Jeg mener å ha sett en annen tråd som handler om omtrent det samme, men fikk likevel lyst til å lime inn dette innlegget jeg skrev på et annet forum.
Jeg får ofte "kjeft" fordi jeg ikke svarer på sms med en gang om jeg er opptatt, og jeg har også telefonen på lydløs om jeg er på kafè eller besøker folk hjemme. Det kan altså ta en times tid før jeg svarer om jeg ikke er hjemme.
Samtidig er jeg lei av at folk ikke greier å drikke en kaffekopp hjemme hos oss uten å sitte og sende sms eller ta telefonen og vandre rundt i flere minutter uten at det er en viktig samtale. Telefonen blir ofte lagt på stuebordet..
Hva mener dere? Skal man være tilgjengelig fra man står opp til man legger seg, eller hadde det vært ok å gå litt mer tilbake til slik det var før - var man borte, så var man borte. Da ventet de fleste en halvtime før de ringte igjen, ikke 30 sek.
Viktige telefoner eller jobbtelefoner synes jeg selvsagt er helt ok. :) Jeg er ikke gammel heller, bare 24 år, så jeg er ingen sur, eldre kjerring som misliker nymotens påfunn.
Hvordan stiller FP-damene seg til mobilbruk? Jeg er egentlig veldig glad i sms, da kan mottakeren svare når det måtte passe.
Jeg har mobilen i jakkelomma, henger jakka i kottet, glemmer hele mobilen.
Setter meg i kjelleren, og oppdager ikke før dagen etterpå at folk har ringt/sendt SMS...
Er det viktig - og må folk på død og liv ha tak i meg - så ring for pokker på fasttelefonen! :nemlig:
Ellers setter jeg telefonen på lydløs når jeg er på kafe, restaurant etc. Det hender jeg har lyden på om jeg er hjemme hos venner, men det er ikke alltid jeg gidder ta telefonen.
Jeg tror de fleste av mine venner har innsett for lengst at skal de ha svar asap, så må de spørre noen andre enn meg.
Jeg finnes ikke avhengig av mobiltelefonen, glemmer den gjerne igjen i jakkelommen med lyden av, og kommer ikke på det før til kvelden.
Er det viktig, så vet de å ta kontakt med gubben. ;)
Nei, man MÅ ikke være tilgjengelig hele tiden, man trenger ikke ha mobilen fremme til alle døgnets tider, og jeg synes nesten det er på grensen til uhøflig å ha telefonen liggende klar foran seg når man er på besøk.
Venter man på noe bedre?
Jeg ønsker ikke å være tilgjengelig hele tiden, og har derfor mobilen på lydløs når jeg ønsker det. Hva omgivelsene mine måtte mene om det bryr jeg meg katten om; noe jeg også forteller dem dersom de bemerker at jeg er "umulig å få tak i".
Tja.
De fleste er altfor tilgjengelige. Det greie med mobiltelefon, telefonsvarere og sms er jo at man ikke trenger å svare hvis det ikke passer (mobiltelefon fordi den lagrer de tapte anropene). Er det superviktig, ringer folk tilbake.
Det verste eksempelet jeg har på uvettig mobilbruk, er en far som satt en hel konferansetime og spilte spill på mobiltelefonen (han var der med sin sønn på 14). Det var en ganske sær seanse etterhvert!
Er jeg borte så blir tlf satt på lydløs evt slått av.
Sitter ikke å svarer på smser når jeg er borte det kan også gå døgn i mellom hver gang jeg sjekker mobilen min den pleier å ligge i veska mi og der ligger den godt.
Jeg prøver å fri meg fra mobilbruk. Da vi kunne inngå avtale på jobben etter nye skatteregler om mobil dekket eller ikke, sa jeg nei, Jeg synes det er mye bedre å betale min egen telefon å dermed kunne la være å svare når kunder og kollegaer ringer til alle døgnets tider.
Alle de som trenger å få tak i meg har mulighet til å legge igjen beskjed, ringe meg hjemme og noen av vennene mine ringer mannen min hvis de ikke orker å vente på svar.
Jeg savner å kunne gjøre avtaler uten å måtte drøye tid og sted til siste minutt og deretter gjøre det via sms.
Jeg er ikke så veldig tiljengelig. Jobbmobilen henger i arbeidsklærne. Jeg svarer den ikke selv om jeg hører den ringe.
Privatmobilen har jeg ofte i veska som ligger i gangen. Så det kan godt være at jeg svarer på sms dagen etter, eller seinere enn det også. Men vi har fortsatt fasttelefon. Så folk får tak i meg om det er viktig.
Jeg hadde heller ikke med mobilen på ferie.
Jeg synes det er merkelig når folk er mer opptatt av å svare på sms, enn å snakke med folk de er sammen med.
Jeg gjør som Bokormen. :nemlig: Det hender dog at jeg legger mobilen fra meg på stuebordet når vi er på besøk, men det er fordi jeg ikke har veske og ikke liker å gå for langt ifra den. Vi vet jo hva som kan skje om man går fra mobiltelefonen sin. :p
Jeg har kuttet ut fasttelefon, men er uansett ikke alltid tilgjengelig paa mobilen. Det var man jo ikke foer heller naar man bare hadde hustelefon. Jeg nekter aa vaere tilgjengelig hele tiden, og om det er fordi jeg har tatt meg en tur ut uten telefonen med, eller om det er fordi jeg har slaatt den av fordi jeg trengte en hvil paa et uvanlig tidspunkt, nei det har absolutt ingen noe med! Jeg blir ganske sur naar noen naermest anklager meg for aa vaere vanskelig aa faa tak i.
Jeg er nok ganske tilgjengelig på telefon. Og svarer som regel raskt på sms.
Noen ganger sender jeg en sms og spør noen om en ting, og om de ikke svarer så ringer jeg opp. Det kan jo være saker som faktisk er litt viktige, og som er til deres fordel og ;)
Jeg synes det er litt irriterende når jeg sender melding til venninner om når/hvor vi feks skal møtes dagen etter, og ikke får svar. Hverken på telefon eller mobil. Når man har en sånn "diffus" avtale, så synes jeg man skal være tilgjengelig sånn at avtalen blir bekreftet. Det har litt med planlegging å gjøre.
Men jeg kan godt dra bort en kveld uten mobil. Men liker å være tilgjengelig på dagtid iallefall, det føler jeg at jeg må være både i forhold til Hannah og om noen skal skje henne, og i forhold til jobb.
På det planet er jeg og. Det er ikke bestandig jeg vet hvor telefonene er en gang, og da må jeg ringe til den med fasttelefonen. ( Mobilen er også veldig glad i å overnatte i bilen)
Jeg har ikke behov for å være tilgjenngelig til en hver tid.
Jeg er veldig tilgjengelg på mobiltelefonen, mye mer enn jeg hadde trodd jeg skulle bli. Har den alltid rett i nærheten. Med tenåringsbarn som befinner seg her og der, synes jeg det er veldig greit at de kan få tak i meg når som helst. Men er jeg i møter, på restaurant eller kirke f.eks., slår jeg av lyden på forhånd.
Jeg er i utgangspunktet ganske tilgjengelig, men skrur av lyden på mobilen alle steder hvor jeg tror den kan være til plage for andre. Men jeg er ganske vimsete med telefonen min, og glemmer stadig igjen mobilen rundt omkring, glemmer å skru på lyden igjen, og glemmer å lade den opp når den er utladet. Det er derfor rett som det er lange utilgjengelige perioder. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det, akkurat.
Jeg er forholdsvis kjapp til å respondere, men jeg krever ikke det samme av andre. Jeg blir ikke SUR om jeg ikke får svar på en sms i løpet av 2 sek, liksom.
Som Toffen og Maxi er jeg mye mer tilgjengelig enn jeg trodde jeg skulle være. Tror det er organisasjons/prosjektbakgrunnen min som preger vanene mine sånn sett. Men jeg passer på å skru av lyd og ikke plage andre. Jge gidder ikke å late som om jeg er viktigere enn jeg er "jeg bare MÅ ta denne"-aktig.
I julen var jeg på FP-treff i Bergen, og det var befriende å se et bord helt rensket for mobiler, og kunne dyrke samtalen uten at noen drev og fiklet med en mobil, stadig måtte i veska og kikke på mobilen eller brøt blikkontakt for å sjekke melding eller om noen har ringt. Det er nemlig PYTON når noen holder på sånn hele tiden. :sur: Etter å ha vært hjemme med bla min 18-årige bror og møtt hans kompiser blir man lei av denslags.
Men det er deilig å få svar med en gang man lurer på noe. :innrømmer:
Godt sagt! Mine venner har nok også oppfattet det der... :knegg: Jeg er nok helt håpløs, for ikke bare svarer jeg seint. Når jeg utsetter å svare, hender det at jeg glemmer det helt. :flau: Det er jo ikke bra, men jeg synes helt klart det er bra å være forholdsvis frigjort fra mobilen.
Jeg har telefonen liggende i veska og svarer hvis jeg hører at den ringer. SMS sjekker jeg sporadisk og ender ofte opp med å svare mange timer eller opp til et døgn etter at jeg har fått en melding.
Jeg har stort sett telefonen med meg og ringer noen når jeg er sammen med andre sier jeg stort sett fra at jeg får ringe tilbake seinere.
Jeg har egentlig hatt litt pigger mot å være så tilgjengelig som jeg er og fikk min første mobiltelefon høsten 2000.
Jeg har gått fra å være tidligere mobilvegrer til avhengig av mobilen. Men jeg er likevel ikke alltid tilgjengelig. Hvis jeg er i møter eller opptatt av andre grunner har jeg telefonen på lydløs. Og det hender at jeg glemmer å lade mobilen eller at jeg lar den ligge i jakkelommen eller vesken og glemmer å sjekke den. Spesielt hjemme. Så det kan ta tid før man får svar fra meg. Men hvis jeg skal noe spesielt, har en avtale med noen e.l. legger jeg vekt på å være tilgjengelig i tilfelle beskjeder.
Jeg har et veldig avslappet forhold til tilgjengelighet. Jeg har ikke fasttelefon, men mobilen er alltid skrudd på - men alltid på lydløs m/vibrasjon. Venter jeg på en telefon så legger jeg mobilen slik at jeg hører vibbingen. Tar telefonen hvis jeg ser at den ringer, men som regel ringer jeg tilbake. SMS svarer jeg når jeg ser at jeg har fått sms evt. når det passer meg. De gangene jeg har hatt med mobilen i møter så har det skyldtes at jeg ikke har hatt klokke eller at jeg har ventet på en viktig sms.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
