Vi har vel hatt utallige diskusjoner om barnehager, men jeg lurer litt på hva du tenker er den idéelle barnehagestart-alderen, eller om dette rett og slett varierer fra unge til unge. For noen virker det nesten som en selvfølge at barnet skal starte når det er ett år fordi "det er det beste", og da lurer jeg på om man bare er "heldig" og har unger som lett omstiller seg, eller om oppfatningen er at det er det beste uansett. Hvis dine unger har vært superklare til å starte rundt ett år, klarer du likevel å se at andre unger kan trenge noen ekstra år hjemme sett at forholdene hjemme er bra? Nå ser vi helt vekk i fra økonomi, altså.
Jeg ser helt klart at det er store individuelle forskjeller. Noen barn har det best hjemme et ekstra år, mens andre stortrives fra før de er året. Ei venninnes sønn begynte i barnehagen da han var rundt 9 måneder og jeg syntes det var fryktelig tidlig da, men han har faktisk hatt et helt enormt utbytte av det og elsker å være der. Min eldste begynte ikke før rett før hun fylte 3 år og det var litt vel sent. Hun hadde hatt best av å begynne et år før, men vi stod i kø i 1 år (det var 900 barn på venteliste da vi søkte). Nå er minsten 16 mndr og vi skal søke om plass nå, jeg tror han vil få det kjempefint i barnehagen så aktiv og sosial som han er. Men han er litt mer engstelig for fremmede og mer knyttet til meg enn det eldste var, så det spørs hvordan han reagerer ...
Jeg tror ikke barn som regel starter i barnehagen når de er ett år fordi "det er det beste", men det er jo fordi folk begynner å jobbe da, så det er den mest naturlige alderen å begynne i pga. det.
Jeg har ingen problemer med å forstå at enkelte barn kan trenge mer tid på seg før de har glede og nytte av barnehagen, evt at det tilrettelegges bedre for å gi små barn kortere dager i barnehagen fram til f.eks. 2-årsalder. Det er alltid en avveining mellom hva den enkelte familie må prioritere/bekoste selv, og hva støtteordninger skal bidra med.
Mine har begge vært klare i 12-15-månedersalderen, så vi gleder oss stort til barnehagestart neste uke! Da er Hassel snart 18 mnd..
Skal jeg være helt ærlig så har begge gutta mine startet i bhg rett før 1 års alderen fordi jeg ikke maktet å være hjemme lenger. Heldigvis har gutta mine fikset det med bhg veldig bra. Vi er like forskjellige som ungene og jeg er defintivt ikke skapt for å være hjemme med unger. Det får jeg også bevist for meg selv hver sommer når de er hjemme i 4 uker.... og jeg har ferie 7 uker. Nå er jeg lei av unger som krangler og lei av å ha ferie. Jeg gleder meg til å gå på jobb og være meg.
Hvis jeg skulle bry meg med hva andre gjør så tenker jeg bare at jeg ikke forstår at de orker å være hjemme med unger. Men det tenker jeg jo ut fra mitt eget ståsted. Heldigvis er vi forskjellige og jeg tror det blir folk ut av de fleste unger uansett når de startet i bhg.
Noen unger har jo også spesielle behov, sykdommer osv som gjør at man venter med oppstart i bhg.
Jeg synes diskusjonen er vanskelig å ta på generelt grunnlag, fordi barn er så forskjellige. Så jeg overhører instruksene her, Skremmern, og svarer om meg og mitt. :p Guttungen begynte da han var 14 måneder. Det var for tidlig. I ettertid har jeg landet på at han burde begynt da han var 2 - 2,5. Jeg tror ikke det gagnet ham i det hele tatt å gå i barnehagen det første året, og jeg angrer faktisk på at vi ikke var tøffere og tok ham ut. Jeg ser andre barn som har det suverent i barnehagen selv om de er knappe året, men jeg ser vel så mange som ikke ser ut til å ha det bra i det hele tatt, og som jeg tenker at burde få være hjemme lenger.
Jeg tror helt sikkert det finnes barn som er klare for barnehage når de er ett år, men poden var det aldeles ikke. Han var rimelig klar da han startet som toåring, men jeg kunne nok heller tenke meg å gi ham et halvår til hjemme. Slik jeg kjente poden som ettåring, så tror jeg barnehagestart ville vært traumatisk for ham da.
Jeg tror at dersom fødselspermisjon her i landet hadde blitt utvidet til to år, så hadde antallet superbarnehageklare ettåringer sunket dramatisk. ;)
Det er et vanskelig spørsmål synes jeg. Ikke minst fordi barnehager er ulike, og ikke minst vil "hjemme" ha svært ulikt innhold.
Jeg tror at barn fra ca 1 år har behov for at ting skjer, behov for et visst sosialt nettverk som inkluderer flere barn og voksne, og litt ulike utfordringer i hverdagen, om det er hjemme eller i barnehagen er ikke så viktig kanskje.
Det er iallefall viktig at hvis man går hjemme med barn i denne alderen, så er det en jobb, en jobb man må være bevisst på, sette seg inn i utfordringer og løsninger, og ha noen mål å jobbe etter, slik at det å bli hjemme ikke blir oppbevaring eller "vi venter" periode, hvor det eneste som skjer er sen frokost, litt husarbeid og litt TV før middag.
Jeg tror det er mange individuelle forskjeller på barn så vel som på barnehager. Jeg tror inge av mine to var superklare da de var 11 måneder og permisjonen tok slutt, men de har hatt det fint likevel. Jeg tror ikke det har vært traumatisk på noen måte.
Det kommer selvsagt an på barnet hvilken alder som er best.
Jeg har fire unger og de er forskjellige.
Eldste var 14 mnd da hun begynte i bhg og hun var veldig klar for det. En oversosial jente som var veldig tidlig ute språklig og tidlig ute motorisk. Den første dagen i bhg dyttet hun meg ut døra og vinket hade til meg.
Nr 2 var også tidlig ute språklig, men overhode ikke klar for noe bhg da hun var 15 mnd. Hun begynte hos dagmamma, men det gikk ikke så altfor bra. Hun var veldig knyttet til meg siden hun var konstant syk. Hun burde vært hjemme til hun var 2-3 år.
Nr 3 var seint ute språklig og motorisk og begynte i bhg da han var 14 mnd. Det var ikke noe greit i det hele tatt og han burde nok vært hjemme i minst et år til.
Nr 4 er et sosialt vesen som er veldig trygg på andre mennesker. Han kommer garantert til å klare seg fint i bhg når han begynner rett rundt 1 årsdagen. Om det går fint for mamman er noe helt annet. :flau:
Så jeg klarer fint å se at noen unger har godt av å begynne i bhg og andre har godt av å være hjemme et år eller to ekstra. Om mine to midterste hadde vært mer klare for et liv uten meg et år seinere vet jeg strengt tatt ikke. Kanskje det ikke hadde gått noe bedre da?
Dette er viktig ja. Og da må man jo se litt på omgivelsene. Jeg har ikke bil og det går ikke busser her, venninnene mine jobber osv. Det eneste vi stort sett gjør er å gå turer, være på en eller annen lekeplass og leke litt her hjemme. Jeg er sikker på at han vil få det morsommere i barnehagen. Mye morsommere. Heldigvis slipper jeg å jobbe fulltid da, så han får korte dager. Jeg kunne virkelig aldri tenke meg (så lenge jeg har valget) å jobbe fulltid mens ungene er små, så da slipper de hvertfall hele dager i barnehagen.
Jeg tror forøvirg en bedre løsning for mange barn enn å være hjemme lenger, er å få kortere dager/uker i barnehagen. (Kortere enn 8-9 timer hver dag, som er realiteten for mange (inkl mine egne) fra de er året). Jeg tror det er en forkskjell mellom 5 dager a 8,5 time og 4 dager a 5 timer.
Men når barnepasser, altså mor/far ikke har noe utbytte av å være hjemme med barna, og blir brølemamma/ brølepappa, merker ungene det, og vil nok ha adskillig mer utbytte av å være i barnehage enn hjemme med en voksen som mistrives.
Men det hører jo med i diskusjonen det og? Selv om jeg er en av de få? som ikke fikser å være hjemme med unger, så betyr det jo ikke at alle andre som må sende barna sine i bhg når de er ett år er klare for det? Hverken liten eller stor?
Jeg tror ikke det finnes en ideell startalder, til det er barn for ulike. Glitterbarnet gikk først hos dagmamma når han var litt over 10 måneder, og det var altfor tidlig. Han hadde helt panikk, og det var grusomt. Han startet i barnehagen når han var ett år og taklet det helt fint. Skulle jeg fått det akkurat som jeg ville burde han nok ha vært halvannet + før han startet, da tror jeg han hadde hatt stor glede av barnehagen. Hadde vi ikke hatt mulighet til å gi ham veldig korte dager de første årene hadde vi nok utsatt barnehagestart ett år.
Men har det ikke noe å si, for deg, at barnet kanskje ikke er klar når det er ett år? Jeg tenker at som med alt annet må det være mulig å jobbe med seg selv og gjøre det beste utav enhver situasjon.
Barn er like forskjellige som oss voksne og har derfor ulike behov. Jeg har jobbet på småbarnsavdeling, og de aller fleste barna trives og har det kjempebra, men det er alltis en liten, eller to, som etter min mening hadde hatt mer utbytte av å være hjemme en stund til.
Mitt første barn begynte i barnehage da hun var 2,5. Da var hun klar, men jeg kunne ikke sendt henne før, heller et halvt år senere om jeg hadde kunnet. Nå skal det sies at hun hadde vært med andre barn på sin egen alder hver dag selv om hun ikke gikk i barnehage. Det er litt annerledes om de er alene med en voksen hele dagen.
Lillebror er en litt annen type, og jeg kan godt se for meg at han er klar for barnehagen tidligere enn storesøster var. Han skal uansett ikke begynne før han er nærmere to år. Han kommer også til å være i daglig omgang med andre barn selv om han ikke går i bhg.
Ikke hvis barnet skal få en noenlunde positiv tid, nei. Jeg er ganske sikker på at det går an å dø av kjedsomhet, og at enkelte voksne trenger adskillig mer stimuli enn man får ut av å løpe etter en ettåring i turbofart hele dagen.
Jo selvfølgelig har det noe å si, men heldigvis så trivdes begge gutta min veldig bra i bhg. Eldstemann var litt mer usikker, han gikk 50 % i bhg de første 4 mnd og 80 % et halvt år. Minsten har hatt det topp hele tiden. Men han begynte å gå når han var 9 mndr og var/er mer frampå en storebror. Han har gått 100 % fra han var 10 mndr.
Hadde gutta hatt problemer/vært mye syke osv så hadde vi sikkert gjort ting anderledes. Men det har vi heldigvis sluppet unna.
Mine har begynt når de har vært ca 11 måneder. Begge er veldig sosiale og setter stor pris på å ha barn rundt seg og at det skjer ting, men begge syntes også at det var fælt at ikke mamma/pappa skulle være der også. F.eks var innkjøringen med Småen walk in the park, men når han noen dager senere hadde skjønt at han skulle være der hver dag og uten oss, så ble det mye gråting og desperasjon. Jeg kan nok tenke meg at om penger ikke hadde vært noe tema at jeg ville ha ventet til de var 18 måneder, men det hadde også vært avhengig av at det var flere hjemme med barn i samme alder, for ellers ville de ha kjedet seg fælt sammen med meg.
Men da har jo den voksne et problem, eller? Klart voksne er like forskjellige som barna vi nå diskuterer, men ting blir vel hva du gjør de til? Bruker du tiden utelukkende på å springe etter en ettåring, evt. foran TV-en og såpeserier skjønner jeg at tiden må snegle seg avgårde, men verden er full av muligheter, er den ikke? Bare man er åpen for det, og villig til å gjøre noen forandringer?
Jeg tenker at mitt (og mannens) hovedansvar er barnas ve og vel, og jeg hadde vært villig til å gjøre veldig mye for å skape trygge barn, så det at jeg kjeder meg ville vært et veldig lite hinder å overkomme. Men klart, that's me. :megmegmeg:
Verden er litt fullere av muligheter om man har bil eller bor et sted der det går busser eller er åpen barnehage og lignende i nærheten. :knegg:
Men jeg skjønner hva du mener, og jeg har jo vært lenge hjemme med begge barna.
Jeg tror at barna mine er ganske så trygge til tross for at de har en mamma som ikke liker å være hjemmeværende med de....... Og jeg tenker på mine barns ve og vel jeg og selv om de startet tidlig i bhg.
Dette er nok meget individuelt, både fordi barn er ulike, barnehage er ulike, hjemme er ulike, og foreldrenes prioriteringer er ulike, og man skal lete lenge før man finne en mor som innrømmer at "jeg leverte mitt barn i barnehagen før hn var klar for det, fordi jeg ikke ville være hjemme mer, så da får det heller bare være at hn mistrives..."
Vi søkte plass fra hn var et år. Jeg hadde ikke det minste lyst, men det føltes som et "press". Permisjonen var over, det forventes da. Han fikk ikke plass. (Litt spent på hva som skjer fremover, han er jo lovfestet rett til en plass... så det kommer vel et tilbud, fra et annet sted...)
Vi har besluttet å ta litt permisjon hver og være hjemme med ham lenger. I påvente av at det bygges en ny barnehage, som de ikke har begynt å grave på enda, eller noe annet inntreffer som løser barnepassproblemstillingen.
Jeg ser at guttungen nærmer seg året, og jeg føler ikke han er barnehageklar. Litt mer sosialisering kunne han trenge, så jeg planlegger å oppsøke åpen barnehage/småbarnssamling etc. Men han kan ikke gå. Kan ikke snakke. Kan ikke spise selv. Han trenger "fulltidsoppfølging". Og det KAN ikke barnehagen gi ham, om de skal passe på de andre også. Derfor er jeg veldig glad for at han skal få være sammen med sin mamma og sin pappa litt lenger. Om JEG kommer til å noen gang bli klar for å levere ham fra meg tviler jeg på, men jeg håper HAN blir det...
Neida, jeg sier ikke at du har påstått det. Men jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort hvis gutta ikke hadde vært klare når de startet i bhg. Tror nesten mannen måtte ha vært hjemme eller jobbet redusert.
Vårt hovedansvar er også barnas ve og vel, og de har helt klart hatt det bedre i barnehage enn hjemme med en forelder som kjeder vettet av seg.
Jeg har delvis invalidiserende bekkenløsning som ikke gir seg. Det begrenser aktivitetsmulighetene ganske mye. Men mest er mangelen på mentalt stimuli en hemsko. Sist var jeg hjemme i fire måneder før Mannen overtok permisjonen. Det var egentlig for lenge, men der må jeg for skams skyld innrømme at det var en knallhard fødselsdepresjon inne i bildet. Men jeg blir deperimert av mangel på stimuli, og det er ikke positivt verken for meg eller ungene.
Jeg tror ikke heller det finnes noen ideell startalder for alle barn. Ut fra den erfaringen jeg har med mine egne fire ville jeg valgt barnehagestart når de var rundt 2,5-3, om jeg ikke trengte å tenke på jobb og økonomi. Jeg kjeder meg ikke hjemme med små barn, jeg syns det er noe av det mest givende her i livet. Og det er definitivt ett av valgene jeg aldri kommer til å angre på, at jeg var mye hjemme noen år mens de var små.
Ingen av mine begynte på akkurat den alderen, bare så det er sagt. Eldste var 1,5 år (det gikk veldig dårlig, han var trist i barnehagen helt fram til han var tre, og lengtet hjem. Heldigvis bare halv plass, men jeg angrer på at vi ikke tok ham ut). :(
Nummer to fikk ikke barnehageplass før siste året før skolestart, da han var seks. Vi søkte flere år før dette, men fikk ikke plass. Vi gikk endel i åpen barnehage og fant på mye aktiviteter hjemme. Han så absolutt ikke ut til å mangle noe ved skolestart på grunn av kort barnehagekarriere, hverken faglig eller sosialt, men jeg ville jo egentlig at han skulle begynt tidligere. Nummer tre begynte da han var fire, og trivdes fra første stund. Nummer fire var bare ti måneder da han begynte 50% i barnehage, og det gikk greit, men det var jo helt klart for vår skyld og ikke for hans at han begynte så tidlig. (Jeg jobbet frilans den gangen og var nødt til å begynne igjen før det gikk altfor lang tid). Han hadde hatt det bedre hjemme i minst et år til.
Jeg kjøper den Skremmern. Nå gikk barnehagestarten til LilleVenn veldig greit og hun trivdes fra dag en, men vi hadde nok sett på alternative løsninger dersom hun ikke hadde gjort det.
Det finnes jo ikke et fasitsvar på dette. Noen unger går aldri i barnehagen og greier seg utmerket, andre er i barnehagen fra de er 10 mnd og greier seg akkurat like greit.
I en optimal verden (da også sett at jeg har trivdes bedre som hjemmeværende enn jeg gjør), så er 2 år en fin alder å starte i barnehagen. Da får de 2 år hjemme, men ett år på småbarnsavdeling før de starter på storbarn.
Søstra mi har 5 barn (noe jeg vet jeg gjentar i det uutholdelige omtrent)
Førstemann, andre og tredjemann gikk aldri i bgh. Nummer en og tre er svært sosialt veltilpasse og har alltid vært veldig trygge. Nummer to tror jeg har hatt svært godt av å bli utfordret i bgh. Hun er en helt annen type og skulle lært seg å etablere forhold til flere barn enn hun har gjort. (Hun er stor nå) I tillegg har hun nok da blitt fanget opp tidligere med at det er "noe" med henne.
Gutten i familien er barn nummer fire. Han begynte i barnehagen da han var fire. og femtemann er nå fem og begynte i barnehagen to dager i uken i år. Femåringen kunne ikke leke med andre barn omtrent. Hun har så mange fantasivenner at andre unger sliter med å henge med på alle lekekameratene. (Storebror som egentlig leker svært godt med jenter blir helt forvirret av å forholde seg til Frosken, Guro og Lillegubben) Jeg tror hun har hatt godt av å være i barnehagen tidligere.
Mine starter i bgh når de er forholdsvis 1,5 år og 21 mnd (Lillebror er førstnevnte) Om det er det beste vet jeg ikke, men jeg har ikke dårlig samvittighet for at vi gjør det slik. Kanskje jeg anser meg selv som dårlig pedagog :gruble:
Forøvrig: Storebror begynte i familiebarnehage da han var 15 mnd. De var ikke flinke med han og jeg valgte å ta han ut av barnehagen og la han være hos Dagmamma. Kanskje ikke suverent det heller, men det funka veldig godt for oss.
Det er oftest ikke spørsmål om barn er klar eller ikke klar til barnehagestart når de er ett år. Permisjonen går ut og foreldrene må tilbake på jobb.
Ingen av mine barn begynte i barnehagen så tidlig, pga at mannen og jeg hadde fleksibel arbeidstid og kunne ordne så det alltid var noen hjemme hos barna. Også hadde vi nettverk av folk som stilte opp i kniper, besteforeldre, tanter, onkler og venner. Men kanskje hadde barnehagestarten gått bedre for de to eldste (yngste har alltid frydet seg over hver eneste dag i barnehagen) om de hadde begynt som ettåringer. Da hadde innkjøringsperioden i barnehagen vært over når de ble så store at de hadde utbytte av dagene der.
Erfaringsmessig så har de minste barna det veldig bra i barnehagen, selv om de ikke har så stort utbytte av det. Gråten når foreldrene drar stopper fort når de er ute av syne, de blir tatt godt vare på og sover store deler av dagen.
Tror ikke jeg vet om noen som har latt ettåringen begynne i barnehagen fordi det skulle være gøy for den lille. Vet om noen som har latt barnet begynne så tidlig fordi de trengte avlastning selv. Greit nok, selv om jeg personlig brukte nettverket mitt i de tilfellene. Men jeg vet det er mange som ikke har noe nettverk å benytte seg av.
Når Glitterbarnet begynte det en jevnaldrende liten fyr som ikke sa at kvekk hele det første året. Han kunne snakke, men det var helt tydelig at han var ukomfortabel med situasjonen, til tross for at han hadde det bra og ble tatt godt vare på. Den gutten som kom i barnehagen etter sommeren og begynte på sitt andre år var virkelig en totalt anderledes gutt!
Sånn generelt sett tror jeg det er vanskelig å ha en idéell alder for barnehagestart. Til det er det for store individuelle forskjeller på barna. Et sted mellom 1 og 2 år, avhengig av barnet, vil gjerne passe for de fleste.
Ja, jeg tror ideell startalder er individuelt, men jeg tror at langt færre ville hevdet at deres ettåringer var beinklar for barnehage, om permisjonen faktisk var lenger. Poden begynte i barnehage da han var 2 år, jeg tror ideelt sett han kunne ventet til han var 2,5 år, men han begynte samtidig med studiet jeg gikk på.
Jeg synes faktisk man kan diskutere ideell barnehagealder, uten å dra inn økonomi, foreldrenes ønske etc, selv om dette selvsagt spiller en rolle rent praktisk.
Jeg tror i grunnen unger er robuste og fleksible vesener som er ekstremt tilpasningsdyktige. Jeg tror derfor det er mye som kan være "optimalt", så fremt det blir bra håndtert.
Om barnet er hjemme med en forelder som virkelig trives med den tilværelsen, og klarer å lage gode, innholdsrike hverdager som begge har glede av, så tror jeg det gjør at barnehagestart godt kan drøyes litt mer enn den vanlige 1-årsoppstarten.
Generelt tror jeg kanskje barn som alltid har hatt en forelder å støtte seg på kan bli ganske usikre og uselvstendige når de skal ut på egen hånd, og tror kanskje at de har godt av å ha sin egen, foreldrefrie, trygge og hyggelige arena fra 2-3-årsalderen. Om enn ikke nødvendigvis på full tid.
Jeg tror de fleste barn godt kunne hatt kortere dager og kanskje færre dager, enn 5 * 8-timersuker, uten at det betyr at full barnehagetid er negativt.
Tja, det var noen løse synsinger herfra, i hvert fall.
Jeg mener at dette er forskjellig fra unge til unge. Begge mine begynte i barnehage da permisjonen tok slutt.
For snuppas del var det en dyd av nødvendighet. Hun er litt mer krevende enn de fleste unger, men så lenge hun har plenty av utfordringer og andre barn rundt seg så har hun det bra. Helsesøster var enig med meg i denne vurderingen, og sa seg villig til å søke fortrinnsrett for snuppa. Det ble aldri noe av siden vi fikk plass før hun ble ett.
Knerten begynte i barnehage da han var like under 11 måneder. Ideelt sett skulle han nok ventet et halvt år, men vi fikk plass i snuppas barnehage hvor vi visste at han var i de beste hender. Vi ville heller at han skulle begynne da enn å kanskje ikke få plass samme sted når det ble nødvendig.
Jeg har veldig mange venninner som er førskolelærere. De har fortalt at den vanskeligste alderen vanligvis er når ungene er rundt 2-3. Da har fleste ikke et velutviklet språk enda, men de har meget klare oppfatninger av hva som skjer rundt dem. Noen klarer selvfølgelig barnehagestart lett som en plett også i den alderen, men statistisk sett var det da det var mest problemer.
Jeg syntes en ettåring er for lite generelt sett. Men ser ikke bort i fra at mange ettåringer fikser dette helt fint. Syntes det blir rart å skulle diskutere dette iom at det er snakk om individer som er like forskjellige som alle andre, selv om de er små.
Tjorven: Det var i grunnen interessant, særlig siden flere, meg inkludert, som holder frem 2-3-årsalderen som en der det begynner å bli behov for et barnehagetilbud.
Kanskje man bør satse på en lang periode med korte dager dersom man starter såpass sent?
Det er nok riktig at det kan være fornuftig å gå i barnehage ved denne alderen. Det er det å begynne i barnehage ved denne alderen som de omtaler som litt mer problematisk.
I Sverige (hvor et par av venninnene jobber). driver de med barnehagetilvenning i 14 dager. Det er visst heller ikke så lurt. Da blir ungene vant til at foreldrene er der, og at de forsvinner etter så lang tid er det en del barn som reagerer på. Venninnene mine tok utdannelsen i Norge, men jobber i Sverige. De mener at norsk barnehagetilpasning med 3 dager virker riktigere for de fleste barn.
Mine unger har fått korte dager i barnehagen sitt første år. Ca 6-timersdager hvorav de sover 3 av dem. Da blir jo ikke barnehagedagen så lang. Det tror jeg er greit nok, men vi har hatt fleksitid på jobben begge to som gjorde det mulig.
Jeg har testet dette med barnehagestart på mine barn. De er jo født på samme dato, og var følgelig nøyaktig like gamle, fjorten måneder, da de begynte i barnehagen. Min erfaring er at det varierer fra barn til barn.
Som jeg ser det, varierer det også med hvem av foreldrene som følger i barnehagen.
Men det at 2-3 er en vanskelig alder mtp barnehagestart kan jo bety at eldre barn er mer i stand til å utrykke ønsker og behov enn det ettåringene er, ikke at ettårsalderen nødvendigvis er den idéelle.
Vi valgte å flytte, for å få kortere veg til jobb, så barna skulle få kortere dager i barnehagen. Mannen min jobbet også deltid en periode. Fordi vi så at det ene barnet vårt trengte mer tid hjemme.
:nemlig: At barna tilsynelatende godtar mer når de er ett år, betyr ikke nødvendigvis at barnehagestart da er det mest ideelle likevel. Jeg vil heller ha barnehagestart med en to-treåring som sier klart i fra hva han synes om situasjonen, enn en ettåring som er ute av stand til det.
Min erfaringer er at ettåringer også er ganske flinke til å si ifra hvis de ikke er fornøyd med situasjonen.
Venninnene sier jo også at det er enda lurere at en 2-3-åring går i barnehagen enn en ettåring. Men selve det å starte i barnehagen er, statistisk sett, litt mer trøblete.
En ettåring kan selvfølgelig uttrykke seg, men ikke på samme måte som en 2-3-åring. Synes det er en vesentlig forskjell her.
Jeg tror absolutt at min minste kunne trivdes bra i barnehage, selv fra ett-års-alderen, men ettersom jeg klarer å tilby henne en fin hverdag utenfor barnehagen faller valget naturligvis på det.
Jeg kan ikke se for meg at jeg kunne tilbudt ettåringen min en bra hverdag utenfor barnehage. Jeg var så sliten etter fødsel begge de to gangene at jeg ikke hadde noe særlig å tilby barna før det ble litt størrelse på dem. Mannen min hadde permisjon, og gjorde en utmerket jobb hjemme, jeg tok fri og gikk på jobb.
Voksne er også forskjellige. Vi valgte den løsningen som fungerte best for oss som familie.
Jeg syns min gutt var for liten til bhg da han var 12 mnd. En glad og sosial gutt som absolutt hadde litt glede av bhg den første tiden, MEN som også ble fryktelig fort sliten, frustrert fordi han krabbet rundt mens de andre GIKK (gikk da han var ca 13 mnd). Han kunne ikke utrykke seg på samme måte som 1,5 åringer klarer, og jeg har hatt dårlig samv for dette i ettertid.
Jeg syns at han var klar for bhg da han var 15-16 mnd, IKKE før, og kommer til å gjøre det slik med nestemann. Det økonomiske får vi heller greie, det finnes alltid løsninger på det området.
Og jeg hadde ikke blitt "gal" av å være hjemme med en aktiv 1-åring. De fleste steder tilbyr åpne barnehager og arrangerte trilleturer og andre festligheter for barna.
Det er jo det som er greia her. Trives barnet i barnehage er jo saken grei, men problemstillingen dukker først opp hvis barnet ikke gjør det. Hvordan skaper man da en trygg hverdag for barnet. Jeg måtte ta ut min eldste pga mistrivsel, og det medførte en forandring i prioriteringer for oss.
Hva i allverden for foreldre er det som ikke "klarer" å være hjemme med barna sine?
(altså klarer som i ikke vil/orker uten at det er en grunn til det)
En ting er at mange må ut i jobb, men å sende barn i barnahage fra 9 mnd alder fordi man ikke orker å være hjemme med dem? hjelp
For egen del begynte 1.mann da han var 3 1/2 og det var akkurat passe.
Nr 2 var 2 1/2 år og det var også akkurat passe.
Minsten begynner når han har behov for det selv. Antar det blir rundt 2-3 år.
JEG synes ikke de har noe i barnehage å gjøre før de har et greit språk,
men det er min mening. Jeg er klar over at det ikke lar seg gjennomføre for mange!
Floksa: Jeg er kronisk syk. Om vi får ett barn til, så er det slett ikke sikkert jeg har helse til å ivareta en aktiv ettåring på fulltid hjemme. Jeg synes absolutt ettåringer flest er for små for barnehage, men hjemme med en syk mor er heller ikke ideelt. Da måtte vi kanskje valgt det nest beste.
Folk er jo forskjellige, og tenker noen helt forskjellig fra det du gjør, er det vanskelig å sette seg inn i hvordan det er for andre. Så selv om jeg ikke forstår at enkelte kan mistrives hjemme med barna sine, respekterer jeg det absolutt. Disse som snakker om å gå på veggene og dø av kjedsomhet må være veldig lite oppfinnsomme, tenker jeg. :D
Med alle de sedvanlige forbehold om barns individualitet og slikt, er min foreløbig konklusjon etter noen år i barnehage at det optimale er alt annet enn mellom ett og et halvt og to og et halvt års alder.
Før atten måneder går supert, etter to og et halvt går supert - mens i mellomgruppen der bor alle de som uler i seks uker før de avfinner seg med situasjonen.
For foreldrene - nei, drit i kjønnsnøytraliseringen forresten; for mødrene - er før 12 mnd verst.
Floksa: For meg handler det om voksenkontakt, og da ikke bare med mer eller mindre tilfeldige andre hjemmeværende, men med voksne, forstandige mennesker som trenger og er interessert i tankene mine. Jeg koser meg inderlig sammen med barna mine, selv om jeg ikke er noen "leker" (det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet). Men i det lange løp så blir jeg mer og mer ulykkelig, rastløs, trist og vimete i hodet dersom jeg ikke jobber. Og så sur som jeg blir!
Det ideelle for vår del ville vært at vi begge jobbet noe mindre enn vi gjør, men det er så godt som umulig i våre yrker. Og noe annet duger vi ikke til.
Ang tilvenning: Jeg synes 3-dagers tilvenning høres helt grusomt brutalt ut. Vår barnehage praktiserer 14 dager før man har fulle dager. Det begynner med et kort besøk (med forelder tilstede) på noen timer, så litt lengre tid, så begynner forelderen å gå korte turer ut, så er barnet der frem til spisetid. Andre uka begynner barnet å være der til og med sovetid, og så bygger man gradivis opp til fulle dager.
Barn er forskjellige, foreldre er forskjellige, barnehager er forskjellige og "hjemme" er heller ikke likt for alle barn. Det jeg tror er ganske gjengs er at fra barnet er 6-7 måneder og utover øker behovet for at det skjer noe. Og for sosial kontakt. Hvis man bor et sted hvor det er flere barn hjemme og tilbud om åpen barnehage eller lignende, tror jeg ikke det er noe problem for barnet å være uten barnehagetilbud frem til 4-5 års alder. Siste året før skolestart tror jeg alle har godt av å være i barnehagen på grunn av førskoleopplegget. Men med foreldre som ikke kan eller vil lage et bra opplegg for barna hjemme tror jeg barnehagen er et bedre sted. Hvor tidlig må nødvendigvis variere endel fra barn til barn, og jeg tror ikke nødvendigvis ett tidspunkt er det eneste riktige for barnet heller. Hvis man som jeg har fått utdelt ganske trygge og fleksible barn tror jeg man kan jobbe seg frem mot barnehagestart på det tidspunktet man ønsker. Mine har startet rundt ett års alder, og det har gått helt greit. Men jeg er sikker på at det også hadde gått bra om jeg hadde ventet, det hadde bare krevd en annen form for innsats fra min side.
Hvis ungene mine ikke hadde vært klare ved barnehagestart 12 måneder gamle vet jeg ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort. Jeg trives hjemme med små barn, og kunne godt vært hjemme lenger. Men vi er avhengige av min lønn, så jeg har måttet ut i jobb etter endt permisjon. Denne gangen er vi litt bedre stilt, så i tilfelle kan vi nok greie noen ekstra måneder hjemme.
Men er det da sånn at ungene ikke FÅR hele dager før etter to uker selv om de evt. er klar for det tidligere? Min datter syntes den lille 3-dagersen var et mareritt, hun ville aldri hjem og jeg måtte dra henne fysisk ut av porten fordi vi ikke fikk lov å være der mer enn et par timer. Hun var nesten 3 år da, og har alltid valgt barnehagen foran det å være hjemme selv om jeg har spurt henne hva hun ville selv. Hadde jeg måttet holde på sånn i to uker hadde jeg krepert.
Men vil ikke det også varierer med alder på barna?
Vi har aldri egentlig hatt tilvenning.
Jeg har vært med de 2-3 første timene og det har vært det.
Har opplevd tårer ved avlevering en gang og da måtte vi hente utpå dagen for poden VAR syk. Siden har jeg alltid tatt uvilje ved avlevering på alvor. De Må jo ikke i barnehagen. Vi bruker barnehagen for barnas del. Kunne godt tenkt meg å slippe 6 mils kjøring 3 dager i uka, kun for å levere i barnehagen. Men ungene har helt klart et sosialt behov, det ser jo jeg også. Men ikke fra 9 mnd alder.
Man justerer litt med tanke på barnet, ja, selvsagt. Mellomsøster var raskere tilvent enn de to guttene.
Men de vet jo ikke at de drar mye før det er slutt, da. :) Så lenge de ikke hentes sist så vil de jo alltid hentes mens det fortsatt er "ting som skjer".
Uansett hvor godt de trives så vil jo en barnehagestart være ekstremt full av nye inntrykk som skal bearbeides. Det er jo det samme når vi voksne begynner i ny jobb også. Nye ansikter, nye begreper, nye måter å gjøre ting på, hvor spiser jeg maten min og hvordan gjør man ting her? Kjempeslitsomt!
Jeg svarer før jeg har lest igjennom tråden. Skal gjøre det. forsikrer
I følge en psykolog som jeg kjenner som jobber med barn, så er ofte tidlig barnehagestart bedre for barnet i innkjøringsfasen enn for eldre barn. Sånn mellom 9 - 12 mnd antar jeg. Dette baserte vedkommede på diverse forsking og egne undersøkelser. Jeg fikk ikke helt med meg detaljene, men jeg skjønte det slik at det kommer av at så små ikke har tidsforståelse og tilstedeværelseskompetanse slik eldre barn har. Viktigere og mer avgjørende enn barnets alder var kvaliteten på omsorgen og relasjonene til de voksne i barnehagen. Det er sjelden så lett å vite noe om før barnet faktisk har begynt.
Jeg syne 1åringer absolutt har noe i en barnehage å gjøre. 95% av alle 1åringer i barnehagen tilpasser seg veldig fort og stortrives. Er innimellom vi har noen som bruker lenger tid på å tilpasse seg. Disse kunne nok hatt det veldig godt hjemme 1år til. Men det jeg ser og er at om disse barna får tid og mulighet til å tilpasse seg på sine egne primisser så har de en UTROLIG sosial utvikling.
Jeg kommer aldri til å gå hjemme mer enn 1år med mine fremtidige barn, og gikk hjemme i 13mnd med 2åringen jeg har nå. Det passet oss begge perfekt. Han var veldig klar for mer sosial samspill og jeg var klar for mer voksenkontakt. Jeg har behov for å være sammen med andre voksne og utvikle meg ved å enten studere eller være i jobb. Jeg jobber jo som pedaog på småbarnsavdeling så er ikke det at jeg ikke vil være med barn ;)
De små barna lærer helt andre egenskaper ved å være sammen med jevnaldrene barn, og andre voksne enn foreldrene.
Jeg ville mye heller hatt kortere arbeidsdager enn lenger permisjon. Nå har jeg bare 6 1/2 timers arbeidsdag så vi klarer å få en veldig grei barnehagedag for vår 2åring. Etter 4 ukers ferie savner han barnehagen sånn at han snakker i søvne om den, vil kjøre der hver gang vi setter oss i bilen osv. Det er ingen tvil om at han ønsker å være der.
Ja, og derfor bør de tilpasse det litt ut fra hvordan barnet er. Min datter har alltid elsket barnehagen, faktisk fra første sekund hun satte foten inn dit. Jeg spurte henne ofte om hun ville ha en fridag, men nei - hun skulle plent i barnehagen hver gang, av og til måtte jeg nesten trygle henne om å få ha henne hjemme fordi jeg hadde lyst å ha en kosedag med bare oss to. Og vi koste oss, men hun maste etter barnehagen fra formiddagstider og utover. Alltid.
Minsten er en annen type, egentlig. Han er mer knyttet til meg og mer skeptisk til fremmede enn det eldste var. Så det blir spennende å se hvordan han kommer til å reagere. Håper det går bra, hvis ikke så finner vi en annen løsning. Jeg skal heldigvis ikke ut i jobb før han har fått barnehageplass så vi står ganske fritt når det gjelder tilnærming og slikt.
Du har vel en mann som også kan ta sin tørn, har du ikke? Jeg mener ikke at man skal ha som utgangspunkt at man skal gå hjemme, men jeg syns det er merkelig å si helt kategorisk at samme hva slags barn jeg får, og samme hvordan det barnet reagerer så skal det i barnehage fra ett års alder. Jeg har selvfølgelig også forståelse for at man må jobbe.
Hvis du jobber i barnehage har du kanskje anledning til å ha barna i samme barnehage som deg selv, det er jo ganske anderledes.
Det er sant. Jeg KAN ha barnet i samme barnehage, men har faktisk valgt å ikke ha det. Nabo avdelingen sin ped.leder hadde barnet sitt på samme avdeling og. Synes ikke det var en ideel løsning. Selv om det nok har sine fordeler.
Joda jeg har en mann som kunne tatt litt, men han hadde nok aldri sluttet 100% han heller. Kansje vi kunne gått ned til 80% hver. Men jeg ser at små barn som går mindre enn 80% i barnehagen sliter mer en de som går 100%/80%. Fordi det ikke er noe rutiner i det. 2 dager i barnehagen 5 dager hjemme. 1 dag i barnehagen, 2 dager hjemme osv. De bruker gjerne 1-2 timer hver dag på å vende seg til å være i barnehagen. Før det slapper av og nyter resten av dagen. Barn som går 100% kommer ofte løpende inn på avdelingen og nyter hele barnehagedagen. Er ofte litt sliten og trøtt siste timen før det blir hentet fra 15:30 og utover ca, men det er langt fra alle. Synes det er så fint å se det vennskapet som bygges mellom 1åringene som ser hverandre hver dag. Man ser hvor mye de betyr for hverandre. For at de skal klare å bygge et vennskap og en toddlerkultur så er det viktig at det er de samme barna som møter hverandre hver dag, ikke forskjellige som man kan møte i fek åpen barnehage osv.
I barnehagen ungene har hatt til nå, så har de bare hatt 100%-plasser. De mente at ungene var mer tilfreds på den måten.
Så kan jeg heller spekulere litt i at det kanskje var litt for administrativt krevende å sette sammen deltidsplasser. Barnehagen var gode på unger, men heller elendige på administrasjon.
... mens i barnehagen vår gikk styrer på meg direkte for å få meg til å ha ungene hjemme en dag i uka da Bonus kom. Dette ville nemlig frigjøre en 40 % plass, og det tjente barnehagen godt på.
Ja, det var det hun argumenterte med, etter at jeg hadde forklart at det ikke var så lett for meg å forutsi hva slags form jeg kom til å være i etter fødsel, basert på tidligere erfaringer.
Jeg får 1 barn som går 50% i år. Altså 13 1åring hvor 1 av barna går 50%. Selv om jeg da går 1/2 barn mer enn normalen så kunne jeg ønske at dette siste barnet og gikk 100%. For barnet sin del. Er jo lettere for oss å være uten det site barnet 50% av tiden.
Aller helst kunne jeg tenke meg at Styrer ikke tar inn for mange barn. Men det er en annen diskusjon.
Det tenker jeg også. Jeg syns det høres nesten trist ut at folk vantrives med å ha ferie (?) fordi de da må omgås sine egne barn flere uker i strekk. Jeg er av den typen som gjerne skulle omgåttes barna hele tiden, hvis det hadde latt seg gjøre. Jobb har jeg fordi jeg trives med å jobbe, men mest av alt fordi jeg tjener penger. Det er ikke jobben som definerer meg som person. Personen jeg er så mye mer enn det. Og en svært viktig del av personen meg er at jeg er mor til to barn. Og at jeg er en del av et ekteskap. Jeg skifter jobb før jeg skifter familie...
Når det gjelder den generelle problemstillingen, så tror jeg ikke det finnes en ideell barnehagestart-alder. Jeg tror dette er så situasjonsavhengig og individuelt at det ikke lar seg generalisere. Jeg er forresten enig med Niobe (tror jeg..) i at hvis foreldrepermisjonen hadde vært 2 år med full lønn, så hadde det ikke vært mange 1-åringer i barnehage. Nå er vi vant til 1-åringer i barnehage, for det er så lang permisjon vi har. Og de fleste her til lands syns at 3 mnd gamle babyer ikke burde gå i barnehage, selv om dette er virkeligheten for mange andre rundt omkring.
Man kan for eksempel få et sykt barn, et funksjonshemmet barn, et barn med spesielle behov, man kan få tvillinger, man kan få et barn som er svært utrygt på fremmede... og så videre i det uendelige. Det er pussig å lage "regler" for fremtiden når man ikke vet hva den vil bringe.
Ja, det er trist, men det er likevel fakta. Yngstemannen min er nå 6 1/2, og dette er den første sommeren siden han var baby at jeg har følt at ferien var ferie. I flere år nektet jeg å si at jeg hadde ferie, jeg hadde "fri fra jobben", for å feriere med et barn med spesielle behov, kan være ufattelig slitsomt.
Storesøster var 16, nesten 17 mnder da hun begynte, og hun var veldig sjenert, tok lite kontakt med de andre barna og voksne i begynnelsen. Hun var vanskelig å levere, endte som regel med grining.
Lillebror var nesten 10 mnder da han begynte, og det var som en drøm i forhold. Han fant seg tilrette med en gang, han elsker å være der, har aldri vært noe problem å levere ham, og han har funnet seg veldig godt tilrette både blant barn og voksne.
Jeg tror det er individuelt ja, og jeg tror det er mange faktorer som spiller inn. Barnets personlighet, modenhet, hvor stor glede de har av andre barn og voksne, hvordan barnehagen er, hvor mye stimuli de trives med, og ikke minst hva slags holdning foreldrene har.
Sønnen min startet i barnehage da han var 14 mnd. For han gikk det fint, men han burde nok hatt en mer omfattende tilvenning enn det barnehagen tilbydde. Den erfaringen tar jeg med meg nå når min datter snart skal begynne.
Når det gjelder nettopp lillesøster, så hadde jeg tenkt å ha henne hjemme til over jul. Tanken var da at hun skulle begynne i barnehagen i en alder av 15 mnd. Etter å ha snakket med ei venninne som jobber med de minste i barnehagen, ble jeg litt i tvil. Hun sier nemlig at det - som regel, ikke alltid - går lettere å tilvenne 10 mnd - 1 år gamle barn enn de på 1,5 år. Hun blir nok å begynne i oktober, men med mulighet til å være hjemme lenger dersom ting ikke fungerer.
Det er veldig fint for deg at du gjerne skulle omgås barna dine hele tiden. Jeg kunne ikke tenkt meg det. Og jeg synes det er slitsomt å være alene med 2 gutter i 4-5 uker i sommerferien. Mannen har sjeldent mye ferie på sommeren. Jeg innrømmer det glatt, men synes ikke jeg er noen dårligere mor enn andre. Jeg fungerer bedre når jeg kan være på jobb sammen andre voksne mennesker. Da blir jeg en roligere og bedre mamma. Jeg jobber fordi jeg liker det, og selvfølgelig for å få penger, men mest fordi jeg liker det.
Nå har jeg ikke lest hele tråden, så for alt jeg vet kan diskusjonen ha utviklet seg i andre retninger, men pytt.
Som barnehagepedagog kan jeg klart se at den ideelle barnehagestartalder er ulik fra unge til unge. Jeg har fått inn babyer på et halvt år, som har ligget tillitsfullt i armene mine og smilt til meg fra dag en. Jeg har fått inn barn på et år som har vinket farvel til mor/far og knapt sett seg tilbake, og jeg har fått inn barn på året som har brukt uker og måneder på å bli trygg i barnehagen, til fortvilelse både for foreldre og oss ansatte, fordi det er ekstra vondt når det blir slik. Jeg har opplevd det samme både med 2- og 3-åringer med.
Alle unger er forskjellige, noen trenger lang tid på å bli trygge utenfor hjemmet, andre ser ut til å ha stort behov for sosial omgang med andre personer fra tidlig alder. Hovedjobben da - sett fra et pedagogisk perspektiv, blir å gjøre tilvenningen så god som mulig tilrettelagt ut fra hvilket barn vi har med å gjøre og dettes behov.
Tja. Jeg vet ikke helt. Minstemor her vil være 16 mnd. Det synes mer ideelt enn mine andre to på 10,5 og 11 mnd. Hun kan gå, vise litt mer hva hun vil, si noen ord og er mer i farta. Hun liker veldiig godt å leke med andre barn og å være ute. 18 mnd tror jeg ville vært mest ideelt her - både for barn og mor. ;)
Mine barn ville forresten alltid valgt hjemme foran barnehagen. Sånn er det bare. De kjeder seg også heller hjemme foran å være i barnehagen. Vi familien storkoser oss i ferien, men merker at ungene og vi trenger litt annen tid og andre sysler også. Men ferier er ikke problematiske. Man kan bare begynne å kjede seg litt når det ikke er mer sol og bading og sånt. Det er andre ting som også er gøy, både for dem og oss. Jeg liker å ha tid til dem til vanlig også, ikke bare panikk-kose jul og sommer. Derfor jobber jeg 80% og nært der vi bor.
Jeg er en del alene sammen med alle tre, og det er også med største naturlighet for meg. I permisjonen hadde de kun 60% plass for å være mer sammen med meg. Ungene gir meg livsglede, for å bruke et klisjebegrep. Så klart blir jeg sliten jeg også. Men mine idealer i forhold til personen jeg vil være er i så stor grad knyttet til hvordan jeg er som mor, at jeg får det bedre med meg selv ved å gjøre de tingene jeg vil gjøre for dem, og ved å være slik jeg vil være sammen med dem.
Det finnes vel ingen ideel barnehagestart, alle barn er forskjellige. Poden her begynte når han var 12 mnd, hadde korte dager og mye fri frem til han var 2å.Han trivdes fra første stund å kunne ikke brydd seg mindre om at vi dro når vi hadde levert han der. Han har alltid vært supersosial å for han var det riktig å starte i barnehage på det tidspunktet han gjorde.
Om jeg får ett barn som ikke er klar når permisjonen er slutt så må vi forandre på litt planer å bli lenger hjemme.
Har ikke lest mer enn litt av denne tråden. Men må si meg enig med det Pusurkine skriver her.
Snuppa er akkurat 14 mnd og begynner barnehage på mandag. Hun er superklar! Har vært med masse ved henting/levering av storebror og gråter hver gang vi må gå derfra. Hun gikk tidlig, snakker en god del og er svært sosial og kontaktsøkende (mot barn). Men selv om hun er aldri så klar for barnehage, vil jeg si at det ideelle hadde vært å være hjemme med henne lenger - HVIS vi hadde et stort nettverk av naboer og venner med barn som vi kunne omgås og leke med på dagtid. Mener helt klart at hun har behov for å leke med andre barn nå. Jeg er overbevist om at hun får det fint i barnehagen. Men selv om hun er aldri så sosial, så er hun likefullt en liten mammadalt...
Jeg har ikke dette sosiale nettverket som skal til. Da vil jeg si at det som er nest best er korte dager i barnehage. Jeg jobber noe redusert og har andre arbeidstider enn min mann, så heldigvis får ikke våre barn så lange dager i barnehagen som mange andre. Hadde vi hatt økonomi til det skulle jeg gjerne jobbet mindre enn det jeg gjør også.
Forøvrig er jeg sikker på at det er store individulle forskjeller. Det som er riktig for ett barn er ikke riktig for et annet. Og nei, det er ikke farlig for barn å kjede seg, men noen barn kjeder seg mye fortere enn andre og har kanskje et større utbytte av barnehagen. Eldstemann her f.eks. Det er først nå nettopp, i en alder av 3, at han klarer å leke noe særlig alene. Men igjen, nei ikke farlig om han kjeder seg, men jeg tror det kunne blitt i overkant både for han og for oss om han ikke hadde hatt barnehagen eller et veldig stort nettverk.
Tja. Yngste begynte da hun var halvannet år. Hun stortrivdes, men det gjorde ikke jeg. Så da hun var to år sluttet jeg å jobbe og tok henne ut av barnehagen. Vi storkoste oss hjemme i halvannet år til og jeg er så glad for at jeg lyttet til min indre stemme om at det ikke var greit selv om hun trivdes i barnehagen. følger mammaens behov :D
Jeg har nok moderert meg litt i synet på dette ... jeg innser jo at hvis et barn ikke trives, det vil si gråter hver dag ved levering og generelt ikke har det bra (ikke deltar i lek, gråter og er utilpass) så passer selvfølgelig ikke barnehage start til 1 åringen. Jeg selv var heldig siden barnet mitt trivdes fra dag 1 og aldri så etter meg (kun gråting ved henting :rolleyes:). Derfor synes jeg det er umulig å kommentere en ideell alder for oppstart. Jeg har i alle fall sluttet å si til alle og enhver at det er supert for barn å starte når de er året, jeg sier heller at barnet mitt hadde stort utbytte av barnehage da hun startet når hun var litt over året.
Jeg hadde en som var superklar for barnehage da hun begynte i barnehagen 15 mnd gammel, og en som ikke var like klar for barnehagen da han begynte 28 mnd gammel. Med eldstemann jobbet jeg 100%, med eldstemann hadde vi au pair og jeg jobbet 80%, så han fikk kortere dager i barnehagen. Han trivdes godt der, det var ikke det, men samtidig var han alltid veldig glad når jeg hentet ham. I motsetning til søsteren som helst ville være sistemann som gikk. Hun var i sitt ess i barnehagen, trygg og god og kjente alle, både ansatte, unger og foreldre.
Sånn sett tror jeg ikke det finnes noen ideell alder for barnehagestart, og blir en smule provosert over at noen generaliserer og sier at det er skadelig for 1-åringer å begynne i barnehagen. Bullshit! Det trenger ikke å være mer skadelig å begynne som 1-åring enn som 2- eller 3-åring.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
