Spike Jonze har filmatisert "I huttetuenes land", noen som husker den? Det er en bok med fantastiske tegninger som jeg husker veldig godt fra jeg var liten. Jeg lurer veldig på hvordan filmen blir, siden boka handler om en ganske snurt, liten unge. :knegg:
Ja, den husker jeg! Det er om han gutten som må gå til sengs uten kveldsmat, og så blir rommet hans gradvis til et fantasiland med monstre, ja? Så spennende med filmatisering, da!
Storebror fikk den til jul for noen år siden, og jeg var like ellevill over gjensynet som han var over det nye bekjentskapet. Han er nå inne i en periode der den er for skummel, så det spørs om vi må vente litt med filmen. :mumle:
Ja, jeg så nettopp denne med åtteåringen og hun var også veldig beveget av den, og den fikk henne også til å gråte en hel del. Filmen var ren estetisk nytelse, og jeg følte at stemningen i boken var tatt godt vare på. Alt i alt en veldig fin opplevelse!
Er det vanlig at småbarn gråter i triste filmer? Jeg har visst ei robot-jente, hun viser aldri annet enn spenning overfor noen som helst filmer. Jeg er jo svært følsom selv og gråter for alt, men jenta mi viser verken frykt eller tristhet i noen som helst filmer og har aldri gjort det. Ser ikke for meg henne sitte og gråte i en film overhodet.
Ungene mine reagerer aldri på noe i filmer. Ikke på at noe er skummelt eller trist, i alle fall. De ler til nød hvis noe er morsomt. Men jeg er litt av samme ulla. Jeg har grått på kino maks. to ganger, tror jeg. :kald fisk:
Malin har heller aldri grått av en film før. Hun synes ting er morsomt og spennende, og ler seg skakk av home alone-filmene. Men denne hulket hun av. Ikke mens hun så, men etterpå. Da filmen var slutt kom hun bort til meg og så trist ut, så jeg spurte om noe var i veien. Da løsnet det, og flodbølgen kom. :knegg: Det var visst både trist og fint, og det ble så mye følelser at det rett og slett flommet over for vesla. :love:
Jeg så denne på kino sammen med Ungen da den kom. Det var faktisk første gang jeg opplevde at han gråt av en film. Jeg hulket jo som en forvokst baby, selvsagt. :flau: Og spesielt da jeg oppdaget at Ungen også gråt. Himmel, så nydelig den filmen var.
Vi så denne i går. Ingen av oss har noe forhold til boka, men filmen hadde en veldig spesiell og rar stemning, og alle her likte den. Max er akkurat like gammel som gutten min, men en veldig annerledes type. :knegg:
Men en ting vi alle lurte på - hvor kommer navnet "huttetuene" fra? Heter boka det på norsk? I filmen kom det ikke fram noen sånn betegnelse på figurene, så den ble liksom stående i tittelen helt for seg selv uten noen sammenheng.
Ja, den norske boken er oversatt av Inger Hagerup, og den heter i Huttetuenes land. Filmen står for neg som en av de beste jeg har sett. Ikke bare beste barnefilm.
Vi så den på kino, og jeg gråt veldig. Barnet gråt ikke, men han var veldig begeistret for filmen.