Kikket litt på dette Therese drapet i Sverige nå og funderte litt på hva som egentlig skal til for å kunne tilgi et drap.
Jeg er fra et lite sted og der har det en gang i tiden skjedd drap. Det var flere som ble dømt, akkurat som i denne Therese saken hvor kjæresten står tiltalt for medvirkning. I en sånn ung alder er man sikkert i stor grad uvitende og dum når man som 16 åring er medvirkende, men på et lite sted setter det sterke spor.
I min bygd har det tatt en tid før de skyldige har vist seg igjen. Årene har gått, de skyldige har blitt eldre, dannet egne familier (apropos så jeg at også Varg Vikernes har stiftet familie) Besteforeldre sitter igjen i bygda, er stolte av sine barnebarn og vil gjerne vise bilder. Er det da på tide at man legger bak seg det som hende noen år tilbake, har de sonet straffen sin og bør få komme tilbake som om ingenting har hendt. Igjen i bygda sitter jo også de pårørende til offeret. De som elsket den som nå er død, de som aldri fikk sine barnebarn.
Så hva skal til for å tilgi?
De pårørende vil nok aldri tilgi, men også for de går livet videre.
Det er nok tøft å se at den skyldige har gått videre i livet, mens deres barn aldri fikk muligheten.
For oss som ikke er så påvirket tror jeg vi må innse at de har sonet sin straff og må få være endel av samfunnet igjen.
Jeg tenker at det kanskje er sånn at noen ganger ligger den nye sjansen i å bryte opp og starte igjen et annet sted. Fordi det er kjørt der man var.
Dette er en sånn en tror jeg. Hvor man bør innse at akkurat på dette stedet er det liten vits i å bo. Det ligger igjen for mye vondt der. For dem selv, og for dem som har mistet ungen sin på grunn av dem. Man bør gi dem respekten av å holde seg unna.
Ja, straffen er sonet. Men det betyr ikke at det er greit.
Om man ser på de større sakene, så er tilgivelse oftere i fokus nå enn før. Se bare på Sør Afrika. Hele Sannhetskommisjonen er basert på at man skal tilgi å gå videre.
Vet ikke om det hjelper, men det er definitivt et sunt alternativ.
Her er jeg på linje med smilefjes. En annen ting er at barn og familie til den som har gjort en slik ugjerning ikke bør lide for det som skjedde for mange år siden.
Jeg vil nok tro at det er smart å flytte på seg, begynne med blanke ark.
Det vil jo aldri bli glemt - forståelig nok - av de som var berørt, og det vil på en eller annen måte påvirke familien til drapsmannen som er helt uskyldige oppe i det. Dessuten synes jeg de pårørende til den som ble drept skal slippe å møte drapsmannen i kassa på Rimi.
Det er ingen som sier de skal stå utenfor samfunnet. Det jeg sier er at jeg ser det som naturlig at de har respekt for sine ofres behov for å ha det de kan ha av liv etter dette ved at de avstår fra å skulle ta opp igjen å være en del av akkurat dette lille samfunnet. De er jo del av det samfunnet de bor i i dag.
Men spørsmålet blir vel om et samfunn kan bli helt om man ikke tilgir. Hvor lenge skal man lide? Nødvendigvis ikke snakk om den som utførte, men familie, barn, barnebarn osv.
Vanskelig tema.
Det er vel like mange måter å reagere på som det er ofre i en slik situasjon, både når det gjelder familien til den drepte, og også familien til gjerningsperson.
Jeg tenker slik at om man klarer å tilgi, for å kunne legge det bak seg og leve videre uten å bli spist opp av vonde følelser og hat over noe man uansett ikke kan gjøre ugjort, for sin egen del, så har man et enklere liv.
Ikke at jeg tror det er enkelt å komme dit, tvert i mot har jeg skjønt at det krever alvorlig mye sjelegransking og en åpenbaring eller to. Men det skal visst være mulig.
Nå er det jo ikke bare snakk om den eller dem som utførte ugjerningen heller. Hva med foreldrene deres og andre familiemedlemmer? Skal de også flytte? Det nevnes her at stolte besteforeldre kanskje gjerne vil få vise frem bilder og skryte litt av barn og barnebarn. Skal de møtes med "det der er drapsmenns avkom, tvi vøre!"?
Nei, litt fintfølelse må man vel forvente også fra stolte besteforeldre. Jeg er litt trøtt men jeg skal prøve å formulere meg så forståelig som mulig.
Et samfunn må nesten komme over slike ting. Før eller siden går livet videre, også for ofrenes familier, og da bør det helst være slik at det ikke ligger igjen altfor mye grums i lufta. Det å tilgi noe er på ingen måte å si at det som er gjort er greit, bare at nå er det nok, nå velger jeg å gå videre. Har man virkelig lagt noe bak seg skal det la seg gjøre også å måtte støte på "ugjerningspersonen-e", og med mindre samfunnet er knøttlite trenger man svært sjelden å gå hverandre i helene uansett.
Nå vil jeg uansett anta at mennesker som har gjort noen vondt, og særlig om de gjorde det mens de selv var veldig unge, lever med en straff som ikke kan deles ut i noen domstol. De er neppe interessert i å måtte møte påminnelser om sine ugjerninger dag ut og dag inn, og det er vel derfor veldig vanlig at man flytter på seg og legger en del geografi mellom seg og de pårørende til sine "ofre".
Fengslene i Norge er ikke fulle av onde, onde Bondskurker. Det er stort sett vanlige mennesker som havnet i usedvanlige situasjoner, og det endte galt. Det kunne like gjerne vært deg eller meg.
Jeg er helt enig med deg Sitron, det er godt å kunne tilgi og alle burde se til Sør Afrika og deres tradisjon for tilgivelse.
Allikevel kjenner jeg at jeg smiler litt stivt når jeg blir presentert for familiebilder av stolte nybakte foreldre hvor jeg vet mer enn godt er, og gratulasjonene blir relativt lite hjertelige. Da kjenner jeg at jeg er enig med smilefjes, kanskje kan man ikke komme tilbake til et lite sted etter dette. Jeg er jo på ingen måte personlig engasjert i saken engang så da følte jeg litt på min egen reaksjon og hvor legitim den engentlig er.
Tillater meg å signere denne.
Det er nok slik at dersom samfunnet skal fungere må man være i stand til å la de som er dømt for en ugjerning komme tilbake til samfunnet.
Jeg synes det er utrolig modig at du føle på dine egne holdninger. Selv har jeg kommet i personlig møte med en del mennesker som faller i kategorien vi her diskuterer og for meg er de fremdeles mennesker med menneskeverd. Det er så mange ting som kanskje og selv de mest bestialske voldtekter og drap står det menneske bak. Tilgivelse er definitivt noe vi bør tenke på i større grad til tross for at handlingene gjør oss uvel. Dersom vi støter fra oss ikke bare gjerningsmannen, men også forviser dennes familie og venner, ja da blir vi representanter for et samfunn som er langt kaldere enn hva godt er og fremviser holdninge og verdier vi bør være langt fra stolte av.
Jeg er helt enig i at ideelt sett så bør man kunne legge dette så bak seg at det forsvinner. Men jeg kjenner mennesker som har mistet et barn. Man blir ikke ferdig med det - aldri. Det går aldri over. Man kan legge det så langt bak seg at det ikke lenger raserer hver eneste dag hundre prosent. Man kan komme så langt at livet får mening igjen. Og at man ikke hater den som gjorde det. Men å legge det så langt bak seg at man ikke senkes ned i det dypeste mørke ved å møte gjerningsmannen blid og fornøyd på butikken tror jeg så og si ingen kommer.
Stor ære til dem som gjør det, men all den tid gjerningsmennene eller kvinnene har et godt liv et annet sted i landet og ikke er dømt til å bo frysende i ei koie i skogen et sted, så mener jeg at man som et minimum skal respektere sorgen til de som sitter igjen såpass at man holder seg unna.
Skal man tilbake dit man var så får man da heller søke de man har rasert livet til og forsøke å få en forsoning.
Det er nemlig slik at det å ta på seg ansvar og be om tilgivelse er det aller viktigste man kan gjøre overfor en man har skadet.
Og som en digresjon - det ville ødelagt tilværelsen min i stor grad om jeg til stadighet måtte treffe min eksmann på butikken. Jeg ville sannsynligvis flyttet da. Det at han flyttet et stykke unna er faktisk den ene tingen jeg kan ha en smule takknemlighet for - og det jeg har vært gjennom er en liten mini-bagatell i forhold til det å drepe barnet til noen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
