Jeg har alltid på lillegutt navn og telefonnummer når vi er ute på store steder, og kom over disse som virker kjekke. De må klippes av og er derfor ikke gjenbrukbare. De kommer ferdig trykket med den teksten man selv ønsker. Fra www.nordicprint.no (for meg virker det genialt å putte noe av disse i bilen+gi til besteforeldre og andre som skal ha med seg lillegutt, og som synes det er kjekt å ha men mikkete å drive å skrive på et armbånd liksom)
Det er vel disse som er å få på apoteket, og som jeg også har vært fornøyd med:
Dette har jeg også sett, men er det ikke like greit å merke klærne skikkelig? De må jo merkes uansett liksom. Jeg har kjøpt sånne strykemerker hvor det står barnas navn og mitt mobiltelefonnummer, og disse har jeg festet på så godt som alle klærne deres. Om vi skulle komme bort fra hverandre regner jeg med at folk sjekker i klærne etter navn.
Lillegutt sine klær er også merket :jupp:
Men jeg tar ingen sjanser - jeg tror rett og slett mange ikke tenker på å sjekke klærne etter navn om ungen skulle bli borte (eller funnet da, for det er jo den "enden" det er snakk om). Og dette er en iøynefallende måte å finne det på.
Pluss at i utlandet er det ikke så vanlig med navnemerking i klær, da er armbånd geniale.
Når vi har vært ute på reise har jeg også skrevet "norwegian language" på båndet, i tilfelle noen forventer at han forstår engelsk eller.. gresk liksom.
Storebror slet armbåndet av seg ved en anledning. Etter det har jeg bare skrevet telefonnummeret vårt rett på armen hans. I sommer har jeg også instruert han i å vise frem armen og be noen andre voksne ringe meg dersom han kommer vekk fra oss.
Vi har også skrevet nummeret rett på armen, men disse så kjekke ut. Jeg hadde aldri stolt på at folk sjekker i klærne! :måpe:
Jeg fikk den store skrekken da eldste forsvant midt i Tusenfryd for noen år siden. Hun var borte i ca. 10 minutter men det føltes som et halvt år. Det var MYE folk der, og hadde hun ikke hatt tlf-nummeret på armen hadde det nok vært litt mer katastrofalt. Heldigvis hadde vi skrevet det, og ble oppringt etter 10 minutter.
Som barn fikk vi alltid høre at vi IKKE skulle skrive på huden, det var fyfy det (ikke at vi ikke GJORDE det liekvel, men altså...) er det ok likevel nå? (For, skriver jeg på huden hans, kan jeg jo ikke si at det er ikke lov selv, altså....)
(Tenker fremover altså, jeg har ikke sett behovet for å merke min 11 mnd gamle sønn enda, men skulle jeg gjordet, ville jeg ikke tegna på huda hans, den sensitive lille babyhuda...)
Jeg er nok litt mer opptatt av dette enn normen siden lillegutt ikke kan snakke, tror jeg. Han kan jo ikke si hva han heter, hva jeg heter, hvor han bor eller noenting. Selv om han har talemaskinen har jeg null tiltro til at fremmede sjekker den (det står der og han vet hvordan han kan "si" det), og hvis han blir redd eller sjenert nekter han å bruke den/si noe, så...
For meg er det også viktig at han er merket med navn om det skulle skje meg noe så han ender opp alene eller uten tilsyn - noe som ikke er helt utenkelig siden jeg har noe hjertegreier.
Det er jo ikke snakk om hver dag i månedsvis heller. Sjansen for å få kreft av å få et telefonnummer på huden et par ganger i året, er nok litt mindre enn sjansen for å forsvinne i en folkemengde. :nemlig: Og selvsagt kan man få barna til å forstå at det er forskjell på å tegne på seg selv for moro skyld og det å merke dem med telefonnummer når man er på større steder.
Og du slipper nok den problemstillingen en stund til ja, hehe.
Okei? Jeg er veldig tilhenger av at barna skal forstå at noen ting HAR voksne lov til mens ungene ikke har det. Jo fortere de lærer det, jo bedre. Heller få dem til å forstå hvorfor de voksne av og til må ta slike valg.
Joda, på noen områder er det nok sånn, og på noen områder kommer jeg til å lære ham det også, men jeg har mine særheter, og dette er altså en av dem. Er vel miljøskadd fra egen oppvekst. Det mamma "fikk lov til", fikk vi lov til, følgelig slapp vi spise blodmat, og det var lov å ha to-tre lag hvitost på brødskiva. Selvsagt får han ikke kjøre bil før han er gammel nok, selv om jeg får lov, men jeg setter meg ikke til å drikke sjokomelk til maten, men sier han ikke får lov (joda, enda gjør jeg det, men det er fordi han 1)kun drikker vann og morsmelk og 2)ikke aner at sjokomelk er godt, og derfor ikke bryr seg)
Det er jo stor forskjell på å merke ungene for å slippe å la dem forsvinne, og det å spise en softis foran et bedende barn og si det ikke får. Skjønner hva du mener, men jeg synes altså det er ganske mange nyanser her.
Var i skara sommerland i sverige for en drøy uke siden, kan tenke meg at den vesle jenta i badedrakt som ikke fant foreldrene sine hadde hatt god nytte av å bli merket! Enten med vannfast penn, eller bånd.
Men f.eks. å skrive navn i klær og på utstyr er jo gjerne en sånn ting som foreldre får lov til, mens barna ikke får lov til å skrive på klærne sine (i alle fall ville jeg ikke latt Poden gjøre det). :) Så jeg synes det å merke barna går litt i samme kategori. Uten at dette er noen kampsak for meg, altså! :knegg:
Det virker veldig lurt med sånne armbånd, ja. :nikker: Vi har ikke vært i så mange sammenhenger der det har vært naturlig å tenke på slikt (og har heldigvis aldri vært i en situasjon der vi har trengt det), men den første gangen vi kom på det, ga vi Poden en lapp i lommen med telefonnumrene våre på, og sa at om han ikke fant oss, kunne han be noen om å ringe til oss, så ordnet det seg. Det var den gangen egentlig mest for at han ikke skulle bli engstelig hvis han ikke så oss; vi befant oss i en diger messehall, og sjansen for at vi faktisk ikke skulle finne ham var mikroskopisk, men det kunne jo tatt noen minutter, da. Men nå var jo han ganske stor allerede da, og er ganske talefør og sånt. (Sånn til vanlig har jeg sagt til ham at om vi kommer bort fra hverandre i byen, så kan han spørre noen voksne om å ringe opplysningen for å finne telefonnummeret mitt - men igjen, den løsningen egner seg jo mest for større barn som kan gjøre grundig rede for seg. Og i utlandet fungerer det ikke like bra.)
Vi fant et barn en gang, og siden dette barnet ikke sa et pip, var det første jeg gjorde å sjekke klærne for merkelapper. Men der var ikke merket en flekk steder.
Dette var på et kjøpesenter, og hvor mange husker å ta lapp rundt armen på barnet på et slikt sted?
Poden tar bare av seg de der gjenbruksgreiene. En sånn som må klippes av hadde vært noe, Poden snakker nemlig ikke til folk han ikke kjenner i det hele tatt. :gruble:
Tenker dere ikke på det altså? Om jeg hadde funnet et ensomt barn som ikke kunne snakke så mye hadde det vært det første jeg hadde gjort altså. Sjekket i lommer, i nakken i klærne osv. Synes det er rart om ikke folk undersøker barnet skikkelig etter "spor" jeg da. Men uansett ikke dumt med navnebånd/skrive tlf nr på armen altså.
Vi bruker sånne armbånd som kan brukes om igjen når vi er ute og reiser eller er på større steder med mye folk. Jeg skriver aldri navnet til ungen på armbåndet. Skriver bare mum: og mitt telefonnummer (inkl. landskoden) og dad: mannens nummer inkl. landskoden.
Ungene har fått beskjed om å vise armbåndet til noen (gjerne ansatte om det er i parker vi er) hvis de blir borte fra oss. Ungene har også fått beskjed om at hvis vi plutselig er ute av syne for dem så står de stille der de er. Har trengt armbåndet en gang hvor unge (2 1/2) ble borte på stor flyplass, men det hjalp ikke noe særlig siden ungen ikke satte seg ned for å skrike og ungen var ikke redd os savnet tydeligvis ikke oss ennå. Vi fant ungen tuslende langs et rullebånd 10 minutter senere og alle rundt trodde sikkert at foreldrene var rett bak eller noe sånt og passet på. Siden den gang har ungene mine mått gå i bånd eller kun leid i handa uten rom for å slippe på flyplasser hvor vi må snu oss bort noen sekunder. :knegg:
Navnearmbånd er bra (evnt skrive tlfnr rett på arma). Da vi var i Legoland i sommer, var det ei lita jente (2-3 år?) som hadde kommet bort fra familien sin. Hun bare gråt og gråt, og den damen som fant henne som var en som arbeidet i Legoland, tok tak i armen på jenta og dro opp genseren. Helt tydelig at hun lette etter et armbånd. Så der var det hvertfall så innarbeidet blat de ansatte at de sjekket med en gang.
Merker mine med sånne i fornøyelsesparker og flyplasser og sånt (vårt lokale kjøpesenter anser jeg som mye mer oversiktlig enn Heathrow, f.eks, så der satser jeg på at man blir kalt opp over anlegget eller noe - begge mine kan si både navn og andresse).
Yngste har ofte nektet å ha den på seg, men da har vi bare festet den i beltehempen bak på buksen, der den henger lett synlig.
Vi har sånne flerbruksarmbånd, der står det telefon-nummer og "norwegian" på det vi har brukt i utlandet. Jeg syns de er veldig kjekke. Det er greit at vi som er foreldre som merker klærne tenker på det, men foreldre som ikke merker, besteforeldre eller folk uten barn tenker ikke nødvendigvis på å sjekke gensern i nakken.
Ellers syns jeg det er hlet greit å skrive på armen, men nå har jeg ikke jeg noe stort problem med at Glitterbarnet tegner tatoveringer på seg selv ukentlig heller.
Begge ungene har slike gjenbruksbånd fra apoteket. De brukes på flyplasser og andre steder med store folkemengder hvor det kan være vanskelig å følge med på ungene hele tiden. Storesøster kan også mitt mobilnr. Vi øver jevnlig når vi kjører bil på fullt navn og telefonnummer, men greit å ha det på armbåndet også.
Tenke på det? Både ja og nei. Men fra det og til å begynne å "fikle" med barnets klær på leting etter en liten merkelapp, det får jeg meg bare ikke til å gjøre med fremmede barn. Veldig mange merker klærne bare med forbokstaver, barnets navn, osv. Husker meget godt fra barnehagen... det var ikke mange som hadde lapper i klærne med foreldrenes telefonnummer på.
Jeg syns navnebånd er lure fordi de fleste som jobber på fornøyelsesparker, badeland, flyplasser osv er kjent med systemet og vet hvor på barnet de skal lete etter telefonnummer.
Nei det kan du si... forøvrig fatter jeg ikke at folk kan la barna være uten tilsyn i basseng, på badeland eller på stranda. Sjansen for å miste barna på slike steder burde være ikke-eksisterende.
Samme her. Hadde noen sånne stryk-på-lapper da jeg var fersk barnehagemamma og tok klesmerking på alvor. :fnise: Siden ble det tekstilpenn og stort sett barnets fornavn, eller initialer hvis jeg ikke fikk plass til navnet. Ofte ble klærne merket inni selve plagget (på gensere på vaske-lappen nede på siden) fordi lappen i nakken var for liten eller mørk i fargen.
Men jeg vil tro du ville vært kjapt bort til garderoben for å finne mobilen om ungen din ble borte i mengden, vel?
Det er vel nok å ta blikket av dem noen få sekunder hvis det er ståkete nok... Badeland i Bø i Telemark f.eks, det var jammen ikke mange foreldre som passet på de to skliene i småbarnsbadedelen der (de to rørskliene). Ungene skle selv og løp opp igjen for å skli på nytt, og det var ikke alle som var veldig store, for å si det sånn. Samme med de lange blå skliene langsmed bakken.
Litt mye folk, en feil sving og wops, borte.
(som er grunnen til at jeg ikke tar blikket av lillegutt på sånne steder)
Den eneste bakdelen med disse er at nå må man skrive selv, før kunne man bestille de med ferdigtrykt tekst. Men de er umulige å få av uten å klippe de av, og de holder godt på meldingen selv etter ett par dager med sol og bad.
Dessuten har vi også ett håndledd-til-håndledd bånd til Jonas. :o Han er, og har alltid være, en meget selvstendig herremann, og i store folkemengder er det greit å ha ett slikt bånd i stede for å holde i hånda.
Vi har riktignok ikke brukt det på ett par år, men jeg tenker det blir med til Tyrkia på lørdag ja. Bare just in case.
I sverige , der vi har vært,( nord for Østersund )værtfall på ute badeområder er garderober uten skap\låsbart skap. Så mobilen og sånt levner vi i bilen eller campinghytten
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
