Tråden om nordmannen som ble drept på Fillipinene fikk meg til å tenke litt.
Er det alltid tragisk at noen blir drept?
Jeg er kanskje ikke videre pk, men drapet på en mann av den sorten anser jeg snarere som en befrielse enn et tap for samfunnet. Jeg er dessuten relativt sikker på at hans ofre og deres familie er enige i det.
Men dette er ikke ment som en tråd til om det drapet, men som en tråd om hvorvidt det alltid er galt å ta et annet menneskes liv. ... og jeg tenker utenom nødverge.
Ville det vært galt å ta livet av Hitler? Var dommene i Nurnberg gale? Er det feil å drepe ett menneske om det kan redde livet til flere andre? Hvis ja; hvor mange andre må det da ev. være snakk om? Ti? Tusen? Ti tusen?
Er det mer akseptabelt å drepe for å redde liv enn for å hevne seg?
Bør en far som dreper sin datters torturist og voldtektsmann straffes likt som et hvilket som helst annet overlagt drap?
Med unntak av nødverge, så mener jeg det er feil å drepe andre, uansett grunn. Det er for meg ikke måten å løse problemene på.
Men, jeg har full forståelse for at det skjer i enkelte tilfeller... Jeg tror nok det er mange som ville vært i stand til å drepe feks sine barns overgripere, og jeg forstår dem så godt, men de bør ta straffen sin etter en slik handling. Det er ikke opp til pårørende og mannen i gata å avgi straff.
Skulle det blitt "greit" å drepe i ren hevn, så tror jeg det ville blitt mange mordere blant oss.
Som tilhenger av dødsstraff kan jeg bare si; nei, i mine øyne har ikke alle mennesker livets rett.
Dog kan jeg ikke si at det er "greit" å drepe folk man ikke liker. Hvem bestemmer hva som er "ok årsak"?
Tilhenger av dødsstraff, ja. Men det må være opp til rettsvesenet å bestemme hvem som ikke har livets rett, og ikke hvermansen på gata.
Jeg syns samfunnet skal beskyttes mot mennesker som ikke kan oppføre seg "som folk", og mener sånn sett at vi skal bort fra tanken om å straffe enkeltindivider og heller tenke at vi skal beskytte potensielle ofre. (Ja, jeg ser at den tanken kan bære helt feil vei.)
Men ellers så er det eneste prinsippet som gjør at man har et bra samfunn er at man ikke skal ta liv. For om det skal være lov å gjøre det noen ganger så blir det straks en rekke gråsoner som gjør at det blir vanskelig.
Abortmotstandere i USA mener jo for alvor at de redder liv når de tar livet av abortleger. Og ut i fra deres grunnpremisser så er det jo helt riktig. Men enkeltmennesker kan ikke ta seg til rette når det gjelder straff. At man kan gi mildere straff på grunn av formildende omstendigheter er ikke et brudd på dette prinsippet.
Dødsstraff er jeg mot, men for muligheten for reell livsvarig fengsling.
Det kommer an på situasjonen. Nødverge er klart OK. Hitler skulle noen definitivt tatt livet av, og jeg kan lett lire utav meg "SKYT!!" når jeg ser filmer ala "Slumdog Millionair" med tydelige good guys og bad guys. Men det er hva jeg tenker og føler, for jeg er riktignok imot dødsstraff, abort og aktiv dødshjelp.
Men til dere som eventuelt er for dødsstraff; hva er forskjellen på om mannen på 60 som er dommer i saken sier at noen skal drepes, eller nabomannen på 60? Utdannelse - ja - men det blir allikevel mye subjektivt inn i bildet.
Kan man virkelig si; Du drepte noen, så derfor dreper jeg deg? Er det ikke dobbeltmoral?
Jeg er helt motstander av dødsstraff, ikke fordi ethvert menneske nødvendigvis i seg selv er en berikelse for samfunnet, men fordi jeg mener at samfunnet ikke skal ha rett til å ta livet av folk. Dersom man tillater slikt, gjør man samfunnet dårligere og mer brutalt, og det er en langt større skade for samfunnet enn å la (for eksempel) en voldtektsmann leve.
Ja, helt klart. Jeg synes absolutt nødverge også burde omfatte det at man redder andre fra å bli skadet eller drept, og at man dermed burde kunne frikjennes for å drepe noen som var i ferd med å skade andre. Et ønske om hevn er en forståelig menneskelig reaksjon, men det er ikke "akseptabelt" å drepe for å hevne. Selvtekt er uakseptabelt og undergraver alle rettslige prinsipper hvis man skal tillate det, direkte eller indirekte.
Dersom han var strafferettslig tilregnelig, og det er klart at han drepte med overlegg, må han dømmes for overlagt drap. Men gjerne med den mildeste straffen loven tillater, så dermed ikke likt med et "hvilket som helst annet" overlagt drap. Man har jo minimums- og maksimumsstraffer å forholde seg til, og skjerpende og formildende omstendigheter.
Jeg er også dødsstraffmotstander, men er ikke enig i at det er dobbeltmoralsk at en rett kan idømme noen en straff som vi ikke ville tillate privatpersoner å "håndheve". I så fall kunne man jo heller ikke dømme noen til bøter (siden privatpersoner ikke har lov til å ta penger fra andre) eller fengsel (siden privatpersoner ikke har lov til å stenge inn andre). Og greit nok at dommere ikke er ufeilbarlige, men de er satt til å håndheve loven, og det er veldig viktig at dette gjøres av et rettsapparat - det er en stor prinsipiell forskjell på avgjørelser tatt av en rett og av en tilfeldig nabomann. (På samme måte som det er stor prinsipiell forskjell på politi og borgervern, selv om den enkelte politibetjent kan være subjektiv og ha fordommer og være langt fra perfekt på mange måter.)
Nødverge er på mange måter instant-dødsstraff. Jeg er selvsagt for at man kan beskytte seg, blir man selv drept og ikke klarte å ta tilbake i form av nødverge, så slapp på mange måter angriperen unna i mine øyne. Jeg kan ikke se at Norge pr idag har en reell straff for slike forbrytelser. Råtne i fengsel er det hvertfall ingen som gjør her i nord.
Jeg er for strenge og lange straffer, men mot dødsstraff. Rettsvesenet, med de straffemidler de har i Norge i dag, tror jeg mange, særlig fra andre land, ler seg skakk av.
Jeg syns det er ganske stor forskjell på å ikke bli djupt såra og vonbroten over at noen dør, fremfor å trykke på avtrekkeren selv.
Dessuten; Hitler? Come on. Hvor mange Hitlere finnes det? Hadde andre verdenskrig kunne blitt forhindret ved at Hitler døde, så skulle jeg skutt han selv. Det har ingenting med å være for eller mot dødsstraff å gjøre, eller at man mener at ett liv for ti er riktig eller galt. Det har så enorme dimensjoner at selv om det er galt å ta ett liv, så er det nå engang slik at man av og til må velge mellom ondene.
Og når det gjelder å skade barn med overlegg. Jeg tror at om jeg hadde fersket noen i å skade mine barn, så hadde det ikke vært nødvendig å vente på rettsvesenet, ikke annet enn til min egen rettssak. Ikke fordi jeg mener at det hadde vært det riktige å gjøre, eller fordi jeg ville brukt det som en unnskyldning. Men simpelthen fordi jeg vet at jeg klikker om noen rører ungene mine og at jeg ganske lett kunne fjernet slike skadelige elementer.
Her er jeg prinsipielt helt uenig. Nødverge er ikke en straff, det er selvforsvar, det er noe man gjør for å redde sitt eget liv, ikke for å straffe den slemme personen som truer ens eget liv. Henrettelser foregår ikke i en situasjon der noen står i umiddelbar fare for å bli skadet eller drept av den dødsdømte, det er en straff for noe han eller hun har gjort tidligere. Det er noe helt annet.
Er helt enig med deg i det, straff er det ikke, så det var vel egentlig en litt flåsete uttalelse fra meg.
Som sagt er jeg helt imot dødsstraff, uansett. Dette er faktisk en av de formene for straff (ved siden av tortur) som får meg til å frike helt ut. Bare tanken gjør meg kvalm. Men uten andre midler synes jeg samfunnet burde ha veldig strenge fengselsstraffer, så det er jeg for.
Hm, tja, dobbeltmoralsk vil si at man mener at det skal gjelde to forskjellige moralske regler. Og det er jo forsåvidt det man gjør. Samfunnet har rett til å gjøre andre ting enn hva enkeltmennesket har, og alt av sivilisasjon bygger jo på dette.
Det bli derfor meningsløst, etter min mening, å si at det er dobbeltmoralsk at staten har lov til å gjøre ting som enkeltmennesker ikke har. Det er jo selve poenget med sentrale styringsmyndigheter.
Ikke slik jeg ser det, hvert fall. Du blir straffet fordi du har gjort noe som er ulovlig, og hvis straffen bygger på akkurat det samme du gjorde, blir det dobbeltmoralskt. Å bli plassert i fengsel (som er motstykke til dødsstraff), vil si å fjerne vedkommende fra gata og dermed gjøre slik at de ikke kan drepe igjen. Altså forhindre og rehabilitere.
(Det dobbeltmoralske er selvfølgelig ikke hva jeg legger til grunn for mitt prinsipielle standpunkt, men jeg synes ikke det er meningsløst å nevne det i en diskusjon.)
Jeg synes ikke det er sammenlignbart ettersom den eneste måten man kan bruke for å holde straffede unna gata på, er fengsel. Men jeg ser poenget deres, altså.
Jeg kan skjønne at noen blir drept i noen tilfeller der det er snakk om årevise overgrep. At jeg kan skjønne det gjør det ikke til en akseptabel måte å reagere, eller hevne seg, på, men forståelig er det.
Og til fengsel som rehabilitering; jo visst. Noen få kanskje, men det er ingen stor hemmelighet at fengsel for mange er en "skole" for videre kriminell aktivitet.
Nå heter det jo ikke lenger fengselsvesenet, men kriminalomsorgen. Og tanken er rehabilitering. Men svært mange gjentar ugjerninger. Visse ugjerninger som skjer "i affekt", er kanskje engangsforeteelser, men spes blant narkotikadømte, vinningskriminalitet og seksualforbrytere er det jo stor gjentakelsesfare.
For meg er i visse tilfeller dødsstraff for mildt, kanskje er det større straff å være innesperret resten av livet. Men i Norge er fengslene relativt "grei skuring" for mange, sett i fht andre land, de innsatte har mange goder, i mine øyne relativt stor frihet med tanke på at de faktisk soner, og en dom på livstid betyr ikke resten av livet, på ingen måte.
Folk slipper ut, og gjentar grove forbrytelser. Flere liv ødelegges. Det skjer hver dag.
Ingen system er perfekt, og det sitter nok en og annen uskyldig sjel i fengsel. Garantert. Er jeg allikevel for dødsstraff. Ja, helt ærlig så er jeg det. Om det fortjener rødprikker, så vær så god. Det er min personlige mening at ut fra flere hensyn, er dødsstraff et bedre alternativ enn fengsel.
Jeg synes det er merkelig at mange (som her Arona) synes å si at de er for dødsstraff fordi vi ikke i praksis har livsvarig fengsel i Norge. Hvorfor ikke da heller gå inn for faktisk livsvarig fengsel? Hvis man først skal være for noe som betyr en endring i nåværende norsk praksis, mener jeg? (Jeg kan ikke så mye om dette, men trodde ellers at det nå er åpnet for forvaring på livstid, slik at man kan hindre at f.eks. grove seksualforbrytere slipper ut igjen noensinne. Og det er i så fall en endring jeg er helt for.)
Å gjeninnføre dødsstraff i Norge ville være et veldig kraftig signal og et langt skritt tilbake når det gjelder menneskerettigheter. Det er ingen europeiske land som bruker dødsstraff nå, det er nær ingen land man kan kalle demokratiske som gjør det (USA er det ene, store, grelle eksempelet), og det ville være virkelig sjokkerende om Norge skulle gått tilbake til dette.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på HI, men jeg er ganske sikker på at jeg gjerne skulle sett en person som skadet mine barn, død.
Allikevel er jeg imot dødsstraff.
Og da mest fordi et rettsystem aldri er helt vanntett. Og straffer man alltid rett person?
Nei, tror ikke det.
Kan anbefale en roman og temaet; Oppreisningen
Den var faktisk ganske bra og tankevekkende.
Hvis du gadd å lese det jeg skrev, så skrev jeg i forhold til mange andre land. Og det mener jeg fortsatt.
Jo, jeg vil gjerne sett at det norske rettsvesen ville innføre livsvarig fengsel, som faktisk betydde livsvarig fengsel, uten muligheter for permisjoner og tidlig løslatelse. Jeg er helt sikkert naiv (men å kalle andre i en diskusjon for idiot er barnslig, umodent og kranglete, og gjenspeiler bare den som skriver det), og menneskerettslig så er selvsagt livsvarig fengsel bedre. Men allikevel, når man har opplevd visse ting i livet, så tenker man at dødsstraff hadde vært passende.
Hva slags boble lever du i? Det er greit å være motstander av dødsstraff, men en utrolig merkelig forklaring på hvorfor du er det. Vi lever i et samfunn som blir mer brutalt for hver dag, hvor politiet har alt for lite ressurser til å kjempe mot den økende kriminaliteten og brutaliteten. Og dødsstraff på voldtektsmenn? Det ville i såfall vært drapsmenn som ville fått dødsstraff. Det må snart være på tide at kriminelle handlinger får følger, som igjen kanskje kan få noen til å tenke seg om en gang eller to før de begår kriminelle handlinger.
Sånn som det er i Norge nå (kan ikke uttale meg om andre land) så må det føles som et mekka for kriminelle. Politiet har jo hverken ressurser eller myndighet til å gjøre samfunnet trygt for de lovlydige.
Ellers syns jeg det er vanskelig å gi enkeltsvar på spørsmålene i HI. Det kommer an på situasjonene, men uansett grunn så syns jeg ikke enkeltmennesker kan gå rundt å bestemme hvem som skal ha livets rett.
Jeg tror jeg er på linje med Sitron sånn ca.
Jeg er mot dødsstraff. Men ville ikke vurdert to ganger engang før jeg tok livet av noen som skadet ungene mine.
Jeg mener at noen mennesker utfører handlinger som gjør at de har blåst sjansen sin i samfunnet. De kan ikke has der mer - uansett. Men å ta livet av dem? Njæ - om man kan sette dem vekk isteden og de selv mener at det er bedre så er det greit for meg.
Det er nok en forskjell inni meg på om man tar livet av noen i en akutt situasjon eller om man klarer opp situasjonen og overlater ryddingen til samfunnet. Det gjør kanskje at jeg er for rask dødsstraff, men ikke de veloverveide? :domm:
Livsvarig fengsel uten prøveløslatelse hadde vært noe i slike saker som du skisserer her, grove seksualforbrytelser eller andre grove forbrytelser. Jeg er helt enig med det Skilpadda ellers skriver så jeg tillater meg å signere.
Er det "utrolig merkelig" å være motstander av dødsstraff fordi man ikke mener samfunnet skal ha rett til å ta livet av folk, mener du? :undrer: Hva synes du ville være en mer akseptabel forklaring på dødsstraffmotstand, da?
Sånn uten å gå inn på noen diskusjon om hvorvidt samfunnet faktisk er mer brutalt enn tidligere: Tror du at en god løsning på dette ville være å innføre dødsstraff? For i så fall må jeg si at jeg lurer veldig på argumentasjonen og begrunnelsen. Siden når har et samfunn blitt mindre brutalt av å innføre dødsstraff?
Så bytt ut "voldtektsmann" med "drapsmann" i innlegget mitt, om du vil. Poenget mitt (og standpunktet mitt) er likevel det samme.
Det er vel der diskusjonen ligger. Jeg mener det. Iblant er det rett å avslutte liv. I mine øyne har ikke alle livets rett. I dine ikke. Det er lov å mene forskjellig.
Det er godt du er klok nok for oss begge da. Ellers ville nok verden vært et vanskelig sted. Heldigvis er vi dumme mennesker lykkelige, og ikke bare bitre og sure som sitroner.
Jeg nevnte ingenting om hvor jeg står i forhold til dødsstraff. Men å begrunne motstand av dødsstraff med at vi da ville få et dårligere og mer brutalt samfunn, syns jeg er en dårlig begrunnelse. Det betyr ikke at jeg mener at dødsstraff vil virke avskrekkende på potensielle drapsmennesker.
Livsvarig fengsel, og da mener jeg resten av levetiden til personene det gjelder, ville være en langt mer passende straff enn dødsstraff for de råeste kriminelle handlingene.
Jeg mener at det må få følger når folk begår kriminelle handlinger. Jeg hører omtrent daglig mennesker som latterliggjør det norske systemet, der de står utenfor politistasjonen etter å ha vært innom pga en eller annen kriminell handling. Det virker tydeligvis hverken skremmende eller preventivt å måtte stå til rette for handlingene sine.
Jeg er motstander av dødstraff. Jeg liker å tro at jeg kunne tatt livet av den som forårskaet store smerter/død/traumer overfor mine barn, men helt ærlig så tror jeg ikke jeg hadde klart å tatt livet av noen med overlegg.
Det var ikke den eneste begrunnelsen min - hovedbegrunnelsen er at jeg mener at samfunnet ikke skal ha rett til å ta livet av folk. Du siterte det jo til og med da du svarte meg.
Jeg står uansett på at det jeg mener ville skade samfunnet langt mer å tillate dødsstraff enn det vil være til skade å la mordere og andre kriminelle leve (gjerne i livsvarig forvaring, dersom de vurderes å være så farlige at det er nødvendig), og jeg kan ikke se at du argumenterer mot det. Du sier jo også at ikke du heller tror dødsstraff virker avskrekkende på potensielle mordere, og da synes jeg det er rart om du synes jeg er naiv og dum fordi jeg bruker dette som tilleggsargument mot dødsstraff.
Det har jeg hørt flere ganger også, uten at jeg tar det som en kritikk med særlig tyngde. Jeg tror at de som sier dette, og samtidig har vært utsatt for straff i det norske systemet, sier det for å redde ansikt og vinne street kred. At de tilsynelatende synes det er så behagelig i norske fengsler at de heller vil fortsette som kriminelle som sitter inne med jevne mellomrom, framfor å prøve å føre et lovlydig liv, er vel egentlig straff det også, spør du meg.
Når det gjelder HI slutter jeg meg til rekken av motstandere mot dødsstraff og mot å ta liv generelt. Samtidig mener jeg at ikke alle liv nødvendigvis er verdt å sørge over.
Nei, den dagen vi har muighet til å gjøre om en dødstraff som viste seg å være et justismord kan vi være enige om å være uenige, for da kan jeg se at andre kan mene dødstraff er rett. Intill den dagen er, vil det ALDRI være rett å drepe
Det kan nok hende ja. Det er jo ikke til å komme fra at det er enkelt ting man ikke vet om seg selv før man faktisk har prøvd. Men jeg håper igrunnen at om det skulle komme dit en dag så mangler jeg den sperren.
Definitivt ikke. :nemlig:
Mitt største problem med dødsstraff er igrunnen Liland. Det hender vi dømmer feil mann. Da er det innmari dumt om vi dømte ham til døden.
Det ville fremdeles ikke være rett å drepe.
Man må ikke drepe for å forsvare seg.
Selv om det kan skje, og av og til skjer det.
Men det blir ikke rett av den grunn.
Så det er feil å bruke nødverge?
Jeg vet med meg selv at jeg hadde brukt nødverge i en tenkt situasjon hvor det sto om mitt liv/min sønns liv og den det måtte gjelde. Helt klart måtte jeg leve resten av mitt liv som drapsmann om jeg drepte vedkommende men jeg har heldigvis såpass instinkter at jeg vet at jeg ville gjort det jeg måtte for at jeg eller han skulle redde livet. Det du sier om at man ikke må drepe for å forsvare seg er pisspreik rett og slett, noen ganger er det slik at overgriperen/overfallsmannen/overfallskvinnen er væpnet kanskje man selv må bruke dette våpenet eller et annet et for å forsvare eget liv.
Det er feil å ta liv ja. Så enkelt er det, også i nødverge.
Men om du leste hva jeg skrev så skrev jeg at det skjer av og til.
Jeg hadde også drept for barna mine om jeg måtte, men det blir ikke mindre galt å ta liv av den grunn.
Men det er vel ikke en problemstilling som kommer opp ofte?
Vi har vel i Norge til og med en paragraf om dette, slik at man slipper straff?
Du sikter til straffelovens §48, også kalt nødvergeparagrafen. Når det kommer til nødverge vil det bli et definisjonsspørsmål fordi den fordrer til at det skal brukes kun nødvendig makt. Dette betyr at man ikke nødvendigvis slipper straff slik du skriver. Det har vært situasjoner hvor den som har opptrått i nødverge har blitt straffet fordi nødvergen ikke sto i forhold til trusselen (som igjen er subjektiv og kun eies av den som utfører nødverge). Nødvergesituasjoner oppstår nok oftere enn hva du er klar over selv om det ikke er ofte i vårt land at de ender med drap i nødverge.
Jeg synes ikke det er feil å bruke nødverge, men jeg skjønner likevel tankegangen om at det alltid er "feil" å drepe noen. I en nødvergesituasjon er ikke poenget å drepe, poenget er å forsvare seg selv, og det har man lov til, både etter loven og (etter min mening) moralsk sett. Skulle resultatet bli at angriperen dør, så kan det være en akseptabel "bieffekt", hvis trusselen var stor nok, men det er ikke det man sikter mot. (Man dreper ikke folk fordi de er så slemme at de truer noen, man dreper dem eventuelt for å fjerne trusselen - det er en forskjell i innstilling der, og forskjell i innstilling er ganske viktig i drapssaker.)
Helt klart, det vil alltid være situasjonsbetinget i nødvergesaker. Det å drepe noen i nødverge med eksempelvis 6 knivstikk (for å ta et tall) vil i mitt hode være mer affekt enn nødverge.
Den siste delen av det du sier er utrolig viktig. Det er viktig å skille mellom de som har til hensikt å drepe og de som gjør det som en konsekvens av at trusselen var så stor.
Jeg synes dette er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg velger nå å tro at et menneskes handlinger ikke er representativt for hele mennesket. De fleste er jo mer sammensatt enn det. Jeg kjenner jeg blir kvalm med tanke på hva enkelte mennesker har gjort, men jeg er nå ganske sikker på at jeg i de fleste tilfeller mener at det å drepe er feil likevel. Dødsstraff er jeg imot, livsvarig fengsel er jeg for. Mye av grunnen til det tror jeg er tanken om at å ta liv er feil uansett.
Jeg tror at man om man befinner seg i en situasjon hvor man må ty til vold for å redde seg eller barna ikke er i stand til å holde hodet så kaldt at man regner ut hvor mye trøkk som skal til også passer på å ikke gå over dette. Jeg tror man gjør det som faller inn i hodet der og da også får man ta konsekvensene av vurderingen senere.
Vi er jo ikke Lara Croft de fleste av oss, vi er bare mammaer og pappaer som ikke er vant til å forsvare oss.
Ja, for all del. Hvis man er i en situasjon der en selv eller familien er i livsfare, synes jeg det er viktigere å være sikker på å fjerne trusselen enn å være sikker på å ikke ta livet av vedkommende. Jeg mente bare at det er en prinsipiell forskjell på å bruke makt for å forsvare seg, og å drepe noen med fullt overlegg for å drepe dem, liksom.
Helt klart.
Men for den som blir drept er jo iofs resultatet det samme.
Men det er jo også en stor forskjell på å forsvare seg og sine mot ekstrem fare og å tenke at: han der har ikke lenger rett til å leve, så han dreper jeg.....
Fengsel er straff ja, men kan gjøre syke folk sykere.
Og hva når en av mødrene i Baneheiasaken møter på sin datters drapsmann på permisjon i Kristiansand, hvor greit er det? Jeg har ofte tenkt på dette, etter at de opplevde at det skjedde uten forhåndsvarsel.
Jeg er for dødsstraff og generelt strengere straffer på vold, misbruk, overgrep og drap. Noen mennesker er bare til skade.
Og klarer man ikke dødsstraff så la nå livstid være livstid.
Ironisk nok straffer de de merkeligste ting hardere enn det som virkelig betyr noe - de fysiske og psykiske aspektet ved det å være menneske.
Jeg er (selvfølgelig) i mot dødsstraff. Dog gråter jeg ikke om noen jeg mener er avskum stryker med. Og det er nettopp derfor jeg er i mot dødsstraff. Mine følelser for mennesker er ikke objektive, ingens følelser er 100 % objektive, og drap satt i system er aldri greit.
Min oppfatning er at en del av de straffene som tildeles, særlig for voldsforbrytelser, overgrep og til og med drap blir ganske lave i forhold til f.eks vinningsforbrytelser. For mitt utrente øye later det til at vinningsforbrytelser straffes hardere sånn sett i forhold til konsekvensen av forbrytelsen. Og det virker som om det tas mange hensyn til forbryteren, men ikke så mange til ofret og dennes familier.
Slikt strider sterkt i mot min rettsfølelse, og hadde mine barn blitt utsatt for en eller annen grusom forbrytelse vet jeg ikke hva jeg ville vært i stand til å koke i hop av hevnaksjoner.
Jeg er i mot dødsstraff, men det er en del som gjerne kunnet råtnet i fengsel til de døde for min del.
Plager det ikke deg at dødsstraff er en ugjenkallelig handling, eller er det helt greit at uskyldige kan bli dømt og drept for en forbrytelse de ikke har begått?
Dødsstraff er ikke greit, og det er på ingen måte motstykket til 5 års fengsel. Jeg synes riktignok strafferammene er lave i Norge, men hva har det å si når kjeltringene ikke engang dømmes til strengeste straff. Etter mitt syn er det å benytte seg av strafferammene EnFinTing å starte med.
