Min eldste datter kom hjem tidlig i uka, og fortalte at hun hadde hørt at ei hun kjenner (16 år) hadde tatt bilen til sin mor, kjørt veldig fort, og hun hadde i tillegg med flere i bilen under kjøreturen. Jeg sier til min datter at jeg burde ringe mamman, og fortelle dette. Selv om det ikke hadde vært sant, så ville jeg sagt det, i tilfelle det var sant, og hun ville gjøre det igjen, om det ikke ble oppdaget. Min datter stritter imot, og sier jeg IKKE får ringe, da denne venninnen sikkert ville bli sur på henne, og det orket hun ikke nå. Jeg snakket lenge med min datter, og lurte på om hun kunne klare å leve med dette, om det skjedde igjen, og vi ikke hadde sagt i fra, men hun syntes bare det var ekkelt, og at det kanskje ikke var sant heller...det var jo rykter. Hun sa etter det, at om jeg sa noe, så ville hun aldri fortelle meg noe mer.
Jeg ble veldig i villrede, og visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg hadde jo ikke lyst å risikere at min datter ikke ville fortelle meg noe mer, da dette er noe hun er veldig flink til. Jeg ville gi det litt tid, for å se om hun ville skifte mening, før jeg bestemte meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg mener veldig sterkt at vi ikke bare skal passe på våre egne barn, men gjøre vårt beste for å holde et øye med på andre også. Jeg hadde satt stor pris på om noen hadde sagt det til meg, om de hadde noe å si om mine barn.
Dagen etter, når min datter kom hjem fra skolen, så fikk jeg klarsignalet til å ringe mamman til denne jenta. Da hadde hun fått høre det fra flere, og hun hadde i tillegg fått høre at dette skjedde i fylla. De som hatt på hadde elget opp hun som kjørte, og sa hun ikke turte osv.
Jeg ringte mamman, og sa at dette var noe min datter hadde fått høre, og at det ikke trengte være sant, men at jeg ikke klarte la være å si noe, i tilfelle det ville skje igjen. Etter at jeg hadde snakket med henne, fikk jeg en melding, der hun takket veldig for at jeg hadde ringt. "Er det ikke det vi har hverandre for?", sa hun, og jeg kjente det var godt å kjenne at det ble riktig. Ikke alle liker at man legger seg borti andres saker.
Det viste seg at det var sant alt sammen, og denne mamman var veldig glad vi sa fra. Hun ville snakke både med sin datter, de som var med på turen, og foreldrene.
Jeg synes det er vanskelig å vite hvor mye man skal legge seg borti, men i denne saken var det kanskje veldig opplagt at man måtte si fra, eller (vanskelig å si noe annet i denne saken kanskje, siden den faktisk var sann)? Er dere flinke til å ta kontakt med andre foreldre i forhold til rykter eller mistanker? Sammen er vi sterke, og om alle foreldre har øynene åpne, er det ikke da lettere å gi barna våre trygghet? Hva i forhold til om barnet ditt vil at du ikke skal si noe? Det er jo viktig at ungene føler de kan stole på oss også?
Jeg synes du har gjort det riktige i denne situasjonen, og bra at datteren din ga klarsignal til deg! Jeg tror ikke jeg hadde klart å la være, selv om barnet mitt ikke hadde gitt klarsignal, selv om jeg ser at det kan være et vanskelig dilemma.
Utrolig bittert å sitte i ettertid å tenke at jeg kunne gjort noe, om ne skulle gå riktg galt en dag.
Jeg syns også du gjorde det riktige her. Hadde satt pris på å fått beskjed jeg også. Dette med å blande seg inn i andres ting er noe vi er veldig redde for, men noe som burde gjøres oftere. Vi har alle et ansvar mener jeg. Det kreves jo en hel stamme for å oppdra et barn sies det jo. Er jo ikke alt vi foreldre får med oss, godt å ha andre som kan se og følge med også.
Enig med de over her, jeg synes du gjorde det riktige.
Er viktig å bry seg.
Jeg setter stor pris på at andre foreldre kommer til meg om det skjer noe, eller de hører noe. :jupp:
Sant som du skriver, sammen er vi sterke. :) Det gir trygghet for barna.
Så utrolig flott at datteren din ga deg klarsignal på å si ifra. Jeg mener du gjorde veldig rett i å vente på at hun skulle skjønne at dette er noe man må si i fra om.
Jeg håper virkelig folk sier i fra til meg om Poden ikke oppfører seg bra, tar skumle valg og slikt.
Syns helt klart du gjorde det rette ved å si ifra. Dette var jo så alvorlig at det ikke er noen tvil overhode, men jeg syns det samme gjelder for mindre alvorlige ting også.
Vi har selv ringt foreldrene til en kamerat av minsten i dag. De lekte sammen ute og så har denne kameraten hatt med seg lighter som de plutselig finner ut de skal prøve å tenne bål med. Jeg fikk vite om det via en tredje mamma som hadde fått vite det av sitt barn. Heldigvis sendte hun meg melding. Vi hentet inn minsten, konfiskerte lighteren, sendte hjem gutten og ringte foreldrene og sa hva som hadde skjedd.
Jeg er så enig med Kirsebær og Skvetten. Du kan være stolt av jenta di, som gav klarsignalet, og av deg selv som lot henne (og deg selv) få litt tid til å ta de rette valgene.
Skremmende historie, som jeg mistenker skjer oftere enn vi vet...
Veldig veldig bra at du sa fra. Og jeg synes det var så flott hvordan du takla storjenta di - er jo en balansegang det der...
Altfor mange tør ikke bry seg, så jeg håper mange fikk med seg at du brydde deg - og at det kanskje åpner opp for at flere tør.
Jeg synes det var veldig bra at du sa fra, man kan jo ikke la være å si fra om slikt heller. Og veldig bra at datteren din innså at det var det eneste rette også. :nikker:
Så flott at jenta di så at dette måtte fortelles, både til deg og til den andre jentas foreldre. Det er modent gjort av henne. Tenåringer er jo så lojale mot hverandre, og det verste man kan gjøre er å tyste på hverandre. Heldigvis så jenta di forbi dette, og så flott av deg å ringe mamman!
Jeg er enig med de andre. Og med jenta di som ikke ville fortelle det når det kun var løse rykter, men som gikk med på det da hun hadde hørt det fra flere.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
