Siden skilsmisse-statistikken er så høy som den er, lurer jeg på hvorfor? Er den kanskje bare slik den bør være? Eller burde man strevet lenger og mer for å holde sammen? Hvilke grunner er vektige nok til å skilles? Holder det at "kjærligheten tar slutt", eller burde man leve sammen selv om man ikke elsker lenger, men alikevel fungerer "bra og greit" og prioriterer familiesamhold og barna fremfor "egenrealisering"? Mine foreldre skilte seg da jeg var 13. Min manns foreldre holdt sammen (svigerfar er nå død) selv om de ikke hadde det bra sammen, og det er min mann stolt og glad for at de gjorde. Så hvor går egentlig grensen for å gå fra hverandre? Hvor burde den gå?
I den grad en mener at par skal "jobbe mer for å holde sammen", tror jeg mye av det viktige arbeidet må være før man gifter seg. Ikke bare å tenke seg skikkelig nøye om, for det tror jeg man gjør. Men også å være flinkere til å snakke om hva man forventer av hverandre og ekteskapet, og hva som er realistisk å forvente. Jeg tror mange går inn i parforhold med urealistiske forventninger til seg selv og partneren, og kanskje til "forholdet" som en egen kraft.
Å tvinge folk til å bli værende i ulykkelige ekteskap tror jeg ikke er bra for samfunnet, barna eller dem selv.
Jeg mener, som Dr. Phil sier, at må fortjene seg ut av ekteskapet slik at man når man går vet med seg selv at man virkelig prøvde å få det til å funke. Da snakker jeg ikke om ekteskap hvor det er vold etc. med i bildet, men vanlige ekteskap som involverer barn.
Om og evt. hvem som har skilt seg "for lett" har jeg ikke noe som helst rett til å uttale meg om, synes jeg. Jeg tror det muligens ikke er på den siden av ekteskapet det er så mye "lettvinthet", men heller på den andre siden. Inngåelsen.
Enig med Kie. Jeg er selv skilsmissebarn, men vet hvorfor foreldrene mine skilte seg og kan forstå dem. Jeg tror også at de fleste som skiller seg har gode grunner for å gjøre dette, og at det ikke skal være nødvendig å fortelle alle rundt dem om. Men barn bør få vite at foreldrene har gjort en innsats for å redde ekteskapet.
Som skilt selv er jeg møkk lei av å høre om hvordan "folk skiller seg for lett nå for tiden".
Nei, det var ikke lett. Men det var det eneste valget for å redde meg selv, og dermed moren til barna mine. Ingen jeg kjenner som er skilt har sett på det som en lettvint løsning, ihvertfall ikke de som har barn.
Jeg mente ikke at folk skiller seg for lett. Det er ihvertfall ikke min personlige mening, da jeg har sett både hvor tøft det er å skille seg og hvor tøft det er å "holde ut" i et ulykkelig ekteskap.. Håper ikke du misforsto meg.
Helt generelt så tror jeg det er bedre at skilsmissestatistikken er for høy enn for lav. Å være tvunget av ytre omstendigheter til å bli i et ødeleggende forhold er ikke av det gode.
Ellers er jeg enig med dem som sier at mye arbeid bør legges ned i et forhold FØR man forplikter seg og får barn.
Jeg er skilt.
Det er vel kanskje "for lett" å skille seg i dag, fordi man har en mye høyere grad av forventning til egen lykke enn til familiesamholdet. For meg var det veldig riktig å skille meg, selv om jeg ikke ble slått eller hadde noen "slem" mann. Det at det er aksept for at man kan skille seg av personlige grunner i dag, tror jeg bidrar til høy skilsmissestatistikk. Men er det nødvendigvis galt? For meg var det en uutholdelig tanke at jeg skulle leve i et dårlig forhold resten av livet når jeg ikke engang var 30. Skal man ofre egen lykke for å holde sammen "for barnas skyld"?
På den andre siden tror jeg nok at altfor mange har for rosenrøde tanker om at man skal være forelsket i partneren sin hele livet, og at hvis man møter motgang er det bare å gi opp. Det er naturlig å forelske seg i andre innimellom -man må bare velge å ikke gjøre noe med det, og det er like naturlig at man innimellom synes partneren er utrolig teit. Mange gir nok opp før de har gjort en hederlig innsats for å rette opp eventuelle "feil"!
For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.
Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.
For å kaste ut min sedvanlige brannfakkel så må jeg bare si at jeg tror mange som ble skilt gjorde et stykke elendig arbeid, og at de ga opp lenge før tiden var inne til å gi opp. (Dette er absolutt ikke rettet til noen av medlemmene her inne, bare min mening generelt).
Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.
Interessant debatt, men også veldig vanskelig. Jeg har selv opplevd et samlivsbrudd og har to barn. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Kommentarer som at man ikke har prøvd nok er utrolig vanskelig å takle. :(
Jeg er enig i dette. Det er vanskelig å finne seg selv og tilrette. Jeg strevde litt med dette, men samboeren min strevde mer. Det var vanskelig.
Det er naturligvis hardt arbeid! Men det er jo slik at man er TO, og når ikke begge "ser" problemet er det utrolig frustrerende. Det er tøft å skulle dra lasset alene.
Dette var nok min tabbe. :(
Jeg er hjertens enig og vil aldri gjøre samme tabbe igjen. Det er en svært dyrkjøpt erfaring. Jeg visste virkelig ikke hva jeg gikk til og var nok veldig naiv med tanke på hvordan ting skulle bli så bra når man bodde sammen og fikk barn.
Her tror jeg mange brenner seg. Jeg tror det er viktig å ha realistiske forventninger til livet (trenger ikke bli kjedelig for det). Jeg er i en vennegjeng der dette til tider er litt slitsomt. Det er liksom ikke måte på hvor mange plasser i verden man skal besøke, middagsgjester man skal ha, gode lønninger man skal få og ikke minst hvor mye trening man skal få tid til og alt det andre du nevner... det er så lett å bli revet med dessverre.. Heldigvis diskuterer vi dette jevnlig.. justerer forventninger og har rett og slett blitt veldig flinke til å si "stopp en halv" og tenke litt over hva det er som er viktig for oss! Hvordan er det VI vil bruke tiden vår.
Men når kjærligheten tar slutt da? Og man rett og slett ikke elsker hverandre...skal man da jobbe på for å leve under samme tak? Det var slik mine svigerforeldre levde sammen. Hardt arbeid og ingen kjærlighet. Men et greit liv som kom ungene til gode, tydeligvis da, når begge sønnene er glad for at de holdt sammen. Selv om kjærligheten de i mellom var en saga blott. Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?
"Bare" kjærlighet er neppe nok til å basere et ekteskap på, nei. (I alle fall ikke et ekteskap med barn, som man ikke bare kan oppløse og "glemme" hvis man ønsker å avslutte det.) Men ikke fordi "kjærligheten ikke varer", for det kan det jo godt hende den gjør. (Noen ganger varer til og med kjærligheten, men ekteskapet ryker likevel.) Derimot så tror jeg man trenger flere ingredienser enn "bare" kjærlighet. F. eks. en ansvars- og arbeidsfordeling begge kan trives med, og sammenfallende ideer om tids- og pengebruk, noenlunde felles verdisyn og fremtidsplaner, og romslighet og toleranse. Mer praktiske ting, rett og slett, i tillegg til et fundament av vennskap og respekt som kan være der selv i de periodene der den romantiske kjærligheten ikke er på sitt mest blomstrende.
Siden du spør meg så kan jeg jo svare at jeg tror forestillingen om en evigvarende kjærlighet og forelskelse er en av de tingene mange har store forventninger til, men som sjelden innfris gjennom et helt liv. Jeg har aldri hatt en romantisk drøm om evigvarende lykkelig, kjærlighet - til det er jeg for realistisk og kynisk. Det holder lenge for meg at jeg er glad i mannen min og at han er min aller beste venn. Andre har et annet syn på det, og det respekterer jeg fullt ut.
Jeg mener egentlig ikke noe spesielt om verken dine svigerforeldres eller andres samliv og skilsmisser. Det er ikke fruktbart å diskutere enkelttilfeller og personlige erfaringer når det gjelder sånt. Det jeg skriver er tuftet på mine erfaringer og endel forskning som er gjort på temaet. Det kan ikke tilbakeføres til enkeltmennesker uten at det vil være motargumenter av personlig grad. Det er jo ingen tvil om at flere og flere skiller seg, og at antallet har økt dramatisk de siste årene. Du spurte hvorfor jeg trodde det var sånn, og jeg svarte på det. Om det er bra eller dårlig for enkeltindividene har jeg ingen kunnskap om. Samfunnsmessig så finnes det mange negative konsekvenser. Det positive er selvsagt at alle har muligheten til å komme seg ut av forhold som er ødeleggende for dem.
Jeg kan ikke egentlig se at det er særlig relevant i forhold til eventuelle problemer rundt samlivsbrudd. Man er jo omtrent like skilt om man ikke var gift før man gikk fra hverandre. Og som Hattifnatten sier så er det flere brudd mellom samboere enn gifte.
Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)
Jeg er også skilt.. og gift på ny:) ..
Husker jeg snakket med min svoger om dette.. Han har 7barn og mente han ALDRI skulle skille seg!
Jeg sa til han at det måtte han ikke tro, for det kan skje hvem som helst. Jeg giftet meg da ikke første gang i troa på noe annet enn at jeg ville være gift med han til den dagen jeg døde.
Nå er desverre svogeren min skilt, sånn ca 2år etter han sa det. Mannen min sa en gang at "der fikk han passet sitt jaggu påskrevet". :nemlig:
Det er klart. :) Det vet man jo ikke når man gifter seg ("gifter seg" er her ment som forkortelse for "går inn i et voksent, forpliktende forhold") heller. Men jeg tror det er lurt av folk å både tenke på og snakke om hva man tror man går til, før man går til det skritt å gifte seg eller få barn.
Jeg tror at selv om man tenker så det knaker på tidsklemmen på forhånd før man får barn, så vil man ikke være i stand til å forstå dette presset før man er I det. Slik er det jo med alle ting. Det er vel derfor man blir klok av erfaring. Jeg tror ikke man kan skylle på at man ikke er forberedt godt nok eller har pratet nok om det før man får barn og evnt skilles. Jeg tror ikke det er mulig å prate nok for å være nok forberedt, rett og slett.
Ikke nok, nei. Naturligvis ikke. Jeg mener ikke at alle forhold kunne vært reddet hvis man bare hadde snakket sammen på forhånd. Men jeg tror at en del forhold kunne fungert bedre, og kanskje overlevd til tross for problemer, hvis folk tenkte seg om mer og snakket mer sammen - både på forhånd og underveis. (Og kanskje noen forhold aldri ville blitt til ekteskap og påfølgende skilsmisser hvis folk hadde snakket mer sammen og tenkt seg bedre om.)
Men hvor godt tenker man når man er i 20-årene kontra 30-årene? Det er jo forskjell på alder og inngåelse av ekteskap og erfaring i sekken. Jeg synes ihvertfall det er forskjell i min tankegang nå når jeg er 32 enn da jeg var 23 og giftet meg. NÅ skjønner jeg tidsklemma, men aldri i verden om jeg forsto det da jeg var 23.
Selvsagt skjønner man ting bedre når man har opplevd dem selv, og naturligvis forstår de fleste både seg selv og andre og mye annet bedre når de blir eldre og får mer erfaring. Jeg er usikker på hvor du vil hen? :undrer:
Det tror jeg nok at jeg er et eksempel på. Vi kjente ikke hverandre så veldig godt og alt skjedde veldig fort i ung alder. (Jeg var 19).
Felles målsetning og innsatsvilje er vel noe av forklaringen på at vi etterhvert har klart å bli den rette for hverandre, selv om vi nok ikke hadde verdens mest solide utgangspunkt.
Altså er det ikke nødvendigvis dømt til å mislykkes selv om man nærmest snublet inn i ekteskapet. Selv om det ikke akkurat er det ideelle. Men man jobber med det man har og for vår del har det utviklet seg veldig fint. Vi har jo på en måte også vokst sammen i dette.
Men hadde en av oss følt at skilsmisse var en mer aktuell løsning da hverdagen ramlet i hodet på oss, så hadde det jo ikke hjulpet aldri så mye om den andre mente noe annet. Så alt i alt kan man vel si at vi var en heldig match på det avgjørende området. Men det er mer flaks enn noe annet.
Andre på sin side gifter seg kanskje etter mange års samboerforhold, og blir skilt ganske fort.
Det er litt skummelt det der. At man kan forberede seg så mye man bare klarer, men allikevel ikke ha noen garantier. Det er skummelt å leve.
Jeg tror at en del ting er noe man ikke kan være ferdig med før det begynner. F.eks. dette med å bli en god match som foreldre. Det er noe med at veien blir til mens man går også.
Men en felles plattform og målsetning kan være en kjempefordel.
Noen deler av livet er ting man ikke kan starte som "ferdig utlært" i. Ekteskap, forelderskap osv. Men det er som sagt noen faktorer som kan øke sjansen for å lykkes og det er bl.a. dette med å ha nogenlunde matchende verdigrunnlag og målsetning. Grovt sett. Særlig detaljert tror jeg det er vanskelig å sette seg inn i før man faktisk er der.
Ja og nei.
Jeg tror det er en god del man kan tjene på å snakke gjennom og kartlegge. Og så må man reforhandle underveis.
Men om det er noen tydelige "dealbreakers" som ingen er villig til å inngå kompromiss på så er det jo dumt å oppdage det i ettertid. F.eks. (og dette er satt veldig på spissen) dersom en synes at fysisk avstraffelse av barn er uakseptabelt og en annen er vokst opp med det og mener det er en viktig del av barneoppdragelsen. Eller at en gleder seg til å være hjemme med de fremtidige barna mens de er små og den andre aldri i livet kunne tenke seg å være eneforsørger for familien i noen år. Å oppdage slike ting etter å ha giftet seg og fått barn kan tyde på at man ikke har gjort grundig nok research i forkant.
Det er jo kanskje ikke så naturlig for unge, nyforelskede par å diskutere barneoppdragelse og andre hverdagsting. Men før ekteskap tror jeg det ville vært lurt å ta en runde på slike ting. Om ikke annet, så for å oppdage hva man må avklare og være litt i forkant. Mens man enda er nogenlunde fattet.
Her kan jeg signere alt sammen. (Giftet meg som nittenåring etter forholdsvis kort tid som kjærester)
Jeg synes forresten ikke at par gifter seg for fort/lett eller blir samboere for fort, men at de får barn altfor fort. Jeg synes jeg kjenner flere og flere som får barn noen få måneder etter de går inn i et forhold, og jeg må si jeg er litt kritisk.
Mine foreldre har vært gift i 34 år. De er veldig lykkelige den dag i dag. De var 18 og 20 da de giftet seg og fikk 3 barn på 11 år. Jeg ser litt opp til dem, fordi de har det så fint. Svigerforeldrene mine har vært gift i 30 år, og de har det også veldig bra. Nå er de alle i begynnelsen av 50 årene, har god økonomi og reiser veldig mye. De tar på en måte igjen for de årene de var hjemme med oss da vi var små/yngre. Jeg ønsker også at jeg og sambo skal holde sammen så lenge, og vi jobber sammen som et team. Nå er jeg også hjemmeværende, så vi har ikke tidsklemma som lader oss ut. Når han kommer hjem fra jobb, så kan jeg dra ut å handle eller besøke venner. Jeg drar ikke på jobb og han må ta kveldene alene, liksom. I følge min mormor så turte de ikke å skille seg i gamledager. De var redde for folkesnakket. Å ikke være gift med barn var jo ikke bra før i tiden.
Jeg tror egentlig ikke folk skiller seg så mye lettere enn før. Kanskje noen. Men jeg tror man sklir inn i samboerskap, foreldreskap og ekteskap mye enklere enn før. Man flytter sammen fordi det er hyggelig og praktisk, og da er jo barn et naturlig neste skritt, og når man har barn sammen og er forelsket og sånn så kan det jo være greit å gifte seg også.
Før så måtte man stoppe opp og tenke "skal jeg være sammen med denne mannen for ALLTID?" før man begynte å ta små skritt inn på en vei som det er vanskelig å snu fra.
En annen ting er kanskje at man møter partnerne sine senere i livet. Det er selvsagt mye bra med det, men av og til lurer jeg på om det gjør at kvinner ender med å gå inn i foreldreskap, samboerskap og ekteskap med menn som strengt tatt ikke er til å leve med, i ren biologisk klokkeklang.
Men jeg tror nok også vi har fått veldig høye forventninger til livet generelt i dag. Vi forventer å ikke dø av lungebetennelse, vi forventer å ikke sulte og ikke jobbe oss helseløse, vi forventer å bli behandlet ok av våre omgivelser, vi forventer lykke og glede.Og det er jo bra! Men jeg tro vi mister noe av de langsiktige verdiene av å holde ut de tøffe periodene og investere i langsitkighet ved kortsiktig lykkemaksimering.
Jeg tror ikke "kjærligheten" en noe som bare VIPS dukker opp og VIPS skrus av igjen. Kjærlighet er like mye å ville og ønske og bestemme seg for å velge hverandre som en slags magisk følelse som bare skal dukke opp og være der.
Etter ti år i det ekteskapet jeg nå selv er i, så tror jeg det skulle MYE til, og da mener jeg MYE, før jeg kunne bryte løs og forlate alt.
Jeg greier ikke å se at det er "enkelt" å skulle skille seg.
For meg ville det ikke bare være å gå fra mannen, men nettverket også.
Jeg tror det er ganske skremmende å starte opp på nytt, for ganske mange. Hvertfall ville jeg sett på det som et rent mareritt.
Jeg har selv vurdert skilsmisse, og jeg synes at det ikke går an å vurdere hva som er "gode nok" grunner til en skilsmisse ettersom det er individuelt hva man opplever som uholdbart å leve med.
Grunnen til at det gikk bra for vår del var at mannen min var villig til en endring. Jeg nevner ikke dette for å dreie diskusjonen inn på en personlig "beretning", men for å understreke at når folk snakker om at man må "jobbe" med forholdet så virker det som om enkelte glemmer at man er to personer i forholdet. Hvis en av personene ikke er villig til å jobbe med forholdet, kan ikke dette veies opp av den andre parten jobber dobbelt så mye.
Jeg har egentlig ingen meninger om skilsmisseprosenten er for høy eller ikke. Jeg er veldig glad for at det ikke lenger er slik at man må bli i ødeleggende forhold fordi man ikke har råd til eller ikke tør gå fra hverandre.
Jeg er selv skilsmissebarn og kjenner veldig mange skilsmissebarn i vår generasjon. På det relativt dårlige statistiske grunnlaget min omgangskrets er så tror jeg ikke at vår generasjon skiller seg så mye mer enn generasjonen før oss, men det er kanskje flere som skiller seg tidligere.
I de tilfellene der jeg kjenner skilte foreldre på vår alder så er jeg imponert over hvor godt de har tenkt over hvordan barnene skal ha det i den nye situasjonen. De snakker sammen og gjør ting sammen, en del feirer fremdeles jul sammen og gjør i det hele tatt utrolig mye for at situasjonen for deres barn skal bli så god som mulig. Jeg tror at fordelen med at en del kanskje går litt raskere fra hverandre i dag er at de ikke går og gnurer på gamle konfllikter som gjør at de ikke kan samarbeide og dermed tror jeg at vi får en generasjon med skilsmissebarn som får det mye lettere enn det den tidligere generasjonen hadde.
Hatten av for alle skilte foreldre som klarer å samarbeide og gjøre livet så lett som mulig for sine barn.
Det er egentlig litt spennende; Hvor mange av oss skilsmissebarn er redde for å skille oss eller hvor mange synes det er en ok løsning når samlivet skranter.
Blå: Det er flott når voksne klarer å være voksne etter en skilsmisse. Dessverre skjer det altfor ofte at de ikke er det. Jeg mener å huske å ha lest helt nylig at 1 av 3 skilte par lever i en vedvarende konflikt over barna. Det er forferdelig mye! Jeg aner ikke om hvordan det har utviklet seg over tid, om det blir verre eller bedre.
Polyanna: min erfaring er at konflikten/e er der resten av tiden desverre i mange tilfeller.
Kjenner til noen som skilte seg på 70 tallet og som fortsatt ikke kan møte hverandre uten at det blir bråk, helt tullete etter min mening.
Min eks som er pappaen til min datter, da vi skulle gå ifra hverandre så satte vi henne i høysetet og prøvde å få livet hennes så "normalt" som vi klarte etter bruddet og det fikk vi til.
Vi samarbeidet godt i mange år og nå er hun voksen.
Jeg er klar over at jeg generaliserer ut fra et veldig lite utvalg her. Men jeg mener å se at tendensen i vår generasjon er mye bedre i forhold til at foreldre klarer å samarbeide etter en skilsmisse enn det den var i vår foreldregenerasjon.
Som skilsmissebarn selv vil jeg ikke se bort fra at jeg kan bli skilt, selv om jeg ikke ser et glimmer av sannsynlighet for det nå. Med bakgrunn i at jeg fremdeles, 19 år etter at mine foreldre ble skilt lever med et grums av gamle konflikter og problemer så har min mann og jeg allerede hatt "den store samtalen" om hvordan vi eventuelt skulle prøve å organisere oss dersom så galt skulle skje. Det er i hvert fall sikkert at en slik skilsmisse som jeg selv har gjennomlevd, det kommer mine barn aldri til å oppleve.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
