Jeg syns jeg leser om så mange som skal på hytteturer og campingturer med svigerforeldre og fremmede gjester. Uten strøm, vann og vaskemaskiner. Imange dager og uker. Og de gruer seg.
Personlig tror jeg det skulle være vektige grunner til at jeg hadde latt meg overtale til en ferie som bød meg imot på mange måter, men skjønner selvsagt at de grunnene finnes der.
Likevel tror jeg at vi damer kaaaaaan ha en tendens til å "ofre oss" for å opprettholde fred i heim- og svigerheim, eller?
Så langt derifra. Vi er veldig bevisste på å bruke våre tre uker sammen kun vi fem. Svigers prøver å lokke oss på hytta sammen med dem, men dit reiser vi kun alene. :humre:
Vi gjør så mange må-ting ellers i året at ferien er fredet.
Nei, jeg er ingen feriemartyr. Jeg har tatt noen dårlige ferievalg og hatt det kjipt noen ganger, men det har vært selvvalgt i den tro at det sikkert ble bra. Men å ofre meg for andre - i ferien? :niks:
Jeg er Verdens Største FerieNazi.
Jeg kompromisser ikke en eneste millimeter med ferien - aldri. Den er vår, den skal nytes og vi fire skal ha det innmari fint og være skikkelig sammen i langsom fart og resten av verden skal ikke prøve engang å få en bit av oss. :sliten, reiser snart:
Ja, det er jeg. Vel, jeg hadde ikke definert meg selv slik, da. :humre:
Men personlig har jeg litt andre ønsker for ferien enn måten det faktisk blir gjennomført på. For eksemel var vi hos mumitrollet i fjor, det er ikke noe som hadde stått høyest på min prioriteringsliste, men det ble alikevel veldig hyggelig. :) Så feriene blir litt "lappverk" av hva jeg ønsker, hva barna ønsker, hva mannen ønsker, hva foreldre og svigerforeldre ønsker. Litt ymse med andre ord.
Ja, litt, kanskje. Jeg føler nok en viss forpliktelse til å dele ganske store biter av ferien med familie på begge sider. Det er jo lystbetont også, på sitt vis, men det kan bli litt mye. (Nå er jeg ikke noe sommermenneske, og har i grunnen nok med å overleve i varmen - dermed blir jeg nok heller ikke den morsomste å være sammen med. :deer: )
Jeg er feriemartyr nok ved å gå med på nordovertur til mannens familie hver sommer. Koselig, men kjeeeeedelig. Og så går jeg glipp av jordbæra og strandkosen og muligheten til å bli bittelitt brun.
Akkurat i år er jeg forresten fornøyd med å være i ferieeksil, siden jeg nok ikke hadde kost meg særlig i varmen hjemme.
Vel, jeg modererer meg. Jeg gjør ikke det jeg selv aller helst vil gjøre i ferien alltid, men det er fordi jeg har barn. Så da må jeg velge en ferie som gagner familien, og ikke nødvendigvis meg selv. Men jeg ofrer meg ikke for foreldre, svigers eller slekta for øvrig.
Jeg "ofrer" meg litt når jeg blir med til fjells uten strøm og vann, men jeg vil ikke kalle det martyrdom. Mann og barn elsker det jo, og det betyr faktisk ganske mye for meg at de jeg bryr meg aller mest om i hele verden koser seg.
De eneste jeg er villig til å ofre meg litt for er for øvrig dem. Resten av familien klarer seg selv.
Ikke martyr, men heller ikke diktator. Mannen min og jeg blir sliten av ganske forskjellig nivå av kontakt med andre mennesker. Jeg ønsker for eksempel å dele hele hytteferien med søsteren min sin familie, for mannen min så er det ferie å være helt alene, bare oss. Så vi kompromisser.
Jeg "ofrer" meg for barna, i hvert fall til en viss grad. Jeg hadde ikke reist til Astrid Lindgrens Verden uten dem for å si det sånn, men ut over vår lille kjernefamilie gjør jeg ingen ofre. Det er vår ferie sammen som teller.
Nei, jeg er ikke en feriemartyr. Men med to måneders ferie kan jeg selvsagt godt bruke noen uker på å male huset etc. De ukene gubben har ferie er mer hellige og brukes ikke på hva som helst.
Nei, jeg er ikke feriemartyr, men det er heller ikke vanskelig for meg ettersom jeg elsker å være sammen med familien i ferien. Jeg gleder meg vilt til å tilbringe en uke hos søsteren min, og deretter et par uker sammen med foreldrene mine i vårt eget feriehus i Frankrike. Et par helger hos svigers (som bor mye nærmere og som vi ser ofte ellers i året) er også bare hyggelig.
Vanligvis aldri, svigermor spurte hvorfor jeg aldri ville være med ut på landet. Og jeg telte på fingrene: ikke innlagt vann, ikke strøm, ikke do og ingen barnesikring rundt åpne brønner, ned til sjøen eller rundt et lysthus ute på en pynt. :skremt: Go figure, lizzom...
I år er jeg det litt, jeg skal bruke mye av ferien på bryllupsorganisering, vasking, handling og rydding. Det er driiiitkjedelig, men jeg kan ikke belaste mange andre med mitt bryllup. Ganske enkelt.
Nei, det tror jeg ikke?
I år har vi i grunn ingen planer. Jeg kan nok synes at det er kjedelig å "bare" dra vi 4, og at det kan være kjekt å ha noen flere å spille på lag med. Både for voksne og barn. Men det er ikke et must liksom.
Jeg og mannen er jevnt over enig ift ferie. Eller. Han er enig i det jeg mener. :nemlig:
I år blir det mest hjemmeferie pga hyperaktiv Peder. Da er det greiest med stort tomt og trygghet hjemme, så får vi heller ta små dagsturer eller noe småtteri. :vetikke:
Eneste jeg kompromisser litt på er nok campingvogn. Vi kommer nok til å ha ei til neste sommer. Det er ikke min drøm. Men mannens. Samtidig vet jeg at mange har gode ferieminner fra campingvogn, og tror det er supert for barna. :jupp: Men så lenge jeg også får dra på litt weekendturer og sånn, så er det ok.
Jeg er heller ingen "barneferiemartyr", sånn som i "drar til Dyreparken/Legoland/Sommarland" for barnas skyld. For meg har det alltid vært mye lettere å begeistre barna for storbyferie enn å selv bli begeistret av å tråkke ned barnefornøyelsesparker. Jeg kjenner jeg blir matt bare av tanken. :o
Kompromisser blir det en del av, men jeg har aldri gruet meg til en ferie.
I år hadde jeg et veldig høyt ønske om å få ta en tur til syden, men nå kom "syden" hit så da slapp vi det. :humre:
Det kunne ikke falle meg inn å dra på en ferie jeg ikke har lyst å dra på. Ferien er vår og skal nytes på akkurat den måten vi vil nyte den.
Vi har stort sett alltid med oss alle ungene (også de voksne) og svigersønn på ferie, samt at vi får en del vennebesøk med overnatting mens vi er på hytta. Men ferie med svigerforeldre og foreldre er ikke aktuellt for oss og da gjør vi heller ikke det.
Njei. Til nå har jeg gjort som jeg vil, den dagen jeg reiser til mannens hjemland kommer jeg kanskje til å føle meg litt som en martyr. Rett og slett fordi jeg er lite eventyrlystent, det er veldig varmt der og det er jeg ikke glad i. Men samtidig så er det jo viktig at han får treffe sin familie og at barna får bli kjent med den siden av familien.
Nei, ikke utover mann og barn. Og da er det ikke snakk om ofring, men at man ser at de andre har glede av noe, og blir med fordi det også er gøy å være med på andres entusiasme. Selv om vi ikke ville dratt til Dyreparken i Kristiansand uten barn så hadde vi det strålende når vi var der, fordi vi slappet av og hadde det gøy med en liten fyr som hedde den beste dagen i sitt liv.
Grunn: mangler en av følgende: a) kjæreste, b) samboer, c) mann.
Tenker at jeg nok ikke hadde vært martyr heller glad for at jeg faktisk hadde noen å reise på ferie sammen med jeg da. For har man en av de overnevnte er man jo litt dum dersom man ikke snakker om dette heller enn å være martyr.
Svigers blir like skuffa hver påske, når vi velger å være på vår egen hytte på fjellet, i stedet for å komme inn til dem ved sjøen, slik søsknene til mannen min gjør. De ønsker å gjøre det til en familietradisjon. Vi har vel sagt ganske klart i fra at de heller bør finne en annen helg å invitere oss. de har forsøkt å spørre om vi ikke kan dele påsken, slik at vi får et par dager sammen med dem, men vi har vært knallharde og sagt at nei, det er ikke aktuelt. Og foreslått at de feks heller gjør pinsehelgen til en sånn "samle familien"-helg. Ellers har jeg vel også sagt at en langhelg er det lengste jeg orker å være på en sånn "hele familien"-helg (kunne klart en uke med kun svigers).
I det store og hele tror jeg at de synes det er dumt at vi er så lite på deres hytte, men sånn blir det jo ofte når man har sin egen... på den andre siden har de kun vært på dagsbesøk i vår hytte, så de har vel ikke noe å klage på, sånn egentlig :rolleyes:.
Jeg er forøvrig vokst opp med å feriere sammen med besteforeldre på hytta, og med tanke på hvor tett vi bodde og at min farmor nok ikke alltid var den letteste å være svigerdatter til (og min mor sikkert ikke den letteste svigerdatteren heller :knegg:), så var nok mor en feriemartyr. Men guri så kjekt det var for oss unger :hjerter:.
Men ferie skal være ferie, og ikke stress :nemlig:
Det er ikke min drøm heller, og jeg er fryyyyktelig glad for at jeg ikke har en mann som dørmmer om det heller. For da hadde det kanskje vært noe jeg også måtte kompromisse litt på... Vi skal leie RV (campingbuss) nå i sommer. Opprinnelig tenkte vi å leie en hele turen (to uker). Så ble vi enige om at kanskje det var litt lenge å bo i en bil, så vi bestemte oss for en uke. Men nå er vi nede i at vi skal ha den i tre dager, for opplevelsens skyld, og bo på hotell resten av tiden :knegg:
Heldigvis er min kjære og jeg veldig enige om hva som er feire og hva som ikke er det, så det blir få diskusjoner på den fronten.
Nei jeg er ingen feriemartyr. Vi er ofte på hytta, uten strøm, uten inlagt vann, vaskemaskin er bekken utenfor... og ja da, sammen med både egne foreldre og svigerforeldre. Syden har vi også vært sammen med dem.
Ja, vi har andre venner, men vi trives (merkelig nok?) sammen med foreldre og svigerforeldre. Og vi stortrives på hytta uten fasiliteter og naboer.
Jeg kan nok tenkes å ha "ofret" meg litt, men det måtte i så fall være for barna. Jeg gjør ikke hva som helst for å tekkes sambo eller svigers eller egne foreldre, ei heller gjør sambo det. Det er heldigvis bare slik at vi trives sammen med familien, og vi liker å gjør de samme tingene.
Nei, ikke etter å ha "learned the hard way" Det blir ikke mange netter med svigermor og sambo på hytta hennes uten vann mer for å si det sånn.
Men første gang jeg skulle møte svigermor møtte vi henne på hytta hennes i 4 netter! Og det var kjempekoslig, men det var nok fordi det var første gangen jeg møtte henne.. Misforstå meg rett, hun er ennå ei koslig dame, men jeg klarer ikke helt å bli vant til kjøkken-vanene hennes. Hun bruker feks samme trefjøl (sånn innebygd i innredninga, med et gult belegg på fra forrige eier) til å skjære brød og taco-ingredienser på, og tar bare tua og tørker av imellom, og når jeg tørker av med tørkepapir får jeg et gult belegg på :eek: Da jeg henta noen små fjøler og la oppå og skjærte kom det de første snurte kommentarene fra henne i vårt 3 årige forhold.
Feks holdt jeg på å få fnatt av å bo hos henne i 5 døgn i høst, der alt opplegg innebar at hun var med, og besøke gamle slektinger osv, i tillegg til at jeg hadde fått vondt i ryggen av togturen nedover, og hadde en tilsvarende 9 timer lang smertefull togtur å se fram mot.
Absolutt ikke! Jeg gjør ting sammen med barnet mitt, og venner som har samme interesser som oss. Noen av vennene våre vil gjerne ha oss med på storbyferie etc, og det blir ikke aktuelt overhodet.
Nei, vi er fjellmennesker og koser oss glugg ihjel når vi får tråkke rundt i feks vakre Hemsedal, sove ute, nyte roen og det å være sammen. Og ikke minst å ta vare på øyeblikkene.
Ferdig med å være feriemartyr. Jeg fikk prøve det for alvor for 5 år siden. Da hadde svigers den eminente ideen at alle skulle på danmarkstur sammen (alle som i oss, svigers, mannens søsken og deres barn og ektefeller). I samme feriehus. Jeg nekta først, både fordi vi ikke hadde penger å reise for, vi skulle flytte den sommeren, vi hadde en baby og vi hadde nesten ikke ferie det året mellom jobber. Men ble satt under massivt press og ga meg. Det ble en forferdelig tur, alt for tett. Alle våre verste sider kom til overflata. Jeg passer ikke inn i den familien egentlig, jeg blåser ut når jeg blir sint :o og det takler de dårlig. Og jeg var ikke spesielt lykkelig over å måtte betale på kredittkortgjeld den høsten etter vi flytta fordi svigermor skulle få viljen sin om familieferie. Jadda. Aldri mer i hvertfall.
Dvs i år har jeg gått med på en liten uke hos svigers i sommer. Det skal nok gå bra, det er for barna sin skyld. Og jeg trenger ikke være den som bestemmer alt vi gjør i ferien så lenge jeg får kose meg med mann og barn og alle har det fint. Men jeg lar meg aldri manipulere til en ferie jeg ikke vil på igjen.
Tsjaaa... jeg hadde nok holdt meg unna Disney i Paris, Legoland og Hunderfossen hvis ikke jeg hadde trengt et "feriehøydepunkt" for barna. Men det er meg selv som får ideen og booker, og sier til Dibmannen at han godt kan bli hjemme siden han ikke liker den slags. Jeg nyter å tusle rundt med guttene mine og se hvordan de koser seg. Pliktsamvær med andre slipper jeg for i.o.m. at al vores familie og alle gamle venner bor i utlandet. Enkelt å finne masse bra unnskyldninger for at det ikke kan la seg gjøre med besøk. ;)
Jeg er så langt fra martyr som det går an. Jeg reiser bare dit jeg vil og er fryktelig ego når det gjelder ferie. Vil noen være med så er det helt greit, hvis ikke reiser jeg alene.
Nei, nå har svigers kjøpt seg hytte med do, så nå slipper jeg å lide meg gjennom hytteferier til fjells med utedo og fjas. :iiik:
Ettersom jeg er gift og har et barn, sier det seg selv at ikke alt kan være på mine premisser, men siden jeg tross alt er flinkest til å planlegge, blir det likevel mer enn nok av det jeg vil også. Men det handler mye om kompromisser, uten at jeg føler at jeg kan gi meg selv noe martyrtittel av den grunn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
