Fruktflua sa for 15år siden:

I en diskusjon med en kollega på jobben kom jeg til å undres over hvorvidt min påstand overfor henne var riktig:

Jeg skrev en liten notis hvor jeg brukte "har blitt" i en setning som omhandlet noen som hadde blitt utnevnt som noe.
Kollegaen min mener derimot at det heter "er blitt" og ville ha meg til å skrive om fra "har blitt" til "er blitt". Instinktet mitt sier at "har blitt" er det riktige, men jeg har jo tatt feil før. :knegg:

Dronningen sa for 15år siden:

På tysk hadde kollegaen din hatt rett. På norsk er vel har mer riktig, men man kan vel bruke å være som hjelpeverb noen steder. I alle fall brukes det muntlig.

Fant dette:

To typer intransitive verb: Ergative verb og uergative verb

Noen norske intransitive verb kan ta hjelpeverbet være i perfektum, mens andre må ta hjelpeverbet ha.
Grammatisk: Båten er sunket.Ugrammatisk: *Jens er snorket. Som nevnt ovenfor tillater nynorsk samsvarsbøyning med perfektum partisipper og deres subjekter, men dette er bare mulig med de verbene som kan ta hjelpeverbet være. Hva er det som kjennetegner de intransitive verbene som kan ta være som hjelpeverb?
Hvis vi ser nærmere på det intransitive verbet synke, ser vi at det er relatert til det transitive verbet senke. Verb som brekke kan brukes både som transitivt og intransitivt: Oddvar brakk staven og Staven brakk er begge mulige norske setninger. Som transitivt verb, har det en AGENT og en THEME rolle, og som intransitivt har det bare THEME. Dette er akkurat som relasjonen mellom synke (bare THEME) og senke (AGENT, THEME). Brekke kan også ta hjelpeverbet være i perfektum: Staven er brukket. Vi ser altså at det ene argumentet til de intransitive variantene tilsvarer objektet til de transitive variantene.
Slike intransitive verb kalles vanligvis for ergative verb eller også uakkussative verb. Regelen er altså at ergative verb, dvs. verb som har et argument som tilsvarer objektet til et relatert verb, kan ta hjelpeverb være i perfektum.[7] Andre intransitive verb kalles gjerne for uergative' verb.

Vi har altså følgende situasjon: Intransitive verb som tar hjelpeverb være (i norsk og italiensk) har argumenter som tilsvarer objekter av relaterte verb, og som ellers også oppfører seg som om de var objekter (ne realisering). Verb som tar hjelpeverb ha, derimot, har ett argument som ikke er relatert til, eller på andre måter oppfører seg som, et objekt. Intransitive verb som har objekt-relatrete argumenter kalles altså for ergative eller uakkusative verb, mens intransitive verb som ikke har objektaktige argumenter kalles for uergative verb

no.wikipedia.org/wiki/Verb

Så da vil nok er også være riktig, fordi blitt oppfører seg som et objekt.

Fruktflua sa for 15år siden:

Så både er blitt og har blitt kan være riktig?

Dronningen sa for 15år siden:

Slik jeg forstår det, er det et tilfelle av dette:

Noen norske intransitive verb kan ta hjelpeverbet være i perfektum, mens andre må ta hjelpeverbet ha.

På tysk er dette typisk verb som å være og å bli, i tillegg til "bevegelsesverb" som å gå, fly, reise, og jeg antar det handler litt om det samme på norsk. I alle fall sier folk ofte: "Han er reist", "Han er blitt stor", "Flyet er dratt", eks. Vi sier derimot har vært, og ikke er vært, som på tysk.

Kom gjerne med mer info de som er eksperter på sånt.

Ru sa for 15år siden:

Språkrådet sier som følger;

:værsågod: