kie sa for 16år siden:

Jeg tror at det kan ha vært en del mørketall i forhold til hjemmeværende kvinner og helseplager før i tiden, ja.

Skvetten sa for 16år siden:

Meg også, bare det at jeg fikk hjelp fra og med dag 3 når jeg var borte fra jobb, litt av fordelene med å være i min bransje kanskje.
Et vellykket forløp tror jeg vi kan definere som et forløp der de underforliggende faktorene er tatt tak i og den sykemeldte er tilbake på jobb. Da skal man ikke se på tiden men det at det faktisk er gjort et behandlingsløp som har gjort vedkommende i stand til å gå tilbake på jobb og at vedkommende fungerer optimalt igjen. Dersom dette skulle gå over 6 måneder er det ikke tvil i mitt sinn om at oppgaven bør være underlagt en spesialist, aller helst før det har gått så lang tid også. Det handler jo til syvende og sist om tankemønstre (som oftest når det gjelder utbrenthet) som gir seg utslag i psykosomatiske lidelser til slutt.

kie sa for 16år siden:

Det jeg har savnet litt har vel vært nettopp dette med rask hjelp. I ettertid er det skremmende å tenke tilbake på hvor ille det faktisk var. Jeg forundres over at jeg klarte å ta initiativ til behandling selv. Tro meg: I den tilstanden jeg var i så var det slett ingen selvfølge. Jeg gikk så til de grader på sparebluss. Så kanskje legen i større grad kunne ha tatt initiativ til sånne ting i tillegg til å skrive ut sykmelding. For passiv sykmelding var for meg bare å stå fast og ha det vondt.

Skvetten sa for 16år siden:

Ja, helt klart kie. Må få lov til å legge til at jeg er så imponert hvordan du taklet det du har vært gjennom. Når legen ikke gjør annet enn å koseprate og skrive ut sykemelding står man like fast på samme sted, det nytter bare ikke med tid i fred og ro når man skal opp av gjørma når man er utbrent. Dagens sykemeldingssystem er såpass passifiserende at det godt kan få en gjennomgang.

Billa sa for 16år siden:

Jeg er SÅ enig i det som Kie og Skvetten diskuterer vedrende hjelp i perioden man er sykmeldt. DET må da være hele nøkkelen til det å kunne komme så raskt man selv klarer tilbake til arbeidsplassen. Målet er selvfølgelig ikke at ikke folk skal bruke tid, men hele min innsigelse mot nåværende system er det at jeg opplever som at "gå hjem og ta vare på seg selv" nærmest er en generell løsning på ALT.

Det er ikke lett å komme seg ut av det man sliter med, hvis man ikke får NOEN hjelpemidler annet enn tid. Hjelp til nye tankemønstre, hjelp til å se ting med andre øyne, hjelp til å lære seg å leve MED sorg eller skuffelse. Jeg vet forøvrig godt hvordan det er når dårlig ledelse og mangelfull støtte i tøffe arbeidsperioder kan gjøre deg syk, men jeg tror ikke dette er den største årsaken til den skremmende sykefraværsstatistikken vi har i Norge.

Jeg ser at Irmas erfaringer er andre enn mine, og jeg hadde virkelig ønsket ethvert initiativ fra NAV velkommen (f.eks i forbindelse med innsendte sykmeldinger av ulike årsaker). Vi har per i dag et godt forhold til vår IA-konsulent, samt at vi er med i noe som heter "Raskere Tilbake". Dette krever imidlertid at jeg som arbeidsgiver er initiativtager til samarbeid og løsninger, og det er en vanskelig balansegang med tanke på den som er sykmeldt...

kie sa for 16år siden:

En god arbeidsgiver har mye å si. I begynnelsen, før jeg turte å fortelle så mye om hvorfor og hvordan etc. så opplevdes kontakt med arbeidsplassen som vanskelig.

Etter at arbeidsgiver ble informert har det vært en helt annen opplevelse. Jeg har omtrent ukentlig fått en telefon der man har småpratet litt, fortalt om hva som skjer på arbeidsplassen osv. Første gangen ble jeg litt satt ut. Jeg satt liksom hele samtalen og ventet på at sjefen skulle si hva hun ringte for å si. Men da samtalen var over skjønte jeg jo at det faktisk bare var for å ta en hyggelig prat. Nå har jeg vent meg til det og synes det er veldig godt å vite at jeg ikke er glemt.

bina sa for 16år siden:

Litt på siden, egentlig, men jeg oppfatter at det ligger mye gamle tankemønstre i dette også. Når en person går til legen med en helseplage eller et problem, så er legen myndighetspersonen. "Hvis legen sier det", ja så gjør vi det. Hvis legen "vil sykemelde", så er det få som sier i mot. Men samtidig tror jeg at legene også syns det er vanskelig, for de opplever at pasienten kommer med en forventning om sykemelding.

Jeg oppfatter også at mange overser den delen av sykemeldingsblanketten som handler om "vurering av arbeidsmulighet". Man er blitt vant til at "er jeg syk, så er jeg syk", og da er det best å være hjemme.

Jeg var på et seminar i regi av NAV, hvor en mann uttrykte det slik: "Hvis jeg har skadet en finger, skal jeg da bli hjemme med den syke fingeren, eller gå på jobb med de ni friske?".

Sånn tror jeg ikke det er vanlig å tenke for veldig mange. Tilrettelegging tror jeg mange arbeidstakere går ut i fra at er negativt, og noe arbeidsgiver slett ikke vil "godta". Hvis arbeidsgiver foreslår tilrettelegging, så oppfatter den sykemeldte arbeidstakeren at arbeidsgiver mistror, forsøker å overprøve legen, og "plager" en når en er syk.

På sykemeldingsblanketten står det:

Og svært ofte krysser legen på "Nei". Likevel er arbeidstakeren i stand til å stelle litt i hagen hjemme hos seg selv, dra på handletur, vaske litt i huset, besøke slektninger. Arbeidstakeren kan både sitte, gå, lese og skrive. Hvorfor er det da umulig å være i "tilrettelagt arbeid eller aktivitet"?

Jo, fordi arbeidstakeren TROR at "tilrettelagt arbeid eller aktivitet" er ensbetydende med å utføre sin vanlige jobb, uten tilrettelegging, på fulltid, og uten at noen tar hensyn. Noen tror også at det er bedre at de blir hjemme hvis de ikke kan yte 100 %, fordi da kan arbeidsgiver ta inn vikar, og så slipper kollegene ekstra belastning som følge av at en ikke greier å yte maks.

Det krever en stor mental omstilling for en sykemeldt arbeidstaker for å snu fokuset fra "den syke fingeren" og over på "de ni friske". Det krever en stor omstilling å se at "jeg kan gjøre NOE".

Hvis jeg kan sitte i godstolen og løse sudoku og greier å gå i postkassen, så greier jeg antagelig å jobbe en time eller to også, hvis jeg får en tilrettelegging for det.

Men DET er en lang vei å gå.

kie sa for 16år siden:

Jeg tror det kanskje er der mange ofte misforstår? "Klarer han det klarer han sikkert det også". For noen består kanskje valget av å enten eller, snarere enn både-og?

Det man da kanskje tenker er at den energien brukt på arbeidsplassen akkurat da, vil gi et dårligere resultat enn om man bruker det på å f.eks. ringe en venn. Den dagen man derimot kan klare begge deler, kanskje med moderasjon begge steder, da kan det absolutt være på sin plass med noen timer på arbeidsplassen.

Men jeg tror det ofte kan være slik at man ser at noen får til noe og tror det handler om generelt funksjonsnivå, når det i realiteten er snakk om prioritering og knappe ressurser.

bina sa for 16år siden:

Jeg tror at i svært mange tilfeller så er det fullt mulig for folk å være på jobb, dersom de får f.eks. redusert arbeidstid og tilpassing av arbeidsoppgaver eller arbeidsplassen. Men i noen tilfeller går ikke det, selvsgt. Likevel tror jeg bestemt at flertallet vil kunne jobbe, hvis de mentalt innstiller seg på å jobbe med den delen av kroppen som er frisk, i stedet for å fokusere på det som er sykt.

rine sa for 16år siden:

Amen.

kie sa for 16år siden:

Jeg vet ikke hvordan flertallet har det, men dersom det er slik så kan det kanskje være litt fordi dette er en ny tankegang for mange? Både på arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden?

Det er ikke nødvendigvis hos den sykmeldte tankegangen må snus. Jeg tror det er større enn det og jeg tror man må jobbe litt med aksepten for at folk kommer på jobb for halv maskin også.

Jessica sa for 16år siden:

Det tror jeg du har helt rett i.

Min erfaring er at arbeidsgiver ikke er så veldig interessert i det. Da jeg jobbet som tegner og fikk musearm etter 15 år i jobben så var det ingen mulighet for å få andre arbeidsoppgaver. Bedriften jeg jobbet for var blitt så spesialisert at det vi drev med var tegning på data. Noen år før var det andre tider. Da kunne vi variere med å jobbe ute også, men etter omorganiseringer så var det mindre muligheter.

Nå som jeg er kreftsyk og vil tilbake i jobb er det viktig for meg å få en myk start for å finne ut hva jeg klarer å jobbe. Jeg er lærer og skolen er så presset på ressurser så jeg vet at det er vanskelig å ta for mange hensyn. Jeg håper å få en avtale med NAV om at de kan betale for meg i en overgangsfase så jeg kan gå utenpå en kollega og se hva jeg kan jobbe. Det minsker presset på meg og det blir mer positivt for alle parter. Ingenting galt om skolen jeg jobber på. De er veldig imøtekommende, men har også sine rammer.

Det har de siste årene vært lettere for uføretrygdede å gå tilbake i jobb om helsa har tillatt det. Før var man uføretrygdet for resten av livet, men slik er det heldigvis ikke nå. Det burde også være slik for sykemeldte at de kan få prøve seg i jobb uten for mye press og stress. Det må føles "ufarlig" å gå på jobb, og ikke for mye press. Jeg tror man gjør vondt verre om man presser noen i jobb om de ikke er klar for det. Det må være et mildt press og en må få den tid man trenger til å modnes med tanken. Dette er for de det passer for. Noen trenger absolutt ikke noe press. De må få fred.

bina sa for 16år siden:

Ja, du har nok rett ia t det krever mental omstilling både hos arbeidstaker og arbeidsgiver. Og hos legene, for jeg tror ikke legene heller tenker så mye over det.

Men jeg har opplevd å sitte som arbeidsgiver og forsøke å få sykemeldte arbeidstakere med på å jobbe "med den friske delen". Det var omtrent som å gå inn i et flammehav. Det var helt umulig for arbeidstakerne (og jeg hadde flere tilfeller) å tenke at de kunne gå på jobb. De var jo SYKEMELDT av LEGEN!!!

I ett tilfelle foreslo jeg å gi personen andre oppgaver, komme 2 timer 2 ganger i uka. Vi hadde egnede oppgaver. Personen var sykemeldt pga et håndledd, og vi kunne gi henne oppgaver som ikke var fysisk belastende, ikke PC-jobbing, ikke løfting eller bæring. Hun kunne da vært på jobb, sammen med oss andre, beholdt kontakten med arbeidsplassen, tatt kaffepause eller lunsj med oss, og altså gjort andre oppgaver. Men nei. Jeg meldte tilbake til legen på sykemeldingsblanketten at vi hadde mulighet for slik tilrettelegging, og at vi ønsket arbeidstakeren tilbake i jobb. Men nei. Hun var 100 % sykemeldt i 4 måneder tror jeg, på grunn av et vondt håndledd.

I et annet tilfelle hadde vi en som var sykemeldt pga vondt i ryggen. Han var sykemeldt i 6 mnd. Helt fra starten foreslo jeg andre oppgaver. Med vondt i ryggen burde han ikke sitte for mye stille, og heller ikke ha fysisk krevende arbeid. Jeg foreslo igjen noen timer om dag, noen dager i uka. Men nei. Han hadde jo vondt i ryggen. Men han kunne kjøre bil, han kunne gå, han hadde ingen problemer med armer, skuldre, nakke.

Jeg har inntrykk av at mange er på gli i forhold til å forstå at det går an å jobbe med "den friske delen", og på grunn av mye kursing av arbeidsgivere tror jeg at arbeidsgiverne er kommet lengre i forhold til den mentale omstillingen enn arbeidstakerne.

Katta sa for 16år siden:

Jeg var på jobb en tur igår (er jo hjemme i permisjon) og da lå det hjemmelekse fra NAV om sykmeldinger i hylla mi. Så nå har jeg lest det. Og jeg ser jo at systemet er tenkt slik bina(eller var det billa) skisserer med en vurdering av helsetilstand og om det er noen arbeidsevne, og at arbeidstager så tar en samtale med arbeidsgiver om evt tilrettelegging, og at arbeidsgiver så kan melde tilbake til legen på skjemaet. Legen er bundet til å vurdere mulighet for aktivitet, arbeidsgiver er bundet av arbeidsmiljøloven til å tilrettelegge. Men for arbeidstager er det frivillig om vedkommende ønsker denne kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege. Og på de obligatoriske møtene etter noen ukers sykmelding er det frivillig fra pasienten sin side om han skal ha legen til stede. Jeg ser mao at det er tenkt veldig mange gode tanker her, men jeg kan godt skjønne at det er vanskelig å få det til å fungere i praksis, det trengs nok en holdningsendring i hele befolkningen om hva som forventes hvis man blir "sykmeldt"

kie sa for 16år siden:

bina: Du høres ut som en veldig ok arbeidsgiver å ha når man er syk. Jeg må bare si det.

Da jeg var 50% sykmeldt for senebetennelse i skulderen en gang, var det ekstremt vanskelig å få arbeidsgiver til å gå med på at de 50% skulle brukes på halve dager. For dem passet det bedre at jeg kom annenhver dag og jobbet fulle dager, mens det for meg jo var antall timer belastning i strekk som var problemet. Jeg følte meg ikke mye ønsket da jeg til slutt (etter å ha levert egen legeerklæring på hvordan sykmeldingen var tenkt) fikk noen halve dager og så beskjed om at arbeidsgiver helst så at jeg var 100% sykmeldt etter det fordi det ble så trøblete med noen som gikk halve dager. Jeg forhørte meg med NAV og videreformidlet informasjon om tilretteleggingstilskudd og slikt, men det var null interesse.

Å få tilrettelegging som du beskriver dengang hadde vært en drømmesituasjon i mine øyne. Og i legen min sine øyne.

bina sa for 16år siden:

Kie: takk for det, det varmet! Det var i grunnen en type jobb jeg brant meg ut på, dette var noe av årsaken til at jeg sluttet. Jeg følte at jeg stanget hodet i veggen hele tiden. Jeg satte meg inn i lover og regler og gjorde hva jeg kunne for å tilrettelegge, og møtte veggen gang på gang. Det var utrolig slitsomt.

Skvetten sa for 16år siden:

Signerer!

Katta sa for 16år siden:

Jeg må si meg enig med Kie i det, bina. Det høres ut som du gjør en god jobb!

kie sa for 16år siden:

Tips: I denne bloggen har Erna Solberg vært ute og utdypet litt mer. Kudos til henne for å hive seg inn i nettdebatten!

Miss Norway sa for 16år siden:

bina: Hatten av! Det er jo sånn det skal gjøres! Jeg har sittet på nøyaktig samme måte selv på kontoret, og spurt og gravd og tipset og foreslått og kanskje også tilslutt overprøvd og bestemt at pasienten har restarbeidsevne som skal utnyttes. Og det er IKKE populært, for de fleste pasienter har en forventning om at sykemelding = være hjemme på heltid. Pasienter som ønsker å være på jobb får det som oftest til "på egen hånd" , særlig hvis arbeidsgiver er med på notene (og kursingen har nok mye å si, som du skriver). Men det tar tid å endre forventningene til pasientene, og flere blir sure når de ikke får det helt som de hadde tenkt seg. Det igjen bidrar ofte til at lege/pasientforholdet blir skjørere, etc etc. Og som oftest er det slett ikke satt av noe tid til slike diskusjoner og forklaringer i konsultasjonen og da blir det enda vanskeligere.