Jeg har inntrykk av at det er store forskjeller mellom ulike yrkesprofesjoner mht når de finner det betimelig å sende en bekymringsmelding til barnevernet.
Vår lokale politi melder automatisk til barnevernet hvis de kommer over umyndige som bedriver kriminell og/eller rusrelatert virksomhet, feks at 15-åringer blir funnet fulle.
I jobben jeg har nå hender det man møter barn og foreldre, og nylig meldte arbeidsstedet et barn, fordi de ved 3 anledninger synes mor har virket ruset.
Selv har jeg jobbet et sted der man møtte barn og familier på nært hold og fikk vite ganske mye. Der var det særlig ett barn man ikke trodde hadde det særlig bra hjemme, pga ressurssvake foreldre (snakker ikke her om hverken rus eller konkret mishandling - mer type vanskjøtsel). Etter veldig mye om og men, masse møter osv ble det til slutt sendt en melding. Over lengre tid bedret ting seg likevel ikke og det ble vurdert å sende en ny melding. Etter me om og men ble det aldri noe av (jeg var ikke inne i disse beslutningene), men hvordan barnet hadde det endret seg ikke.
Har også venner som er lærere som forteller at mulige barnevernssaker tar veldig mye energi og tid, fordi det er mye rapporter som skal skrives, møter de skal delta på osv osv.
Å bli meldt til bv er selvsagt en belastning. Samtidig synes jeg ikke profesjoner bør ha alt for høy list, og heller stole på magefølelsen. Så får det heller vært opptil ekspertene (bv) å avgjøre om barnet har det bra eller ikke.
Jeg jobber som lærer i Oslo indre Øst, og vi melder i vei til BV, men det skjer frustrerende lite, og det som skjer tar tid. Det er for lite ressurser i BV, og alt for mange saker. Vi melder når vi er bekymret, og det er ikke sjelden.
Vil nå inderlig håpe at de er alene om det for å si det sånn, ellers blir det litt vel mange meldinger som ikke burde vært gitt inn til bvt.
Når det kommer til rus er det vel der det er mistanke om illegale rusmidler det blir meldt, dette går som regel direkte til bv-vakten i byene. Det samme gjelder med overstadig beruset ungdom, politiet overlater dem i bv-vaktens varetekt.
Jeg jobber i barnehage og som ansatt i barnehage har personalet meldeplikt dersom vi mistenker at hjemmesituasjonen er til skade eller ulempe for barnet på noen måte. Vi melder rutinemessig dersom vi mener det foreligger grunn til bekymring. Dette kan f.eks. være observasjoner av barn og foreldre, f.eks. i hente/bringesituasjoner, eller utsagn barna kommer med som vekker bekymring. Etter min mening er det bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite, selv om saken eventuelt skulle bli henlagt.
Du kan så si. Nå håper jeg jo at HI har misforstått politiets meldinger, og at det ikke er et slikt misbruk av skrale ressurser i både den ene og den andre etaten. Ikke det at ungdomsfyll er en bra ting, men å blande inn bv i form av bekymringsmelding er jo litt vel drastisk.
Ja, rett og slett fordi det er et samarbeid med rusforebyggende team i kommunen. De aller fleste med rusproblemer begynner tidlig, og finner de dritings ungdom som må kjøres hjem, så melder de også til bv. Så har bv og evt familiekontakt hos politiet et møte med ungdommen og foreldrene.
Men dette er jo egentlig en digresjon fra åpningsinnlegget, som var bredere ment enn hva poitiet har som rutine i min kommune.
Som ansatt i helsesektoren har jeg taushetsplikt etter bestemmelsene i helsepersonelloven. Unntaksbestemmelsene som gjelder opplysning til barnevernet inntrer ved mistanke om grov omsorgssvikt, og da må jeg ha mer opplysninger enn en magefølelse som sier meg at "noe skurrer" for å røpe et pasientforhold.
Som nabo har jeg hatt en lav terskel en gang. Det gjaldt et barn jeg visste veldg lite om, men der summen av atferd, at han var mye aleine og gikk dårlig kledd gjorde at jeg tok noen telefoner og meldte min bekymring. Ikke at det behøvde å være noe, men da kunne i alle fall andre ta stilling til det.
Kommer an på hvor man bor. Det finnes faktisk kommuner her i landet hvor de har et veldrevet barnevernsapparat, nok fosterhjem og støttekontakter, og et politi som har tid til å drive forebyggende arbeid. Dessverre blir det færre og færre slike steder.
Syns dere virkelig det er misbruk av ressursene at barnevernet tar en sjekk når overstadig berusete tenåringer i ungdomsskolealder tas hånd om og kjøres hjem av politiet? Det synes ikke jeg.
Nei, jeg synes at de skal kjøre hjem overstadig berusede ungdommer - men å melde de inn til barnevernet vil jeg kanskje anse som unødvendig iblant. Iallefall om det er snakk om en 16-åring som har drukket seg full på rusbrus.
Da jeg var 16 drakk to av venninnene mine seg så sanseløst fulle at de havnet på glattcelle. Ingen kjære mor og hjemkjøring av politiet her i byen altså...
Hva med en overstadig beruset 12-åring som er ute i byen og ikke kan ta vare på seg selv? 13-åring? 14-åring? Hvor går grensen for at man skal ta en sjekk på hvordan forholdene er hjemme? Jeg er fullstendig klar over at tenåringer kan drikke seg fulle uten at det er noe i veien med omsorgen, men jeg syns likevel ikke det er negativt at barnevernet kobles inn. De oppdager vel fort om de ikke trengs.
Ja, det synes jeg, uten å benekte at det finnes neglisjerte overstadig berusa 15-åringer out there. Og bv tar vel bare ikke en "sjekk"? Etter hva jeg har hørt og lest er kontrollene mye mer omfattende enn som så.
Jeg synes selvsagt at man skal melde fra til bv hvis man er oppriktig bekymret for ungdommen, men at det skal være en slags automatikk i å melde full ungdom til bv ser jeg virkelig ikke poenget med. Foreldrene kan umulig få meg seg alt tenåringen deres foretar seg, (med mindre de fotfølger ungen, da), så jeg synes foreldrene burde være første instans.
Det må jeg virkelig si meg enig i altså.
Dersom man driver rusforebyggende arbeid på denne måten vil det jo si at bvt får veldig mange saker som skal behandles i og med at det er rimelig utbredt blant ungdom å drikke alkohol til en viss grad. Dersom bvt da skal iverksette tiltak i forhold ti lveiledning og samtale med foreldre til ungdommer som faller innefor "normal" kategorien er det jo rett og slett hårreisende og det vil gå ut over tilbudet til de som virkelig trenger dette.
Jeg ser den der. I hodet mitt er det 16 år, men det er sikkert ut fra egne fylleerfaringer. Det er jo så mye som spiller inn. Å møte en 16-åring i byen som er overstadig beruset er just ikke bra det heller. Men uansett så vet jeg ikke om barnevernsvakta bør kobles inn jeg da....kjenner jeg ikke har gjort meg opp en klar formening om dette - spør meg når gutta blir større
Hvis foreldrene ikke klarer å hindre at 13-14-15-åringen drikker seg sanseløst beruset, så trenger de kanskje hjelp til det? Og tenåringen trenger å bli hjulpet. Det er et farlig liv å være dritings femtenåring.
Jeg har vokst opp med et par eksemplarer som nok kunne hatt et langt bedre liv i dag om politiet hadde meldt i fra til barnevernet hver gang de traff på dem beruset som fjortiser.
Der jeg bor, har det vært noen prosjekter med nær-politi etc. og de har ganske tett kontakt med barnevernet og det har vist seg å ha stor effekt.
Jeg vet ikke hvor grensen går for når politiet melder til bvt her i byen. Det jeg vet er at de melder hvis de kjører fulle ungdom hjem og foreldrene er fulle. Vi har et rusforebyggende team i byen som jobber veldig bra, så jeg håper terskelen er lav for å melde. Jeg drakk selv i en alder av 16 og det hadde ikke vært noen grunn til at politiet hadde meldt til bv, men heller en gang for mye enn en for lite. :arbeider som frivillig blandt de som ikke greide seg like bra:
I jobbsammenheng, har jobbet både i skolen og barnehage, skal terskelen være veldig lavt før det blir sendt bekymringsmelding til bv. En melding dit trenger ikke bety at det er noe, men de er pliktet til å melde. I praksis skjer det svært sjelden. Det er veldig vanskelig å vite hva som er naturlig og ufarlig og hva som er grunn for bekymring. Det står sjelden skrevet overgriper eller mishandler på foreldrene og barna er utrolig lojale mot foreldrene.
En fjortenåring kan selvfølgelig være beruset og bli plukket opp av politiet uten at det er foreldrenes omsorgsevne det er noe i veien med, men er det så farlig om det blir sjekket ut? Dersom bv blir koblet inn vil de jo raskt avdekke hvorvidt det er grunn til bekymring ang. foreldrenes omsorgsevner, og er det ikke grunn til bekymring, blir jo saken henlagt. Etter å ha vært vitne til et par saker i yrkessammenheng, har jeg fått et helt annet syn på bv enn jeg hadde tidligere. Jeg har i hvert fall helt sluttet å tro på alle skrekkhistoriene som florerer om det skrekkelige barnevernet som kommer og tar fra folk ungene deres uten grunn.
Når man snakker om et overarbeidet barnevern med stor ressursmangel, synes jeg det er helt merkelig å mene at det er bare for dem å ta en sjekk? Hvis det er tilfelle, at en liten sjekk er alt som skal til, håper jeg noen med mer peiling på barnevernets oppgaver kan opplyse meg om hva en "liten sjekk" innebærer. I kommuner med tett samarbeid mellom bv og politi, eksisterer det kanskje egne prosedyrer på akkurat dette med ungdommsyll, så der er jeg nok mer på tynn is, men sånn generelt sett, at det skal være en slags automatikk i at politiet sender bekymringsmelding fordi ungdommen er beruset, forstår jeg bare ikke.
Her blir det alltid annonsert i avisene før 1. og 16. mai at unge under 18 år som blir tatt beruset, blir overlevert barnevernsvakten. Det blir laget et eget opplegg, slik at politiet skal slippe å fungere som taxi hele natten. Natteravner,ungdomskontakter, politi og barnevern samarbeider.
Det er gjerne slik det blir gjort som rusforebyggende også. Utekontakten er som regel de som tar kontakt med ungdommer i de største byene og som eventuelt gir dem bistand. Når barnevernsvakten blir koblet inn blir som regel foreldrene kontaktet slik at de selv henter sine barn. Det skal en del til før politiet tar hånd om ungdommer i arresten. Når det kommer til bekymringsmelding fra politiet er det gjerne etter at ungdommen har vært innblandet i flere forhold som har ført til kontakt med politiet.
Når alt dette er sagt kan jeg fortelle at det noen gang skjer at ungdom blir plassert på tvang i løpet av noen timer etter sitt første fyll på byen. Disse blir rimelig fort transportert hjem, av sine foreldre. Det er gjerne en overivrig forelder som har smurt tykt, veldig tykt på som gjør at dette kan skje.
Det rusforebyggende arbeidet er et samarbeid mellom mange instanser hvor både bvt, politiet, sosialtjenesten, natteravner, utekontakt, barnevernsvakt, fritidsledere og ikke minst kjentmann er med i samarbeidet. Vanligvis arbeider de ute i ungdomsmiljøene og det kan være at noen av disse melder videre til bvt som bekymring dersom det er alvorlig rusbruk. En og annen gang en ungdom drikker seg full er ikke hva som skal til for en undersøkelse fra bvt (i allefall ikke i de største byene) de har heldigvis en del andre ting å ta seg til (passe på at de som virkelig trenger hjelp får denne). Dersom det er foreldre som selv tar kontakt er det som regel hjemmebaserte tjenester som tilbys, her igjen for å beslaglegge færrest ressurser i forhold til problemets omfang.
Jeg håper og tror at systemet ikke blir misbrukt ved at det sendes bekymringsmelding etter første gangs beruselse i de aller fleste av landets kommuner.
Har ikke fått lest hele tråden, men mener absolutt at man skal ha lav terskel for å melde bekymring til barnevernet.
Vet ikke om dette finnes over alt, men i flere bydeler i Oslo har man noe som heter Barnevernets uteteam, som nettopp jobber med oppfølging av ungdom og rus. På den skolen der jeg jobber har vi et veldig godt samarbeid med dem. De kommer flere ganger i året på skolen for å fortelle om seg selv og de er ute der ungdommen befinner seg på fritiden. Det er to faste som kun jobber med dette, og de kjenner godt til mange av ungdommene, og for mange er uteteamet blitt voksne mennesker de kan snakke med om problemer det ikke er like lett å ta opp med foreldre eller lærere. Ved bekymring for enkeltelever har både skolen og politiet lav teskel for å kontakte uteteamet - og det er heller ikke sjelden foreldre selv tar kontakt med dem. Dette lavterskeltibudet fungerer svært godt både når det gjelder forebygging og oppfølging av ungdom med rusproblematikk.
Ja, det er barnevernet, men det er ikke det samme som "sjekke hjemmet og sette i fosterhjem" - Barnevernet driver med mye annet enn det. Forebyggende arbeid og hjelp der det trengs er også en del av Barnevernets arbeid. Jeg synes aldri man skal unnlate å melde bekymring til Barnevernet fordi man er redd for at de skal bruke ressursene feil.
Jo, det har vi forsåvidt. I barnehage i hvert fall: "Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt" (Bhg.loven §22).
Det skal være mistanke om en viss alvorlighetsgrad før barnehagen har meldeplikt. Men det er jo uansett en kjensgjerning at det underrapporteres noe voldsomt fra de instansene som kanskje har mest med barn å gjøre (skoler og barnehager). Her er det rikelig å ta tak i - i følge de ped.lederne jeg har jobbet med hadde de fint lite om barnevernet og egen opplysningsplikt i førskolelærerutdanningen.
Dessuten tror jeg mange med fordel kunne fått en innføring i hvordan komme i dialog med foreldrene vedrørende dette. Det er jo alltid en fordel å rette henvendelse til bv etter en avklaring med foreldrene. Det er ingen enkel sak å ta opp, men ved å ha litt trening i hvordan man kan ta opp slike samtaler, vil terskelen kanskje bli lavere også.
Jeg tenkte på hensynet til tausehetsplikt pga pasientforhold. Uansett interessant å lese hjemmelen om meldeplikt.
På min jobb (helseorientert) meldte noen kolleger nylig et barn pga moren virket ruset (sløve øyne og aggresiv oppførsel) alle de 3 gangene de var innom hos oss (hun hadde med 2 barn begge gangene). Det synes jeg er fint. Men jeg vet ikke helt hva som defineres som "grov omsorgssvikt".
Samtidig så vet jeg om flere lærere som har barn av alkoholikere i klassen, der de helt klart ser at barnet ikke alltid har på seg rette klær, mor henter litt beruset på skolen, stinker fyll på konferansetime osv - uten at det meldes.
Hvor mye dokumentasjon må man ha, liksom? Jeg tenker som så at hvis man tror det er ikke så greit der barnet bor, så får det jo være opptil bv å sjekke ut dette - ikke at lærere og andre skal måtte dokumentere alt av omsorgssvikt før de kan melde - dette er jo egentlig ikke deres jobb.
(Mern selvsagt, at de bør begrunne hvorfor de melder mener jeg er en selvfølge)
Det er ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling at man har meldeplikt ja.
Men, og det er et viktig men: Man trenger ikke å ha en sterk mistanke. (Og den forskjellen er det et herk å få helsepersonell til å forstå)
Eksempel: 1-åring kommer inn med brudd midt på armen. Foreldrene virker helt oppegående og ungen er godt stelt ellers, virker aldersadekvat. Mistanken er ikke veldig sterk, men om det er noe muffens her, så er det mishandling det er snakk om. Denne situasjonen skal man melde fra om.
Etter hva jeg har forstått så er det ikke nødvendigvis alle som tar så tungt på den biten med "grov omsorgssvikt". Og det er nok heller ingen som vil kritisere noen for å ha meldt på "magefølelse".
Det jeg skulle ønske at det fantes, var et tverrfaglig inntaksteam i hver kommune som kunne vurdere bekymringsmeldinger og ta standpunkt til hvilken instans som var rette mottaker. Slik jeg har forstått det så er det å viderehenvise til rett instans noe barnevernet må gjøre mye av enkelte steder. I tillegg tenker jeg at det ville senke terskelen for å sende en melding og ta vekk litt av den usikkerheten mange har i forhold til om det er riktig å melde i fra til barnevernet.
For meg virker det enklere i slike konkrete situasjoner. Man kan ha prosedyrer som man kan henvise til og så gi beskjed. Og kanskje særlig når det er snakk om barn som pårørende, for eksempel i psykiatrien. Deprimert forelder som har problemer med å mobilisere energi i forhold til barnet. Når har man mistanke om grov omsorgssvikt da? Eller foreldre med alvorlig somatisk sykdom og en familie som er i krise - hvor langt skal det da gå før det er en vanskjøtsel? Og i slike tilfeller tenker jeg at det er greit å formidle at dette er vanskelig for barna og at bv kan være en god samarbeidspartner. Men samtalen kan like fullt være vanskelig.
Jeg skjønner at det er vanskelig å henvise til barnevernet, men om f.eks det dreier seg om et barn som har få voksen rundt seg f.eks har aleneforelder som er så deprimert at h*n er sykemeldt for eksempel, og et lite barn, så er det greit å melde til barnevernet. Det er jo i slike tilfeller at det kan være stor hjelp til familien med støttetiltak.
Etter min erfaring gjør mange i helsevesenet og andre typer slike jobber en feil i at de sitter og evaluerer styrken på mistanken og ikke den potensielle omsorgsvikten.
Her synes jeg du formulerte det som har surret litt rundt i hodet mitt utrolig konsist.
Noen ganger har jeg inntrykk av at de som er i kontakt med barna nærmest "bygger opp en bv-sak", der de helt klart har mistanke om at barnet ikke har det greit hjemme. Men jeg mener at dette er det jo bv som skal gjøre, det er jo de som har fagkompetansen på å vurdere hva som er greit og ikke mht barnets oppvekst.
All ære for at man ikke melder over en lav sko, men jeg tror mange som jobber tett med barn og familier ofte kan ha rett, hvis de har en begrunnet følelse av at barnet ikke har det greit hjemme. Og da må det vel være ok å melde, så får heller andre (bv) vurdere om man tok rett eller feil.
Derfor synes jeg det er ok at noen tydeligvis melder på rutine, for da tror jeg det skal mindre til, man bruker færre ressurser. Dessuten tror jeg bv ofte lett skille klinten fra hveten. For alt man vet er kanskje barnet innei systemet allerede.
Det er en del barn som har det slik av helt andre årsaker enn at de er utsatt for omsorgssvikt. Derfor synes jeg det kunne vært en god idé med et tverrfaglig inntaksteam og en tverrfaglig kartlegging tidligere enn slik det fungerer nå. For barnevernet har veldig mye å gjøre og dermed tar en undersøkelsessak også en del tid. I tilfeller der barnevernet ikke er rett instans vil det bety at veien frem til riktig hjelp for barnet kan ta enda lenger tid. I tillegg ville kanskje flere barn få nyte godt av forebyggende barnevern selv om det ikke er grunn til å mistanke at omsorgen har sviktet.
I tillegg tror jeg at mer tverrfaglighet fra starten av vil sikre at barn i større grad får dekket sine behov fremfor å være kasteballer mellom instanser som sier "ikke vårt bord".
Jepp. Det er helt feil når man ikke har kompetanse på det og tillate seg å la være å melde før man er helt sikker. Da har man for mye fokus på de foresatte og for lite på barnet.
Man må heller tenke på det som en henvisning til vurdering mer enn en anmeldelse.
Ved mistanke om vold eller mishandling er det veldig viktig IKKE å konfrontere foreldrene med denne mistanken, dersom det er i hjemmet man er redd overgrepene har foregått. Da skal man melde til barneverntjenesten først, så håndterer de saken på riktig måte.
Dette er en veldig viktig presisering. Man trenger altså ikke ha bevis før man skal melde.
Desverre er det jo slik at man ofte må melde flere ganger og undesøkelse settes i verk flere ganger. En del tilfeller er slik at barnevernet konfronterer foreldrene med mistanken som da som oftest blir benektet, da må de gå tilbake med uforrettet sak dersom det ikke finnes flere uavhengige meldinger eller at dette gjentar seg. Har hørt en god del barn og unge si at de har selv meldt uten at barnevernet har kunnet gjøre noe fordi foresatte nekter på forholdene og bevisene ikke er sterke nok.
Det er mulig. Men ved mistanke om at foreldre ikke evner å ivareta barnet tilstrekkelig - når man ikke er redd for at barnet skal skremmes til å tie/instrueres i hva det vil si - er det en fordel å prøve å bevare forholdet til foreldrene, enten man er deres behandler eller har en relasjon til barnet.
Det er jeg enig i. Det er i tilfeller med vold/overgrep at skoler, barnehager etc. ikke skal konfrontere foreldrene med dette. Barneverntjenesten har (eller BØR ha) egne rutiner slike samtaler, og konferere også ofte med politiet først.
Jeg får virkelig ikke mistanke om alvorlig omsorgssvikt av kombinasjonen enslig forelder + lite nettverk + sykmelding. Hos noen, kanskje. Hos andre ikke. Hos mange er det sannsynligvis en periode med en omsorgssituasjon under det man skulle ønske, men langt fra det som kan sies å være grov omsorgssvikt. At barn lever under dårligere forhold enn man sjøl ønsker å tilby sine barn, gir en ikke nødvendigvis rett/plikt til å unnlate taushetsbestemmelsene.
Tenker jeg at det siste er tilfelle, kan jeg formidle dette til forelderen og bestrebe at vi sammen tar kontakt med bv. At familiene gjerne blir en kasteball mellom ulike instanser i kommunen, er en annen sak.
Aner jeg at det kan foreligge alvorlig omsorgssvikt, tar jeg kontakt uavhengig av forelderens innspill.
Eksempelet med depresjon var ett tilfelle. Min erfaring er fra arbeid med voksne (foreldre), jeg møter i liten grad barna. Jeg har ingen indikasjoner på omsorgssvikt (eller mishandling) fra barna, kun ut fra hvordan foreldrene vurderes. Da er det vanskeligere.
Det er jo ikke bare i de tilfellene hvor det er grov omsorgssvikt man kan henvende seg til barnevernet. Den gruppen som Esme nevner her, er ikke uvanlig når det gjelder familier som har hjelpetiltak.
Selvsagt ikke, og det har jeg heller ikke sagt. Men da kan jeg ikke gjøre en slik henvendelse uten foreldrenes samtykke av hensyn til taushetspliktbestemmelsene.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
