Carrera sa for siden:
Jupp, da er fruen hjemme igjen, etter en flott uke norpå, sammen med mine foreldre.
Jeg har vært en uke i den normale nordpårusen min...rolig, avslappet, lykkelig og balansert, og det trengte jeg nå! Fatter ikke hva det er med det stedet, men noe er det...
Vi har hatt noen aldeles flotte dager der oppe. For første gang, på all tid jeg kan huske, så har vi vært der en hel uke uten å ta posen med yttertøy og støvler ut av bilen. Eller jo; jeg var ute med den en dag, for vi skulle ha med rullatoren til mamma..
Sola har skint fra stort sett skyfri himmel, og selv om nordavinden gjorde alt den kunne for å gjøre det surt, så hadde v det godt og varmt.
Det eneste vinden klarte å gjøre, var å forhindre bading... Det frister lite når fjorden går hvit og vinden er kald. Eneste som prøvde seg uti var guttungen, men han eier jo ikke hemninger da...
Vi har stort sett bare lata oss der oppe. Dvs; jeg har lekt litt hushjelp, og tatt i noen tak for å avlaste mamma, men også hun var roligheten selv, så ja... Jeg er langt fra utslitt, for å si det slik.
En av dagene så stakk jeg og ungene på en kjøretur. Planen var at vi skulle ut til Alstadhaug kirke og Petter Dass museet. Btw...nevn navnet Petter Dass for to unger, og de har underholdningen klar for kjøreturen... Tenk at noen heter DASS da... hysterisk fnising
Vel; vi kjørte ut dit. En tur som i seg selv var flott. Vi fikk se de 7 søstre i all sin prakt fra den mest praktfulle siden, og ellers en grei smaksprøve av Helgelandskysten på ditt beste!
Dønnamannen i all sin prakt, og langt i det fjerne Vega som reiser seg opp av havet. Det er bare nydelig!!
Vi gikk en runde rundt på Petter Dass sitt område. Tok en titt inne i kirken, og en runde på gravplassen. Ungene var fasinerte over de gamle gravene.
Etter endt runde der, så besluttet vi at dagen ennå var ung, og at bilen nok tålte noen mil til, så vi skule kjøre litt videre.
Vel; mor ble aldeles henført av naturen, så milene gikk de, uten at jeg tenkte på det, og plutselig så var vi på Tjøtta; siste stopp på fastlandet for en stund der oppe. Derfra måtte vi ta ferje, og da stoppet turen vår. Hjemme ventet jo mamma med middag, så vi måtte snu...
Men en stopp måtte vi ha, og jeg kunne bare nyte. Det ER vakkert der oppe, og neste gang vi skal dit, så er det Kystriksveien som skal kjøres. Hverken mer eller mindre!!
Vi var også innom kirkegården og besøkte mormor. Det er snart 22 år siden hun forlot denne verden, men gud bedre som jeg savner det mennesket... Men hun er med meg, og det føles utrolig godt. Snille, gode mormora mi!!
I dag sto vi tidlig opp for å dra hjem. Vi pakket i bilen, og kom oss avgårde utpå formiddagen. Vi stoppet hos mamma og pappa i Mosjøen for å levere nøkkelen. De dro litt før oss, for mamma skulle til tannlegen.
Ble en kopp kaffe der før vi satte nesa sørover.
40 mil på veien virker temmelig uendelig om man tenker mil, men når man først er bak rattet og setter i gang, så går både milene og timene unna. Dvs; det går unna når man IKKE har bobiler eller trailere foran seg, og i disse ferietider så skjer jo det relativt ofte...
Og den som kan gi meg et svar på hvorfor disse dukker opp foran en på de strekningene hvor veien er smal over en lang strekning, og hvor man skulle tro at de som tegnet opp hvor veien skulle gå, gjorde det i skitfylla; de er hjertelig velkommen til å forklare for meg...
Men ok; det gikk da lell. Noen langstrekk fantes jo, og en halvslapp Tiguan fikk da kjørt seg, så milene gikk da.
Vi tok en stopp på Trones. Måtte jo besøke Namskogan familiepark. Tilbrakte et par timer der før vi atter en gang satt i bilen, og derfra gikk turen fort og greit.
Utrolig godt å komme hjem igjen, det er det, men jeg skal innrømme at jeg ikke hadde noe lyst til å dra i formiddag. Men det kommer da flere sjanser. Kanskje til høsten allerede!!