Jeg ser at en del mennesker trer på barna ulike flytemidler og da helst armringer. Selv sitter de på land mens barna (som regel langt fra svømmedyktige) plasker i vannet. Har også observert barn med flyteringer på armene som leker rundt bassengområder og andre vann disse fine dagene vi har hatt i Bergen.
Når vi så har hatt såpass mange drukningsulykker så langt i år forundrer det meg at folk slipper ungene av syne når de er i nærheten av vann. En ting er godt vanntilvente og svømmedyktige barn på 12 år som bader sammen som en gruppe, en annen ting er 3-åringen med armringer som løper langs bassenget mens mor og far soler seg. Eller min favoritt: den lille med armringer som er så flink til å svømme som bader alene etter å ha hoppet fra berget mens mor/far ser på fra berget. :rister på hodet:
Hva gjør dere, lar dere barna leke rundt og i vann uten at dere er 100% oppmerksomme og tilstede sammen med barnet enten i vannkanten eller i vannet?
Vi følger med så godt opp mot 100 % som det går begge to. Vi lar de ikke gå langt av gårde, men sitter heller ved bassengkanten eller i fjæra rett ved de.
Gutta (eller, lillebror er jo bare året, så det er vel selvfølgelig) er aldri i nærheten av vann uten at vi voksne er med. Jeg er generelt ganske sjokkert over prioritering av barns sikkerhet jeg. Bilsikring, sykling uten hjelm og bading uten særlig tilsyn. Alt er ganske "vanlig".
Kunne aldri falle meg inn å la guttungen bade uten tilsyn. De gangene jeg "sitter ved siden av og soler meg", er de gangene han bader i bassenget hjemme i hagen.
Er vi på stranda så er jeg eller mannen alltid sammen med poden i vannkanten.
Det har vært mange drukningsulykker i sommer, ja, og jeg syns det er ufattelig tragisk. Vi skal snart i bad, og siden mannen er på jobb, har jeg hyret inn morfar som badevakt sammen med meg, sånn at alle tre blir sett hele tiden.
Synes at vi er rimelig flinke på bilsikring jevnt over. Det er forunderlig at vi ikke er like flinke på sikring når det kommer til vann. Mon tro om vi blir så opptatt av å kose oss og slappe av at vi glipper litt? Eller kanskje vi ikke helt skjønner helt hvor farlig vann er som element?
Skulle jeg sitte/ligge på stranda, så lar jeg glatt seksåringen tusle rundt litt på egenhånd, men aldri så langt at jeg ikke ser henne, og ikke uten flytevest/elementer. I bassenget til svigers får hun bade alene, men ikke uten tilsyn. Vi sitter da på terrassen og følger med.
Jeg sitter ofte på land og følger med guttene. Med tre gutter er det oftest lettest å holde oversikten fra land. De små bader da der hvor det er grunt. De har på armringer eller badering, men jeg stoler ikke på det en plass. Så øynene mine er på dem hele tiden og jeg teller og teller. ;)
Storebror får lov til å hoppe ute på dypet. Han er 10 år og svømmedyktig (og har vist det noen ganger), men jeg følger med på ham også. Når de minste hopper på dypet er jeg enten i vannet eller rett ved klar til å hoppe uti ved minste tegn på at noe er galt.
Jeg hadde en litt ekkel opplevelse i går da jeg plutselig mistet storebror av syne. Jeg sto lenge og speidet etter ham der jeg trodde han var (ute på dypet hvor han hopper). I det jeg tok tak i Houdini for å lete oppdaget jeg storebror rett ved siden av oss. Han hadde svømt inn og dukket under hver gang jeg så i hans retning....
Jeg har badevaktsutdanning, høy nok sådan til at jeg er aut.badevakt. Gjett en gang.
Jeg går ikke fra ungen i badebaljen hjemme på badet en gang.
Jeg hater å gå på strender, nettopp fordi folk er så inni hampen slapphendte at jeg ender opp med å være badevakt for alle ungene. Og prøv ikke å si i fra til noen foreldre at de bør holde et øye med ungen sin etter å ha plukket krabbende småbarn opp på god fart uti vannet. :himle: "Tror du ikke at vi passer på?" :tullerdunisse:
Poden har for øvrig armringer. Som jeg tapper luften på, slik at han ikke får så stor oppdrift av dem. Han blir kjempefornærmet, for da kan han ikke herje så mye som han vil. :humre:
Det hører med til historien at poden, som har badet siden han var 6 uker gammel, selv lever i den villfarelsen at han kan svømme. Det kan han IKKE, selv om han kan en del selvberging, og bare det er jo mer enn grunn nok til å aldri slippe ham av synet.
Vi har ikke armringer etc, fordi vi passer på hele tiden. En stund følte jeg meg som en avviker, fordi "alle andre hadde". Beslutningen ble tatt fordi Andungen ikke ville, og vi fant ut at vi jo uansett passet på ham hele tiden.
Jeg blir stressa hvis det er for mye folk i nærheten, slik at jeg risikerer å miste oversikten. Har knapt vært på en strand i nærheten av Oslo, men er så heldige at vi har en fin strand i nærheten av hytta der det jevnt over er så få at vi har full oversikt.
Har hatt med 6-åringen og 2-åringen i svømmehall alene, og merker at det stresser meg litt, ettersom jeg må holde de samlet hele tiden for ikke å miste oversikten.
Vi har full oversikt hele tiden - sitter aldri langt unna og er gjerne med på sandleken. Bading skjer kun sammen med voksne. Selv om storesøster på 4 kan svømme uten hjelpemidler (tok svømmeknappen før hun fylte 3), er vi sammen med henne absolutt hele tiden.
Vi er ute i vannet med alle tre hele tida. Selv den eldste, men ingen av dem er svømmedyktige slik at jeg tør ikke å slippe dem for langt avgårde. Dvs, de to eldste kan vi slippe løs en liten stund når den minste ikke orker mer. Men da nistirrer jeg på dem hele tida. Sikkert litt hysterisk, men ...
Vi har ikke slappet av på strand eller ved bassengkant siden Storebror var så liten at han lå i ro/krabbet litt. Storebror får være uti vann alene og vi sitter og nistirrer. Lillebror gjetes.
Når vi er på stranden så er det ofte jeg ikke er med ungene ut i vannet, for jeg har bedre oversikt når jeg sitter i vannkanten på stolen. For andre ser det sikkert ut som jeg soler meg, men jeg har et konstant blikk på alle ungene der de sitter og leker på grunna i vannet eller fisker krabber blandt stenene på grunna. Vi er bestandig på veldig langgrunn strand og ungene har et visst stykke de får lov til å gå utover uten at vi voksne er med. Ungene mine bruker både armringer og badering og andre flytedyr, men da er vi bestandig ved siden av.
Jeg er svært sjelden på strender med barna, om jeg er det er det full fokus. Seff. Dog er jeg på strender uten barn i ny og ne, og da har jeg full fokus på alle andres barn. :svett:
Glitterbarnet på fire og et halvt bader aldri alene, vi er i vannet sammen med ham på stranda og i basseng. Han har både badevinger og badering, men det ser vi på som leketøy, ikke noe som berger ham i vannet. Han stoler ikke på dem selv heller, for den saks skyld.
Vår yngste er 6 år og hun leker i vannkanten både med og uten armringer Jeg har ikke blikket festet på henne 100% av tiden, jeg leser gjerne og kikker opp ofte.
Vi bor på bygda og her er det ikke overfylte strender, så vi har god oversikt. I tillegg er det lang-grunt og sandstand så jeg føler at jeg har veldig god kontroll.
Mellomsøster (10) svømmer som en fisk, men får ikke gå og bade aleine.
Snupp flyter ikke med armringer. :datapunkt: Men han syns det er stas å ha dem på. Han bader for øvrig aldri alene. Og jeg og mannen syns det er gøy å herje med ham i vannet, så det ser jeg egentlig som helt uproblematisk. :svømmehud mellom tærne:
Jeg er aldri med de tre største ut i vannet. Jeg bader ikke og føler at jeg ser de bedre fra land. I år har jeg slappet litt mer av. Eldste reiser alene på stranda så henne følger jeg |ikke så mye med når hun er med oss (hun er 14 år). 9 åringen og 6 åringen får streng beskjed om hvor langt ut de får gå og de har så respekt for vannet at de går ikke lenger. Jeg ser etter de mesteparten av tiden, men ikke når de leker helt inntil land.
Full oversikt. Ein av oss står på kanten av bassenget, evnt. er ute i bassenget. Som bonus får me passe på 10-15 ikkje-svømmedyktige barn der foreldrene sitter langt unna, gjerne med ryggen til og skravlar, leser, halvsover. Barna har jo badering/armringar el.l.
Lillebror har knapt bada. Han har ein lei tendens til å skite under bading (rett nok i badekaret, men dog) og badebleier held ikkje tett.
Storesøster er ei lita pyse og insisterer på både badering og armringar, men prosjekt for i sommar er vanntilvenning og svømmetrening. Me har rett og slett vore for sløve med å ta henne med på bading ettersom ho blånektar å dusje.
Snupsen er aldri i vannet uten at vi er med/rett ved siden av. Det hindrer ikke at hun syns det er gøy å flyte rundt med badering/vinger/hva-har-du.
For meg utelukker ikke det ene det andre.
Sjuåringen bader ofte med armringer på stranda, på så grunt vann at han får føttene i bunnen, mens jeg sitter på land. Jeg bader også ofte sammen med ham, men han har en tendens til å ville være ute i vannet i lengre perioder enn meg. Jeg ser på ham hele tiden når han er i vannet, og er i en avstand som føles helt trygg. Han kan ikke svømme ordentlig, men holder seg flytende på et vis. Med armringer svømmer han fint. Håper han lærer å svømme i sommer.
Når jeg har hatt mindre barn har jeg alltid vært i vannet sammen med dem på den alderen de har vært totalt ikke-svømmedyktige, eller hvis de har vært av den typen som løper rett utover til hodet er under. Der er jo barn ganske forskjellige.
Jeg er stort sett på strender hvor det ikke er andre folk, så det går helt fint å holde øye med dem. De er 5 og 7 og kan ikke svømme så det er ikke snakk om å slippe dem av syne. Nå er de ganske pinglete da, og går ikke langt ut selv om det er langgrunt, men jeg følger selvsagt med likevel.
Tettbefolkede "syden"-strender takler jeg ikke, det er bare utrolig slitsomt.
Jeg er ALLTID i vannet med lillegutt og har alltid vært det. Han har svømt i basseng siden han var litt over 2 år, og har en ekstrem tiltro til egen evne til å flyte og/eller puste under vann :dåne:
Han har full kontroll i basseng og har hatt det i mange år, liker å dykke, sitte på bunnen, hoppe fra matte og slikt.
Dykking er ikke spesielt lurt i tjern og sånt hvis man ikke følger med som en hauk, da ville han jo rett og slett vært borte om det skjedde noe. Han har aldri vært interessert i å leke på stranda - det er rett ut og svømme.
i perioder hvor han har vært veldig ivrig på å synke ned til bunnen og slikt har jeg hatt på han flytebadedrakt, OG vært i vannet med han - altså på tjernet eller stranda. rett og slett fordi han har vært så kjapp til å dykke under vann, og jeg synes det er skummelt. Altså et hjelpemiddel for å "forhindre dykking" framfor å "forhindre drukning" :humre:
Han kunne ikke bruke armringer da han var mindre for han hadde ikke krefter nok til å holde skuldrene "stive", slik at armene fløt, rett opp i været, mens hodet kom under vann. Derav svømmebadedrakten. Da han ble stor nok til å klare å bruke armringer tok jeg ut veldig mye av luften så de bare såvidt ga litt oppdrift, og han fikk ikke bruke dem hele tiden heller men litt av og på. (mest for å holde han over vann en liten stund hvertfall). Han har vært ivrig på å dra av armringene i vannet for å dykke hvis han får det for seg, derfor er ikke armringer noen garanti mot at han dykker heller...
Nå svømmer han fint og bruker ikke svømmehjelpemidler (han er 6 år), vil gjerne svømme OVER tjernet (regner med det er "bassengskade" - sånn kant-til-kant-svømming). Eller dykke, mye og ofte. Jeg er fortsatt alltid i vannet og passer på. Men jeg kan godt være et lite stykke unna (avhengig av hvor dypt det er). Han har bare godt av å lære seg at jeg ikke alltid er der å ta tak i og at han må ordne opp selv.
Vi følger med hele tiden.
Propellen kan svømme, men vi bruker armringer, siden man aldri kan være trygg. Ulykker skjer fort. Stort sett går han ikke lenger ut enn til ankelen, men det kan være nok. Vi følger med enten helt i vannkanten eller fra pleddet som stort sett er ca 1 meter fra.
Når vi er ved basseng med vann som når ham sånn ca til låret, kan han være uti alene. Da sitter jeg ca to meter fra bassenget og ser på. Liker ikke når det etterhvert kommer mange folk, da er det lett å miste oversikten, så das pleier jeg å være med.
Vi bader av og til der den gutten druknet i går. Der er vannet så mørkt at om man faller under, så er det ikke sikkert man ser det. I tillegg blir det brått dypt. Der får han ikke være uti alene.
Bruker ikke armringer, og han er heller ikke svømmedyktig. Så jeg vet at om han skulle falle når det er mer enn så og så dypt, vil han mest sannsynlig ikke komme seg opp selv. Jeg tenker alltid at jeg må kunne nå ham innen ca 3 sek. Det er lettere i barnebasseng enn i feks tjern.
Dette er et argument jeg har hørt fra mange foreldre som ligger i sola mens ungene herjer villt i vannet enten det er sjø eller basseng. Skulle ønske vi kunne komme slike holdninger til livs. Det er ingen som svømmer fint med armringer, man har en unaturlig stilling på armer i forhold til kroppen og et bevegelsesmønster som definitivt ikke er svømmeteknisk godt nok til selvredding om nødvendig. Barn som ikke er svømmedyktige bør ALDRI bade uten at en voksen er sammen med dem i vannet.
For ordens skyld jeg har tatt det som er quotet ut av sin sammenheng for å fremme et annet poeng enn den som skrev det opprinnelig. Det jeg har skrevet her har ingenting med innlegget til vedkommende å gjøre.
Vi har veldig klare regler på stranden. Han kan bevege seg på store deler av stranden alene på jakt etter krabber men da bare til vannet er midt på leggen. Jeg tar ikke øynene av han men går ikke etter han. Skal han bade er jeg med, og vi har ingen form for badeleker med oss.
Vi sitter pal ja ved siden av våre på 4 og 6 år. De får gå et stykke uti ja, men vi har øynene på dem. Armringer har vi kjøpt i år, fordi det gjør barna litt tryggere i forhold til å forsøke ting i vann (øve på svømmeaktige leker), og de kan vel i bunn og grunn ikke falle totalt under med dem, for å si det sånn. Jeg sammenligner da ikke armringer overhode med en flytevest, men bare en liten hjelp for snublende småbarn for å unngå å dette under. De opplevde også større trygghet selv med disse, noe som var et mål for oss med to barn som er forsiktig i vannet. Ellers har vi flyteleker med noen ganger ja, og bøtter og spader. Spesielt når pappaen er med dem uti så er det moro å ligge på flytende krokodiller. :)
Nei, jeg følger alltid med. Er livredd de skal drukne og det kunne ikke falt meg inn å ikke vokte dem som en hauk. Jeg vil jo at de skal lære seg å svømme, men jeg vil følge med skikkelig i lang, lang tid fremover.
Vi har svommebasseng. Ungene faar aldri bade alene, verken han på 4 eller hun på 8. Eldstemann er sel, svommer som en fisk. Minstemann bader med redningsvest. Vi sitter gjerne på land, men følger med dem. Gjestene vi har naa lar datteren bade med ring eller armringer, og har allerede vaert en gang uti med klær fordi hun havner opp-ned... Hadde hun vaert alene med meg hadde jeg insistert på vest.
Vi har forovrig gjerde rundt bassenget. I staten vi bor har 60 unger druknet i aar, 30 av dem i juni :(
Minstejenta på 2 kan selvsagt ikke være alene i vannet, men hun får sitte i sanden/vannkanten "alene", med oss noen meter unna. Storebror på snart 5 får være alene på grunnen med armringer, så sant det ikke er hammerhai eller lignende i området. Når han bader fra båten, er det noen uti med ham. Det er alltid minst ett sett øyne på på barna til en hver tid.
Jeg kan ikke skjønne at det skal være riskofylt oppførsel, selv om det er mulig at andre foreldre tror ingen følger med på barna? Det vil aldri ta mer enn 5 sekunder før en voksen er på plass, hvordan i all verden kan noen drukne av det?
Og Ru, hvordan vet du at ikke foreldrene passet på den lille som krabbet ned til vannet? Hadde den hodet under vann? Jeg spør altså fordi jeg lurer, jeg antar at de ikke var en km unna, liksom?
Noe av det å bli svømmedyktig og vanntilvent handler om at man skal være trygg på å få hodet under vann. Dersom man ikke er trygg på det vil sånt kunne føre til panikk i en gitt situasjon og panikk gir drukning.
Høres ut som dere har det gøy i vannet da. :)
Det er så trist. En konsekvens av at de voksne ikke har sikret godt nok er det vel ofte også.
For det første Scarlett, det er ikke slik at voksne reagerer så fort når et barn går under vann (har utført livredning og livreddende førstehjelp på mangt et barn etter foreldrenes uoppmerknomhet (autorisert livredder og har arbeidet på en strand både i utlandet såvel som i dette landet)). Det som har vært gjengs er at det er foreldre som bare har hatt et lite øyeblikk hvor de ikke har holdt øye med barnet. Så fort kan det gå. En annen ting er at det ikke er så mange som er trent til å reagere med ryggmargen når en slik ulykke ser, mange mennesker blir handlingslammet i en slik situasjon. Vi kan alle si at vi ville klart det, men det vet man ikke før man står det eller er godt drillet på å gjøre akkurat det som skal til.
En annen ting å nevne er jo tørrdrukning, den som kan forekomme etter at man komme hjem fordi man har fått vann i lungene etter å ha vært under et øyeblikk eller to.
Jeg mener helt klart at det er risikofyllt oppførsel dersom man lar en som ikke er svømmedyktig være i vannet alene. Vann er et meget farlig element.
Hvis man kan drukne i timesvis etterpå av bare å ha vært under et øyeblikk eller to, bør da ingen bade, med eller uten voksen. Mine barn er like mye under som over vann når vi leker med dem i vannet uten armringer.
Jeg vet at barn kan drukne i 10 cm vann, på samme måte som jeg vet at de kan dø i trafikkulykker selv om de er sikret forsvarlig, og at de kan hoppe ut i veien selv om jeg passer på dem. På et eller annet tidspunkt må man anslå risikoen som lav nok til at man aksepterer den, og jeg aksepterer en vannvant 5-åring med armringer på grunnen under konstant overvåkning.
Etter dine retningslinjer kan man i realiteten ikke være alene på stranden med 2 barn, f.eks.
Det er ikke retningslinjer men tanker etter et langt liv med mennesker og vann. Dersom man skal være alene på stranden med to barn bør man jo være av den aktive typen som er i vannet med barna når barna er i vannet. Det er min mening og jeg vil anta at antallet drukningsulykker ville gå ned dersom foreldre faktisk var i vannet med sine barn i en langt større grad.
Jeg har en ellveåring som har svømt som en fisk (bare at med hodet over vann) siden han var seks. Og en åtteåring som tar noen tak, men han er ikke svømmedyktig skikkelig.
Begge har fått bruke armringer, baderinger, luftmadrasser og andre flytegreier så mye de vil - som de lekene dette er.
Jeg bader ikke alltid sammen med dem, for jeg får blærekatarr av å stå med vann til knærne. Men jeg sitter rett oppe på land og jeg holder stivt øye med dem hele tiden mens de er i vannet. Den største får lov til å svømme ut til en flytebrygge der vi bader. Den minste får gå utover til vannet når brystvortene og svømme innover igjen. Jeg har førstehjelpskurs hvert år og vil påstå at jeg behersker hjerte-lungeredning. Dessuten er jeg en sterk svømmer og fysisk sterk. Jeg tror dermed jeg skal kunne ha en god sjanse til å plukke opp ungene ganske fort om det skjer noe.
Jeg er alene med dem og bader og har da drill på at om den ene har vanskeligheter så starter redningen med at den andre settes på land først.
Vi har anledning til å øve oss på dette iblant. Mine har ikke hatt problemer og trengt redning enda, men det er en del andre unger som har måttet bli reddet hvor foreldrene føler at de har mer kontroll enn de har. Noen av dem har ikke merket at ungen har holdt på å drukne før jeg leverer ungen til dem - helst så det drypper vann på avisen deres. Noen er ikke der i det hele tatt og har latt ungen bade alene. Helt ned i åtte års alder. :dåne:
Jeg synes det er vanskelig å ha 100 % oversikt hele tiden. Jeg skjønner godt at drukningsulykker skjer, og at det ikke skjer bare de som er slepphendte. Toåringen får ikke tusle alene, men seksåringen får det, og er det noe med toråingen som stjeler oppmerksomheten min et kort øyeblikk, mister jeg gjerne seksåringen ut av syne og må bruke litt tid på å finkjemme stranda med øynene til jeg ser henne og har kontroll igjen. Det skal så lite til og ungen kan gå under vann i løpet av det korte øyeblikket, og det er ekstra skummelt når stranda vrimler over av folk. Vi foretrekker derfor plaskebasseng i hagen, da kan jeg sitte rett ved siden av med en bok og ha det jeg vil kalle 100 % oversikt til enhver tid!
De drukningsulykkene som skjer er bare så tragisk.
Jeg hadde der jeg bodde for noen år siden en familie som mistet sin 2 åring i drukningsulykke, herlt grusomt.
Jeg hear jo 3 barn, og syns det er vanskelig å holde dem under oppsikt hele tiden, derfor drar vi på strender der det ikke er så mye folk.
Unger ute i vannet med vått hår ser jo nesten like ut, derfor er de på grunna sammen med meg. Svømmetrening skjer når vi er flere voksne sammen.
Vann har jeg veldig stor respekt for.
Men ser jo at det er mange unger som leker vilt i vannet alene.
Og ja, de gangene jeg evt har vært på stranda uten unger så ser man jo til alle andres unger hele tiden.
Snuppa på snart 6 vil selv ha armringer på seg i vann for tiden, men hun har gått på svømmekurs hele vinteren uten ringer og begynner å bli tryggere nå. Men så lenge hun selv føler at det er best med armringer får hun lov til å bruke det. Hun "svømmer" ikke akkurat, men klarer fint å holde seg flytende og i bevegelse på egenhånd nå. Men vi har jo vært i basseng med henne flere ganger i uken de siste årene, og vi er nesten alltid begge to i vannet sammen med henne. Jeg er litt hysterisk av meg i forhold til baderinger, da jeg selv holdt på å drukne fordi jeg tippet rundt i en sånn da jeg var 3-4 år, så baderinger er forbudt her, hvis det da ikke er sånne kjempestore vi sammen henger på i lek. Ellers er vi stort sett alltid i vannet sammen og koser oss med det, helst på steder med minst mulig folk selv om strender og de mest solrike stedene da utgår.
Vet du, dette syns jeg rett og slett er tull å si. Jeg har hatt småbarn i snart 23 år og har alltid passet på dem veldig godt på stranda. Det er faktisk helt forsvarlig å sitte på land, noen få meter unna, mens ungene bader med armringer på en langgrunn strand, selv om de ikke kan svømme 100%. Selv om jeg ikke er i vannet hele tiden så har jeg øynene på dem absolutt hele tiden, og jeg har aldri opplevd noen farlige situasjoner eller nestenulykker. Jeg vet at ikke alle følger så godt med når de sitter på stranda altså.
Kunne ikke falle meg inn å la Mazungen bade alene og jeg er sikker på at hun ikke vil heller. I fjor var hun litt alene med en venninne i vannet men da var vi flere som passet på.
Jeg har tilbragt en dag ved en strand i dag og var fasinert over ganske så mye. Hvor fritt unger herjet i vannet tilsynelatende uten tilsyn. De som hoppet på vanntrampolinen med armringer på var ikke mye over 6 år, og de hadde ikke med seg voksne.
I pedalbåter kom ungene uten flytevest (som de nok hadde i båten) men med armringer på.
Forøvrig ser jeg at vi nok er strengere med solkrem enn de fleste, for halvparten av ungene var nøttebrune eller kraftig råsa. Ikke mye faktor 30 på dem akkurat. Har rett og slett følt meg HYSTERISK i hele dag.
Ja guttungen her er også nøttebrun og han blir iallefall smørt hver annen time med faktor 30. (også etter hvert bad da selv om kremen skal være vannfast)
Jeg er helt enig med Maxi. (Men har kun hatt barn i 15 år.) Strendene her vi bor el lang-grunne, har lite folk og er oversiktelige, og jeg ser ikke vitsen med å fotfølge seksåringen som tusler i vannkanten med vann opp til knærene.
Jeg er klar over det, men alt til sin tid. Nå forsøker vi på å bli så trygg at man faktisk kan leke og utfolde seg litt i vann. Forsøke å flyte litt. Føle litt på det å faktisk ikke ha beina nedi. Å få vann i ansiktet og etter hvert hodet blir neste steg. Vi tar små skritt, jamfør en annen tråd jeg har her inne.
Altså, jeg er enig med deg, Skvetten, at det aller beste er å være 20 cm unna barna til en hver tid. Dvs. nest etter å være på land. På samme måte som det beste er å la være å kjøre bil i det hele tatt, eller klatre i svaberg, eller være ute i solen mellom 10 og 14. Men etter min mening er det oppsyn som er det essensielle, ikke nødvendigvis avstand. Det er nok av fraværende voksne som vasser uengasjert i vannkanten med avisen, og det er farligere enn å sitte 5 m unna og følge med. F.eks.
Når det gjelder overbefolkede strender, er jeg for så vidt enig i at det er lurt å være med ut, men det er igjen fordi man da ikke får holdt oppsyn. Jeg er for øvrig mye uti med dem, og pappaen også, men jeg kjenner ingen voksne mennesker som er villig til å leke i 3 timer i knehøyt vann, slik Sneipen gjør. Alternativet hadde vært å grounde ham, og det synes jeg er en for høy kostnad i forhold til den kalkulerte risikoen for å drukne på grunt vann, med flytehjelp og voksne som titter hele tiden.
Men jeg er totalt "evidence based" bygget opp, så hvis det finnes dokumentasjon på at det er mange barn under 6 som drukner under disse forholdene (sånn f.eks. sammenlignet med trafikkdød), så endrer jeg selvsagt atferd. Mitt inntrykk fra media er at små barn stort sett drukner fra båt når foreldrene ikke vet at de er over dekk, ved brygge når de har stukket av, eller ved usikrede basseng, som Milfrid nevner. :iiik:
(Snorkfrøken har lært seg å låse opp ytterdøren her på hytta, og jeg sover definitivt på ank.)
Pappaen her blir for øvrig brun bare han ser værmeldingen, og i det minste storebror har arvet legningen. Han er snart nøttebrun, til tross for at han smøres som et "hvitmonster" med 50 SPF.
Så var jeg en uke på Kreta et år og ble brun for første gang. Gjennom solfaktor XXL OG parasoll. :sjokk:
Etter det blir jeg stort sett brun altså. Til og med på bena. Men det tar veldig lang tid hvis jeg ikke har tatt sol på vinteren. Jeg tar noen få soltimer vinteren gjennom - ikke for fargen sin skyld men fordi det er ekstrem velvære og mental helse i det for meg. Jeg trenger virkelig lyset på huden.
Så jeg tror man kan bli En Som Blir Brun i noen tilfeller.
Jeg har også et nøttebrunt barn og jeg skjemmes! Det ser jo ut som jeg ikke har smurt henne i det hele tatt, selv om jeg ikke har gjort annet hele sommeren. (Dessuten synes jeg det er ufint at hun er brunere enn meg såh! :snurt: ) Storebror er forøvrig kritthvit som vanlig. De blir smurt med samme krem like ofte.
Når det gjelder det at man ikke vet hvordan man reagerer om noe skjer så vet jeg det så da burde det være greit at jeg sitter på land. Jentungen gikk nemlig under da hun var to år og da satt jeg på land og hun gikk utover i vannet og ramlet. Det tok ikke lang tid før jeg hadde fått henne over vann for å si det sånn. Instinkt er en fin ting og jeg rakk ihvertfall ikke å tenke noe som helst før jenta var i armene mine.
Mine unger er på bare et par dager i sola blitt brune, med faktor 50. Kanskje litt dumt å dømme andre forledre uten at det er litt mer hold i påstandene dine?
Jeg forundres også stadig av hvor lite oppmerksomme enkelte foreldre er på badende barn. I fjor sommer dro jeg en fire(?)åring opp fra vannet, hun fikk panikk og klarte det ikke selv. Jeg sto til lårene … Ingen foreldre å se. Jeg var alltid enten med mine i vannet når de badet, eller sto på stranden mens de lekte like ved. Jeg turte ikke slippe dem av syne, så det var ikke spesielt avslappende å være på stranden. Jeg hører stadig at småbarnsforeldre syns det er så avslappende å dra på stranden, og det fatter jeg bare ikke.
De fikk heller ikke bade alene i badekaret da de var små. Nå er de såpass store at de har vært svømmedyktige i flere år, men jeg følger fremdeles med. Enern (12) spurte forrige uke om hun kunne få sykle til et skogstjern og bade med et par klassekamerater, men det fikk hun ikke. Jeg forklarte henne hva jeg var redd for, og da ville hun heller ikke dra.
Jeg modererer meg selv. Forrige helg var vi på en så enormt langgrunn strand, typ en kilometer, og da lekte Glitterbarnet alene i vannet. Jeg satt på stranda ca 20 meter unna og fulgte med. Det var oversiktlig og lite folk. Når jeg skrev svaret mitt over tenkte jeg mer på Frognerbadet og Frysja en varm sommerdag, da har man ikke sjans til å se barnet sitt om man ikke er i vannet sammen med det.
Kjenner jeg er enig med scarlett her :nemlig: og mht unger og solkrem, saa trenger de faktisk sol, og man boer ikke smorre dem med sunblock fra forste sekund i solen. Solbrent er ikke bra, men brun er ikke nodvendigvis ille. Sol gir d-vitamin, noe man sjelden faar nok av via kostholdet.
Mine unger blir sorte etter en time i solen. Med faktor 90... Men saa er de gyldne i utgangspunktet ;)
Du er av de som følger med, langt fra alle er det. Jeg mener som jeg gjør grunnet at veldig mange foreldre velger å sette på ikke svømmedyktige barn diverse flytemidler og etterpå la dem herje i vannet alene.
Om Barnet står i vann til knærne et sted man vet det ikke blir brådypt så er jo det rimelig forsvarlig da, dette til tross så mener jeg at foreldre bør være der med barna.
Jeg har bare hatt barn i snart 18 år men har drevet med vann, barn og voksne gjennom store deler av livet.
Det kan jeg forstå, for det blir en setting som er rimelig enkel å kontrollere og særlig når det ikke er så mange mennesker der.
da lærte jeg noe i dag og :-) men gjelder det kosmetikk ogsa? Jeg har ansiktskrem med faktor 15, og 7,5 hortes snodig ut?
men 90 var i Italia. Samme der? Maa innromme at vi knapt smorer ungene her. Kun hvis vi skal vaere lenge ute i sterk sol. De blir ikke brente. Smorer armer, skuldre og ansikt naar de er i bassenget. De er ikke i solen på samme maate som oss voksne.
Vi har blikket festet på guttene hele tiden når vi er på stranden. De har i år begynt å bruke armringer, og det var det som skulle til for at de skulle føle seg trygge i vannet og tørre å slippe seg.
Begge flyter med armringene, og de var bare to store smil der de plasket rundt i vannet og nettopp hadde oppdaget at de kunne flyte.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
