Che sa for 15år siden:

...og fått store hodeskader. Hadde du da forblitt sammen med h*n, selv om vedkommende ikke har hatt fullstendig språk og redusert balanse?

• Dere har vært unge og barnløse.

Si dere har vært sammen i 2 år før ulykken intraff.

Sånn on the top of your head - hva har dere gjort?

Sitron sa for 15år siden:

Nei.

Anne C sa for 15år siden:

Hm, det er jammen vanskelig å svare på. Må tenke litt på den.... Jeg hadde jo sef ikke dratt fra mannen min. Men det blir jo noe helt annet. Om jeg var 19 år..... Det spørs om det hadde holdt i lengden hvis han ikke ble bedre.

Nin sa for 15år siden:

Jeg vet neimen ikke. Kunne sikkert svart både ja og nei.
Tror ikke det er så lett å svare på noe sånt, vanskelig å forutsi hvordan man ville reagert når man var i situasjonen.

Skremmern sa for 15år siden:

Umulig å svare på. Jeg tror (og håper) jo det, men hvem vet hva som kan skje lengre frem i tid.

polarjenta sa for 15år siden:

Vanskelig å si.

Aiza sa for 15år siden:

Dette skjedde med en venninne av mamma fpr 2 år siden. De hadde vært gift i flere år, men ekteskapet var ikke bra, de har en sønn på nå 13 år. Nå klarer hun ikke å gå fra ham, men er alt annet enn lykkelig.... Syns det hele er fryktelig trist.

Tror det hadde vært vanskelig og at jeg hadde prøvd for å sett hvordan ting utvikler seg også vurdert følelser etter en stund...

nolo sa for 15år siden:

Etter to år? Ja, det tror jeg.

emm sa for 15år siden:

Aner ikke. Jeg vet ikke om jeg ville forventet det fra en mann heller, om jeg ble skadet slik.

007 sa for 15år siden:

Jeg vet ikke.
Om vi hadde vært sammen i 2 år og det kun var språket og ballansen som var rammet, så tror jeg kanskje det. Men jeg vet ikke.

Che sa for 15år siden:

Om jeg tenker ung og barnløs, så tror jeg ikke at jeg hadde klart å gjennomføre et samliv over lengre tid (uvisst, følelsene kan man jo ikke slå av på tross av store ulykker - det vekker kanskje følelsene enda mer til liv også?)

Har det vært mannen min - som jeg har barn med, så har saken vært en helt annen.

Fadderen min gikk fra å være en svært engasjert dame til å bli mulithandikappet over natten. Hun og mannen var gift i mange år (hun bodde på pleiehjem) - men mannen forelsket seg på nytt i en annen kvinne og valgte da å ta ut skillsmisse (etter en stund). Jeg tror ikke han opplevde fordømmelse fra noen, så det virker nesten litt som normen at slike forhold er dømt til å mislykkes.

Kahlan sa for 15år siden:

Etter 2 år og barnløse, ja det tror jeg at jeg hadde gjort. Takket for meg altså.

Appelsin sa for 15år siden:

Kommer veldig an på.

Jeg hater det når mannen er syk, men det er mest fordi han er så utrolig sytete.
Tror nok at forholdet vårt videre ville blitt avgjort mer av hvordan han taklet det, enn av skadeomfanget eller hvordan jeg taklet det.
Jeg tror kanskje til og med at det skal mindre til nå, enn da vi var "ferske" og ikke hadde barn. At jeg var mer edel og idealistisk av meg, og tålte mer syt og elendighet :knegg:

gullet sa for 15år siden:

Det er helt umulig å svare på før man står i situasjonen.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si; nei, jeg ville blitt hos kjæresten min.
Men jeg har vært i den situasjonen, mannen jeg hadde vært kjæreste, samboer og gift med i tolv år ødela seg i en ulykke, og to og et halvt år etter ulykken flyttet vi fra hverandre.
En ulykke hvor den ene parten ødelegger seg så mye at livet blir forandret for alle, krever mer enn at man bare er glad i hverandre og det er egentlig bare dumt å si at sånn ville jeg gjort/ikke gjort, fordi situasjonen man kommer opp i krever så mye av alle.

Og det var jeg som var slem og dum som gikk den gangen for 15 år siden. Det først nå de siste årene jeg har fått forståelse fra disse "vennene" for valget jeg gjorde den gangen.

Tjorven sa for 15år siden:

Jeg tror ikke at jeg hadde holdt ut i lengden hvis språket ble sterkt svekket. Det er samtalene som er viktig for meg, og hvis dette ble borte hadde det vært lite igjen for min del. Når man i tillegg er ung og barnløs, så hadde valget vært "lettere".

At han hadde fått dårlig balanse kunne jeg nok klart å leve med.

Teofelia sa for 15år siden:

Jeg hadde neppe blitt i et slikt forhold bare av plikt, nei.

To års kjærestetid er liksom ikke nok til å bygge en livslang forpliktelse på, hvis det medførte å bli værende i et forhold som ikke ga meg noe mer enn bare en følelse av oppofrelse.

Kaija sa for 15år siden:

Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort. Et forhold bør være preget av gjensidighet og likeverd. Det kan man selvfølgelig også mange ganger fint få til sammen, selv om den ene parten er blitt skadet. Men jeg er redd at å bli værende med et menneske som er så sykt eller skadet at man ikke kan ha en voksen og gjensidig relasjon, etter hvert vil bli nedverdigende for begge to. Er det riktig å fortsette et kjæresteforhold på medlidenhet, selvoppofrelse, pliktfølelse og minnene om at man hadde det fint sammen en gang?

Toffskij sa for 15år siden:

Jeg tror nok at ufullstendig språk ville vært vanskelig å leve med for meg. I den gitte situasjonen tror jeg neppe det ville vart.

Skvetten sa for 15år siden:

Nei, det hadde jeg ikke.

jane sa for 15år siden:

Nei.

Mississippi sa for 15år siden:

Vet neimen ikke, men håper at jeg hadde blitt.

Har en kompis som opplevde å bli lam over natta og havnet i rullestol. Han var nygift. Kona dro etter tre-fire år … (Ingen barn).

Martis sa for 15år siden:

Jeg tror ikke jeg hadde blitt, men det er vanskelig å svare på. Det er avhengig av hvor stor skaden hadde vært og hvor store begrensninger det la på livet vårt.

Macky sa for 15år siden:

Nei det tror jeg ikke.

Mirasol sa for 15år siden:

Jeg er overrasket over så mange som svarer nei her. Forutsetningen var såvidt jeg forstår at hn har ufullstendig språk og dårlig balanse. Det står også store hodeskader, men det er vanskelig å si ut fra det utsagnet hva som feiler hn.

Jeg håper og tror inderlig at jeg ville elsket mannen min like mye som før om noe slik skjedde. Ikke minst da, jeg har jo lovet i gode og onde dager. Jeg håper også at mannen min ville gjort det samme, og jeg tror utfra erfaring at han ville gjort det enda mer uforbeholdent enn meg, for jeg tåler hans syt mindre enn han holder ut med mitt.

Nå har vi på et par måter også testet "teorien" siden vi begge har hatt en periode i vårt voksne liv som ganske "pleietrengende med usikre utsikter" uten at det har gjort noe annet enn å styrke forholdet.

bina sa for 15år siden:

Nei. Enkelt og greit.

Maz sa for 15år siden:

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde hatt samvittighet til å gått.

Luvi sa for 15år siden:

Etter 2 års forhold? Aner rett og slett ikke, men tror helt ærlig at jeg ikke hadde greid å blitt, desverre...

Tøtto sa for 15år siden:

Med tanke på hvor uendelig forelsket jeg var i mannen min de første fem, seks årene av forholdet vårt må jeg nok si at jeg tror jeg hadde blitt. Om det hadde holdt i lengden er en annen sak, det er kanskje lite trolig siden man var ung og barnløs.

Nenne sa for 15år siden:

Claire sa for 15år siden:

Krysser fingrene for at jeg ikke utsettes for en slik ulykke. :skremt:

Skvetten sa for 15år siden:

Det er forskjell på å være gift med barn enn å være ung og barnløs. Dersom dette hadde skjedd nå som jeg er voksen og mannen var den jeg ville dele mitt liv med alikevel hadde jeg kanskje blitt. Når det er sagt så vet jeg alt for godt hvordan det er å dele hjemmet med noen som er pleietrengende og hvor altoppslukende dette er, det er noe av grunnen til at jeg tror jeg ville gått selv i dag.

Mirasol sa for 15år siden:

Vi var unge ( i tjueårene) og barnløse i de periodene jeg nevner over her.

P.K. sa for 15år siden:

Om jeg måtte være "mamma" for min kjæreste så ville jeg nok ikke det.

Carrera sa for 15år siden:

Tror ikke de skadene alene hadde fått meg til å forlate en kjæreste nei.

Skvetten sa for 15år siden:

Da tar jeg hatten av for dere, Maimor.

m^2 sa for 15år siden:

Manglende TALEspråk? Det finnes så mange kjekke kommunikasjonshjelpemidler på markedet nå at det behøver ikke å være så stor hindring som man kanskje tror ;)
Og litt dårlig balanse?

Tror det kommer veldig an på hvordan vedkommende hadde taklet det selv... Det har så mye å si for hvordan man har det sammen. Hadde han f.eks vært i stand til å ha full jobb, få barn, osv? Leve et tilnærmet normalt liv? Mange aspekter som har mye å si.

Hadde det derimot vært snakk om adferdsendring og depresjoner som følge av ulykken, økte pleieoppgaver, større og tunge fysiske handicap og økonomiske vansker pga han ikke kunne jobbe osv hadde jeg nok vært mer skeptisk.

zeppelin sa for 15år siden:

Kommer an på om jeg elsker mannen eller ei, og det ville jeg jo funnet ut hvis noe slikt skjedde. Hadde kjent det på magefølelsen. Jeg er ikke typen som hadde blitt i et forhold av medlidenhet.

Skvetten sa for 15år siden:

Du har så rett i det du sier, nå som jeg har grublet litt på dette her har jeg kommet til at jeg ville blitt dersom livet ikke hadde blitt radikalt forandret. da tenker jeg på forandringer som de M^2 beskriver. For dersom livet ble litt endret så er det verdt det, dersom mannen ble pleiepasient ville det ikke vært verdt det.

Mirasol sa for 15år siden:

Fadese sa for 15år siden:

Det kan jeg umulig si.
Jeg har opplevd at min daværende samboer, nå ektefelle, ble skadet. Vi hadde da vært sammen i fire år, sånn cirka. I tida mens jeg ventet på avklaring av tilstanden, så jeg for meg en rekke scenarier og jeg følte meg sikker på at jeg alltid skulle være med ham.
Men hvordan utfallet hadde blitt dersom det ikke hadde gått bra, det vet jeg ikke.

Og det er jo umulig å forutsi, så klart. Både fordi hodeskader kan være så enormt mye, den totale livssituasjonen for øvrig ville vært av betydning og jeg kan ikke vite hvordan min reaksjon på en gitt situasjon faktisk ville vært.

Hvis han hadde hatt problemer av typen hukommelsesvansker, trettbarhet, organiseringsvansker og redusert tempo, men hadde greid seg brukbart ved hjelp av kompenserende tiltak (hjelpemidler, for eksempel), kunne vi hatt det fint. Dersom hans personlighet hadde endret seg vesentlig, at hukommelsesvanskene var av en slik art at han ikke husket meg eller barna eller han ble veldig oppfarende, hadde det meget mulig stilt seg annerledes.
Og det er klart, med en svært belastende atferd (aggresjonsutbrudd, hyppig krangling med barn, for eksempel), ville jeg kanskje også følt meg tvunget til å skille lag for å skjerme barna.

Om han hadde blitt veldig pleietrengende i ung alder, hadde det muligens også blitt vanskelig å leve under samme tak. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg hadde greid å slappe av med assistenter rennende rundt meg i tide og utide, men hvem vet? Man venner seg til mye.
I et slikt tilfelle kunne vi forhåpentligvis bygget om, slik at han og assistentene kunne hatt en egen seksjon av huset.

ming sa for 15år siden:

Dette har jeg og mannen diskutert tidligere. (Han jobber med hodeskadde) Min konklusjon er som Fadese og M^2 sin - det kommer an på hvorvidt personlighet, tilstedeværelse, hukommelse og temperament hadde endret seg vesentlig eller ikke. Jeg hadde taklet talevansker og dårlig balanse utmerket. Mens behov for daglig pleie sikkert hadde satt meg på en større prøve, uten at jeg automatisk ville flyttet av den grunn. Det verste hadde nok vært aggresiv atferd. Jeg tror faktisk dette svaret ville vært det samme da vi hadde vært sammen i to år også. Da jobbet jeg på en boenhet for unge voksne med ulike skader og syndromer, og jeg syntes det var så grusomt vondt å høre om ektefeller som tok ut separasjon. De såre hulkene fra en slagrammet 35-åring som får høre at ektefellen vil gå videre i livet uten den belastningen kona er, husker jeg enda. Men jeg må samtidig si at jeg fullt ut forstår at folk gjør sånne valg, og at jeg på ingen måte kan garantere at jeg hadde taklet like mye som jeg nå tror.

Bomull sa for 15år siden:

Umulig å svare på. Det kommer helt an på livssituasjon, alder og tyngden i forholdet - og det blir noe man rett og slett ikke kan ta standpunkt til før man befinner seg i akkurat en slik problemstilling!

Tøtto sa for 15år siden:

En jeg kjenner var sammen med en som var utsatt for en ulykke. Han forandret personlighet fullstendig etterpå, og var langt i fra den gode, snille mannen som før. I et sånt tilfelle forstår jeg veldig godt at det blir slutt.

Lucifer sa for 15år siden:

Som flere andre sier blir det en vanskelig situasjon som kreber at man er i den. Jeg hadde IKKE orket å bli i et forhold der jeg ikke fikk noe som helst igjen, men om han hadde vært noenlunde oppegående i hodet hadde jeg muligens blitt. Men jeg hadde nok også ønket barn i fremtiden og det hadde også blitt noe jeg tenkte på. Kunne han få barn? hadde vært en ting som også hadde vært viktig for meg.

Dronningen sa for 15år siden:

Om han hadde blitt hjerneskadd, så tror jeg det ville utviklet seg til mer vennskap enn et kjæresteforhold. :(
Hvis ikke så hadde vi kunne løst mye sammen. Men personlighet, holdning, et.c. kan jo endres.

Da jeg og mannen hadde vært sammen i 2 år hadde vi bodd sammen i 1,5 år og vært forlova like lenge.

Pappalille sa for 15år siden:

Om jeg fremdeles elsket den mannen han ble etter ulykken, ja da hadde jeg blitt. Om stress, vanskeligheter og for eksempel personlighetsforandringer hadde sørget for at kjærligheten tok slutt, vel, da er det slutt da.

Skadene i seg selv ville aldri vært det som tippet meg ut av døra.

Silence sa for 15år siden:

Det er vanskelig å svare på. Som mange påpeker her, så er det vel ikke på grunn av skaden man ville gått, men på grunn av at skaden(e) ofte fører til at personen forandrer seg.

Odelia sa for 15år siden:

Det kan jeg egentlig ikke si sikkert før jeg evt hadde stått oppi situasjonen, men mine første tanker er at jeg nok hadde blitt de første årene/den første tiden. Alt etter hvor alvorlig tilstanden hans hadde vært, og hvorvidt det var håp om rehabilitering hadde jeg (slik jeg tenker nå) blitt værende dersom han kunne få et relativt greit liv om enn ikke så aktivt. På den andre siden hadde jeg nok dratt dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon. For min del er et seksuelt samliv såpass viktig at dersom dette ikke hadde noen forutsetninger for å ville fungere så hadde det definitivt vært en avgjørende faktor..

m^2 sa for 15år siden:

Siden jeg har tatt studier i to år nå i alternative kommunikasjonsformer for mennesker som mangler talespråk (ASK-studier på hive), er involvert i frivillig arbeide med folk som ikke har talespråk, og har en sønn som bruker talemaskin, synes jeg det er interessant at det virker som flere mener kommunikasjon er synonymt med talespråk. Det er det ikke, nødvendigvis! Verden går utrolig fort framover på den fronten nå, og det finnes kommunikasjonshjelpemidler som man kan bruke selv om man bare har kontroll over øyemusklene (!).
Riktignok går det saktere enn talespråk, men mangel på talespråk er ikke den store hindringen for kommunikasjon lengre som det var. (tenk Stephen Hawking, eller døvespråk for den sakens skyld)

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

hvis jeg var 19 år og hadde vært sammen i to år, så tror jeg ikke det. Med mannen min nå, ingen tvil.

Jinx sa for 15år siden:

Ja jeg hadde fortsatt å være sammen med han.

Karamell sa for 15år siden:

Enig med denne. Som ung og barnløs hadde jeg vel sett det litt an først kanskje.

Odelia sa for 15år siden:

Jeg er kjent med kommunikasjonshjelpemidler så som RollTalk, ect gjennom jobb, men jeg skal være ærlig å si at dersom dette var den eneste kommunikasjonsmetoden "kjæresten" hadde greid å nytte hadde jeg nok ikke blitt værende:niks: Når det er sagt mener jeg, med kommunikasjon, kroppsspråk, blikkontakt, berøring, ect i tillegg til talende/skrivende språk. Dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon via noen av de nevnte metodene hadde jeg ikke, slik jeg ser det nå, hatt noe utbytte av forholdet og dermed hadde jeg valgt å avbryte det.

Joika sa for 15år siden:

Kommer helt ann på forholdet jeg hadde til han. Om det var et bunnsolid forhold, så ja, men hvis ikke så tror jeg ikke det.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med. Og håpet han beholdt en relasjon til meg som ble mer av et vennskap kanskje.

Jeg føler meg trygg på at han føler det slik også.

Milfrid sa for 15år siden:

Jeg tror jeg er der, jeg også.

Men jeg aner virkelig ikke. Jeg har lært at jeg virkelig ikke kan si 100% sikkert hvordan jeg ville reagert på en gitt situasjon før jeg faktisk var i den.

Hvis jeg var 20 og barnløs så ville det sannsynligvis ha vært en annen situasjon enn nå som vi har vært sammen i 17 år og har barn sammen. Men kanskje det er den type samtaler man burde ha, sånn at man var forbedredt i tilfelle noe skulle skje?

Jeg tror aldri jeg hadde sviktet som venn, og jeg tror ansvaret hadde lagt knallhardt på skuldrene mine mht å sørge for at han fikk et best mulig liv. Men om kjærestefølelsene hadde vedvart, om han ble en annen enn den jeg i utgangspunktet ble sammen med? Det kan jeg virkelig ikke svare på.

Balanse er nå en ting, men kommunikasjon er viktig. Jeg leser det som blir skrevet om alternative måter å kommunisere på, og jeg tviler ikke på at det virkelig er alternativer, men spørsmålet er om det hadde fungert godt nok.

Hvordan han taklet det hadde også hatt stor betydning for om det hadde fungert.

Men som sagt. Jeg er 100% sikker på at jeg aldri hadde sviktet som venn. Ingen kan garantere at folk holder sammen livet ut, friske eller syke, og det blir i alle fall feil om man skal holde sammen kun fordi det er sykdom i bildet. Hvis partneren endrer personlighet av andre grunner, og blir en man ikke elsker, så er det jo fair å gå. Da må det samme gjelde når partneren er syk?

Huff. Vanskelig.

Silence sa for 15år siden:

Der sa du det. :nikker:

Susse sa for 15år siden:

Jeg hadde nok forsøkt,men vet virkelig ikke om jeg hadde taklet det som ung og barnløs
Nå derimot hadde jeg selvsakt stått i det !

Nora H sa for 15år siden:

Huff, stakkars fyr, men svaret er nei. Kan ikke ofre egen lykke for andre.