Mannen fikk denne på mail i dag, og har sjekket at det stemmer. Det fikk i alle fall meg til å tenke litt ...
Something to think about...
Washington, DC Metro Station on a cold January morning in 2007. The man with a violin played six Bach pieces for about 45 minutes. During that time approx. 1200 people went through the station, most of them on their way to work. After 3 minutes a middle aged man noticed there was a musician playing. He slowed his pace and stopped for a few seconds and then hurried to meet his schedule.
4 minutes later:
the violinist received his first dollar: a woman threw the money in the hat and, without stopping, continued to walk.
6 minutes:
A young man leaned against the wall to listen to him, then looked at his watch and started to walk again.
10 minutes:
A 3-year old boy stopped but his mother tugged him along hurriedly. The kid stopped to look at the violinist again, but the mother pushed hard and the child continued to walk, turning his head all the time. This action was repeated by several other children. Every parent, without exception, forced their children to move on quickly.
45 minutes:
The musician played continuously. Only 6 people stopped and listened for a short while. About 20 gave money but continued to walk at their normal pace. The man collected a total of $32.
1 hour:
He finished playing and silence took over. No one noticed. No one applauded, nor was there any recognition.
No one knew this, but the violinist was Joshua Bell, one of the greatest musicians in the world. He played one of the most intricate pieces ever written, with a violin worth $3.5 million dollars. Two days before Joshua Bell sold out a theater in Boston where the seats averaged $100.
This is a true story. Joshua Bell playing incognito in the metro station was organized by the Washington Post as part of a social experiment about perception, taste and people's priorities. The questions raised: in a common place environment at an inappropriate hour, do we perceive beauty? Do we stop to appreciate it? Do we recognize talent in an unexpected context?
One possible conclusion reached from this experiment could be this: If we do not have a moment to stop and listen to one of the best musicians in the world, playing some of the finest music ever written, with one of the most beautiful instruments ever made.... How many other things are we missing?
Interessant historie, også fra et kunstteoretisk standpunkt. Man definerer ofte kunst utifra kontekst,og hvis ingen skjønner at det er kunst, så kan det heller ikke kalles det. Mener noen teoretikere, i allefall.
Her er artikkelen som Washington Post skrev. Den inkluderer en videosnutt av hendelsen. Jeg har ikke lest den selv, ennå, men skal med det første.
Saken er jo at ikke bare er det en verdenskjent fiolinist, han spiller også på et meget anerkjent eksemplar av en fiolin og med ypperlig akustikk. Dessuten spiller han et meget komplisert verk av en verdenskjent komponist. Her er det altså mange faktorer som spiller inn.
Men hvis man ikke er særlig begeistret for den type musikk, hvorfor skal man da stoppe opp og lytte? Det at man rusher videre kan jo bare bety at man ikke liker spillingen, så man trenger ikke å relatere det til stress og what not? :vetikke:
Jeg har kommet for sent på jobb tre ganger fordi jeg var pukka nødt til å stoppe og høre på musikk to ganger og se på en maler en annen gang. Hadde ikke gått bra i min nåværende jobb, men det hadde faktisk irritert meg å ikke ha tid til å stoppe for slikt.
Jepp. I tillegg så spiller selvsagt inn faktorer som at dette var en t-banestasjon, hvor folk som regel er på vei et sted og ikke har tid til å stoppe selv om de syns det er fint, og at barn ikke nødvendigvis har de samme kriteriene for "kvalitet" som voksne. Så jeg tror ikke man nødvendigvis skal trekke en for stor linje til at vi voksne ikke er åpne lenger, og barn har evnen til å se stor kunst, jeg tror det heller er fordi de er mer nysgjerrige og syns ganske generelt at musikk er fint. Også kommer selvsagt Skremmerns poeng om smak. De som betaler dyre dommer for å se fiolinisten i konserthuset er ikke nødvendigvis de samme som haster forbi ham på t-banen, og liker man ikke den type musikk er det enda mindre sjans for at man stopper opp.
Grunnen til at jeg løper forbi sånne t-bane-"musikere" er at de som regel spiller skjærende falskt eller hakkete eller feil. Hadde det vært pent, ville jeg ha stoppet tror jeg. Jeg er ganske sikker faktisk.
I dag kom jeg litt for sent fordi barnehagegutten og jeg måtte høre ferdig "Splitter pine" før vi kunne gå ut av bilen. Jeg tror jeg kunne tålt å komme enda litt senere for noe sånt som beskrevet her. :) Men så liker jeg sånt da. :tidligere fiolinelev:
Jeg er veldig glad i slik musikk og hadde nok stoppet opp dersom jeg hadde hatt tid til det, men jeg må innrømme jeg ikke hadde tatt meg tid til det om jeg hadde en jobb jeg måtte rekke.
På samme vis har jeg stått i evigheter og lidd meg gjennom panfløytemusikk på jernbanetorget fordi Storebror syntes det var så usigelig vakkert. :humre:
Man skal også huske at å oppfatte kvalitet er en treningssak. Er det en sjanger man hører lite på, er det vanskeligere å bedømme om noe er "bra" eller "dårlig". Det gjedler kanskje spesielt sjangre som krever mer av lytteren, som endel klassisk, samtidsmusikk og f.eks. black metal.
Det er f.eks en del kunstinnstallasjoner jeg ikke hadde oppfattet som kunst dersom de ikke hadde stått på et museum eller i et utstillingslokale, så settingen er nok viktig.
Kontekst er hele ideen bak bruken av "ready-mades", altså vanlige gjenstander plassert i en kunstkontekst. Som f. eks. Duchamps pissoar, som er selve symbolet på kunst som setter idé foran utførelse.
Jeg er den første til å innrømme at jeg er helt håpløs på alt kunstnerisk. Jeg gripes noen ganger sterkt av noe. For eksempel Vildanden av Ibsen. Eller Brooklyn Bridge. Eller Bryllup på Trollhaugen. Disse griper meg så sterkt at jeg har hatt en intens fascinasjon av dem helt siden jeg første gang traff dem.
Men jeg kan plutselig finne meg selv med totalt oppheng i en eller annen poplåt fra p4 også. Eller en posesaus.
Jeg har innsett at jeg bare liker det jeg liker. Og noe av det er ikke kvalitetsting, men de går rett hjem hos meg. Andre ting er ting av dyp kvalitet. Og igjen kan ting av stor kvalitet og høy kunstnerisk verdi for meg bare se ut som vaskebøtter som er snudd opp-ned. Som jeg mest ville ryddet sammen egentlig.
But that would never happen. Hvis de da ikke hadde stått linet opp, Lars med en skarptromme mellom bena, James og Kirk med kassegitarer, og Robert med en kontrabass. Og hadde du da catchet at det var Metallica?
Ja, det hadde jeg. Hadde jeg derimot ikke catchet det, hadde jeg likevel stoppet opp og lyttet. (Så fremt de spilte musikken sin eller annen musikk jeg liker.)
Jeg er absolutt ikke sikker på at jeg hadde catchet det på vei til barnehage og jobb med en unge under armen. Samme hvor fin musikken var. Både fordi jeg aldri ville forventet å møte Metallica på Nationaltheatret stasjon, og fordi jeg ikke ville ha tid til å stoppe.
Jeg vet ikke hva et sånt eksperiment skal si oss jeg... At vi har det for travelt? At vi ikke gjenkjenner fiolinister? At vi ikke gjenkjenner kunst? At vi ikke tør stoppe hvis vi ikke har penger på oss?
Jeg har hørt på linken, og for meg hadde det vært vanskelig å la være å høre på der, men jeg er såpass sky at jeg hadde følt meg veldig dum om jeg sto der alene og hørte og i tillegg ikke hadde penger på meg. Det bruker jo å komme noen rundt med en hatt ofte...
Jeg tviler på at noen som helst med økonomisk sans syns at operaen er bortkastet. Det er for tiden Norges mest besøkte turistattraksjon, og alle forestillingene er utsolgt. Selve bygget er også bredt profilert ute i verden, og har endel å si for turistnæringen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
