I går kom det en mann hit med et skilt på brystet hvor det stod hva han het og at han samlet inn penger til datteren sin som hadde lungekreft. Mannen sendte ham videre og da jeg fikk høre hva det gjaldt så fikk jeg veldig dårlig samvittighet, men det er jo umulig å vite om det er sant eller ikke.
Nei, det gjør jeg ikke. Jeg pleier å gi til TV-aksjonen, om vi er hjemme, men ellers gir jeg ikke kontanter til "gode formål", enten det skal forestile å være organisert eller privat - jeg overfører penger fra banken til dem jeg ønsker å støtte.
En sånn en fikk vi på døra en gang også. Og han gikk tomhendt herfra. Har man et sykt barn, så trenger man ikke gå rundt og tigge penger til behandling. Man får faktisk hjelp fra det offentlige.
Vi gir til tv-innsamlingen og evt idrettslag/speidere som står på døra. Der stopper det. En privatperson med et skilt på brystet som samlet inn til seg og sine ville ikke kommet langt hos oss.
Jeg gir til TV-innsamlingen og kjøper lodd av ungene som selger for Redd Barna eller Unicef utenfor nærbutikken vår. Ellers gjør jeg som Skilpadda: overfører penger til organisasjonens konto.
Å gi penger til en privatperson som skulle bruke dem på medisinsk behandling (!) for datteren sin, ville jeg ikke drømme om engang. Det må jo være et forsøk på svindel.
Det der er så hjerterått å spille på samvittigheten til folk på den måten. Det er masse sånn tigging på nett og, hvem vet om det stemmer eller ikke? Derfor tror jeg dem som virkelig trenger hjelp velger andre veier enn å gå rundt slik. Altfor nært opp til diverse Nigeria-virksomhet, etter mitt syn.
Gjør som mange andre her; kan gi til organisert innsamling, men i hovedsak overfører jeg penger til konto til utvalgte saker. Jeg hadde aldri gitt penger til en privatperson som kom på døra på den måten.
Alltid? Er det ikke ganske vanlig å forsøke behandling i utlandet når alt håp er ute i Norge? I så fall er det vel ikke så rart om han handlet som han gjorde. Nordmenn som er uhelbredelig syke, får jo ofte hjelp av naboer/kollegaer som samler inn penger til alternativ behandling eller behandling utenfor Norges grenser. Siden denne mannen hadde lapp på brystet, går jeg ut fra at han ikke snakket så godt norsk. :vetikke: Det kan jo faktisk være at han hadde en syk datter, men manglet det nettverket mange nordmenn har, og derfor ikke kunne skaffe penger på den "vanlige" måten? Jeg hadde ikke uten videre gitt han penger, men hadde helt sikkert forhørt meg mer om saken og helt klart bidratt hvis jeg fant ut at pengene kanskje kunne hjulpet datteren hans.
Klart man ikke skal kaste penger etter alle som ringer på døra, men det blir også for enkelt å avvise alle andre veldedige formål fordi man gir 200 kr til et fadderbarn en gang i mnd.
Jeg kjenner at jeg ikke er enig med deg her. Folk flest må prioritere hvilke veldedige tiltak man støtter, og jeg for min del prioriterer å støtte tiltak gjennom seriøse organisasjoner der jeg har grunn til å anta at pengene blir brukt til noe fornuftig.
Jeg føler meg ikke forpliktet til å gi bort penger til folk, selv om de skulle ha et reelt behov for dem. Derimot kan jeg godt bidra med å prøve sette vedkommende i kontakt med en offentlig instans som kan hjelpe. Det synes jeg ligger langt nærmere det jeg anser meg moralsk forpliktet til å gjøre.
Og folk som samlet inn penger til "alternativ behandling for kreft" ville ikke fått en krone av meg, om de var aldri så trengende eller nære slektninger eller venner.
Det synes ikke jeg. Selvsagt hjelper det ikke Røde Kors om jeg gir tusen kroner til Redd Barna (eller omvendt), men jeg har nå engang et begrenset budsjett å forholde meg til. Jeg skal ikke påstå at jeg har "god samvittighet" fordi jeg "gir nok" ("nok" blir det jo aldri), men jeg gir til en god del veldedige formål, og velger dermed bort tusenvis av andre formål. Og det må være greit - med mindre man mener at alle er forpliktet til å gi til alle gode formål som finnes.
Jeg mente selvfølgelig ikke at man er moralsk, eller på annen måte forpliktet, til å gi penger til alle veldedige formål. Jeg synes bare det blir litt enkelt å slenge døra i trynet på folk som samler inn penger til veldedige formål fordi man har valgt seg ut en organisasjon og that`s it. Jeg har to fadderbarn og gir i tillegg bidrag til Leger uten grenser, Kreftforeningen og Redd Barna. Jeg gir likevel penger til div. andre veldedige formål når jeg måtte finne det for godt - føler at jeg har råd til det, rett og slett. (Og nei, vi er ikke spesielt rike :knegg: ) I det hele tatt får jeg litt noia av folk som f.eks ikke kan gi til tiggere ("de har heeelt sikkert en bakmann, får ikke pengene selv likevel...") eller de som ikke kan gi til innsamlingsaksjoner (" over halvparten går bort til administrasjon, de som virkelig trenger pengene får dem ikke likevel.." ) eller de som aldri gir penger til narkomane ("bruker dem bare på stoff likevel"...:himle: )
For meg blir dette bare lettkjøpte unnskyldninger for å slippe å hjelpe. Litt på samme måte som de som ikke vil gjøre noe med global oppvarming fordi det tross alt finnes forskere som sier at den ikke er menneskeskapt. Man gjør det som er mest mest gunstig for seg selv, og støtter seg til disse mer eller mindre gode grunnene. Fikk ikke inntrykk av at dette gjaldt noen i denne tråden spesielt, og jeg er helt enig i at situasjonen HI beskriver svært gjerne kan være humbug. Tråden fikk meg likevel til å tenke på en del diskusjoner jeg har hatt med venner opp gjennom årene som går på dette med veldedighet og hvor mye man er villig til å gjøre for å hjelpe andre.
Grunnen til at jeg "slenger igjen døra" til folk som samler inn penger er ikke at jeg allerede har gitt til Redd Barna og Unicef. (Eller: litt av grunnen ligger jo der. Jeg har ikke råd til å støtte alle mulige veldedige tiltak.) Hovedårsaken er at jeg ikke kan vite om disse pengene faktisk går til det innsamleren sier de skal gå til eller om de går til en svindler, og siden jeg faktisk har et ikke ubegrenset budsjett til veldedige formål, velger jeg å prioritere formål som jeg stoler på.
Jeg har gitt mange tiere til tiggere opp gjennom årene, men forskjellen på det og det å gi til innsamlere på døren er at når jeg gir til tiggere så vet jeg at pengene går til alkohol, dop eller sigaretter, og da er det det bevisst det jeg sponser.
Jeg hadde heller ikke gitt i det tilfellet, mer en enn varseltrekant hadde nok begynt å blinke ja.
Hva andre gir eller ikke gir har jeg rett og slett ikke noe med. Jeg gir til de formål jeg stoler på og ønsker å støtte, så får andre gi (eller ikke gi) der de ønsker å bidra.
Jeg vil gjerne være med å bidra til det globale fellesskapet, men dumsnill gidder jeg ikke være.
Jeg har valgt meg ut et par formål som jeg støtter fast hvert år, ellers så gir jeg alltid til tv aksjonen, og kommer det ungdommer som vil selge lodd på døren så pleier jeg stort sett å kjøpe noen for å støtte det lokale idrettslaget. Alt annet pleier jeg å si nei til.
Jeg har hatt en del sånne menn på døren etterhvert. Alle har de en lapp med seg der det står at de er døv eller stum eller ikke kan norsk, og så har de alltid et sykt barn som trenger hjelp. Da tenker jeg at det er lite sannsynlig at alle disse mennene lider av samme skjebne.
Dette ville jeg heller ikke kalt innsamling, men en litt annen form for tigging. Nen kan nok være reelle, men det er rart at de fleste som prøver å skaffe penger på denne måten er døvstum, hvor vanlig er det liksom? Møtte på en tidligere denne uken i København som kom bort til bordet vi satt og spiste med en lapp. Han var syk og døvstum og trengte penger til livets opphold. Han så ellers veldig velstelt ut, men når vi ristet på hodet (fordi vi uansett ikke hadde kontanter) så nektet han å flytte seg og godta nei for et svar. For så vidt jeg vet er å riste på hodet ganske universelt språk eller? Han bare snudde lappen og ville ha oss til å bruke tegnspråket som var opptegnet på baksiden for å svare med! Ble rimelig irritert på denne mannen må jeg innrømme!
Jeg gir ikke til sånne tilfeller som det der.
Men til andre som jeg føler er seriøse gir jeg, om de finner frem hit vi bor. Da fortjener de litt bare for innsatsen :fnise:
Jeg gir ikke til folk som kommer på døren min slik, nei.
Jeg støtter noen organisasjoner, har et par fadderbarn og kjøper asfalt når jeg treffer noen som selger. (Vi har endelig fått asfaltselgere her i distriktet og.)
Av dem som kommer på døra støtter vi TV aksjon og loddselgere/kakeslegere fra idrettslag i nærmiljøet.
Menn og damer med skilt på magen støtter vi aldri nei.
En sliten narkoman kan faktisk finne på å få penger eller en pakke røyk eller whatever i hånden av meg. Uten engang å spørre om det.
Men ellers så velger jeg meg noen ting jeg støtter og sier nei til resten. Fadderbarn, Amnesty, Dyrebeskyttelsen, Leger uten grenser og noen ganger TV aksjonen er vel de vanligste her i huset.
Tigging til syke barn er ikke noen slager som gir uttelling her i huset nei.
Jeg gir til de som selger Megafon og til en og annen som trenger pengene langt mer enn meg. Fadderbarn i Afrika vil jeg aldri få men jeg bidrar til de mange i vårt eget land som har det forferdelig ved å donere til norges eneste barneby. :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.