Jeg ante ikke helt hvor emosjonell jeg skulle bli i forbindelse med at det er siste dag til barnet mitt i barnehagen i morgen. Jeg har fryktet denne dagen i lenger tid og klarer ikke helt å ta innover meg at jeg skal gå inn dit for siste gang i morgen for å hente henne. Jeg er så glad i den barnehagen og alle de som jobber på avdelingen der at tårene bare fosser når jeg tenker på at denne perioden nå er slutt. Det er så vanskelig å få satt ord på hvor takknemmlig jeg er til disse menneskene som har gitt mitt barn så uendelig mye de siste 5 årene, helt komplett umulig .... Men nok selfpity, det jeg lurer på er hvordan barn opplever dette.
Det er sikkert individuelt men hvordan opplevde deres barn dette? Jeg har snakket veldig mye med jenten min om det. Når vi ga en gave til en av de ansatte som gikk ut i ferie forrige uke måtte jeg jo forklare hvorfor mamma fikk en slags breakdown foran de andre barna når jeg skulle takke og si ha det :rolleyes: Stakkar, hun har vel aldri sett meg gråte før og ble nok litt satt ut av det hele selv. Jeg sier det er så rart å tenke på at hun har blitt så stor, og at vi ikke skal gå til barnehagen lenger, at jeg blir litt lei meg av å tenke på at jeg ikke skal få høre alle historiene om x, y og z hver kveld. Disse personene har jo vært en så stor del av livet hennes i 5 år og så plutselig blir de borte i hverdagen. Det må da barn oppleve som en slags sorg også? Eller de er kanskje mye mer tilpasningsdyktige en oss voksene? Hun er veldig sterkt knyttet til 2 av disse personene og snakker om de ofte, ikke bare til meg men også til andre...
Huff jeg føler ikke helt at jeg hånterer denne saken så bra. På en måte har jeg ikke lyst til å skjule for henne at jeg synes det er veldig trist at vi ikke skal til barnehagen mer men samtidig så vil jeg jo ikke bare gjøre det til noe "trist" hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er jo en begivenhet som også kanskje burde feires på en måte? Jeg snakker jo også om hvor spennende det blir til høsten når det blir skolestart osv. men jeg er nok ikke så overbevisende som jeg kanskje skulle ønske jeg kunne være. Barnehagen føles så liten, trygg og nær i forhold til skole ....
Noen erfaringer eller tanker rundt dette? Hvordan opplevde deres barn å slutte i barnehagen?
Storesøster sluttet ifjor, og vi flyttet fra stedet vi bodde, så lillesøster skulle starte i ny barnehage på toppen av det hele. Jeg synes det var fælt.
Storesøster var nok litt delt i hvordan hun følte, på den ene siden var det mye å ta inn over seg at man faktisk ikke skulle gå i barnehagen lenger, ei heller se noen av vennene sine der mer (så nær som en som vi fortsatt har kontakt med).
Samtidig overskygget nok skolestart mye. Hun fikk en plutselig sorgreaksjon utpå høsten, når alt det nye sank mere inn over henne. Hun gråt mye, særlig på kvelden, og savnet de gamle vennene. Ekstra sårt var det at hun savnet det å sitte på fanget til de voksne i barnehagen, for som hun sa: "sånn gjør jeg ikke på skolen eller SFO". Det gjorde vondt for meg også.
Vi dro innom et par ganger for å hilse på, fikk brev i posten fra ped.leder i barnehagen, og sakte men sikkert gikk det over. Nå kan hun si at hun savner de i barnehagen, men hun ville aldri i verden gått der nå. Skolen er mye mer gøy, så dette har vært en prosess både for liten og stor tror jeg.
Personlig skulle jeg ønske at jeg hadde visst litt mer at dette er vanlig å oppleve, men ikke før jeg stod oppe i det forstod jeg at vi ikke var alene om å ha det slik.
På toppen byttet jo lillesøster også, og jeg tar meg fortsatt i å sammenligne mye fra gamle barnehagen, som jeg likte så godt. Nå ser jeg at den nye har sine kvaliteter den også, og voksne som bryr seg om jenta vår. Alt faller på plass, bare man gir det tid. Skifter er jo endel av livet hele veien, det er mye læring i å oppleve det også.
Jeg tror jeg syntes det var værre enn ungene :flau:
Spes da minsten sluttet i barnehagen. Vi trivdes der veldig godt alle sammen.
Eldste var veldig klar for skolen, mens minsten helst ville ha fortsatt i barnehagen resten av livet.
Han tok det allikevel veldig bra og tilpasset seg skolelivet fort selv om han grudde seg veldig til å begynne på skolen.
Vesla sluttet i forrige uke og har ferie frem til SFO begynner i august. Hun har ikke fått noen reaksjon og ser veldig likegyldig ut til hele greia, egentlig. Hun har heldigvis trivdes knallgodt i barnehagen i alle år, og kommer nok til å savne den, men nå gleder hun seg så veldig til skolestart at det nok overskygger det meste.
Jeg kjenner på meg at jeg får en sånn reaksjon neste uke. Vi må bytte barnehage etter bare 1år. Men jeg er så utrolig glad i den barnehagen. Jeg har vurdert å søke jobb der og pendle bare for å få "forsette" der.
Da ungene skiftet barnjehage i 2001 var jeg og avdelingslederen helt på grineren. Ungene taklet det strålende. Da de to eldste sluttet i barnehagen gikk det greit for oss alle. Vi var fortsatt knyttet til barnehagen med andre unger og ungene taklet det supert og var glade for skolestart. Minsta sluttet i fjor. Hun var skoleklar og taklet det supert. Jeg taklet det dårlig. Jeg fikk skikkelig blue over å ikke ha barnehagebarn lenger. Vi elsker barnehagen og de ansatte, men i og med at vi omgås mange av dem i rl, blir det ikke et savn. Men det å ha bare skolebarn gav meg virkelig en down.
Da storesøster sluttet for noen år siden, gråt hun, jeg, ped.leder og assistent. :knegg: Personalet hadde vært så utrolig stabilt og fint de 4 årene hun hadde vært der, og man blir unektelig velkdig knyttet tid enkelte. Lillebror skulle jo fortsette, men jeg visste hvor utrolig glad storesøster var i x og y, så det var litt vondt.
I år sluttet storebror. I mellomtiden har barnehagen vokst fra bitteliten til middels stor, den har flyttet i nytt hus,personalet "vårt" er spredd på ulike avdelinger, og personalet på lillebrors avdeling har vært noe skiftende. Lillebror gråt kvelden før sin siste dag, men da vi tok farvel var han fattet, om en alvorstung. Jeg var mest glad for å ha to skoleunger og ett sted å forholde meg til. Utrolig nok var hun som var ped.leder på storesøsters avdeling på seinvakt på lillebrors avdeling akkurat denne ettermiddagen (hun er nå spes.ped. og jobber på flere hus, mange avdelinger og normalt sett bare 8-15, derfor ser vi henne sjelden). Det var hyggelig. Hun har vært "vår" i 7 år, og vi fikk sagt hadet på en ordentlig måte. Ringen sluttet. (Vi har like gamle unger, og treffes igjen som foreldre på ungdomsskolen. :) )
Lillebror gleder seg til skolestart, nesten alle kompisene skal begynne i samme klasse, og de av kompisene som fortsatt går i barnehagen, bor i nabolaget, så det er liksom ingen å savne, men jeg regner sterkt med at det vil komme noen tårer utover høsten likevel.
Her er vi også. Storebror sluttet da vi flyttet, og han er storfornøyd med at han skal begynne på skolen, så selv om han savner kameratene, så er det mer savnet etter gode venner enn selve barnehagen tror jeg.
Savner nok mer barnehagen i forhold til Lillebror. Den barnehagen vi har begynt i er sikkert grei nok, men det er en litt annen standard på ting. Uteområdet f.eks. Men vi har antakelig vært bortskjemt der vi kommer fra, og de voksne som jobber der virker veldig ok altså, så ja - den barnehagen vi kom fra er nok over normalen, og det gir seg jo utslag nå.
Min eldstemann syntes det helt problemfritt å slutte i barnehagen. Jeg tror hun bare gledet seg så veldig til å begynne på skolen at hun ikke var lei seg i det hele tatt for å slutte i barnehagen. Og ikke har hun savnet det i ettertid heller - det har gått et år nå. Selv om hun begynte på en skole hvor hun kjente ingen i klassen og hun ikke fikk gå videre et år i bhg med bestevenninnen (hun fyller året tre mnd etter min datter og er da en del av neste årskull) syntes hun det bare var fint å slutte.
Mannen hentet ungene i går, og da var det siste gang til storesøster. Tror hun bare sa hadet og takk for seg og dro. Hun e rveldig motivert for å begynne på skolen. Vi har ikke laget noen stor sak ut av dette, og vi gir ikke gaver og sånt. Hun får lov til å synes at det er helt greit, og bare glede seg over ferie. De har vært mye hjemme det siste året uansett, og er ikke sååå knyttet til barnehagen som kanskje andre er. Nå har hun søsken i barnehagen også, så det blir jo ikke siste gang vi drar dit sånn sett.
Jeg syntes derimot det var litt rart i går kveld da jeg så gjennom permen hennes som hun hadde fått meg seg hjem. Bilder av henne på sin første bursdag der, karnvel, nissefester, turer, lek og alvor. Rart at lillesnuppa er blitt så stor, men godt å se at hun er blitt så flink og flott. Har fått en god start.
Lille E har siste dagen sin i barnehagen i dag, og er egentlig mer opptatt av at vi skal reise på ferie. Jeg takket ped.lederen i går og må si at gråten sto i halsen. I dag sa jeg ha det til faglæreren og da måtte jeg bare gå før jeg begynte å gråte som en unge!
Jeg husker så godt da W begynte i barnehagen og ped.lederen spurte;
"hva ønsker du deg for ditt barn?"
Det er ikke noe annet sted enn barnehagen hvor det er så stort fokus på hvert enkelt barn og det er trist. Barnehagen vår har vært med på å forme barna våre til de de er, etter våre ønsker.
Fordelen vår er at barnehagen ligger rett ved siden av skolen og lille E skal gå i klasse med alle barnehagevennene sine.
Da eldste sluttet så gråt vi alle sammen. Han satte sine spor i barnehagen og mange uforglemmelige minner med tanke på at han er en spesiell gutt som krevde en hel masse ekstra.
Nå slutter nummer to i barnehagen, men jeg har enda 2 år til å følge lillesnupp. Når den dagen kommer og hun skal slutte der, så kommer jeg nok til å reagere sterkt jeg også. Har jo vært der i 11 år da.
Andremann har noen dager i neste uke før det er slutt, så jeg vet ikke reaksjonen hans enda, men han er veldig skoleklar og gleder seg stort til skole og sfo.
Barnet mitt var så lei barnehagen på slutten, at det å skulle begynne på skolen var kjempestort. Han hadde ingen sorgreaksjon, og sa bare "hadet" og ferdig med det. Nå bor vi like ved barnehagen, så han har vært mye der på besøk etterpå. Kanskje det gjorde det enkelt for ham?
Jeg gruer meg voldsomt til det jeg nå skal ut å gjøre men må bare ta meg sammen. Se det positive og tenke hvor heldig man tross alt er som har hatt en så flott barnehage å forholde seg til. Og vi skal jo også gå forbi barnehagen daglig på vei til skole så det er jo ikke slik at vi sier adjø for alltid heller da ... får kanskje prøve å sette ting i litt perspektiv :sparke:
Minstemann gikk ut porten for siste gang for tre timer siden. Tror han synes det er litt rart, men han er også veldig stolt fordi han snart er skolegutt. Jeg er litt trist på hans vegne fordi han har de beste vennene sine i barnehagen og jeg vet at han gradvis kommer til å miste kontakten med dem. Han har gått i barnehage et godt stykke fra der vi bor, og kommer ikke til å gå på skole med noen derfra.
Jeg har også tenkt å kjøpe gave til de på avdelingen hans, må bare gruble litt mer på hva det skal bli. :gruble: Tips, anyone?
Da er Oda sin siste dag over. Ho syntes ikkje det var trist, og i grunn ikkje særleg rart heller, ho skal jo begynne på skulen, sånn er det. Eg og mannen synes nok det var litt meir rart og vemodig, men vi har da framleis fleire år med barn i barnehagen igjen, så vi kjem nok over det vi også :)
Ja det gikk jo ikke uten tårer men jeg var heldigvis ikke den eneste. Det er et spesielt tidspunkt å slutte i barnehagen på også. Barnehagen er et gammelt trehus med en flott eplehage blandt annet som nå skal rives og erstattes med en svært ny "monster" bhage med kapasitet til 4 x antall dagens barn. De ansatte er veldig preget av dette og var det også da de sa ha det til flere 03 barn i dag, de er liksom det siste kullet i bhagen de har jobbet i veldig mange år.
Lillemor var nok trist men samtidig så gleder hun seg så veldig mye til alt vi skal gjøre i ferien og ikke minst til skolestart til høsten. Så ble hun bedt om å komme masse på "besøk" og det var også en veldig god trøst :)
Så får gamlemor sitte her å være så sentimental som hun bare vil :rolleyes:
De to eldste var lei av å gå i barnehagen og så enormt frem til å starte på skolen. Det var overhode ingen problem, bare yes, vi skal starte på skolen.
Lisa: Jeg syns det er flott å lese at du har så mange følelser til stedet. :klem: Tenk så heldige dere er som har hatt en barnehage dere har vært så glade i. Skjønner godt at det må være rart. Ungene blir store veldig fort.
Jeg jobber i barnehagen som barna mine går i, men likevel kjenner jeg at jeg allerede gruer meg til storesøster skal slutte - til neste år! :o
Og det er veldig vemodig med seksåringene som slutter på avdelingen min også. Noen av dem har gått der siden de var ett, og det er rart å ikke skulle følge dem lenger. :leppe:
.jpg)