt oppriktig at den andre søsteren får mye mer hjelp og støtte med barna enn den andre. Lyver den ene da? Jeg har ingen forutsetning for å finne ut hva som er sant, og jeg oppfatter min tante og onkel som ganske oppegående og rettferdige mennesker. Jeg tror ikke noen av kusinene mine lyver, men tenker at de kanskje har lettere for å legge merke til ting søsteren får og glemme at de selv kanskje har fått noe annet en annen gang? Husker man lettere et NEI til barnevakt, enn 20 JA?
Jeg mener ikke å si at det ikke finnes urettferdige foreldre altså, eller at de som forteller om skjevfordeling alltid lyver. Jeg tenker bare at det som regel alltid er to sider av en sak.
Ingenting kan noen gang bli helt rettferdig i den forstand at man alltid skal få likt. Men, det er stor forskjell på å få (oppmerksomhet, gaver, penger, tid, barnevakt etc) etter behov (Og hva er et behov? Noen klager over dårlig råd og at de har det travelt om de ikke kan reise til Syden et år eller om de må på to møter ei uke, andre har det likedan og ser på seg selv som rike eller at de har god tid.) og det at en av søsknene blir veldig lite eller veldig mye tilgodesett. :nemlig:
Ble plutselig litt paranoid på at jeg oppfattes som en uselvstendig dame som sitter og venter på anerkjennelse fra mamma&pappa, liksom...
Min mor og far har aldri spart på ros, så der er jeg heldig. Vi blir også "forskjellsbehandlet" hjemme hos meg på en utmerket måte - broren min har fått økonomisk hjelp i perioder (noe jeg aldri har trengt), samtidig som vi får masse barnevakthjelp (noe han ikke trenger).
Når det gjelder større gaver eller anledninger blir vi behandlet millimeterlikt, og slik er det med barnebarna også. Akkurat sånn det skal være, etter mitt hode.
Jeg var kanksje litt sliten og utladet når jeg skrev HI mitt?
Svigermor hadde akkurat vært innom med en blomst, og jeg ble så GLAD for det. Kunne vel også tenkt meg at mannen hadde sagt "Vel overstått, baby - nå går vi ut og spiser sammen!" (ikke for at han noensinne kunne tatt ordet "baby" i sin munn :humre: )
Det var liksom ikke ment å være tung materie dette, altså, og det prøvde jeg å presisere. Et lite poeng er det dog, og det er at selv om man har masse indre motivasjon (som jeg alltid har hatt når det gjelder utdanning) så er det da hyggelig om noen ser og anerkjenner det man gjør, ikke sant?
Og om det er mamma&pappa, venner, mannen, naboen eller svigermor, var jo ikke relevant i denne sammenhengen.
(...og for the record, det er stadig noen som heier på meg i livet mitt, så her var ikke poenget at jeg lider noen nød, akkurat. Ment som en generell problemstilling.)
Jeg tenker at dersom man får mer enn sine søsken, så har man lite behov for å fortelle det til andre. Og jeg tenker at man heller ikke kanskje ser det like godt som om man er den som får mindre.
Du må si det. Til dem du ønsker oppmerksomhet fra, altså. Folk er så forskjellige, og mange kommer ikke på at enkelte ønsker å feires mer enn med et "grattis!" Sånne folk, som meg, må få klare beskjeder om hva som er forventa av oss.
Selv er jeg en katastrofe når det gjelder å huske å gi folk oppmerksomhet ved større anledninger. Jeg husker ikke en gang bursdagen til venner jeg har kjent fra tidlig ungdom, noen vet jeg ikke nøyaktig alder på en gang. Det er fordi jeg ikke synes det er viktig, men hadde en av dem ymtet frampå at "Herregud, Retz, nå får du pinadø skjerpe deg! Fra nå av vil jeg sette pris på å få gave på dagen min, ikke tre måneder før eller etter!" da hadde jeg selvsagt notert meg det og aldri glemt det igjen.
Når det gjelder dette med å ta det som en selvfølge at folk får til det de setter i gang med, så gjør både jeg og andre det ift meg selv. Det synes jeg er helt som det skal være. Vi feirer egentlig masse i løpet av et år, men det blir gjerne impulsfeiringer, som f.eks. feiring av fint vær og sånt.
Sant, dette.
Er på ingen måte noen martyr som sitter og venter på noe heeelt spesielt i lange tider mens jeg sender surmulende blikk rundt meg, altså. ;)
Til mannen har jeg sagt at det hadde vært hyggelig om vi gikk ut og spiste for å feire vel overstått hektisk år - og det syntes han var en god idé.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
