Det skjer her og, men akkurat i dag så var det et annet sted som fikk meg til å tenke på det.
Når man skriver om sitt eget barn som har bursdag, hvorfor er det da enkelte som skriver til barnet fremfor om barnet?
Med mindre barnet er medlem, blir vist innlegget og kan lese det selv osv, så ser det jo faktisk en smule merkelig ut med direkte henvendelse til barnet. Syns jeg.
Jeg skrev et brev/kort til barnet mitt den natten han ble 15 år. Jeg synes det var ganske fine ord, så jeg delte brevet hans (etter hans godkjenning) i bloggen min og på det åpne forumet. Jeg hadde også dette brevet bakpå sangheftet i konfirmasjonen hans.
Grunnen til at jeg henvendte meg til han var fordi orginalteksten var et brev til gutten min.
Det er vel litt sånn sjargong er det ikke? (Sånn bortsett i fra når man deler et slags brev som egentlig er til noen andre jf. det Liven skriver om.) Jeg oppfatter det litt i samme gata som folk som snakker i nåtid når de snakker om fortid. "Så går jeg bortover gata. Så ser jeg til min forskrekkelse (..)". Snodige greier.
Det er en formsak - og følelser og mammahjerte og sånt spiller såklart inn når man velger seg en form. Det er ikke uvanlig å henvende seg direkte til den personen man skriver om, selv om vedkommende ikke kan lese det man skriver. (Det har jeg sett at mange gjør når de skriver om noen som nylig er død også.)
Det er jo en sjanger nærmest. Hvis man ser for seg å si fine ord direkte til barnet når man skriver, er det naturlig å velge du-formen. Mener jeg. Uten at jeg selv gjør det, men jeg synes de innleggene som er på denne formen egner seg best i du-form.
Jeg syns det er merkeligere å skrive til en person som er død, som det blir gjort i nekrologer. Faktisk så har jeg ikke tenkt over om bursdagshilsner blir skrevet om eller til barna.
Jeg tenker på det som et litterært grep. :) Jeg finnes ikke opptatt av rettskrivning og kommaregler, men slike ting synes jeg er morsomt med språk. Et typisk eksempel på litterære grep som brukes her på forumet er å hinte i tittelen på tråden.
Jeg ville ikke valgt du-formen selv i en nekrolog heller tror jeg, men jeg synes det kan passe fint i den settingen. Det har med bearbeidelse å gjøre for den som skriver, og så er det et eller annet høytidelig over det synes jeg. I en nekrolog henvender man seg jo på sett og vis til den døde.
Det finnes utallige dikt (og romaner også, for den del) som er skrevet i andre person, og som også ofte er stilet til én bestemt person, selv om det er usannsynlig (i mange tilfeller også umulig) for denne personen å lese dem. Det er et formvalg som vel antagelig (blant annet) signaliserer at man føler seg nær denne personen, og at det er snakk om ganske private/"ektefølte" tanker og følelser.
Det er kanskje ikke så vanlig å skrive hele nekrologen i du-form, når jeg tenker meg om, men å avslutte med noe rettet direkte til personen, og gjerne et "Hvil i fred" helt til slutt, er jo ganske vanlig. Og taler ved noens båre tror jeg det er ganske vanlig å holde "til" den avdøde.
Jeg syns nå likevel det er stor forskjell på dikt og et innlegg på et forum som forteller alle andre om at barnet ens har bursdag. Jeg har ingen problemer med å se at å henvende seg til en annen kan passe i dikt og bøker, men som en hilsen på et forum? Sært.
Men det er jo ikke noe klart skille mellom et dikt og en "hilsen på et forum". (Jeg har i alle fall postet dikt som også har vært hilsener på forumet her opptil flere ganger.)
Ja, det er klart at alle forumposter er ikke dikt, det var ikke det jeg mente. :knegg: Jeg mente at det ikke er noe soleklart skille mellom genrene "dikt" og "post på forum". Og det med å trekke inn dikt var jo ellers også noe jeg bare gjorde for å vise at det å henvende seg direkte til en person som ikke leser det man skriver ikke er noe spesielt for bursdagshilsener til barnet sitt, det er noe folk gjør i mange sammenhenger, ofte når det er snakk om noen man har sterke følelser for.
:knegg:
Ja, det er så irriterende med disse følelsene overalt, jeg blir gal og rasende av det, men blir egentlig også veldig lettet, takknemlig og rørt over at jeg ikke har dem i så stort monn.