Jeg savner en liten skikk og bruk bok for mobil. Jeg lurer på hvor grensene går for når og hvor man tar en samtale, når lyden på mobilen skal være av og når hele greia skal slås av.
Kan alle forvente å få tak i meg alltid fordi jeg har mobil?
Må alle tekstmeldinger svares på med en gang. (noen kan jo tro du er dø hvis du drøyer det litt lenge).
Er det greit å bruke hele nyttårsmiddagen og timen etter midnatt på å sende meldinger til alle som ikke er tilstedet istede for å konsentrere seg om de som faktisk er der.
Er det blitt for lettvindt å utsette/avlyse avtaler etter at vi fikk mobil?
Trenger alle å være så tilgjengelig?
Hvorfor må barn ha mobil? Når er riktig alder.
Er nok en smule lei overforbruket av denne tingen, men det kan jo ikke være veldig mange som er enig med meg for den er jo tilstede og det ringer og plinger og synges overalt.
Hva mener du?
Jeg syns mobilen har fått for stor plass i livet. Jeg var motstander av å ha mobil ganske lenge. Jeg ville ikke være så tilgjengelig. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skulle klare meg uten.
Når man står og snakker med noen syns jeg det er uhøflig å ta telefonen for så å forlate den du snakket med først. Jeg syns man skal si at man ringer tilbake, når det passer seg eller rett og slett unngå å svare.
Jeg syns det er utidig å drive å sende meldinger når man er samlet til nyttårsmiddag.
På møter SKAL man, mener jeg, slå av lyden på mobilen. Hvis man venter en viktig samtale så kan man ha vibrering på mobilen, men da skal samtalen være viktig.
De som sender melding kan ikke forvente å få svar med en gang. Hvis det er så viktig får de heller ringe.
Når barna skal få mobil? Det syns jeg er litt vanskelig, men her i huset fikk barna våre kjøpe seg mobil, av egne lommepenger, når de var 11-12 år. Jeg ser ikke at de har behov før det. Jeg syns at når barna begynner å farte mer ute er det greit å kunne nå dem, og ikke minst at de kan nå oss. Våre to eldste på 12 og 14 år har mobil. Jeg har, idag, ordnet med Familieabonnement i Telenor. Snart kan barna ringe gratis til oss og vi til dem, samtidig som de har kontantkort. Vi har ikke råd til å betale noe abonnement for dem. De tjener penger til det selv.
Jeg er nok litt avhengig av mobilen, jeg som de flaste andre. Men jeg har likevel grenser for hvordan jeg bruker den. På møter, kurs ol er lyden alltid av. Skulle jeg mot formodning ha glemt det, slår jeg den av straks.
Jeg kan godt svare tlf om jeg sitter en kveld med venninner, men pleier å gjøre det kort. Er jeg opptatt med noe, spiser sammen med andre feks, hadde jeg ikke svart. En nyttårsmiddag er en anledning der man ikke trenger å prate i tlf (med mindre det er barnevakten, eller andre viktigheter selvsagt).
Jeg sitter heller ikke å sender sms unødig sammen med andre. Irriterer meg skikkelig over andre som gjør det.
Jo vi burde absolutt bli mere bevisste på hvordan vi bruker mobilen. Det irriterer meg også at det forventes at vi er tilgjengelige hele tiden. Husker dette var tema da jeg jobbet på en akuttavdeling der man ble snurt om man ikke svarte på tlf når de trengte ekstra folk. Problemet var at de trengte det nesten hver dag, hele tiden, og forventet at folk svarte tlf. Da var det mange som ikke klarte å la den ringe, men heller la den hjemme, eller skrudde av. Diskusjonen gikk på at man vi pliktig å stille opp i kriser, mens motargumentet var at ingen betalte oss for å ha mobil eller være tilgjengelige døgnet trundt.
Vår foreleser i kriminologi i høstsemesteret hadde mobilen i lomma i en forelesning da den faktisk ringte! Ikke bare hadde han latt være å slå av ringelyden, men han TOK telefonen og pratet!!!! I FORELESNINGEN!!!! :eek:
DA ble samtlige tilhørere rimelig sjokkerte! Det skjedde faktisk to ganger. Akkurat det synes jeg var helt på jordet, og selv om han er en supergod foreleser, så falt han litt i karakter i boka mi da.
Jeg er avhengig av mobilen min, den er med overalt og er alltid påslått. Men - jeg er veldig kritisk i forhold til hvilke situasjoner som er passende å ta den i bruk, det være seg ringing eller sms-skriving. På jobb er lyden alltid av, og så sant jeg ikke venter en veldig viktig telefon, ligger den i garderobeskapet dagen igjennom. Jeg sjekker den et par ganger i løpet av arb.dagen. De som har behov for å nå meg på kort varsel, bruker jobbummeret mitt uansett. Noen kollegaer går med telefonen i lomma, og svarer i hytt og pine. I selskap med andre svarer jeg ikke på sms så sant det ikke er noe veldig viktig. Langtrukken sms-skravling med andre ikke-tilstedeværende venner når man er i sosialt lag syns jeg er utrolig frekt og egoistisk. Er vi andre SÅ spennende, liksom. :rolleyes: Så sitter vi andre der da, mens vedkommende "mhmm"-er fraværende nå og da for liksom å delta i samtalen samtidig som h*n taster i vei. Det samme med disse som bare måå svare mobilen uansett, uten å ta hensyn til sine omgivelser overhodet. Også er det alltid minst én tulling som ikke har husket å sette på lydløs i dåp/ vielser/ begravelser. Hvor vanskelig er det, egentlig?
Ikke minst - sms er i mine øyne en lite egnet kanal for å avlyse avtaler o.l. I slike tilfeller ringer man. :nemlig:
Det burde vært en regel at alle mobiler er slått av i begravelser og andre
høytidelige anledninger. Hva hvis man er hos legen og mobilen ringer eller
det tikker inn en sms? Jeg skrur av lyden hos frisør, lege, tannlege, offentlige
kontorer, kirken, barnehagen osv. Jeg vil ikke være tilgjengelig hele døgnet.
Jeg svarte ikke på nyttårs- sms før dagen etterpå. Jeg hadde jo sendt ut
julekort med ønske om et godt nyttår. :nikker:
Jeg har lav terskel for å skru av mobilen, jeg vil ikke være tilgjengelig bestandig. Tekstmeldinger kan vente, hadde det vært noe som hastet hadde vel folk ringt tenker jeg. Når det kommer tekstmelding antar jeg at de ikke har tid til å prate og velger å sende en melding som jeg kan svare på når det passer for meg.
Jeg velger ofte å være utilgjengelig. Orker ikke å avbryte ting for sms-tasting. Er det viktig så ringer folk og er det superviktig ringer de lenge :D
På bussen, i butikken osv svarer jeg med at jeg ringer når jeg kommer hjem fordi jeg er der jeg er. Kan ikke fordra folk som legger ut privatlivet sitt i høylytte samtaler i det offentlige rom. Liker ikke å bli presset på en masse sensetiv informasjon om folk jeg ikke aner hvem er.
Jeg har ikke hustelefon så mobilen er definitivt nødvendig, men det er forskjell på bruk og misbruk av en telefon.
Jeg er også avhengig av mobilen, men mener at jeg greier å begrense meg. Jeg tar den ikke hvis den ringer når jeg spiser middag heller jeg. Vil gjerne spise maten min i fred. Jeg ser jo hvem som har ringt når jeg er ferdig. Når jeg leste denne tråden kom jeg på at jeg ikke har svart på alle nyttårs meldingene, men så har de jo fått julekort av meg, så jeg følger ikke behov for å sende igjen bare for å sende ett fint vers eller lignende.
Jeg sender ofte meldinger i stedet for å ringe, da vet jeg at det blir lest og at det blir svart på når det passer.
Jeg ser at yngre og yngre barn får mobil. Jeg vet ikke hva som er "rett" alder for noe sånn. Kommer vel velidg ann på ungen.
Jeg har forståelse for at man kan glemme å skru av ringelyden. Men jeg har opplevd flere ganger at vedkommende tar telefonen, og med høylytt hvisking svart "Du, jeg kan ikke snakke nå. Jeg er på kino"!
Hadde jeg vært modig nok hadde jeg hylt ut eller revet mobilen fra vedkommende.
Det som irriterer meg mest er dem som i sosialt samvær, bruker tiden på dem som ikke fysisk er til stede. Har opplevd å ha besøk som det meste av tiden satt i telefon eller svarte på meldinger og når jeg i tillegg skulle bli involvert i vedkommedes tullemeldinger vurderte jeg å sende vesnet hjem med bilde av meg selv, så trengte hun bare å se på det neste gang hun ville avlegge "meg" et besøk. De som vil ha kontakt med meg på telefon, må enten gjøre avtale om det eller ha tolmodighet. SMS besvares når jeg finner igjen mobilen og får ladet den (ikke fullt så ille men nesten). Detsværre kan jeg være av dem som glemmer å slå av lyden ,om jeg har husket å sette den på. Jeg får ikke mye forståelse for min mobilbruk hos andre, bare for å ha sagt det :-)
Jeg tar alltid av lyd når jeg er hos tannlegen, frisøren, legen, offentlige kontorer, møter og middager.
Nå har jeg begynt å legge igjen mobilen i bilen når jeg handler eller henter og bringer i barnehagen og det er superdeilig å slippe maset på mobilen! Jeg er ikke lenger like flink til å svare på sms´er som før og jeg føler at jeg sakte men sikkert løsner fra fangeskapet.:D
Jeg er nok en temmelig konservativ telefon- og mobilbruker. Jeg lar for eksempel være å ta telefonen når det ikke passer å snakke, eller hvis jeg rett og slett ikke har lyst til å snakke med noen. Mobilen min ligger oftest i skapet når jeg er hjemme, så den hører jeg kanskje ikke om ettermiddagen. SMS-er ser jeg ofte ikke før dagen etter.
Det er en selvfølge å slå av lyden (og vibreringen) på møter, hos frisøren, på forelesninger, i middagsselskaper og andre sosiale settinger. For ikke snakke om når jeg selv er møteleder eller foreleser. Er det nødvendig å ha den på (type: min mor er alvorlig syk), innleder jeg møtet med å informere om det.
Jeg ber alltid om unnskyldning hvis jeg avbryter en samtale med å ta telefonen. Eller hvis jeg må slå den av i all hast fordi jeg har glemt å slå av lyden under et møte eller lignende.
Selvsagt trenger man ikke svare på SMS-er med en gang. Det er jo det som er hele poenget med SMS. Trenger man svar umiddelbart, ringer man selvsagt.
Mannen min er enda mer konservativ enn meg. Han nekter å ha mobiltelefon i det hele tatt.
Det er forøvrig skuddpremie på alle som tar telefonen på kino, teater, konserter og lignende. I alle fall burde det være det.
Dersom man er vanlig høflig regulerer man vel mobilbruk ganske greit, ville jeg tro.
Noe som har forvirret meg et par ganger i det siste, er folk som midt i en samtale plutselig presenterer seg med fullt navn. Jeg ser sikkert utrolig teit ut, helt til jeg forstår at de har blitt oppringt og bruker handsfree. :knegg:
Det er fristende å være veldig enig med deg, men jeg skal likevel prøve å svare punktvis.
Kan alle forvente å få tak i meg alltid fordi jeg har mobil?
Nei. Intill nylig tenkte jeg at mobiler faktisk kan slås av, dermed har mottaker plikt og rett til å slå av mobilen når det ikke passer. På mobil kan jeg for eksempel ringe seinere på kvelden enn på hustelefon. Den siste tida har jeg skjønt at mange bare har mobil, og dermed kan jeg risikere å ringe for seint...
Må alle tekstmeldinger svares på med en gang. (noen kan jo tro du er dø hvis du drøyer det litt lenge).
Står det om livet, så kan man jo koste på seg å ringe. Selv har jeg derimot erfaring med at de som ikke svares med en gang, blir glemt...
Er det greit å bruke hele nyttårsmiddagen og timen etter midnatt på å sende meldinger til alle som ikke er tilstedet istede for å konsentrere seg om de som faktisk er der.
Nei, "hører at det knaker i glasshuset". Jeg prøvde å sende ut en fellesmelding til flere, men det tok himla lang tid fordi nettverket var sprengt.
Er det blitt for lettvindt å utsette/avlyse avtaler etter at vi fikk mobil? Ja, dessverre. Jeg savner de skikkelige avtalene med dato. sted og tidspunkt som ikke ble avlyst i siste liten. Det er ikke alltid lettere å finne på noe festlig 5 minutter før det skal skje.
Trenger alle å være så tilgjengelig?
Tja, nå er de aller fleste så tilgjengelig, da blir det faktisk slitsomt å forholde seg til de som velger å gå uten mobil. For ikke å snakke om mødre som klager over at ingen ringer/sender sms, også er ikke mobilen påskrudd annet enn når de skal ringe ut.
Hvorfor må barn ha mobil? Når er riktig alder. Småen er for liten til at jeg har satt meg inn i den problemstillingen der.
Fordelen med mobil er jo at den kan slåes av eller settes på lydløs. Man kan også se hvem som har ringt inn selv om man velger å ikke ta den, dermed har man god mulighet til å ringe opp igjen ved et mer passende tidspunkt.
Det er lett å mene noe om dette, men jeg tror det er flere enn meg som kan ha nytte og glede av å tenke litt bedre gjennom før man lar innkommende telefoner og sms-er avbryte et trivelig kafebesøk irl. I hvertfall koste på seg ett "unnskyld, jeg må høre hva det er".
Sms kan man ikke forvente å få svar på umiddelbart NEI. Ringe er derfor tingen. Jeg må sparke meg selv litt, for jeg sendte en "være med på kafe?" sms til en venninnegjeng forrige kvelden. Ble litt snurt når mange ikke svarte, og fikk oppklaringer som: telefon midlertidig ute av drift, jeg sovna med ungen osv. Det var selvsagt helt greit, men jeg burde vel strengt tatt ringt.
Man skravler ikke i mobilen når man egentlig har en RL samtale unntatt korte beskjeder.
Jeg skrur av lyd når jeg sover. Eller av hele greia. Ellers har jeg stort sett med meg mobilen overalt.
Jeg har på mobilen hele tiden, men slår av lyden om det ikke passer seg å motta samtale eller melding. Er ganske rask til å svare på meldinger så sannt jeg ikke har lagt igjen tlf. i bilen noe jeg er altfor flink til :o
Midt i en nyttårsmiddag er ikke en passende plass å sende mld. eller ringe :nemlig: samme som i møter, på kino, teater osv. Vi har unntak på avdelingsmøter på jobben for det er flere som har unger som ska gå på skolen alene og da er det lov å ta en tlf for å minne dem på å gå eller svare når ungene ringer ;)
Brette ut privatlivet i handsfree på butikken, kjøpesenter o.l er også en uting synes jeg :nemlig:
Jeg TROR ikke skuddpremie er innført enda, men derimot er en dask i hodet helt akseptert, og sikker applaudert av de andre på kinoen, dersom den foran deg tar telefonen under forestillingen. :nemlig:
Jeg er fryktelig lite avhengig av mobilen min. Faktisk kan den ligge i jakkelomma på lydløs i flere døgn uten at jeg ser på den. Skaper selvsagt litt irritasjon hos venner og mannen, men de har nå vent seg til at jeg ikke er tilgjengelig hele tiden på mobilen. Jeg velger litt når jeg tar den eller ikke. Legger jeg ungene, tar jeg verken mobilen eller fasttelefonen. Har til og med klart meg uten mobilen i en uke, fordi den var tom for batteri og jeg fikk bare ikke somlet meg til å lade den.
Jeg synes mobiltelefoner gjør oss altfor tilgjengelig. Vi mister litt av privatlivet når jobb, familie, venner og ikke minst selgere kan nå oss til alle døgnets tider. Alt skal skje så raskt nå. Vi må ringe for å si at vi ses om fem minutter, jeg går inn av døra nå osv. Det er helt i orden med mobiltelefoner, men jeg synes det er greit å bruke den med måte. Vi må ikke ta telefonen mens vi skifter bleie på ungene, står i kassa og skal betale, sitter i jobbmøte, spiser 5-retters middag med venner på nyttårsaften osv. Ting kan vente. Verden stopper ikke om vi lar noen samtaler vente et par timer. Og ja, jeg ser at noen samtaler er nødvendige, som tlf fra bhg om syke barn osv, men i hovedsak kan de fleste samtalene vente.
Mobiltelefoner er personlige, og da blir det vel opp til hver og en hvordan vedkommende velger aa bruke dem. Jeg gidder ikke aa irritere meg over hva andre gjör, men konstaterer at vennene mine heldigvis ikke er saa ille som hva jeg leser om at andre er. Selv skrur jeg av naar jeg vil, svarer naar jeg vil og synes at folk som er til stede personlig er viktigere enn dem som ringer meg.
Jeg har en fin en: Var på Heathrow like etter bombene på tuben/bussene. Det skulle være 1 minutts stillhet kl 12, og dette ble annonsert omtrent hvert 5 minutt i timen før. Likevel var det en, 1, dame som ikke klarte å få dette med seg, og som snakket høyt i mobilen sin under hele seansen. (Folk reiste seg, sto stille, det var ikke så vanskelig å få med seg at noe skjedde selv om man ikke forsto engelsk) Ganske utrolig å være vitne til. Hun tenkte vel det var kjekt at den dumme bakgrunnsstøyen forsvant slik at hun kunne konsentrere seg om samtalen. :snill:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
