Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har merket de siste årene at fastlegene har langt mer press på seg i forhold til å unngå sykemeldinger og få folk i jobb. Takket være det ble ikke min kreft oppdaget før nå i vår. Etter jul i år burde det ha ringt noen "klokker" hos fastlegen min.
I ettertid har hun sagt at hun føler veldig sterkt på at NAV sitter på "ryggen" hennes og vil ha folk i jobb, og at det gjør at hun glemmer å være den legen hun skal være. Man kan jo synes det er en dårlig unnskyldning, og det er det jo, men det beskriver kanskje fastlegenes hverdag.
Om jeg har skjønt rett så er det ikke langtidsfraværet som er det største problemet, men korttidsfraværet. Når man er sykemeldt over lang tid har det gjerne sine gode årsaker.
De kan også snakke om inkluderende arbeidsliv, men opplevelsen av det er at arbeidslivet er så presset at de vil ikke ha folk som ikke kan jobbe 100% når de er på jobb. Syke folk blir et problem på mange arbeidsplasser, fordi det ikke er rom hverdagen for de. Det går utover de andre ansatte når noen ikke klarer å jobbe og være effektiv.
Jeg har ikke noe tro på at forslaget fra Høyre vil hjelpe. Det vil bare gjøre situasjonen enda vanskeligere for de som er syke.
En fordel med Høyres forslag er at man kan komme raskere til spesialist om man er sykemeldt, men da vil det gå utover de som ikke er sykemeldt, vil jeg tro. De må vente lenger for de sykemeldte som kunne jobbet er først i køen.
Hm, jeg har ikke innrtykk av at det er noe vanskligere å sykemelde seg nå. Kompisen til mannen min krangler med broren som også er sjefen. Så han gikk og sykemeldte seg først 2 uker, og nå drar han på ferie med en fortsatt sykemelding.
Så lenge arbeidsledigheten er såpass lav som den er (iallfall som den har vært de siste årene) vil sykefraværet være høyere enn det er om ledigheten er høyere. Dette er noe de aller fleste er klar over, så dette utspillet er tull og tøys. De får det aldri gjennom.
Hos oss (som er en IA-bedrift) fungerer IA bra, men det krever jo at bedriften har et bevisst forhold til dette.
Jeg sitter nok på den andre siden av bordet, i og med at jeg er den som skal følge opp arbeidsgivers plikter når en ansatt er sykmeldt.
Min erfaring er at legene GODT kan lære seg å forholde seg til andre offentlige instanser. Det er nærmest umulig å få dem i dialog underveis i sykmeldingsperiodene, og når vi først har møte med lege, sykmeldt, NAV og arbeidsgiver, er det unntaksvis noen PLAN for den sykmeldte. Jeg har sågar opplevd at en ansatt er blitt friskmeldt på datoen da hun ikke lenger hadde krav på sykepenger fra NAV. Tenk det, blir 100% frisk akkurat i det du må søke om annen form for støtte...
Jeg tror ikke nødvendigvis at det ER arbeidsliv og arbeidsgivere som er den direkte årsaken til at fraværet er så skyhøyt i superlandet Norge. Jeg blir helt dårlig når jeg hører LO-ledere snakke om "brutalisert" arbeidsliv. Vi har fantastiske velferdsordninger, og en hel del rettigheter som andre arbeidstagere i andre land, bare kan drømme om. Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av IA- avtalen er en gavepakke til de som ser alle disse rettighetene som mulige fridager...
Jeg har absolutt inntrykk av at det er vanskeligere å få sykmelding nå, jeg slet mye for å få det i mitt siste svangerskap som var av den særdeles kronglete typen.
Men, jeg tror absolutt det varierer fra fastlege til fastlege.
Og nei, jeg tror ikke de får dette forslaget i gjennom.
Min tidligere arbeidsgiver er IA bedrift, og det fungerer ikke der.
...og, er det ikke bare bra at det settes ressurser inn tidligere for å få folk tilbake i jobb? De fleste ønsker jo ikke en langvarig sykmelding? Allerede etter en måned er den psykiske terskelen faktisk ganske stor for å komme tilbake til arbeidsplassen.
Min arbeidsgiver er IA, men jeg vet ikke om det har noen effekt, folk som er syke, er syke uansett, synes jeg. Vi har lite korttidsfravær da, men siden jeg begynte der i 2003 har det vel ikke vært mer enn ei uke eller to uten minst en kollega langtidssykemeldt. Det har vært en ryggoperasjon, en skulderoperasjson, gravid med kraftige kynnere av stress, en kreftpasient som offisielt sett var ansatt, men sykemedlt, til hun døde, og en utbrenthetssak, og forsåvidt meg selv som gikk delvis sykmeldt siste halvdel av svangerskapet. Jeg kan ikke se at noen av av disser ville vært mer eller mindre syke om vi ikke var IA (Eller, vi var ikkeIA da jeg begynte, men fiolk er like syke nå som da) Vi har et par kronsik syke kolleger også da, med utvidet fravæsregler på et vis (eller i alle fall fritak for arbeisgiverperioden ved fravær, nav betaler også ved egenmelding) men disse har heller ikke noe med IA-avtalen å gjøre.
Om det å bli sendt til spesialist etter 6 mnd hadde gjort noen av dem frisk fortere? Tja, tviler litt på det...
Jeg gikk jo altså også sykemeldt over disse grensene for tiltaksplaner og sånn. Men, all den tid jeg var bare 30% sykemeldt, så JOBBA jeg jo, og sjefen argumenterte for, og fikk godtatt at, vi bare kunne skrive et notat om at han og jeg hadde et møte (som han altså klarte å få hms-avdelinga til å akseptere at de ikke trengte være med på) om at jeg var sykemeeldt, kom til å fortsette med det, at vi tilpassa min arbeismengde min arbeistid etc. Jeg var sykemeldt av svangerskapsårsaker, det ville ikke endre seg før jeg gikk i perm, og det var lite vits i noe møte med legen min av den grunn... Det hadde neppe hjulpet med en spesialist (Hvem da?) heller, jeg hadde planer om å fortsette å være gravid...
Tviler på de får gjennom dette, det ville bare gi enda økte utgifter til sykemeldingsordningen, det er det da lite vits i?
Joda, fint å gjøre en innsats for å få folk tilbake. Men hva gjør man da, etter f.eks den ryggoperasjonen jeg omtalte? Det var minst 6 mnd rekonvalenstid før hun kunne sitte lenge nok til å komme tilbake 50%. Er det da noe vits i å legge ned ekstra ressurser i å styre på om hvorvidt hun skulle ha rett til den sykemeldingen?
Av alle de langtidssykemeldte på jobb med meg, er det bare to som ikke er kommet tilbake. Den ene fordi hun er død. Den andre fordi.. vel, hun er fortsatt sykemeldt, så jeg vet ikke om hun kommer tilbake eller ei... Men folk har vært borte i over et år, ja, noen altså over på rehab-penger, og de er kommet tilbake tilslutt likevel. Når de var blitt friske igjen.
Det er bra at det settes inn ressurser for å få folk tilbake i jobb. Men skal staten nærmest umyndiggjøre fastlegene? Fastlegene møter menneskene og ser helheten. Gjennom NAV har jeg sett hvordan byråkrater som ikke kjenner meg velter ut sine fordommer mot oss som havner i systemet i sine brev. Mens NAV lokalt, som kjenner meg, vet og sier klart ifra til meg at de vet jeg er troverdig og har prøvd å ordne opp.
Ved at et "overformynderi" skal komme inn i saken så blir det mer byråkrati og flere synsere. På mange måter kan jo det være bra, men burde ikke fastlegene kunne få den tilliten at de vet hva pasienten trenger og ser helheten?
Vel, jeg tror faktisk at litt av poenget med å sette grensen til 6 måneder, er nettopp for å avklare om det ER mulig å hjelpe til med andre faktorer enn fornyelse av sykmelding hver 4.uke. Gravide (med kynnere f.eks) står vel i uansett i en særstilling i og med at deres "tilstand" jo garantert forsvinner etter en gitt periode.
I de tilfellene det er godt dokumentert at behandling og oppfølging er bra nok, og at det ikke er noen mulighet for raskere bedring/rekonvalesens, vil jo allikevel sykmeldingen gå sin gang. I de tilfellene hvor det er mulig å sette inn noe mer ressurser enn det fastlegen selv bidrar med, ja så er vel det bare bra? Jeg har vært arbeidsgiver for mange sykmeldte i løpet av 10 år. Mange diagnoser, mange årsaker og ikke minst mange ulike innstillinger i forhold til egen situasjon.
Men, der har du hele problemet. Fastlegene har kanskje ikke forvaltet denne tilliten på best mulig måte. Det får jo ingen konsekvenser FOR DEM hvis de ikke setter inn tiltak for for å få folk tilbake i jobb. "Ta vare på seg selv" er ofte synonymt med at sykmeldte bare blir gående hjemme i månedsvis, uten NOEN som helst form for oppfølging eller råd om hvordan de skal mestre den sykmeldte hverdagen... Dessuten så kan det ikke være noen nyhet at sykmeldinger for mange ikke alltid har årsak i SYKDOM, men heller f.eks problemer rundt oppsigelser, pemiteringer, arbeidskonflikter som bør kunne løses med dialog fremfor 4 ukers fullt fravær...
Fastlegene bør selvsagt være, og er vel de som bør vurdere om det er grunn til sykemelding eller ikke. Det er de som kjenner pasienten stort sett.
Jeg synes generellt sett at norsk sykelønnssordning er helt på trynet. Den er altfor slepphendt, og det er altfor lettvint å sykemelde seg. Helt ærlig så synes jeg det burde innføres 1-2 karensdager. Da minker skulke-meldingene. Slik det er i dag så har man full lønn fra dag 1. Sykefraværet koster mer enn 30 milliarder i Norge pr.år. DET er mye penger det.
Jeg er enig med Høyre og Frp i at IA-ordningen bør vurderes og kanskje ikke videreføres. Den koster adskillig mer enn den har vært en suksess.
Det er vel ikke fastlegene som skal sette i gang tiltak for å få sykemeldte i jobb? Det er NAV som gjør det. Jeg har vært sykemeldt i snart et år nå. I mars fikk jeg brev om at jeg hadde plikt til å møte arbeidsgiver og NAV for å finne en løsning for å få meg tilbake i full jobb. Jeg hadde gått fra 100% jobb til 80%, 60% og var da på 40% jobb. Nå møtte jeg opp, men ikke NAV. De hadde ringt avbud så det ble ikke noe møte. Men poenget mitt er at NAV er de som har møtene. Fastlegen er i blant på slike møter, men det mer vanlige er NAV, tror jeg.
Jeg skjønner når du nevner oppsigelser og arbeidskonflikter osv. som årsak til sykemelding. Det kan man jo ikke sykemeldes for da. Ofte når folk sykemelder seg i slike saker så har de hanglet og gått over lang tid. De har visst at det ville skje f.eks. oppsigelse, men ikke hvem og de har derfor holdt ut i jobben i håp om å beholde jobben. Når beskjeden kommer om at dem mister jobben går "lufta ut av ballongen". Det må være en medisinsk grunn for å bli sykemeldt.
Min mann blir ikke sykemeldt nå som jeg er kreftsyk. Selvom jeg en periode var totalt avhengig av å ha ham hjemme så fikk ikke han sykemelding til det. Han måtte ha en egen diagnose for å kunne hjelpe meg. Da skriver legen gjerne "situasjonsbetinget depresjon" for å sykemelde.
Det er mange som dømmer folk som er sykemeldt, men jeg tror at de fleste som er sykemeldt har en gyldig grunn. Mulig jeg er naiv, men jeg tror på folk. Jeg har tillit til at fastlegen kjenner sin pasient noenlunde og vet om det er sant det han/hun sier.
Synes forslaget er godt. Jeg synes også IA-avtalen bør revurderes.
Det nye opplegget (fra september i fjor) hvor legen i forbindelse med sykmelding skal ta opp med pasienten hvor vidt han/hun kan jobbe med andre arbeidsoppgaver i sykmeldingsperioden fungerer i alle fall ikke. Det er forsvinnende få som har det grann restarbeidsevne i forbindelse med sykmelding. IA-bedrifter har store forpliktelser i forhold til NAV vedr. oppfølging av sykmeldte. Samtaler ukentlig, i tillegg til møter med den sykmeldte, bedriftshelsetjeneste o.l. Tilpassing av arbeidsoppgaver i en tidsbegrenset periode legger man til rette for, men jeg opplever ikke at dette heller gir noen effekt.
Nå må jeg jo ile til å si at det avhenger absolutt av sykmeldingsårsak hvor omfattende oppfølgingen blir. En gravid med bekkenløsning eller en kreftsyk som ikke ønsker annet enn å jobbe mest mulig, men likevel må bite i en gradert sykmelding bruker jeg ikke tid på å prøve å få friskmeldt.
Jeg må medgi at jeg synes sykefraværsoppfølgingen er meget tidkrevende. I perioder føler jeg virkelig at jeg har for lite tid til de som er friske og på jobb.
Jeg er helt enig i at IA ordningen må vurderes. Det synes jeg ale ordninger bør, man må jo nesten skjekke om de faktisk virket.
Malama sa:
Det har vært en ryggoperasjon, en skulderoperasjson, gravid med kraftige kynnere av stress, en kreftpasient som offisielt sett var ansatt, men sykemedlt, til hun døde, og en utbrenthetssak, og forsåvidt meg selv som gikk delvis sykmeldt siste halvdel av svangerskapet. Jeg kan ikke se at noen av av disser ville vært mer eller mindre syke om vi ikke var IA
Teoretisk sett skulle kanskje hun som hadde kynnere på grunn av stress og vedkommende som var utbrendt, fått hjelp via IA. Det er jo typisk slike problemstillinger som det er mulig å gjøre noe med. Det at folk opererer ryggen er det vanskelig å gjøre noe med uansett.
Jeg synes kanskje (har ikke bestemt meg helt) at fastlegen skulle kunne sykemelde som nå, men at det burde være mulig for arbeidsgiver og/eller NAV å forlange en ny vurdering hos en ny lege. De fleste leger er selvfølgelig flinke, men det er råtne epler i den kurven også, så det å kunne forlange en uavhengig skjekk burde være mulig. (Arbeidstaker står jo fritt til å gjøre dette ved å bytte fastlege.) Men at alle som er sykemeldt over 6 måneder skal til spesialist, er hårreisende etter min mening. :eek: Det er sløsing av ressurser, det. Uansett hva man måtte mene om "skulkefaktoren" så er den ikke - under noen omstendigheter - på 100%.
Var den til meg? :)
Ja, jeg vet det, men jeg synes også at arbeidsgiver skal få rett til en annen vurdering. Hvis det oppstår tvister, er det vel fastlegen som har siste ordet? Tror jeg, stemmer ikke det?
Jo, det stemme nok. Hos oss har vi praksis på å sende videre til BHT og få fortgang i behandling der, men det er sjølvsagt i overenstemming med arbeidstakar.
Jeg tror du er litt naiv, og jeg synes på et generelt grunnlag at leger ikke skal gi folk medisinske diagnoser de ikke har. At arbeidskonflikter og uenigheter på arbeidsplassen avstedkommer plutselige sykmeldinger kan selvsagt være en konsekvens av at man er deprimert, men det kan også være en løsning på et møte man ikke ønsker å gjennomføre eller et alternativ til å "ta tyren ved hornene".
Fastlegene bør selvfølgelig ha en plan med en langvarig sykmelding. Hva er ellers vitsen? Målet for behandlende lege er vel også at pasientene skal bli friske nok til å komme tilbake til arbeidet, der mener jeg faktisk at lege, NAV og arbeidsgiver må spille på lag. Legene bør sette seg inn i hvilke tiltak som finnes, og sette i gang en prosess så raskt som mulig. En dialog med arbeidsgiver via "avventende sykmelding"-blanketten er også en flott mulighet. Jeg har dog aldri opplevd at det har skjedd. Jeg har hatt flere langtidssykmeldte på grunn av psykiske diagnoser. De har ikke fått noe annet enn en sykmelding i hånden. Den ene forlenget sågar sykmeldingene sine via mail...
Så vidt meg bekjent så er det NAV som har det siste ordet når det gjelder sykmeldinger.
Jeg synes godt legene kan benytte seg mer av spesialister, men jeg kan ikke skjønne at spesialistene skal kunne gå inn ifht. vurdering av sykemeldinger. Det er allmennlegen som sitter med helheten, spesialistene bør vel sysle med andre ting kartlegging helhetlig.
Avventende sykmelding, ja. Det har jeg aldri opplevd har blitt brukt. Jeg har dog opplevd større tilstedeværelse ved jobben med tilrettelegging, men det var vært kun én gang. De andre gangene har de stort sett sagt at "legen sier jeg skal være sykmeldt så og så lenge, og så får vi se."
Det er urovekkende mange som legger "ansvaret" over på legen istedetfor å tenke/si noe om hva de selv jobber med/gjør for å komme tilbake.
Er min erfaring.
Jeg har rapprotert inn én sak til NAV der det var innlysende at en konflikt var årsaken. De bør da ta kontakt med fastlegen for dypere dokumentasjon. Hørte aldri noe fra NAV.
Men selvfølgelig er det også mange som virkelig trenger en sykmelding, det er ikke disse vi snakker om. Det er heller ikke nødvendigvis folk som tenker at de utnytter systemet, men som lettere innvilger seg sykedager enn om de hadde hatt karensdager, og ikke reflekterer noe mer over det.
OK. Jeg trodde NAV hadde siste ordet i forhold til hvilke tiltak som ble gjort (attføring, trygding, rehabilitering etc), men ikke siste ordet på om vedkommende faktisk var syk nok.
Er spesielt interessert i dette akkurat nå, så er glad for informasjon. :)
Nav kan jo ikke vurdere sykdom, men de kan be om ytterligere dokumentasjon på legens vurdering for å se på tiltak osv. Men om en lege stiller diagnosen depresjon, så kan jo ikke Nav si at "nei det stemmer ikke".
Jo, de kan faktisk det. :jupp: Det jobber leger i NAV. Jeg husker godt en sak som ble omtalt i Romerikes blad, hvor NAV overprøvde legens sykmelding. Til legens og pasientens store fortvilelse.
Som langtidsykmeldt i IA-bedrift, så syntes jeg det ble ett vondt press og ett pes med alle møtene og oppfølgingsamtalene. Følte nesten at jeg måtte si hver gang at Jeg er blitt bedre, nå går det mot lysere tider!! :nemlig: Jeg var syk og trengte fred og ro, og ikke klokkeslett og datoer å forholde meg til.
Mannen opplevde det samme, og de som styrte IA i hans bedrift påla han å gå på jobb med hovent kne med vann i som måtte opereres om det ble verre, men pyttsan - da kan han sitte hele dagen istedet for å stå hele dagen - ikke no problem det når en ikke har sovet hele natten, neida.. :himle:
Og, noe som ble litt :slåsegipanna: var att etter at jeg hadde vært sykmeldt lenge, så ville arbeidsgiver at jeg skulle få hjelp til å kjøpe tid hos spesialist, men nei, det hadde jeg vært sykmeldt forlenge til... Så det fikk jeg ikke.
Det virker på meg som om mange i denne diskusjonen mener at fastlegene kjenner sine pasienter og dermed vet godt hva den enkelte trenger. Jeg har hatt tre ulike fastleger, og ingen av de vet noe som helst om meg. Jeg er heldig og er veldig sjelden syk, men selv på første time hos ny fastlege ble det ikke brukt et sekund for at hun skulle finne ut noe om meg. Det er arvelig kreft i familien og jeg har fått påvist genfeilen slik at det kanskje kunne vært interessant for fastlegen å vite dette, men min fastlege vet altså ikke dette.
Jeg har også vært hos fastlegen noen ganger for å få antibiotika mot bihulebetennelser. Det første spørsmålet jeg da får er hvor lang sykmelding jeg ønsker. Selv om bihulebetennelsen plager meg litt, er jeg langt fra syk nok til ikke å gå på jobb.
Så for dere som har kroniske sykdommer eller en langvarig sykehistorie så er nok forslaget fra Høyre helt feil, men for sånne som meg som veldig sjelden er hos fastlegen tror jeg det kunne være veldig nyttig å holde fastlegene litt mer i ørene.
Akkurat. Dette var nytt for meg. Lurer på hva som skal til for at de tar en ny vurdering. Som sagt så har jeg bedt om det ved en anledning, men hørte aldri noe.
Min erfaring er også at all denne oppfølgingen kan oppleves som masete av den sykmeldte. Samtidig så burde det jo være forståelig at NAV (som betaler lønnen for den som er borte fra arbeidet) ønsker å følge med på situasjonen. SÅ mange møter er det vel uansett ikke, men hvis man sliter kan sikkert ethvert planlagt møte være noe man gruer seg til i lang tid. Jeg skjønner at NAV vil sjekke om "fred og ro" i månedsvis er veien å gå.
Ellers kan regelverket synes veldig stivbeint, og jeg har selv slitt i månedsvis for å få svar på spørsmål og komme frem til rett person i forbindelse med mitt arbeidsgiveransvar.
Dette kan jeg også forstå og jeg er tildels veldig enig med det Billa sier her.
Jeg synes ikke at det er vanskeligere å bli sykemeldt men nå har jeg aldri vært sykemeldt uten at jeg har vært meget syk. Det har aldri vært spørsmål om hvorvidt det var riktig eller ei og nav har aldri hatt innsigelser selv etter mange uker som sykemeldt. Heldigvis har jeg leger rundt meg som kjenner meg godt og det er kanskje noe av grunnen til at jeg føler systemets smidighet, ikke vet jeg, eller så kan det være at jeg er veldig heldig.
Og det er jo riv ruskende galt, og er nettopp sånne ting som undergraver hele systemet og som gjør at myndighetenes tillit til legene som nøytral forvalter av helsepengesekken blir elendig. Selvsagt er det moralsk riktig at en kreftsyk pasient får hjelp, og de fleste synes vel ikke at det er rettferdig at familien skal lide økonomisk når en forelder i en periode må ha en del fri for å hjelpe til. Men det er ikke riktig å bruke sykepenger til dette; sykepenger går til den syke. Andre velferdsordninger må gjelde for pårørende (sosialhjelp, omsorgspermisjon etc), og fungerer ikke det tilfredsstillende må man gjøre noe med det. Så lenge man istedet velger andre "lettvinte" løsninger både undergraver man sykepengesystemet - OG dekker samtidig over skjulte behov i samfunnet. I tillegg vanskeliggjør det at man får god statistikk over det reelle sykepengebehovet i samfunnet. Pluss at den pseudosykemeldte blir stuck med en feildiagnose som i verste fall kan falle uheldig ut senere, feks i eventuelle forsikringssaker.
Ingen kritikk altså, det er jo slik det gjøres mye i praksis i dag både av leger og pårørende.
[quote=him;1762584.Teoretisk sett skulle kanskje hun som hadde kynnere på grunn av stress og vedkommende som var utbrendt, fått hjelp via IA. Det er jo typisk slike problemstillinger som det er mulig å gjøre noe med. Det at folk opererer ryggen er det vanskelig å gjøre noe med uansett.
[/quote]
Hun med kynnerene fikk først jobbe redusert, hun klarte bare rett og slett ikke roe ned, dvs, det var det å komme på jobb som ga dem, uansett hvor tilrettelagt det var. Hun utbrente, det VAR da vi var blitt IA, og selv om man gjorde så godt man kunne... jeg tror hun hadde vært på vei til utbrent alt for lenge i fornektelse til at man kunne hindre det, IA eller ei... Ryggoperasjon, skulderoperasjon (forkalkninger) og andre ting, lite å gjøre noe med uansett.
Jeg jobber i en IA-bedrift, men ser egentlig ikke noen stor forskjell før og etter IA-tiden, rett og slett fordi... vel, muligens funker ikke IA, eller så er det bare det at folkene blir syke uansett. Men å sende alle til spesialist etter 6 mnd kan i alle fall umulig løse saken, slik jeg ser det...
Dette er et av de tåpeligste forslagene jeg har hørt på lenge. Som om det ikke er lange nok køer for å slippe til hos spesialistene fra før. :dåne:
Må man til ønh-lege for å få sykemelding for halsbetennelse, er det det de vil? :himle:
Jeg skjønner at vi må få ned sykefraværet, men de får pinadø komme med et bedre og mer gjennomtenkt forslag enn det her.
Det er ingen tvil om at vi trenger å reduserer sykefraværet i Norge. Hva som er riktig måte å løse dette på er ikke lett å vite. Jeg tror ikke karensdager er løsningen. Med småbarn er det ikke uvanlig å få omgangssyke, og da trenger man gjerne bare en dag for å komme seg til hektene. Å måtte gå til spesialist etter 6 mnd kan være en løsning, men er man gravid - hvilken spesialist skal man gå til da? Det må være litt rom for skjønn hvis dette blir innført.
Men har man gjort noen undersøkelser på hvorfor flere og flere er sykemeldte?
Jeg tror heller ikke det er lurt å øke belastningen på spesialistene, men i artikkelen står det «Redusere fastlegenes sykemeldingsrett, fra 12 til 6 måneder. Dersom sykmelding skal utvides utover 6 måneder, må sykmelding foretas av en spesialist eller en annen lege enn pasientens fastlege». Hvis man har hatt halsbetennelse i 6 måneder så vil jeg tro at ønh-lege er tingen, altså.
Men altså, en venninne av meg har kronis bihulebetennelse og har hatt det i drøyt et år. Riktignok ikke så mye sykemeldt nå lenger, men stakkaren har hverken lukte eller smakssans. Hun kom til spesialist for vurdering, og ble godkjent videre inn i systemet, og neste konsultasjon er om 6 måneder. For de har ikke tid før.
Lovely. Og sånn er det over hele smala.
Det er da mer enn nok av diagnoser som kan ta tid, uten at man trenger å involvere spesialister (og det helt sikkert mer enn nok man burde vært sendt til spesialister for) og det er jo ikke hva som helst av spesialister som er privatpraktiserende. En ting er hudleger, gynekologer og ønh-leger, men de jeg har inntrykk av at det er mangel på privatpraktiserende onkologer, nevrologer og nefrologer f.eks. Og da må man på sykehus, som nok vel har mer enn nok av pasienter fra før, og som allerede har så trøbbel så det holder i forhold til ventelister etc.
:voila!:
Jeg har litt problemer med å se hvilke lidelser som skal medføre sykemelding i over 6 mnd der man ikke bør vurdere spesialisthelsetjenesten. Kan du ikke være litt mer presis på hva du tenker på, Ruen? :fantasiløs:
Altså, hvis man trenger onkolog eller nefrolog, er det ikke stort fastlegen kan gjøre, liksom.
Alle kroniske sykdommer? Skader? Typisk eksempel tenker jeg er seneskjedebetennelse (la oss kalle det "musesyken" det var tross alt enklere å skrive. :humre: ).
Min kroniske sykdom er det best at jeg går hos spesialist, fastlegen kan utrolig lite om den. Men hun ville ikke henvise meg videre, Er det noe vits da? Sa hu. :blånn:
Jeg er veldig enig med det Hattifnatten sier. Synes forøvrig det er fryktelig vanskelig å skulle uttale seg om andre sin sykdom men det kan da ikke være tvil om at det bladt vår generasjon hersker en helt annen holding til det å sykemelde seg en det som var tilfelle med våre foreldre.
Det " å sykemelde seg" er jo også en pussig ting å si, og indikerer at noen vet hvordan man går frem for å gjøre dette? For det er da vel legen som sykemelder folk og ikke pasienten selv? Jeg blir forbauset når folk sier at de "skal sykemelde seg" ....
Jeg kan kun snakke ut fra mine egne erfaringer og de er at ganske mange blir sykemeldte som resultat av konflikter på arbeidsplassen, ofte over forholdsvis kort tid. De finner seg rett og slett ikke i det de anser som urettmessig behandlling. Selvfølgelig sliter det på psyken med konflikter men det hjelper jo som regel heller ikke å unngå den med sykemelding. Det blir bare å skyve problemet foran seg.
Jeg tror også vi i Norge vil få innskrenket rettigheter ved sykdom etterhvert, sikkert karensdager. Økningen i antall og utgifter er vel ikke bærekraftig på lang sikt med mindre det skjer en endring.
Det er jeg helt enig i. Når jeg var gravid sist med tvillingene, blir alle rutinemessig sykemeldt på et visst tidspunkt pga at det er et risikosvangerskap. Det hadde vært mye mer naturlig å få svangerskapspenger da enn en sykemelding.
Ikke alle leger som henviser videre, tror det går på æren løs noen ganger. Men heldigvis er jeg ikke alltid av den typen som gir meg, så jeg får somregel viljen min, tilslutt. Ikke alle dager som er gode krangledager.
Jeg er helt enig med deg Miss Norway. Dessverre er det slik det fungerer. Dette er noe legene eller andre burde ta opp. For meg er det svingende likegyldig hvem som betaler bare mannen min får være hjemme når jeg trenger det, og at vi ikke taper enda mer penger på min sykdom enn det vi har gjort i mange år. Sosialhjelp vil vi ikke ha.
Du sier ikke alltid, og det er klart at det gjelder ikke alltid. Sånn er det jo med alt, men det betyr ikke at alle er sånn at de lurer for å bli sykemeldt.
Det kan være ulike grunner for å bli sykemeldt over 6 måneder. For min del var det i utgangspunktet fatique etter kreftbehandling. Det er det ingen spesialist som kan si noe om uten at det er et vanlig problem for de som har vært under kreftbehandling. Så kan man stille spørsmål om hvor ille det er med fatique (utmattelse), men det er jo en subjektiv opplevelse som er vanskelig å bevise. Jeg kunne si noe om min livskvalitet som var sterkt forringet pga utmattelsen. I ettertid var fatiquen ny kreftsykdom, men det visste jeg ikke da. Ei heller fastlegen min.
Etter mer enn 6 mnd uten utsikt til bedring og full sykemelding bør man da vel virkelig få en nevrolog til å se på det? Missa?
Nettopp. I refusjonssystemet er det varighet utover 3 mnd av et kalenderår som tilsvarer kronisk sykdom. Er det noen type kronikere som ikke har spesialistkonsultasjoner (i tillegg til fastlegen sin, seff)?
Men i så tilfelle er jo dette forslaget en klar hjelp for pasienten, slik at man slipper å ta slike kamper?
Ehh, men du om man er kronike og ikke fastlegen gjør jobben sin skifter man først fastlege og deretter klager man til fylkeslegen. Mulig det er noe jeg ikke skjønner men som kroniker selv vet jeg at jeg ikke hadde latt meg behandle slik, man vil da være friskest mulig.
Det er jo tydeligvis det selv om jeg ikke skjønner hvorfor det er slik (se over). Fastlegen skal jo kun holde skuta på rett kjøl mellom spesialistkonsultasjonene etter hva jeg har fåt med meg da.
Tja, ikke alle kronikere trenger speislist, dersom man regner "alt over tre mnd" som kroisk, sånn som blåresept. F.eks får min kjære allergimed på blå resept, han er regnet som kroniker der. Men speialsist trenger han jo ikke. (Ei heller sykemelding da, sånnsett)
Min mor er forøvrig multi-kroniker, og går til flere ulike spesialister, men f.eks indremedisineren kom etter en stund til at nå var det hun behandlet henne for så greit under kontroll at hun ble henvist tilbake til fastlegen for videre oppølging. (Min mor er uansett ufør da, og sykemeldes ikke)
Jeg ser ikke noe problem i at folk gjerne skal få komme til spesialist etter 6 mnd eller så, men derimot i det at man anser fastlegen som uskikket til å sykemelde utover 6 mnd (men åpenbart helt ok i 6 mnd?)
Dersom en person har gått i "veggen", og trenger tid for å komme tilbake i jobb så er det vel ikke nødvendig at det skal inn noen spesialist? Noen ganger trenger man tid og intet annet. Det siste man trenger er masse press. Det må komme når man er moden for det dersom det skal ha noe for seg. Så kan NAV, fastlege osv komme inn og prøve å finne måter å hjelpe pasienten tilbake i jobb eller om den må over i attføring evnt. annet.
Om en person har "møtt veggen" kan det jo være på sin plass med en psykolog kanskje? For selv i en slik situasjon er det mulig å ta tak i tingene slik at man kommer raskere på beina igjen.
Det at man tilsynelatende bare trenger "tid", er kanskje nettopp en av de faktorene NAV burde kunne gå inn og korrigere eller følge opp. Mange vil, hvis de selv skal bestemme når man er moden for å gå tilbake i arbeidet, egentlig aldri føle seg helt klare, nettopp fordi det å være lenge borte fra arbeidsplassen i seg selv er med på å gjøre veien tilbake lang.
I mange tilfeller er det heller ikke arbeidsplassen som er problemet når man går på en smell (erfart på begge sider av bordet), og da er det kanskje ikke tid borte fra kollegaer og jobb som egentlig er den riktigste medisinen over tid?
Jeg ønsker faktisk en endring av systemet hjertelig velkommen, særlig når det kommer til det "å møte veggen". Langt fra alle er flinke til å ta tak i det som er den underliggende årsaken, og langt fra alle klarer å strukturere sin sykmeldte hverdag slik at den inneholder meningsfyllte aktiviteter. Jeg måtte selv nærmest dra en ansatt opp av sofaen og ut i frisk luft etter at hun hadde fått en sykmelding i hånda, og fortalte meg etter 1 uke at hun og mannen bare satt hjemme og gråt sammen, hele dagen. Hun hadde ikke fått forslag til hvordan hun kunne bearbeide det hun var midt opp i i det hele tatt, ei heller tilbud om terapi. Hun forble sykmeldt i 10 måneder.
Jeg tror også det hører til veldig sjeldne unntak at den riktige løsningen er å være sykemeldt i 8-9 måneder uten en form for spesialistoppfølging, også ved utbrenthet.
Ved allergi er det selvsagt ikke sikkert at man trenger spesialister, men mange får oppfølging fra ØNH-leger hvis man har en litt komplisert allergi med komplikasjoner. Eller lungeleger, hvis man har allergiindusert astma. Og igjen, hvis man er langtidssykemeldt pga. dette, bør man selvsagt få spesialistoppfølging.
Jeg innrømmer at jeg ikke har satt meg ordentlig inn i forslaget foreløpig, men at det er fornuftig å øke ressursene i spesialisthelsetjenesten (inkl. psykologer) er jeg ikke det minste i tvil om. Hvis endring i sykemeldingskrav kan øke fokuset på det, er det i utgangspunktet en bra ting.
Jeg ser at flere er inne på diffuse lidelser hvor pasienten trenger ro og hvile. Jeg har også tidligere sittet på arbeidsgivers side, og håndtert mange mennesker som vil ha ro og hvile, og som blir stresset av å ha møte med arbeidsgiver med noen ukers mellomrom. Jeg spør meg selv hvorfor.
Er det slik at arbeidstakere i dag er mer "sarte" og tåler mindre enn for 30 år siden? Hva er årsaken til at vi har så vannvittig høyt sykefravær her i landet? Jeg tror det er en kombinasjon av ting. Vi har svært gode sykelønnsordninger, sånn at det ikke koster oss noe som enkeltindivider å være syk. Tvert i mot... vi får jo fri, med full lønn.
Der jeg jobbet før var det to topper i sykefraværet. En rundt jul, og en rett rundt sommerferien. Det slo aldri feil. Rett før sommerferien fløy sykefraværet til himmels. Diverse diffuse ting, som sliten, utbrent, vondt i det kneet man pleide å ha vondt i - og mer konkrete ting, som infeksjoner, operasjoner, osv. Men sistnevnte var mer konstant over året. Det påfallende med sommer og jul var de diffuse lidelsene. Der hvor folk kom og leverte sykemeldingen (eller svært mange gjorde ikke det en gang, de sendte den i posten), og erklærte at legen hadde bedt dem "ta det med ro".
Dette sammenfalt ofte med ferieavvikling, og dermed satt folk med ferie til gode. Hvert eneste år, de samme personene. Er det tilfeldig? Det virker ikke tilfeldig. Det virker som om noen har sett at de kan avvikle ferien sin og dessuten få den en gang til. Vi ba om sykemeldingssamtaler, men folk kunne ikke komme, for de var bortreist. Likevel skal de ha ferien til gode. Noen ganger meldte vi videre til NAV, men ingenting skjedde.
Jeg tror også faktisk at mange arbeidstakere i dag tåler lite press, stress, motgang og utfordringer. Det skal lite til før folk føler at motbakken er for bratt, og når motbakken er bratt, da går man til legen. Jeg tror også at legene er for slepphendte med sykemeldinger. Du skal ikke være lenge innafor døra til legen før legen spør hvor lang sykemelding du skal ha. Det er nesten uansett hva som feiler en.
Hvorfor det er sånn, det vet jeg ikke, og det kan hende jeg tar feil. Kanskje er ikke folk mer "sarte" nå enn før. Men ett eller annet er riv ruskende galt i norsk arbeidsliv, når sykefraværet bare øker og øker.
Jeg tror derfor det er helt nødvendig å se på sykelønnsordningen, og redusere legenes rett til å sykemelde over lang tid. Jeg har også vært borti et tilfelle hvor en arbeidstaker var 100 % sykemeldt i 12 måneder, for så å bli 100 % friskmeldt. Ingen behandling, ingen operasjon, ingen ting. Bare uka før hun ble friskmeldt mente hun selv at hun slett ikke var bra. Men hun mistet retten til sykepenger, så hun måtte tilbake til jobb. Er det mulig å gå fra 100 % syk til 100 % frisk over natta? Eller kunne hun vært tilbake i jobb tidligere, med tilrettelegging og kanskje i gradert sykemelding?
Jeg er overbevist om at det er litt for mange som utnytter det systemet vi har, og dessverre går dette utover de som har reelt behov for sykemelding. Endres sykelønnsordningen som vil det ramme de som virkelig er syke. De som "skulker" blir jo bare nødt til å gå på jobb, de taper ikke annet enn "fridager".
Jeg er også overbevist om at dersom det innføres karensdager eller fastlegene fratas retten til lange sykemeldinger (over 6 mnd), så vil sykefraværet i Norge gå ned. For da vil den enkelte tape økonomisk på å holde seg borte fra arbeidet.
I IA-bedrifter kan den enkelte arbeidstakeren ta ut 24 dager egenmelding i løpet av ett år (det er mer enn en normal arbeids-måned ved 5-dagers uke). I tillegg kan man være sykemeldt ukesvis, alt uten å tape ei krone i lønn. Da kan man jo tillate seg å være hjemme fordi man er "sliten" eller er i konflikt med arbeidsgiver.
Dette er vanskelig. Jeg har aldri sittet på arbeidsgiversiden av bordet, og har vel egentlig aldri vært sykmeldt arbeidstager i mer enn max en uke eller to i forbindelse med svangerskap. Jeg har imidlertid sittet i den stolen at jeg har sykmeldt folk, og jeg er kollega på en arbeidsplass som de siste to årene har hatt en voldsom økning i sykefraværet.
Jeg er helt enig med Bina, billa og flere om at det er for lite tak i opplegget rundt langtidssykmeldte. Og jeg synes det er veldig bra at det har blitt mer fokus på møter mellom arbeidsgiver, NAV, den sykmeldte og evt fastlege for å finne ut om noe kan tilrettelegges etc, spesielt når det er diffuse problemstillinger og delvis arbeidsrelatert. Nå er det mange år siden jeg har jobbet på et fastlegekontor, og hele sykmeldingsordningen har vært reformert minst to ganger siden den gang, så jeg skal ikke uttale meg alt for bombastisk om samarbeid med bedrifter. Men på den tiden var dette vanskelig. Du sitter der med en pasient som er sykmeldt. Vi brukte å ha som praksis ved langtidssykmeldinger at de i det minste måtte ha en avtale hos fysioterapeut eller tilsvarende. Men når det kom til arbeidsgiver, var det ofte vanskelig. Veldig ofte fikk man høre at "arbeidsgiver er ikke interessert i å ha meg tilbake før jeg fungerer 100%, og det er ikke mulig å tilrettelegge med det kjøret vi har på jobb". Og da kan man ikke som lege uten videre ta en telefon til arbeidsgiver. Jeg synes det er synd hvis arbeidsgivere har en følelse av å ikke få kontakt med helsevesenet, men dette kan gå begge veier.
Det andre jeg fikk lyst til å kommentere var dette med sykmeldinger rundt ferieavvikling. Det har vi slitt med på jobb. Og jeg tror ikke at årsaken er selve ferien, altså at folk blir "syke" når det er fint vær, men rett og slett at det hos oss ikke leies inn vikarer og de som er igjen på jobb kjøres ganske så hardt. Jeg ønsker meg alltid ferie i slutten av perioden. Hvorfor? Fordi jeg er helt utslitt når de andres ferie er over. Og da er jeg nesten avhengig av å ha noe ferie selv etterpå. Jeg har når jeg har blitt beordret på den n'te ekstra vakten i løpet av en ferie sagt et par ganger at "da må jeg avspassere på mandag, ellers går dette galt". Og fått forståelse for dette. Men jeg er ganske varm i trøya og trygg på arbeidsgiver, jeg har ikke vanskelig for å se for meg at noen som er nylig ansatt heller jobber til vedkommende ikke greier å møte på jobb og blir sykmeldt.
Det tredje er karensdager. Dere som er for karensdager, har dere tenkt på denne diskusjonen satt opp mot diskusjonen om å holde seg hjemme når man har en smittsom sykdom for ikke å smitte andre? Jeg kan med sikkerhet si at jeg hadde gått på jobb med større smittepress hvis jeg hadde tapt 1-3 dagers inntekt på å være hjemme. Og det ville ingen vært tjent med, i hvertfall ikke i min jobb. Hos oss blir man nemlig sendt hjem med endel smittsomme sykdommer med beskjed om å ikke vise seg før man er smittefri. Og ikke alt dette er noe man føler seg veldig syk av, ett eksempel er konjunktivitt. I et sånt tilfelle synes jeg karensdager blir veldig urettferdig. Kronikere regner jeg med det kommer et unnak for.
Jeg tror ikke folk har blitt mer sarte og av den grunn blir sykemeldt. Jeg startet i arbeidslivet i 1984. Jeg har vært med på den utviklingen i arbeidslivet fram til året 2000. Kravene til arbeidstakerne ble tøffere. Vi skulle hele tiden registrere hva vi gjorde i løpet av arbeidsdagen. Vi fikk stadige krav om at jobben vi gjorde skulle gjøres raskere og problemer i de oppgavene vi fikk skulle vi ikke dvele ved eller prøve å nøste opp. Det var da vi skulle legge inn vårt arkiv på data. Etterhvert følte vi at vi gjorde en dårlig jobb og vi fikk også klager fra de som skulle bruke datasystemene at det var for dårlig. Men her var det fristene som skulle holdes og økonomien som skulle ivaretas. Resultatet var at når de som skulle utføre jobbene ikke fikk riktig informasjon så var det de som fikk problemene og penger tapt.... kortsiktig tenkning. Hele tiden hadde vi "spøkelset" over oss om at vi snart var overflødige. De ansatte begynte å kjempe seg i mellom om arbeidsoppgaver. De som fikk kurset seg og fikk karet til seg de framtidsrettede oppgaven beholdt jobben.
Nå høres jeg bitter ut, kanskje, men det er jeg overhodet ikke. Jeg var lenge med på denne karusellen, men er glad for at jeg etterhvert mistet jobben både av helsemessige årsaker og at den etterhvert ble flyttet.
Vi ble også involvert i forhold til sykemeldinger. Pga musearm måtte jeg slutte i yrket som tegner, og det føltes svært ubehagelig når sjefen la fram månedens sykefravær og sa at dette var ikke bra. Vi var 13 personer på kontoret, og alle visste jo hvem som var sykemeldt. Grunnen til at jeg måtte gi meg i jobben var at jeg hadde blitt kronisk musesyk. Jeg prøvde å holde ut i jobben.
Klart man kan! Det hadde vært supert om en av fastlegene faktisk tok en telefon for å høre hvordan ting kunne gjøres. Noe av problemet er nok at mye av kommunikasjonen mellom arbeidsplass og lege har vært via den som er sykmeldt, og (riktig) informasjon kan fort forsvinne eller tolkes om på veien. Den nye sykmeldingsblanketten er med på å bedre dette, med egne rubrikker hvor lege og arbeidsgiver kan skrive beskjeder til hverandre.
Det er veldig begrenset hva man kan si til arbeidsgiver om ikke pasienten synes det er greit. Eller er det totalt endret slik at arbeidsgiver er et unntak fra taushetsbestemmelsene når man snakker sykmelding?
Selvsagt ikke! Men graden av arbeidsFØRHET og tilrettelegging skal man vel kunne diskutere, hvis ikke faller jo hele vitsen med samarbeid bort? Hvis en fastlege hadde ringt til meg for å høre om det var mulighet for at NN kunne unngå direkte kundekontakt en periode, hadde jo ikke DET gitt meg noe som helst informasjon om NNs diagnosekode.
Ville ikke det som sykmeldende lege føles rart hvis en sykmeldt ikke ønsket at arbeidsgiver skulle få innspill på hva som kan tilrettelegges? Jeg har selvsagt ikke krav til å vite noe som helst om diagnoser o.l., men hvis det er ting jeg kan gjøre på arbeidsplassen for å raskere få en sykmeldt i jobb, er det jo en klar fordel at jeg får beskjed om det... Hva hvis den som er sykmeldt ikke føler seg klar, til tross for at det tilrettelegges, og derfor gir legen/arbeidsgiver ulne signaler om hva arbeidsgiver/lege egentlig er villig til å gjøre eller anbefaler?
For det første så er det i noen tilfeller slik at selv basic gjøremål som å stå opp og ta en dusj oppleves som nærmest uoverkommelig. Eller i alle fall noe som bruker opp det meste av dagens energikvote. Et møte med arbeidsgiver er ikke bare selve møtet. Det er kanskje det å bli stresset og grue seg flere dager i forkant, sove minimalt de siste nettene før møtet, usikkerhet i forhold til hva man skal si, skamfølelse osv. I tillegg så kan det være at man sliter kognitivt. Man sliter med å lese en bok, med å følge en samtale osv. Altså er et møte som ellers er piece of cake veldig slitsomt og "stjeler" energi og fokus fra det å komme til hektene.
For det andre så har det kanskje litt å gjøre med at når en pasient først er der at man har sterkt begrenset kapasitet, så kan det være å foretrekke at kapasiteten brukes på behandling fremfor møter uten hensikt. Altså ørten møter når det ikke er noen endring i forhold til arbeidsførhet og der tilrettelegging er vanskelig å si noe om med mindre man kan spå. Det blir møter for møtenes skyld og lite annet.
På den annen side så kan møter allikevel være positivt. Selv om man som arbeidstaker føler at man kommer veldig til kort fordi verken en selv, fastlegen eller eventuell behandler har noe nytt/mer å tilby enn status quo i forhold til sykmeldingsgrad, så kan møter ivareta kontakten. Kanskje oppdatere arbeidsgiver i forhold til behandlingen, dersom det føles greit. Og man skal heller ikke undervurdere det å få et smil og en klem fra en kollega som sier at du er savnet på jobben.
Graden av arbeidsførhet står vel oppført på sykmeldingen, men fastleger har kanskje for lite innsikt i hva arbeidsoppgavene til den de sykmelder består i.
Ellers er det jo noen ganger sånn at det for alles del, også arbeidsgiver, at det som måtte være av "arbeidsførhet" kanaliseres til behandling i en periode. Så kanskje man kunne fått tydeliggjort det på en bedre måte? At Kari riktignok kunne ha klart 4 timer i uka på jobb, men da hadde hun ikke maktet å gjøre en innsats i den behandlingen hun er inne i akkurat nå. Og at det til syvende og sist er det dårligste alternativet for både Kari og sjefen hennes?
Jeg er generelt ganske enig med Bina og Billa i denne tråden, men mht karensdager, så er jeg litt enig med deg om at det kan være andre grunner til at det ikke er veien å gå.
Her i USA er det en diskusjon om det, bare på et litt annet nivå. Det å være syk her er jo ikke akkurat noen enkel ting, og mange har ikke ubetalte sykedager en gang. Dvs at de kan ikke være borte fra jobb i det hele tatt - syk eller ei - uten å risikere å miste jobben. Så her er det mange som går på jobb, uansett hvor syke de er, av redsel for at de ikke har noen jobb å komme tilbake til i det hele tatt.
Ironisk nok er det de som jobber i bl.a restaurantbransjen, som har de dårligste ordningene. Og i disse svineinfluensatider, så ble det nevnt at det kanskje ikke var så smart at folk som jobber med mat (og mennesker) går på jobb selv om de er syke, fordi de er redde for å miste jobben. Så noen mente at man burde innføre sykedager, slik at folk kunne være hjemme når de var syke...
Det er lett å se at man har et mer enn godt nok system i Norge, når man sammenlikner med det systemet som er her :rolleyes:. Eller mangelen på system, snarere.
Norge har et veldig bra system, og vil vi opprettholde det, så må vi sørge for at det er så vanskelig som overhode mulig å misbruke det. Og da er kanskje kvalitetssikring av fastlegenes sykemeldinger veien å gå? I tillegg til ytterligere oppfølging av de sykemeldte. Etter seks mnd som sykemeldt er det kanskje overhode ikke dumt å få second opinion og spesialisthjelp?
Jeg tror på tettere oppfølging av de som er syke, og jeg blir litt skeptisk når folk sier de blir stresset av å bli fulgt opp, og at man skal komme under spesialistvurdering/behandling. Man trenger jo ikke å tolke det som om at folk er skeptisk til at man er syk. Man kan like gjerne tolke det som om folk har lyst til å hjelpe til å bidra at en blir frisk igjen :nemlig:.
Sykmeldingsgrad står på sykmeldingen. Kanskje burde legene ofterer kontakte arbeidsgiver for å høre hvilken prosentandel som blir riktig (med det mener jeg å si at det jo bør gjøres en reell vurdering av om man kan jobbe noe i det minste)? Oftere enn jeg liker å tenke på er det 100% sykmeldingsgrad umiddelbart, og tilrettelegging blir sjelden nevnt. I hvertfall ikke til meg (som vel er den som best vet hva jeg kan tilrettelegge for hver enkelt...)
Jeg tror ikke det er noen arbeidsgiver i verden som ville krevd at en sykmeldt ansatt bytter ut effektiv behandling med arbeidstid i stedet. Poenget med å se på dette på nytt var vel nettopp at sykmeldte muligens ikke fikk riktig behandling (eller behandling i det hele tatt) for å komme raskere tilbake i arbeid.
Jeg syns at legene burde be om dialog. Legen står i en særstilling i forhold til pasienten. Pasienten har tillit til legen, og kan derfor påvirke pasienten til at det er lurt å snakke med arbeidsgiver om tilrettelegging. Når arbeidsgiver prøver å påvirke arbeidstakeren til å få i gang dialog med legen, så opplever mange arbeidstakere dette som en utidig innblanding i deres helse. At dette er noe arbeidsgiver ikke skal blande seg inn i.
Samtidig er jeg overbevist om at mange arbeidstakere / pasienter tror at alt er så vanskelig i forhold til tilrettelegging, gjerne helt uten å ha spurt arbeidsgiver. Og så sitter arbeidsgiver og vil gjerne tilrettelegge, men "får" ikke, for arbeidstaker gjemmer seg bak "legen min sa". Og så sitter legen og får høre at det er "umulig" å tilrettelegge, dessuten er arbeidssituasjonen slik og sånn, og arbeidsgiver er uvillig.
Jeg har vært borti flere saker hvor jeg satt på arbeidsgivers side og visste at vi kunne tilrettelegge. Jeg brukte sykemeldingsblanketten til å melde tilbake til legen om hvilken til rettelegging vi kunne få til. Og noen ganger var det tydelig at legen ikke ante at dette gikk an. Andre ganger var det tydelig at arbeidstaker slett ikke ønsket noen tilrettelegging, bare ville være i fred, og legen kom da under sterkt press.
Jeg syns egentlig sykemeldingssystemet burde legges om slik at dialog mellom lege og arbeidsgiver burde være obligatorisk. Ikke om pasientens helsetilstand, men om hvordan man kan tilrettelegge. Dette for å "presse" legene til å tenke alternativer til sykemelding, "presse" arbeidsgiver til å faktisk tilrettelegge, og "presse" arbeidstaker til å ta tak i sin egen situasjon og ta ansvar for både helse og arbeidssituasjon. Jeg innser at det i dag svikter på alle kanter.
Jeg må bare si at jeg ikke har lest hele tråden.
Jeg lurer på hvordan det vil føles å skulle legge frem noe vanskelig for legen jeg. Tanken om det å ikke bli trodd når man kommer med det ban plages med.
I en ganske perfekt verden er jeg enig med bina, det hadde vært av det gode om både lege, NAV, arbeidsgiver og arbeidstaker fokuserte på tilrettelegging og at pasienten skal bli frisk. Og jeg kan ikke tenke meg at de ikke ønsker det i teorien, men det er noe med å se hele bildet. Arbeidsgiver ønsker at arbeidstager skal bli frisk, men ønsker kanskje mer en avklaring om hvorvidt vedkommende kan komme fullt tilbake eller ikke. Og endel arbeidsgivere ønsker minst av alt en arbeidstager som bare delvis fungerer i jobb over tid. I hvertfall er det mange arbeidstagere som er i en situasjon hvor de har fått et tilrettelagt opplegg på jobb, og de ønsker å jobbe, men de greier ikke selv å begrense seg mens de ser at de andre løper. Eller de merker blikkene fra de andre som mener at vedkommende "ser jo så frisk ut". Og ender med en nedadgående spiral istedenfor en gradvis tilfriskning. I en sånn situasjon vil en reaksjon fra leger nok være å sykmelde 100% fordi det tross alt er bedre. Jeg husker også endel episoder med arbeidgivere som etterspurte aktiv sykmelding, som for dem var synonymt med å få lønna dekket av NAV mens arbeidstager gjorde sitt vanlige arbeid. Arbeidsgivere kan med andre ord også være en utfordring å samarbeide med.
Jeg vet ikke hva løsningen på dette er, men jeg er ganske sikker på at løsninga ikke er å sende alle sykmeldte til spesialist etter 6 mnd. Jeg skjønner ikke helt hva man skulle oppnå med det, jeg vil tro at de aller fleste som ville ha nytte av spesialistbehandling allerede er henvist på det tidspunktet. Kanskje da heller en eller annen kommunal revurdering av saken, konsultasjon hos en annen lege med påfølgende møte? Det kan jo av og til være fornuftig å se på en sak med friske øyne, sykmeldt eller ei. Jeg vet ikke.
Jeg synes tid er undervurdert i forhold til sykdom, jeg. Enkelte ting trenger tid, men det virker ikke som om vi har rom for det i samfunnet lenger. Vi skal helst medisinere, behandle og være effektive som bare det. Senebetennelser, utbrenthet, infeksjoner osv. Jeg lurer litt på hvordan det må være for legene å ha denne dobbeltrollen overfor pasienter når man på en side kanskje mener at væske, febernedsettende, tid, terapi, hvile, gradvis opptrening etc. er det beste og på den andre siden har verktøy som kortisonsprøyter, antidepressiva, antibiotika osv. og kanskje føler et ansvar i forhold til kostnadene. Hvordan veier man det opp mot hverandre? Og hvordan bør lojaliteten fordeles?
Jeg er tildels enig i at å sende til spesialist ikke nødvendigvis bør være løsningen, men at noen utenfra bør ha anledning til å se på hva som er blitt gjort og hvilke planer som foreligger: absolutt!
Dette med aktiv sykmelding er ikke lenger en "enkel" løsning, men noe som krever planlegging og oppfølging fra arbeidsgiver. Det er dessuten ikke noe legen kan bestemme, men noe man kan få til innenfor IA-systemet etter en vurdering av nytteverdien. Aktiv sykmelding var noe som helt klart ble misbrukt i sin tidligere form, og nettopp derfor ble det strammet inn...
Tid er et relativt begrep. Jeg synes at hva man fyller tiden med er like viktig. Tiden som trengs for at fysiske skader/inngrep skal leges er jo til en viss grad "normert", selv om det selvsagt finnes individuelle varasjoner, mens tiden som trengs for å komme seg gjennom en depresjon, en sorg, et samlivsbrudd etc. blir veldig varierende fra person til person. At man trenger tid av og til er vel ingen uenig i, men av og til er kanskje tidsbruken ikke av det mest fornuftige med tanke på prosessen tilbake til arbeidslivet. Det er en kjennsgjerning at veien tilbake etter en lengre sykmelding blir mentalt vanskeligere ettersom ukene går forbi...
Mitt perspektiv i denne debatten er vel egentlig farget av det å forsøke å få en arbeidsplass til å være et bra sted for alle. Det gjelder de som er på jobb, vikarene vi bruker og selvsagt de som trenger ekstra oppfølging i forhold til sykdom. Det er viktig å se det store bildet, og krav om utstrakt tilrettelegging for enkeltpersoner vil kunne gjøre det vanskelig å forebygge sykdom hos andre ansatte. Vikarer lever ofte i en usikkerhet over lang, lang tid, og det er en utfordring å være en god leder for alle samtidig. Men, tross alt, fra mitt ståsted er det i det minste lettere å planlegge for langvarig fravær, det er det kortvarige sykefraværet vi ikke kan forutse (fravær vi ikke får erstattet hver med penger eller vikar) som evt kommer til å ta knekken på meg en dag...
Jeg er veldig klar over det, og det er bra. Jeg har som sagt ikke så mye erfaringer fra den siden av bordet slik det fungerer nå, men det var et eksempel på at det ikke bare er på legesiden at samarbeidet er vanskelig. Det er vedlig vanskelig å gjøre noe med sykepengeordningen all den tid det er mange som trenger den slik den er idag av ulike årsaker. Og det er vanskelig å snakke om dette uten å støte eller mistenkeliggjøre en av partene.
Med unger innkaller vi ofte til et møte hvor alle som har med barnet å gjøre er tilstede for å legge en plan og bestemme hvem som har ansvaret for hva. Kanskje det er en modell som burde blitt brukt oftere også for voksne i langtidssykmeldingssaker. Men nå bare tenker jeg høyt.
I know, og jeg vet at det selvsagt er massevis av dårlige ledere som ikke gidder å løfte en finger for delta i problematikken. Jeg tror møter av typen du beskriver er en veldig lur idè. Litt sånn det fungerer i dag også. Møte med arbeidsgiver, sykmeldt NAV og lege (hvis NAV finne det hensiktmessig!!) etter så og så lang sykmeldingsperiode. Herregud som jeg av og til har mast og kjeftet på NAV for å få til disse såkalte dialogmøtene. Virker av og til som NAV ikke helt har tro på løsningen de selv skal være pådriver for...
Jeg ble forresten positivt overrasket over arbeidsgiver mot slutten av forrige svangerskap. Jeg ble møtt med et "er du ikke sliten"? Og spørsmål om vi ikke skulle gi meg litt alternative arbeidsoppgaver mot slutten, så fikk arbeidsgiver på sin side løst noen oppgaver de mangla folk til og jeg fikk sitte på kontoret mitt i fred og ro og slapp sykmelding. To poeng til dem der. ;) - jeg tror at arbeidsgiver kan ha en oppgave der med å angripe sakens gang litt i forkant. Jeg tror kanskje at når en arbeidstager går ut i 100% sykmelding som helt eller delvis skyldes forhold på arbeidsplassen, skal det litt til å hanke seg inn igjen.
Hvis noen blir 100% sykmeldt på grunn av arbeidsplassen kan det være arbeidsgiver som har feilet eller oversett. Det kan også være en konfliktsituasjon som ikke nødvendigvis har bakgrunn i at arbeidsgiver er vanskelig eller urimelig. Etter ti år som leder har jeg opplevd kun 1 sykmelding på grunn av forhold på arbeidsplassen, en konflikt. Ellers har det kun vært tilfeller hvor årsakene har vært sykdom eller personlige faktorer hvor jeg kun har kunnet støtte og hjelpe etter beste evne.
Det tror jeg også men samtidig tror jeg at den sykemeldte bør være aktiv i forhold til det å komme tilbake på jobb igjen slik at sykepeioden forkortes. Jeg tror ikke at det er så mange ting som blir bra bare ved fred og ro hjemme. Det meste blir jo ofte litt bedre om man er i aktivitet og ikke minst gjelder det utbrenthet og slikt vil jeg tro.
Trodde virkelig det jeg, det virker jo sånn at jo lengre man er borte desto vanskeligere blir det å komme tilbake. Selv etter at jeg var sykemeldt i 8 uker ble det tøft nok.
Vel, nå er jeg usikker på om du kommenterer skrivefeilen eller påstanden?
;)
Ifølge absentia.no så viser statistikkene at hvis man har vært borte fra arbeidplassen i mer enn 3 måneder, er det nesten 50% av de sykmeldte som ikke kommer tilbake på jobb. Skal se om jeg kan finne statistikkene. de referer til..
Det kan jeg være med på at det kanskje er. Derimot er det ikke sikkert at en situasjon på arbeidsplassen trenger veldig lang tid for å bli løst dersom den ansatte er åpen og ledelsen er villige til å høre og ikke minst handlekraftige nok til at noe blir gjort. At man er lenge borte vil ikke i seg selv garantere endring og jeg vil påstå at også den sykemeldte i en slik situasjon må gå i seg selv og se om noe av endringen bør komme innenfra også.
I Troms øker sykefraværet mest blant de som har vært sykmeldt lengre enn åtte uker.
– Dette er uheldig, fordi vi vet at det er vanskeligere å vende tilbake til jobb jo lengre arbeidstakeren blir sykmeldt. NAV har fokus på dette, i samarbeid med arbeidsgivere og leger. Tett oppfølging av den sykmeldte og tilrettelegging på arbeidsplassen er viktig, sier Hartvigsen.
[color=#ff0000][/color]
Tipper NAV har peiling i og med at det er de som tross alt følger opp dette.
Det er vel ingen tvil om at det kan finnes unntak når man ser på enkeltsaker, men det er like fullt slik at når man ser på gruppen av sykmeldte reduseres sjansene for å komme tilbake i jobb når man har gått lenge sykmeldt. Noe av det skyldes selvfølgelig at det kan være langvarige/kroniske tilstander, men også det å være borte fra jobben lenge i seg selv er en risikofaktor. Uten at jeg kan hoste opp noen kilde til deg, det er skolelærdom i forhold til ryggplager.
Noen unntak finnes det sikkert, og jeg uttalte meg på grunnlag av statistikken det referes til (og kanskje noe egen erfaring, men den er jo selvsagt bare en dråpe i havet sammenliknet med det store bildet).
Det skal jo ikke handle om arbeidets organisering om man kommer tilbake eller ei da, det skal handle om man helsemessig er i stand til det eller ikke.
Selvsagt er det lettere å komme tilbake etter at den som trakasserer er flyttet, det ser jeg. Slikevel mener jeg at den sykemeldte har plikt til å få behandling fordi det å bare være hjemme i seg selv og en flytting av vedkommende alene gjør at ting blir bedre.
Måneder av året sier du? Da tenker jeg jo at arbeidet er periodisert men det er likevel ikke arbeidets art men helsen som skal styre dette.
Det ER en kjensgjerning at det er vanskeligere å komme tilbake jo lengre tid det går. Dette skyldes for en stor del forhold i den enkelte. At man har vært lenge borte gjør det vanskeligere å komme tilbake fordi man har fått noen mentale barrierer. Spesielt der hvor det har vært psykososiale forhold eller organisatoriske forhold på arbeidsplassen som har ført til sykemeldingen, men også der hvor det skyldes f.eks. langvarig depresjon, osv.
Mange har ideer om at "de andre snakker om meg", at man har blitt overflødig, at "alle vet", man registrerer at arbeidsgiver har tatt inn vikar eller fordelt oppgavene på noen andre, og frykter at man ikke har noen jobb å komme tilbake til, man er redd for å gå på en smell igjen, man ser jo at arbeidsplassen har gått videre, de har ikke stått på stedet hvil selv om JEG gjorde det. Det har kanskje kommet inn nye folk, og når man er innom ser man at en selv ikke er "medregnet" lengre. Noen har tatt i bruk arbeidsplassen min, noen gjør oppgavene mine, folk ler og har det hyggelig, og her går jeg og har det vondt inni meg, og føler meg utenfor.
Man føler seg fremmed samtidig som man er kjent. Man føler seg usikker på arbeidsoppgavene, for man har vært lenge borte, mens arbeidsgiver forventer at du fortsatt kan jobben din.
Dette er mye av de samme mekanismene som man ser i folk som blir gående arbeidsledig over tid. (Og forsåvidt av og til når folk skal tilbake i jobb etter endt fødselspermisjon).
Jeg leser og leser med store øyne, og registrerer en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Med min egenerfaring og i forhold til nære personer som har vært sykmeldt over en viss tid, så framstår NAV som en stor og pågående kontrollinstans i forhold til sykemeldinger. Når jeg leser her så virker det som om de knapt eksisterer. Vel, jeg kan fortelle at NAV her hvor jeg bor er veldig aktive utover de standardsamtalene og kravene som allerede finnes. De holder kontakt med lege, arbeidsgiver og pasient, og er veldig frampå. Med tilbud om relevante ting utover det legen kan tilby (kurs f.eks), NAV har nemlig også tiltak for de sykmeldte. En gang leste jeg noe i en sykmelding hvor jeg tenkte: Dette kommer NAV til å stusse på. Det tok ikke mange dagene før NAV var på telefonen hos legen og foretok en avklaring på det uklare.
Jeg kjenner til leger som f.eks er svært interessert og kompetent i forhold til depresjonsplager, og som i stor grad behandler pasientene selv over tid og som avventer psykologbehandling dersom det ikke anses nødvendig. I min virkelighet er det slik at leger kan ha særinteresser og kompetanse som gjør at de kan behandle pasientene selv - og at spesialist ikke er nødvendig. Jeg synes det er et gode.
Dersom man ønsker ytterligere kontroll på legene og den sykmeldte, så bør man vel la legene som per i dag er ansatt i NAV gjøre den jobben ved å gå igjennom sykemeldingsgrunnlaget? Folk venter i votter og vinter på å komme til psykolog og spesialist, etter min mening vil man ramme folk som virkelig trenger det dersom man har som utgangspunkt at folk er lathanser og bør til andre enn legen (les: spesialist) for å avgjøre om det er slik at de virkelig er syke. Jeg kan ikke fatte og begripe hva en spesialist skal ha med saken sykmelding å gjøre. Disse skal jo gi lege og pasient en tilbakemelding på pasientens diagnose og funksjon innenfor et smalt område, og for mange utgjør dette kun en del av sykmeldingsgrunnlaget helhetlig. Leger har tatt en lang utdannelse, og må etter min mening kunne avgjøre arbeidsevne i samråd med pasient og NAV - og etter å ha fått tilbakemelding fra eventuelle spesialister. NAV sitter på ryggen til legen allerede.
Dette er jeg veldig enig i.
Da jeg ble sykmeldt så var jeg den som tok initiativ til å komme på venteliste hos behandler. Legen ville kanskje ha gjort dette uker eller måneder senere. Jeg måtte allikevel vente i 3 måneder, men da jeg først begynte så skjedde det i alle fall noe. I de tre månedene før det skjedde det ingenting, annet enn at jeg hadde det jævlig. At det selv med behandling tar tid er på en måte litt greiere nå som det skjer noe.
Tja. Det kan like gjerne være slik at det å være for kjappe med hel eller delvis friskmelding gjør at pasienten hangler noen uker før det er tilbake i full sykmelding og enda verre utgangspunkt.
Jeg har mer tro på en tilstrekkelig "time out" der man også gjør en grundig jobb med å sortere og gjøre de endringene som må til. Gjerne mens man har en fagperson å kaste ball med.
Jeg hadde etter operasjon ifjor en lengere sykemelding. Både NAV, arbeidsgiver og lege var veldig oppmerksomme, og jeg satt ikke overlatt til meg selv i de ukene dette pågikk. Jobber forresten i en IA bedrift, og de var på banen så fort det lot seg gjøre for å se hvordan jeg raskest mulig kunne komme tilbake. Funket fint, men jeg vet jo ikke om dette er slik hele veien for alle.
Jeg tenker litt mer på denne sammenligningen med 30 år tilbake. Var en like stor del av den voksne befolkningen i arbeide da? Har noe endret seg i løpet av disse årene? Er det slik at kvinner, som er de med flest sykemeldinger, i større grad jobber fulltid nå og har et større press på seg hjemme og på jobb. Og derved kanskje har en større belastning i hverdagen. Jeg var barn for 30 år siden, og i min klasse var det mange med hjemmeværende mor. Bestemorgenerasjonen vår, der var det også veldig mange som ikke jobbet, og ikke hadde gjort det siden de giftet seg og fikk barn.
Må vi kanskje påregne at prisen for å få så mange i arbeid, også de svakeste helsemessig og de med stort press på seg privat på toppen av jobb, er et større fravær?
Der har du meg. Det vil si at jeg var den som tok initiativ selv, ventet 3 måneder og begynte behandling. Det er noe av det lureste jeg har gjort og jeg begynner å bli ganske overbevist om at dette ikke vil skje igjen. Men dette vil ta mer tid fremover. Psykologen og fastlegen er de som bremser nå. Og det er bra, for mine "flink pike som tar seg sammen"-impulser er jo det som kjørte meg rett i veggen! Målet er ikke nødvendigvis raskest mulig ut og hangle seg gjennom jobbhverdagen frem mot neste sykmelding, men å gjøre en grundig jobb for å sørge for at dette aldri skjer igjen.
Jeg tror vi må se litt på hvordan vi måler "vellykket forløp". Er det nødvendigvis kun hurtighet? Uavhengig av om mønsteret brytes eller gjentar seg? For min del er det grundigheten og det å bruke tid på å gjøre det ordentlig som gjør meg rimelig sikker på at dette ikke vil skje igjen.
Jeg tror forøvrig at det kunne ha vært interessant å se om det er noen forskjell i terskelen for å komme tilbake avhengig av hva man gjorde i sykmeldingsperioden. Passiv sykmelding vs. behandling for eksempel.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
