Jeg fikk fødselsdepresjon etter vi hadde fått andremann. Trodde inntil nylig at jeg var blitt bedre, men lurer nå på om jeg har tatt feil. Jeg føler meg like ille som da, og i tillegg plages jeg av at jeg ikke husker noe som helst fra da han ble født og langt fra i tid. Han ble født i mai, og jeg har ingen minner nesten før i jula, og etter jul og frem til nå er det og svært lite.
Jeg har gått glipp av hele det første året av hans liv, jeg fløer liten tilknytting til ham, og han liker meg rett og seltt ikke, tror jeg. Han velger alltid pappaen over meg, gråter om pappaen går utav rommet, vrir seg bort fra meg. Det er helt forferdelig. Jeg har ikke energi til og tilbringe tid alene med han, så jeg føler ikke at jeg har noen sjangse til og ta igjen det tapte. Jeg orker rett og slett ikke mere. :trist:
Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte bare få det ut.
Ånei, nå fikk jeg vondt i magen. Trodde ting gikk bedre nå. :(
Du tror ikke at han merker at du ubevisst distanserer deg, at det at du TROR han ikke liker deg (for selvsagt gjør han det) gjør at han merker at noe ikke er som det skal? Barn enser veldig mye, de merker mer enn vi tror. Det høres ut som en vond sirkel, at du tror han ikke liker deg og at han heller vil til pappaen fordi han merker at du ikke har det bra osv. Men det er tungt å komme utav sånt, man klarer det ikke alltid alene. Jeg kommer ut til deg en kveld så kan vi ta en lang prat. :klemme:
Akkurat det med hukommelsen og tilknytningen er veldig vanlig. Tilknytningen kan jobbes inn, og det at et barn foretrekker en av foreldrene i perioder, er også vanlig.
Men jeg synes du burde få deg hjelp, om du ikke har det. :klemme:
:klem:
Jeg tror også du trenger hjelp. Du skal ikke ha det sånn, og selv om det har gått litt tid betyr det ikke at ting er bra. Har du prata med mannen om dette? Sånn at dere kan samarbeide litt? Du er den beste mamman for dine barn! :klemmer:
Han elsker deg over alt på denne jord, det skal du aldri tvile på!
Men jeg tror du trenger hjelp til å ordne opp, helsestasjonen din har muligens en som kan hjelpe? :klemme:
Helt enig med FOF her ja. At barnet er mer knyttet til den ene forelderen i perioder er helt vanlig, og du kan jobbe med tilknytningen i forhold til deg, så det der kan fikses.
Jeg synes som de fleste over her, at det hørtes veldig vondt ut å ha slike tanker, og at du nok trenger noen objektive utenfra som kan hjelpe deg å sortere tankene dine litt!
Hvis ikke helsestasjonen har folk som kan hjelpe, så gå til fastlegen og få en henvisning til psykolog.
DU er den beste mammaen for barna dine, det må du ikke tvile et sekund på. Og selv om det er lett for meg å si, at du ikke skal ha dårlig samvittighet for å ha vært syk, så forstår jeg at det er vanskelig! Men du har vært syk, og det er ingen som velger å bli det!! :klemme:
Man velger ikke en fødselsdepresjon. Men som med andre sykdommer er det viktig å få hjelp og eventuelt medisiner.
Det er utrolig trist at man har så mye større terskel for å søke hjelp for psykiske problemer enn med fysiske. Som om man kan hjelpe for det ene mer enn det andre?
Vil bare gi deg en stor klem og ønske deg lykke til.
Enig med de andre - hjelp må inn. Den lange praten med Iset hørtes bra ut den også.
Og aldri tvil et eneste sekund på at du er den beste mammaen i verden for ham. Det er du nemlig. Dette kan bli akkurat sånn det skal være når du får den rette hjelpen. :klemme:
Du må få hjelp, for dette blir ikke bedre for deg før du får hjelp til å takle det som har skjedd, og hjelp til å bli frisk. Du må fokusere på å bli frisk, sånn at du kan bli en overskuddsmamma igjen.
Og det er helt sikkert ikke så ille sett fra barnets side som det du tror. Selv om du ikke husker noe, har du vært en mamma for han, du var bare for sliten og deprimert til at du husker det.
Fokuser på å få hjelp til å bli frisk, så har du mange fine år til å bygge et kjempenært og godt forhold til han.
(jeg husker ikke mye fra de første månedene i sønnen min sitt liv jeg heller, i alle fall ikke særlig gode minner. Hos meg var det brystbetennelse som stjal uker, siden var jeg lagt inn med anemi - så jeg føler heller ikke at jeg var en god mamma det første året. Men han hadde andre rundt seg i tillegg og led ingen nød. Nå da jeg er frisk igjen har vi mer glede av hverandre begge to, og jeg tenker framover istedet for å 'angre' for det som har vært, jeg har vært syk og gjort så godt jeg kunne, mer kan ikke du forlange av deg selv heller)
Flott! Jeg var så redd du kom til å utsette det, er bekymret. Håper det går bra hos psykologen i morgen, kjempebra at du fikk komme inn såpass fort. Du vet at jeg er her hvis du trenger meg. :klemme:
:klemmer: Det der er vanskelig. Jeg vet.
Jeg slet selv veldig med tilknytningen til mellomste fram til han var noe over året. Det var grusomt, men nå er det ingen problem. Han er blitt en skikkelig mammagutt.
Slet også med tanker om at minstemor ikke likte meg da hun var baby. Hun sov så og si ikke om nettene det første året. Dette var en tøff tid for både meg og henne, og det ble til at Pappaen overtok da jeg var utslitt, og hun roet seg dermed hos han, og da var det lett å tenke at hun ikke likte meg. Men det kom seg det også.
Jeg vil bare med dette si at det blir nok bedre. Prøv å ikke plage deg med tapt tid. :klemme:
Ta en prat med legen din, og hør om ikke han kan hjelpe deg på noen måte.
For slik skal du ikke ha det.
Tilknytnignen lar seg ordne, det er inen "lost case", bare tenk på adoptivbarn, de har ikke tilknytning til sine foreldre fra fødselen av. Men du må ha overskudd til det, og få hjelp til å bli kvitt disse tankene dine. Selvsagt er ungen din glad i deg, det ordner seg nok. God bedring!
Det var raskt levert. Når du blir frisk igjen så skal du tenke på hvor rask du var på å ta råd enda så tungt du hadde det. Og si til deg selv at det sier noe om at du faktisk er en bra mamma. Kjempebra.
Så bra at du fikk time så raskt hos psykologen. Det med tilknytning ordner seg når du får jobbet litt med det. Rabalder her har vært veldig, veldig pappagutt etter at jeg var gravid, jeg var så dårlig i graviditeten at jeg ikke klarte stelle med ham noe særlig. Men nå etter ferie og ekstra hender til avlastning med Rusket har jeg fått brukt litt tid på Rabalder, og det der med tilknytningen har blitt veldig mye bedre på bare noen uker. Det går seg til, og det er naturlig at barna søker mer mot den ene av foreldrene i perioder.
Håper det går fint hos psykologen i morgen. :klemme:
Flott at du tar tak, og enda bedre at du får time i morgen.
Et tips er å skrive ut det første innlegget dit å ha det med deg. I tilfelle du synes det er vanskelig å si det så klart ansikt til ansikt. Jeg er iallefall sånn at jeg da blir "flink". For meg er det godt å ha noe slikt å kunne dra opp av lomma. Noe som er skrevet når ting var litt svart. For meg er det følelser som jeg har vanskeligheter med å huske når ting er lysere.
Flott at du fikk time så fort. Dette er jo noe mange opplever, men som er litt tabu å snakke om, man skal jo pr def være lykkelig når man får barn. At man går rundt og føler seg utilstrekkelig og etterpå husker hele det første året som en evigvarende tåke, er ikke så lett å formidle. Men mange har det sånn.
Så flink du er som tar tak i dette og ber om hjelp. Og flott at du får komme til time raskt. Kjenner meg igjen i en del av det du forteller, og det er viktig å få løst opp i. :klemme:
Godt du fikk time så fort, og godt du får hjelp, det er tøft å håndtere det alene. Jeg kjenner meg godt igjen fra førstemann, og depresjonen ble ikke mindre av at jeg merker at barnet ikke ville til meg og foretrakk andre. Da jeg kom meg i bedre form, så jobbet jeg hardt for å gjenvinne tilknytningen, og det gikk fint, selv om jeg da trodde at alt var tapt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
