"Kan de kjøre til Sverige å shoppe, ja så kan de jammen i meg jobbe og". Den overhørte en nær venn av meg idag. det var en kommentar ang. uføretrygdede. Det er et menneske vi kjenner ganske godt som sa dette. Jeg blir så skuffa over folk. Slike holdninger er sjokkerende og triste.
Det er slike ting som gjør at man føler det nedverdigende å måtte motta trygd. Kommentaren var ikke rettet mot oss, og han hadde nok ikke oss i tankene i det hele tatt, men likevel. Det er så unødvendig. Mannen min går på attføring, og jeg har vært på attføring i 7 år. Fra oktober må jeg over i 70% uføretrygd pga uhelbredelig kreft. Jeg vil prøve å jobbe 30%. Håper jeg klarer det.
Man får bare tenke om de som sier dette: Dem om det :rolleyes:
De er heldige de som får jobbe hele livet. De har sjans for god økonomi og flere valg ang. livet de vil leve. Uføretrygd er en dårlig "karrierevei". Elendig med lønnsforhandlinger og avansement...
Hmm, nå har jeg jo uttalt meg ganske kritisk til en, etter min mening, litt feilslått sykelønnsordning, men å nekte trygdede å handle mat (!) det var kanskje litt i drøyeste laget, ja. :knegg:
Nei, jeg skal prøve å ikke dømme, det er jo nettopp det jeg vil til livs i bl.a. den avlastningsbolig-tråden. Folk mener så mye om så mangt uten å ha peiling. Det provoserer meg GRENSELØST! :mad:
Slike holdninger er dessverre ganske vanlig. Jeg fikk en gang kritikk for at jeg var i by'n på kveldstid når jeg var sykemeldt. Jeg var da sykemeldt med senebetennelse i høyre hånden og jobbet da som produksjonsmedarbeider på Diplom Is. Klart man ikke kan ta seg en tur ut i solen og møte venner da....
Tja. det er nå en grense også. Jeg er en ordentlig innbitt tilhenegr av velferdsstaten, men tilliten må gå begge veier. Det ER snodig med en sykemeldt snekker som kan skifte tak på egen bolig.
Jeg er av den oppfatning at kan du stå på bena og kreke deg på jobb, så er du på jobb. Dvs, at er jeg så syk at jeg ikke kan dra på jobben, da kan jeg faktisk ikke handle heller, sånn vanligvis. jeg har vært delvis sykemeldt for bekkenløsning, og da brukte jeg sykemeldingstiden på trening og hvile. Ikke shopping.
Det finnes selvsagt unntak, og noen er sykemeldte i utrednings/rehabiliteringsfase, andre har psykiske problemer, problemer med utbrenthet, arbeidsmiljø, noen kan se skikkelig freshe ut og ha store smerter osv.
Nettopp av alle de grunnene til sykemelding som man ikke kan SE, gjør at man skal benytte egenmelding og sykemelding med respekt, slik at det blir en allmen tillit i befolkningen til at er man sykemeldt er det en god grunn til det.
jeg håper jeg ordla meg tydelig, for jeg mener ikke å tråkke noen på tærne, altså.
Men du treffe en del tær med de uttalelsene, Mim. Det blir helt feil at folk som er sykemeldt eller uføretrygdet skal gjemme seg bort og skamme seg over at de har overskudd eller finner glede i å dra på en shoppingtur eller fjelltur eller hva det nå måtte være. For veldig mange vil det hjelpe både psyke og fysikk å gjøre noe annet enn å sitte hjemme i lenestolen og vente på å bli frisk.
Det er klart at i en velferdsstat vil det alltid være noe som snylter, men den prisen må vi betrale, og det skal ikke være sånn at en som er sykemeldt ikke tør å få frisk farge i kinnene fordi da kommer noenTM til å tenke sittTM.
Jeg har vært sykemeldt mye i år med konsentrasjonsvansker. Alvorlige. Ikke noe problem å reise å handle, men umulig å programmere med. Jeg kjenner ømme tær.
Men Mim, ser du ikke at det er forskjell på kort sykemelding, lang sykemelding, attføring og trygd for det første, og dessuten at det er forskjell på hvilke jobber folk har?
Jeg (og du, skulle jeg anta) har en jobb som krever at jeg er i stand til å 1) kreke meg på kontoret, 2) skru på PC-en og 3) sitte noenlunde oppreist i en stol i 7,5 time. Hvis jeg er sykemeldt i to uker, er jeg definitivt også for syk til å harry-shoppe.
Min mor, som var barneskolelærer før hun ble pensjonert, ble en gang sykemeldt i to uker fordi hun fullstendig mistet stemmen. Hva skal en lærer i tredje klasse gjøre på jobb hvis det ikke finnes lyd i henne? Hun var for så vidt ellers i god form og kunne sikkert ha harry shoppet hvis hun hadde følt for det, men å gjøre jobben sin var hun altså ute av stand til. Burde hun ha unnlatt å harry shoppe de ukene bare for syns skyld, mener du? Og hva var i så fall vitsen med det?
Det kan være mange grunner til at folk blir langtidssykemeldt, går på attføring eller blir uføretrygdet. Det kan være psykiske lidelser som gjør at folk ikke er i stand til å fungere i arbeidslivet, men som ikke gjør dem fysisk ute av stand til å fungere. Folk kan ha skjulte lidelser, som blodtrykksfeil, hjertelidelser eller annet som gjør dem ute av stand til å fungere i arbeidslivet uten å nødvendigvis lenke dem til sengen permanent. Og folk kan ha gode og dårlige dager, rett og slett.
Jeg kan ikke egentlig skjønne at det skal være nødvendig å forklare deg dette?
Jeg er sykemeldt pga uhelbredelig kreft, og i går var jeg på harrytur. Idag har jeg ikke klart gjøre noe særlig i det hele tatt. Totalt utmattet.
En snekker kan jobbe med å snekre på sitt hus. Dagen etter kan han ligge rett ut. Det er forskjell på å jobbe som snekker 8 timer om dagen og snekre når helsa tillater til fritidsbruk.
Fysioterapeuten min sa at det var et stort problem at pasienter hun hadde ikke turte å gå turer og komme seg ut pga at noen kunne se dem og de var jo sykemeldt. Fysioterapeuten sa at trening var viktig for å komme tilbake i jobb.
Jeg er så lei av andre som mener så mye om andre..... Jeg skulle ønske jeg kunne være så blåøyd og naiv. Jeg skulle ønske jeg var et friskt menneske som kun hadde opplevd bekkenløsning (jeg har hatt det) og andre småting som går over etterhvert, og så kunne sitte på min høye hest og dømme andre.
De fleste mennesker ønsker å gjøre en innsats. Som jeg skriver i HI så er trygd en dårlig løsning. Jeg skulle ønske jeg nå fikk jobbe og tjene penger slik at vi endelig kom på beina økonomisk. Jeg har kjempet og kjempet for å slippe uføretrygd og nå må jeg kjempe for å beholde en liten 30% av min lærerstilling. Jeg vil ha et LIV. Jeg vet jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det å være uføretrygdet er å havne nederst på rangstigen i dette samfunnet.
Ja, Mim du tråkker noen på tærne. Det er mange som føler på dette.
Faktisk kan det å gå utenfor døra, reise på harrytur og å sitte på en kafe være nettopp hva legen anbefaler, for mange er det nemlig et ork å stå opp fra sengen om morgenen. Men det er klart, det tar seg nok bedre ut om man sitter og ser ut som om man er døden nær hvis man våger seg utenfor døra og er så uheldig at man er blandt de som ikke har helse til å være i full jobb.
Er det rart jeg sjeldent nevner at jeg er uføretrygdet, at jeg lyver på meg en jobb?
Jeg drar på harryshopping av og til og det har jeg da like stor rett til å gjøre som alle andre. Skulle jeg sittet hjemme i sofaen og glant i veggen så hadde jeg ikke overlevd.
Jeg er sykemeldt pga svangerskapskvalme som har bedret seg radikalt de siste dagene.
Jeg har vært på cafè og på kjøpesenteret her.
Jeg trenger å komme meg ut nå og hente inn krefter til å kanskje komme meg tilbake i jobb etterhvert.
Det er forøvrig utrolig stor forskjell på å dra på cafe eller harrytur, eller fosåvidt en tur i fjellet en dag, og det å være på jobb. Det kommer jo helt an på jobben og.
Jeg kan feks dra hjem om jeg er borte og føler formen synker. Men er jeg på jobb kan jeg ikke stikke meg unna for å hente inn krefter, eller bare stikke hjem i løpet av dagen fordi jeg ikke klarer mer.
Syns det er så utrolig synd at disse holdningene finnes. Tenk alle de som er langtidssykemeldte. Tenk om de bare skulle sitte hjemme og se på tv hele dagen i stedet for å prøve å leve et liv som gjør dem friskere så de kan komme seg tilbake i jobb i stedet for å svinne hen?
Det å bli syk kan være en lang sorgprosess. Det er viktig å komme seg ut om man orker det, istedet for å bare gå hjemme i sine egne tanker.
Psykisk sykdom vises ikke utenpå og mange andre sykdommer også.
Jeg tror ikke det er sååå lett å få sykemelding som enkelte tror. Iallefall ikke over lang tid. Når jeg ble mer og mer sykemeldt i vinter pga det som etterhvert viste seg å være kreft så hadde jeg stadig brev fra NAV. Etter 6 måneder (tror jeg det var) ble det innkalt til møte for å få meg i jobb igjen.
Det kan være livskvalitet å stå på taket og snekre for en snekker, eller å dra på Harrytur.
Det er drepen å sitte hjemme. Da blir man asosial og folkesky, og angsten kommer......
Dermed enda vanskeligere å komme seg i jobb. Arbeidsgiverne burde vært pålagt mer i forhold til å holde kontakten med den sykemeldte.
Jeg tror det er viktig for å komme seg tilbake i jobb, for de som kan det....
Mim, du blander kortene. Det er utrolig stor forskjell på trygd og sykemelding! Det finnes de som
er friske da og da og syke enda oftene, på relativt ustabil basis. Den dagen de er friske, i all elendet, kan de selvsagt både male litt på husveggen sin og reise og handle!
Har sykdommer som fint tåler handling, men ikke tåler jobbing
etcetc.
Ikke at jeg ikke tror det ikke finnes late, unnasluntrende slabbedasker som utnytter systemet, altså. Jeg tror de finnes i bøtter og spann. Men jeg tror virkelig ikke at aktivitetsnivået utenfor hjemmet på noen måte er noe godt diagnoseverktøy for å identifisere hvem de er. :gal:
Det er stor forskjell på å ha en kontorjobb, og en jobb der man går/står hele dagen, er fysisk aktiv, og må være profesjonell, kommunisere med mennesker og yte service (jmf. sykepleieryrket og læreryrket). Hvor kjekt er det for eksempel å jobbe utvendig på et hus i 5 plussgrader, vind og regn når man er forkjølet? I helsevesenet må man i tillegg ta høyde for smittefare både overfor pasienter og kolleger. Skilsmisse, depresjon, utbrenthet, psykiske lidelser osv. er også vanlige årsaker til sykemelding, dette er ofte usynlig for de som ikke kjenner personen godt.
Det er ikke noe å trakte etter å gå sykemeldt/ufør over lang tid, og de aller fleste har en god grunn for å gjøre det.
Men det du snakker om høres ut som nokså tidsavgrenset sykdom. Jeg er ikke 30 en gang (nærmer seg, da), og vil antageligvis være delvis uføretrygdet mesteparten av mitt voksne liv. Den tiden jeg ikke bruker på jobb vil nok i stor grad tilbringes i sengen, men jeg vil veldig gjerne også bruke den på å være ute sammen med familien min, handle, gå på besøk, og andre ting som inngår i et normalt liv (og som andre tar for gitt), når kreftene er der.
Det er ikke snakk om å være sykemeldt en uke, eller 9 måneder i et svangerskap, vi snakker om livstid her.
Trist at det er slike holdninger Jessica, og skjønner veldig godt at du synes det er sårende. Det er veldig "lett" å skjære alle over en kam fordi man ikke kjenner situasjonen.
Desverre noen få som ødelegger for både sykmeldte og trygdede ved å "misbruke" ordningen. Heldigvis er de i mindretall. Er glad for at vi lever i et samfunn som faktisk er i stand til å ta vare på både syke og uføre jeg.
MEN må legge til at jeg irriterer vettet av meg over en kamerat som misbruker sykedagsordningen. OG samtidig forteller alle rundt at han gjør det.... :mad:
Håper det går fint med å jobbe 30% Jessica. Skjønner veldig godt at det er godt å ha et arbeidsliv også, så lenge kroppen tillater det.
Jeg har vært sykemeldt i to hele svangerskap pga hyperemesis og lavt blodtrykk noe som også førte til en depresjon sist. Dette ga et innblikk i hvordan det er å være konstant syk og det er ikke noe å trakte etter... Heldigvis for min del så var det jo forbigående. Å ta seg en tur på shoppingsenter og generellt å komme seg ut på gode dager er livsviktig for psyken. Selv om folk sikkert lurte på hvorfor jeg ikke var i jobb fordi de hadde jo vært kvalme de også etc etc. :rolleyes:
Noen mener tydeligvis at uføretrygdede skal mures inne og skamme seg mest mulig over at de lever i en velferdsstat, dem om det!
Ser stadig vekk eksempler på at personer som blir uføretrygdet får en mye bedre livskvalitet, fordi de kan "pleie" seg selv. At de ikke kjører seg helt ned i en jobb de ikke kan gjennomføre, slåss med NAV-systemet, forsøker å tilpasse seg krav om omskolering, attføring, utprøving på arbeidsplass, diverse behandlinger m.m. Det frigir for mange mye energi de kan bruke på å være så friske som de overhodet kan med sykdommen sin.
Så går de rundt i samfunnet da, og virker så friske og opplagte at alle roper høyt om trygdemisbruk. Kanskje går de rett hjem og legger seg med vondter og verker både her og der...
Jeg synes det er en skam at det har blitt så vanlig med slike fordommer!
Når det er sagt, så tror jeg også at det fins noen dårlige epler i kurven. Men det er nå en gang sånn at viss folk virkelig er ute etter å snylte på systemet, så er det nok noen som får det til om det gjelder trygd eller svart arbeid (både å ha folk ansatt svart og jobbe svart forøvrig :peker på tråder om vaskehjelper og diverse:).
Synes det også er viktig å få frem at det er store forskjeller på å være sykemeldt og å være trygdet.
En snekker som er sykemeldt pga skade som er relatert til arbeidet (la oss si en vond skulder som må hvile og få behandling f.eks), som snekrer tak på hytta, bør kanskje gå i tenkeboksen (men det er klart, er han sykemeldt pga depresjon så er det helt allright). Man vet jo sjelden hvorfor folk er sykemeldt, så man bør ikke være så snar med å dømme.
En tidligere snekker som er uføretrygdet tenker jeg kan ha en minimal restarbeidsevne som f.eks kan benyttes til å snekre taket på hytta si, uten at det gjør han til noen trygdesnylter av den grunn.
Hmmm, jeg er helt sikker på at Madam Mim bare mot normalt ordla seg litt dårlig :nemlig:
:velger å la tvilen komme den tiltalte til gode i dette tilfellet:
Mht hvor vidt man kan eller ikke kan kjøre til Sverige for å Harryshoppe har jeg ingen formening om.
Jeg tror helt klart at man har godt av å gjøre annet enn å ligge på ryggen hjemme når man er syk, men så varierer det vel hva man er syk for. En snekker som er sykemeldt pågrunn av psyken kan helt sikkert snekre, men en som er sykemeldt på grunn av vond rygg bør kanskje finne andre former for adspredelser?
Jeg tror jeg er enig med det Madam Mim egentlig mente å si.
Jeg vil tro at fordommene øker i takt med det hvor lettvint det er å bli sykemeldt.
Normal sykemeldingstall: Lite fordommer
Skyhøye tall.( som i Norge.) Økende fordommer og mistenkeliggjøring.
Sad, bur true.
Jeg er også enig med det Mim egentlig mente å si. :knegg:
Jeg har vært sykemeldt siden mai pga. bekkenløsning og tidvis høyt blodtrykk. Jeg er stort sett hjemme om dagene, da mannen har bilen på jobb og jeg ikke er særlig mobil uten. Men at jeg ikke skal kunne gå på kafé med god samvittighet fordi jeg ikke har helse til å jobbe i barnehage (søskenavdeling med mange små, MYE løft, av/påkledning, bæring osv), nei det kjenner jeg at provoserer meg. Jeg syns Mim ikke bare tramper på tær nå, hun hopper.
Hovedbuskapet i hennes innlegg var vel at man skal behandle sykemeldingssystemet med respekt, ikke utnytte det. :confused: At noen skal få ømme tær av hennes innlegg, er beyond me. Jeg synes det må gå an å stille kritiske spørsmål og minne om at hele sykelønnssystemet er basert på tillilt uten at noen skal gå av skaftet av den grunn. Hvis noen skriver en tråd om udugelige og late lærere, hopper jeg ikke uten videre i taket og føler meg veldig truffet. Jeg vet at det finnes en del udugelige og late lærere, men så lenge jeg vet med meg selv at jeg ikke er en av dem, synes jeg folk må få lov til å lufte sin frustrasjon og diskutere emnet uten at tærne mine blir berørt av det.
Jeg kan ikke forstå at Mim's innlegg er fornærmende.
Jeg har selv vært sykmeldt etter å ha mistet første barnet, og tatt den tiden jeg trengte i samråd med legen. Jeg ble i neste svangerskap sykmeldt umiddelbart. Det var legens vurderinger og ikke mine. Jeg hadde ingen problemer med å gå på kafe i noen av tilfellene.
Samtidig var jeg åpen om tilstanden, og jeg følte meg ikke fornærmet av om noen spurte. De eneste negative komentarene var fra egen familie. De ringte til og med legen min og klaget.
Jeg vet det er de som "tar seg en sykmelding" og som melker systemet. Jeg synes det er trist for det går ut over de dette systemet er laget for. At en komentar som det føles som et angrep stusser jeg over.
Man må ikke være så redd for å tråkke på tær at en ikke kan vurdere missbruk, det gjør det for enkelt å missbruke systemet.
Men Jessicas innlegg dreide seg om uføretrygd, og det er i mine øyne noe annet enn sykemeldinger. Jeg føler meg sikker på at om Mim hadde blitt varig ufør pga bekkenløsningen og blitt uføretrygdet, så hadde hun også brukt tid på å handle til familien.
Helt enig, det var det jeg prøvde å si. Slabbedaskene ødelegger som vanlig for de greie og snille.
Sitatet over (som mange ble provosert av) handler om korte "vanlige" sykefravær. Og jeg tror det er en temmelig vanlig oppfatning. Men det er ikke JEG som trekker denne oppfatningen videre til å gjelde alle overalt og hele tiden.
Det må være greit å diskutere holdninger til sykemelding og feks grad av åpenhet, grad av funksjonsnivå, grad av utbetaling, grad av utnyttelse osv.
I siste nummer av Handel og Kontor diskuteres nettopp dette temaet. Folk ringer inn sykdom fra jobb1 for å gå på jobb2. De er sykemeldt fra en kontorjobb og legger ut harde festebilder fra Aya Napa på facebook. De fleste her kjenner vel til at det spekuleres i sykemeldinger i graviditeten, tråder på BiM, SM osv nærmest oppfordrer til å utnytte systemet. Og så sklir det ut. "kan hun, kan jeg".
Jeg sa IKKE at Lorien var ubegrunnet sykemeldt. :gal:
Og til dem med ømme tær så sa jeg faktisk dette:
Så dere som kjenner på ømme tær, må ikke bli sinte på MEG, dere må bli sinte på de slabbedaskene som utnytter systemet. Og for hver av dem som utnytter systemet, så blir sykeordningen i Norge litt mer sårbar.
jeg kjenner folk som er virkelige unnasluntrere i forhold til dette temaet (og de irriterer meg grenseløst!). Men jeg kjenner også folk i andre enden av skalaen, som per idag har en 50% uføregrad, men burde hatt 100%, men nekter å gi seg, for de vil så inderlig gjerne jobbe, selv om helsa har sagt stopp for lenge siden!
Det er underlig så ulike vi mennesker er skapt
:lister meg rolig ut igjen, jeg er egentlig på hjemmekontor idag, og skal jobbe:o:
Det er mye lettere å få en urettmessig sykemelding for en lengre eller kortere periode, enn det er å få "ufortjent" uføretrygd selvsagt. Hvis det virkelig finnes mennesker i sin beste alder som ønsker å være uføretrygdet, synes jeg nesten synd på dem. Triste greier. Jeg tenkte først og fremst på sykemeldinger i mine innlegg. Går faktisk ut fra at de aller, aller fleste som har uføretrygd har god grunn til å ha det, og det bør ikke bli sånn at man ikke tør bevege seg utenfor døren av frykt for hva folk vil si. Jeg innrømmer glatt at jeg "tenker mitt" når unge mennesker går sykemeldte i årevis for å "finne seg sjæl" eller "bare tenke litt på seg selv" i en periode" (Ja, så gjør det da, helt greit, men slike ting synes jeg ikke det bør være staten som finansierer.) At "luksusproblemer" fører til langvarige sykemeldinger i verdens rikeste land, gir meg en vond smak i munnen når vi vet at de pengene kunne kommet så mye mer til nytte andre steder.
Vet du, nå er du minst like fordomsfull og forutinntatt som de du ikke vil assosieres med. Det vitner om at du har lite forståelse for at sykdom har mange grader og at det slett ikke er slik at den sykemeldte skal være halvdød og hjemme i sin seng eller på sykehus. Det at du velge å være snill pike å kreke deg på jobb med alskens sier mer om ditt ønske om å være pliktoppfyllende offer enn andres hang til "slaraffenliv".
Jeg har vært sykemeldt mye det siste året, men vet du Mim både legene mine og mine arbeidsgivere har applaudert det at jeg har gjort det jeg har orket i disse periodene. Om det har vært på gå på kino eller å ta en tur over et fjell, vel så er det ting som gjør at man faktisk blir friskere. Det at man gjør ting man synes er ok og som man makter gjør at endorfiner stimulerer kroppen slik at man faktisk kommer raskere tilbake til jobb. Når man har gjort som deg og er døden nær, vel så tar det faktisk lengre tid å komme tilbake fordi man er såpass skakk kjørt.
Det å betvile andre menneskers sykdom er fordummende for den som gjør det. Selv har jeg en for det meste skjult sykdom og folk kan undres på hvorfor jeg kan gjøre som jeg gjør når jeg er alvolig syk, men vet du Mim de som er såpass sneversynte synes jeg synd på.
Jepp. Det ble derfor litt forvirrende med en pekefinger om sykemeldinger i en tråd som inntil da handlet om uføretrygd. Du forklarte ikke det logiske hoppet veldig godt, og det ble egentlig bare ganske meningsløs moralisering over noe som ikke hadde noe særlig med saken å gjøre.
Jeg er sykemeldt nå, og er på trening hver dag, det kan vel muligens provosere noen. Men det er viktig å bli i bedre form, og sykdommene mine gjør at jeg ikke har energi til det etter en arbeidsdag. dermed er det jobben min for en periode, med håp om at det påå sikt skal øke arbeidsevnen min.
Kanskje det er fordi du er såpass fordomsfull at de sier at de må tenke litt på seg selv? For det er nok ikke mange leger som sykemelder unge mennesker over tid uten at det er en god grunn til det. Tro det eller ei men det finnes et tilsyn som se over saker.
Hvor mener du at pengene kommer til bedre anvendelse?
Men, hvem kan være sykmeldt i årevis, da? Man kan jo ikke være sykmeldt mer enn et år, og når du har brukt opp det året, har du 6 mnd karantene før du kan bli sykmeldt igjen.
Når noen sier at om man greier å stå på bena og kreke seg på jobben så går man på jobben og ikke i sykemelding så blir jeg jo øm på tærne. For på jobben min hjelper det ikke en millimeter å klare å hverken stå eller sitte. Jeg må kunne tenke.
Til gjengjeld vil jeg no neppe gidde å være sykemeldt om jeg brekker benet en dag. Antagelig ikke om det er armen heller, hvis bare den andre armen virker. Jeg går på jobb om ryggen er vond eller om hodet banker. Har jeg omgangssyke så jobber jeg kanskje hjemmefra. Er ungene syke så jobber jeg også hjemmefra. Dermed har jeg en jobb hvor jeg kan jobbe mens mange andre måtte vært sykemeldt.
Min venninne jobber i matvareproduksjon. Hvis hun har et lite sår på hånden - uansett hvor lite - så skal hun sykemeldes på grunn av smittefare.
Og jeg kan altså ikke jobbe hvis jeg ikke greier å tenke.
Både min venninne med kutt i fingeren og jeg med det dumme hodet kan fint drikke te på kafé. (Det vil si - hodet mitt var såpass dumt at jeg ikke hadde sjans til å orke å gå på noen kafé heller. Jeg ville antagelig ikke funnet veien hjem igjen.)
Men en programmerer som ikke klarer å huske fødselsdatoen til sine egne unger kan altså ikke programmere.
Jeg vet jo at min sykemelding for dette var helt riktig. Og jeg vet at Mim er enig. (Regner jeg med).
Det jeg mener er at også når man er sykemeldt så kan det hende det er helt berettiget selvom det ikke er synlig hvorfor. Jeg vet at min venninne gråt og var knust da noen kommenterte at hun måtte være frisk til å ikke kunne jobbe fordi de møtte henne i skauen med hunden en dag. Etter det gikk hun ikke ut av døra om hun var sykemeldt. (Hun er mer følsom enn meg.) Men hun kan jo faktisk ikke gå på jobb med kutt i fingeren sin - det er faktisk lovregulert at hun skal sykemeldes ved sår. (Eller regulert ved forskrifter, husker ikke hva hun sa.)
Også er det jo sånn at man kanskje får sånn litt behov for å forklare seg sånn at ingen skal tro at jeg er en sånn snyltegreie. :sparke:
Pengene kunne så klart kommet bedre til nytte de fleste andre steder: Skole, barnevern, eldreomsorg, og selvfølgelig i så utrolig mange andre land som ikke har fullt så mye å rutte med som oss. Det må da være lov å mene at lange "ta det med ro og tenke på hva du vil med livet ditt," sykemeldinger ikke er noe jeg ville prioritert å bruke velferdspengene på. Jeg tviler ikke på at slike pauser i livet kan komme mange til god nytte, men dette er absolutt noe man bør finansiere selv, etter min mening. Dette har forøvrig ingenting med fordommer å gjøre, Skvetten! Jeg uttrykker min mening om ressursbruken i Norge, og det hadde vært fint om jeg kunne få gjøre det uten å få skylden for brorparten av sykemeldingene i landet. :himle: Vi kan gjerne diskutere, men jeg gidder ikke nok en "rine er så slem at alle rundt henne sikkert er sykemeldte" diskusjon.
Hvis man er uheldig nok til å gå på en psykisk smell er det så utrolig m
lite akseptert å snakke om i dette landet at man kvier seg virkelig til å gå ut og være ærlig nok til å si at man har angst. For meg var det faktisk i perioder slik at jeg kunne gå ut døra, ned til postkassen og så få et panikkanfall som gjorde at jeg trodde jeg kom til å dø foran postkassen som gjorde at jeg gravde meg ned under dyna og ikke orka tanken på å stå opp på mange dager.
Hvis jeg hadde latt være å kjempe meg ut døra, å tvinge meg selv til å reise i bursdagsselskaper til nær familie, eller å gå i butikken for å handle det daglige brød hadde jeg ikke vært her i dag.
Jeg skjønner jo at det faktisk finnes folk som "utnytter systemet" men da tenker jeg mer på de som både mottar trygd og som samtidig jobber svart og fikser og ordner litt etter sine egne regler. Jeg tror ikke det er friske, oppegående mennesker som med åpne øyne går inn i trygdesystemet og syns de har vært smarte som kan leve på statens minstesatser resten av livet. For det er faktisk ikke lukrativt å ikke være i stand til å opparbeide seg en anstendig lønn.
Må du slutte å være hårsår, rine. Jeg har hverken direkte eller indirekte sagt det. Det jeg imidlertid hevder er at det er rimelig fordomsfullt å tro at noen går sykemeldt i "årevis" som du sier fordi de skal "finne seg selv" elle "trenger tid for å pleie seg selv", det er da ingen som får sykemelding for sånt, foruten i de tilfeller legen er på bærtur. Det jeg videre sier er at folk gjerne kan si slikt fordi de ikke vil utbrodere hva det er som feiler dem. Kanskje fordi de til og med lider av noe som er stigmatisert i samfunnet.
Det å slenge syke under "betal den sjøl fordi det er folk som sulter i Afrika kammen" blir for drøyt altså. Litt av tingen med en velferdsstat som vår er at borgere har rett på sykemelding om legen først mener at de er så syke at de ikke bær være i arbeid. Nå er det heller ingen som kan gå i årevis slik du skisserer, men det er et helt annet spor. Selv gikk jeg en periode over nesten to år hjemme og slang etter dine begreper. Dette var etter kreftsykdom og deretter fordi jeg var totalt utslitt av prosessen med å bli frisk. Så når jeg var bare utslitt og trengte tid for meg selv så skulle jeg betalt dette selv, eller?
Jeg forstår hva du mener, men allikevel blir jeg hårsår fordi jeg har hatt bekkenløsning i 6 år. Jeg må ha lov til å ha et sosialt liv, jeg må få handle mat, klær og annet vi trenger. Du ser meg handle mat de dagene jeg har gode dager, du ser ikke at jeg ligger de to neste.
Jeg kan også dra til Sverige å handle, jeg har til og med vært på ferie i sommer og det å komme bort og gjøre noe helt annet har vært en enorm medisin for de psykiske følgende som kommer av å leve med smerter 24/7.
Ellers har jeg fått kjenne på fordommer mot sykemeldte selv.
Det er alltid en som kjenner en som ikke burde vært sykemeldt/uføretrygdet/på attføring osv, også blir folk skeptiske og dømmer hele gruppen. Slik er det vel i ganske mange gruperinger i samfunnet. Karrierekvinnen=Tårnfrid, FRP-velgere=dumme folk, Nav-ansatte=inkompetente.... Listen er lang!
Vi er fæle til å dømme hele gjengen.
At noen utnytter systemet er det vel ingen tvil om, men jeg synes det er synd og skam at folk dømmer folk uten å vite. Det være seg både uføretrygdede og sykmeldte på kort eller lang sikt.
Jeg har jobbet under en leder som var ekstremt fordømmende på dette. Jeg satt i en posisjon hvor jeg var den som ofte tok i mot telefoner når folk ringte inn syk, og jeg var den som skulle videreformidle dette til leder. Og du verden så mye stygt det menneske klarte å lire ut av seg...
"har vel vært på fest i går", "syk, nå igjen", "pøh, syk...h*n var da helt frisk i går", etc... Var det snakk om langtidssyke, så tok vedkommende helt av.
Var det langtidssyke som kom innom på jobb, så var leder så smørblid og imøtekommende til den sykmeldte, men tvert den sykmeldte var ute av døra, så gikk kjeften på leder. Det var rett og slett helt jævlig å høre på.
Jeg "tok" en gang en annen kollega i dette med å dømme/kritisere at en som var syk fra jobb var å treffe på butikken.
Det var jeg som var syk. Syk type borte fra jobb en dag eller to. Mannen min var ute på jobb, og jeg satt her med to unger som både skulle på skole og bhg, og som trengte mat.
Så jo; jeg var borte fra jobb, men jeg leverte og hentet unger som vanlig, og jeg måtte innom butikken for å kjøpe mat. Og selvfølgelig møter jeg da på en som viste at jeg skulle ha vært på jobb, og jeg fikk noen heller spydige kommentarer da jeg sa at jeg var syk.
Etter å ha forklart vedkommende at jeg ikke kunne ta ungene ut fra skole og bhg pga at jeg var syk, og at jeg heller ikke kunne la ungene sulte, så måtte jeg bare karre meg ut. Jeg hadde ikke noe valg, selv om jeg helst hadde sett meg selv godt inntullet i en dyne der og da, så tror jeg vedkommende forsto litt mer. Det virket i hvert fall sånn.
Jeg var på ett foredrag med jobben i våres: Ikke blandt doktoren inn i helsa de het det foredraget.
Han var lege og sa det rett ut som det var, det er mange leger i Norge som gir sykemelding på tynt grunnlag, legene setter seg ikke inn i folks hverdag på jobben heller. Det er mange arbeidsplasser som kan tilby tilrettelagt arbeid og nettopp dette er det nok endel som uttnytter. Dialogen mellom arbeidsgivere og leger burde vært mye mye bedre i dette landet, slik at korttidsfraværet og korttidssykemeldingen går ned.
Langtidssykemelding osv, kan man jo ikke gjøre stort med. Og jeg regner med at de som blir langtidssykemeldte har en god grunn for det.
Jeg har ikke noen somhelst formening om de som er sykemeldte generelt, men jeg synes det er litt rart at legen sykemelder og personen kan fint være med på full russeferiring. Det er jo litt snodig, eller?
En på jobben til min mann er sykemeldt fordi han er utbrent, men han klarer å ferdig stille en båt og fikse opp sitt hus uten noe som helst problem. Jeg må si jeg synes det er litt snodig.
Dersom jeg har forstått dette med utbrenthet riktig så er det jo det å kunne ta ting i eget tempo som gjør at man fungerer. Det at jeg i den perioden jeg var utslitt ikke kunne være i min meget anstrengende jobb gjorde ikke at jeg ikke kunne gjøre andre ting, lystbetonte ting. Jeg både kjøpte ny leilighet og pusset den opp i denne perioden. Nå skal det sies at jeg malte kanskje 1/10 del av veggen, hvilte og malte litt til. Det som jeg vel forsøker å si er at det er mulig at vedkommende tar ting "over langs" og at det derfor går an. Noe helt annet ville det vel være å ha presset med å stille klokken sånn og prestere slik for så å gå hjem klokken sånn. Enkelte ganger klarer man ikke å stå i det, til tross for at folk flest kanskje ikke kan sette seg inn i hvor tungt det er.
Det er stor forskjell på å være på jobb og jobbe under press, både hva tid og ytelse angår, og det å holde på med ting hjemme i fred og ro og eget tempo.
Hjemme kan man slenge seg nedpå når man føler for det, men det kan man ikke på jobb. På jobb kreves det ytelse gjennom hele arbeidsdagen.
At en som er utbrent holder på litt med ting hjemme, det tror jeg bare er positivt. Det å holde på med noe er med på å bygge deg opp igjen, slik at man kommer seg helt på beina. En person som er utbrent vil nok ikke bli fort frisk om han bare ligger rett ut og er syk over tid. Man må sette i gang med noe.
Nja, arbeidsoppgaven hans i dette tilfelle er lettere enn å bygge hus og pusse båt. Han har fint mulighet til å jobbe i sitt eget tempo på arbeidsplassen.
Jeg dømmer han ikke altså, men jeg synes det er bittelitt snodig.
Really? :himle: Du vet at utbrenthet kan være nært knyttet til depresjon og stress, og til forhold på arbeidsplassen? Da kan faktisk det å drive med en aktivitet som både er meningsfull og kan få tankene vekk, veldig hensiktsmessig.
Veien ut av utbrenthet er jo nettopp å komme i gang med oppgaver hvor det er absolutt null krav, så sakte men sikkert trappe opp til man tåler krav også - så er man på plass igjen. At en som er utbrent begynner å få orden på huset og tingene sine er et tegn på at det hjelper - han blir bedre.
Det er det faktisk ingen automatikk i. Jeg har aldri vært sykemeldt pga sykdommen jeg har. Det samme gjelder mesteparten av unge uføre og mange som er uføre pga ulykker f eks.
Og veien til uføretrygd er ikke enkel, så jeg tror at man i de aller, aller fleste tilfellene av uføretrygd kan utelukke urettmessige sykemeldinger. Det er ikke lett å bli uføretrygdet i dag. under attføring
Enda en måte å underbygge trygdede som svindlere. Snart er jeg trygdet, og jeg kommer til å dra på Harryturer, og jeg håper jeg klarer å jobbe litt. Legen ville uføretrygde meg 100 %, men jeg nektet.
De senere årene har det blitt mye vanskeligere å bli uføretrygdet. Restarbeidsevnen utprøves og mange får kun midlertidig uføretrygd. Ingen skal fortelle meg at det er lett å få uføretrygd nå. Jeg blir lei meg når det gang på gang blir dratt fram om ALLE som svindler. De finns og de skal systemet ta, men de fleste gjør ikke det.
Det er veldig sant, det er jo faktisk mennesker som aldri får lov til å jobbe men som blir ung ufør før arbeidslivet starter. Trist for de det gjelder siden utbetalingene er så lave som de er og fordi det er såpas stigmatiserende som det er i dagens samfunn. Ikke bare blir man fratatt muligheten til å jobbe som alle andre, man skal til og med møte blikket til de som mener at man bare er lat.
Jeg må si du har stå på vilje jessica, legen min vill også sykemelde meg for en lengre periode pga hjerte greier, jeg ville ikke det jeg. Og jeg hadde nok også reist på harrytur :knegg:
Jessica: Du må jo være enig i at det ER et faktum at det svindles med trygd? Man får jo innimellom tatt leger som driver med dette som business. Og når folk jobber svart som snekker når de er trygdet fra snekkerjobben sin, så er det SVINDEL! Å innse det og å kritisere det har ikke noe med det å gjøre at reelt trygdede selvsagt hverken skal mistenkeliggjøres eller nektes å gjøre normale livskvalitetsting. Men det er ikke å dømme dere, om man blir forbannet på de svindlerne som finnes der ute?
Hva er din definisjon av "lettere arbeidsoppgaver" egentlig? Er det fysisk du tenker på, så er det totalt likegyldig.
Man blir ikke utbrent av å ha en fysisk krevende jobb; man blir det vanligvis ved å holde et for høyt stressnivå over alt for lang tid, ved å jobbe alt for lange dager og ikke klare å koble av fra jobben i fritiden, ved å jobbe under svært dårlige arbeidsforhold eller ved å ha alt for stort ansvar lagt på seg. Gjerne alt sammen i en kombinasjon.
Man kan godt bli utbrent uten å ha en fysisk krevende jobb og uten å være fysisk syk. Hvis jobben ligger langt fra det å pusse opp en båt eller male et hus, kan det utmerket godt fungere som terapi å gjøre slike enkle og uforpliktende oppgaver.
Jeg kjenner flere som har vært sykemeldt i mange måneder på grunn av utbrenthet; det er ikke en helt uvanlig lidelse på min arbeidsplass, dessverre. En av de jeg kjenner godt skulle prøve å komme tilbake i jobben sin med aktiv sykemelding. Han gikk på jobb på mandag og hadde satt seg ett mål for øyet: han skulle skrive ut et brev som var ferdig skrevet, finne adressen til vedkommende som skulle ha brevet, legge brevet i konvolutt og putte det i ut-boksen for sending. Da torsdagen kom, og vedkommende hadde sittet fire hele arbeidsdager på kontoret uten å være i stand til å utføre denne oppgaven, innså han endelig at han fortsatt ikke var frisk nok til å fungere i jobb og hadde behov for lenger sykemelding.
I slike tilfeller er det ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom det å være for syk til å utføre jobben sin og det å male et hus eller gå en lang og krevende tur på fjellet.
Ja, jeg er helt klar over at det svindles med trygd, og det antyder jeg også i mitt siste innlegg. De skal tas de som svindler, og det koster meg ingenting å si fra om jeg vet om noen, men da skal jeg være sikker på at den personen svindler. Den som svindler, svindler fra alle oss andre, altså fellesskapet.
Det som er leit er at man innser når man havner utenfor arbeidslivet og inn på trygd ( har vært på attføring i 7 år) at man ikke bør snakke så høyt om at man går på trygd. Det er så mange der ute som har meninger om de som er på attføring, trygd, sykemeldinger... Man føler stadig at man må forsvare grunnen til at man har havnet på trygd, og man får høre ting som er sårende og som andre har sagt om en (selvopplevd) når det eneste man kjemper for er å få jobbe og være en del av samfunnet. Det gjør oss trygdede sårbare og vi argumenterer med våre følelser...
De som dømmer er gjerne de som har vært så heldige å ikke oppleve den sorgprosessen og det tapet ved å ikke kunne jobbe. Ved å ikke kunne jobbe mister man status i samfunnet, dårlig økonomi, mer utsatt for fordømmelse, mistenkeliggjøring osv. NAV er blitt knallharde og jeg har fått føle det på "kroppen" også.
Jessica: jeg linket ikke til artikkelen for å være slem, men for å vise at det FAKTISK svindles med trygd, noe som igjen gjør at tilliten til systemet og dermed de trygdede blir mindre.
Selvfølgelig skal du dra på harryturer, og gjøre alt annet du har lyst til, når formen tilsier at du kan, og det skal du gjøre med alle verdens gode samvittighet.
Jeg kjenner jeg blir forbanna over holdningene som er der ute. Snakk om å dømme folk. Og jeg lurer virkelig på hva det kommer av... Er det pga den ene av mange som svindler, eller er det et snev av misunnelse? Misunnelse fordi at her må jeg jobbe og slite, mens andre kan gå hjemme og gjøre hva de vil, uten forpliktelser...
Veldig ofte tenker jeg at det er det siste, og det er skremmende.
Min mor fikk for endel år tilbake diagnosen parkinson. Hun var i starten sta, og nektet å høre på nevrologen som ville ha henne 100% ufør. Nevrologen gikk til slutt med på 50% ufør, men da med klar beskjed om at så snart hennes tilstand ble verre, så var det 100%.
Jeg husker ikke hvor lenge hun gikk 50%, men det var en tid. Og dette var en tid hun trengte på å omstille seg psykisk. Det var utrolig tøft for henne å gå fra det å være en frisk, rask og arbeidsfør person, til det å være en kronisk syk person.
Og på toppen av alt så måtte hun også til stadighet gå og forsvare seg selv med hvorfor hun var sykemeldt og senere trygdet. Det var ikke mye som vistes på henne i de første årene, og det ble en ekstra belastning for henne, nettopp pga folks uvitenhet og fordommer.
Etterhvert som sykdommen har utviklet seg til henne, så har det blitt mer synlig, og da hun gikk over i 100% ufør, så holdt folk kjeft. For da så de at hun var svekket.
Nei, jeg tror ikke du gjorde det for å være slem. Vi vet alle at det er noen få som svindler.
Det er bare det at alltid når det snakkes om trygd så dras det fram de som svindler. Jeg tror mange av oss, som dessverre, har måttet være på trygd en periode eller for alltid, altfor ofte kjenner på mistenkeliggjøring og fordømmelse fra andre medborgere. Dette er sårt og vondt.
Vi ser jo også i denne tråden at man sammenligner utifra sine egne opplevelser av å være syk og dermed tror man vet noe om utbrenthet og annet. Noen ganger må man gå lenger enn som så. Man må prøve å sette seg inn i andres perspektiv og opplevelse for å prøve å forstå. Det er ikke lett. Derfor skulle jeg ønske at flere kunne være litt mer ydmyke og takknemlige for at de faktisk slipper å bekymre seg for å miste inntekt og få dårlig helse.
Min erfaring er i grunn (iallefall fra barnehage) at folk "kreker" seg opp av senga og kommer på jobb når de ikke bør. Nettopp pga at de vet hvor vanskelig det feks er å få i (gode) vikarer og slike ting. Det er forskjell å kunne sitte for seg selv med snufsende nese og forkjølelse, og det å jobbe med 20 barn (eller flere) i høyt tempo og hektisk hverdag. Og ikke minst. Hvor mange man smitter på sin vei. Jeg har flere ganger bedt folk dra hjem fra jobb, rett og slett fordi mange ikke har samvittighet til å være hjemme når de er syke.
Og ja, jeg får klump i magen av denne tråden. Jeg er en person som bruker alt for mye tid til å tenke på hva andre tenker. :gal: Og jeg er overbevist om at mange lurer VELDIG på hvorfor jeg er sykmeldt. Hvorfor jeg ikke kan gjøre noe iallefall, annet enn å være hjemme. Og det er ganske belastende. Selv om noen svindler, bør ikke folk flest mistros.
Joda, jeg overdrev nok litt der. Jeg synes uansett at 6-12 mnd er sløsing av penger hvis de brukes til å "finne seg sjæl." Man bør klare å lete uten statsstøtte.
Jeg tror vel neppe jeg er den mest hårsåre i denne tråden. Du skrev uansett dette, som jeg ikke uten videre klarer å tolke på en positiv måte:
Jeg vet om flere (jeg vil si mange) som sier at de trenger tid til å slappe av, tenke, finne ut hva de vil her i livet, osv osv. Selvfølgelig vet man aldri hva som virkelig feiler folk, men hvis vi nå, for moro skyld, skal ta utgangspunkt i at folk faktisk snakker sant og at det ikke alltid er en eller annen skummel diagnose som ligger bak "tid til seg selv"- utsagnet, ja, da synes jeg ikke det er samfunnet sin oppgave å finansiere dette. Klart det er søkt å dra "fattige i Afrika" inn i diskusjonen, men jeg mener faktisk det er sløsing med ressurser å gå sykemeldt for luksusproblemer. At du var utslitt etter en kreftsykdom og var hjemme i to år har vel ingenting med saken å gjøre? Så vidt jeg vet, er det en diagnose som heter fatigue (eller noe slikt) og det skulle vel bare mangle at du ikke fikk være hjemme til du var helt frisk igjen. (Nå synes jeg du var litt hårsår.)
Jeg oppfattet det som om vi diskuterte litt av hvert. Det finnes vel uansett ingen mal som sier hvilken retning diskusjonen skal ta etter HI? (Da må man i så fall si fra i HI hvilke svar man vil ha.) Jeg tror forresten ingen her inne synes det er galt at Jesscia og/eller mannen er uføretrygdede, jeg oppfatter ikke noen av innleggene som skjulte spark til HI.
Jeg synes dette er vansklig.Svindlere finnes det blant alle, og det må være utrolig vondt å bli mistenkligjort og at folk har meninger om en.
Feks. så er det ganske mange som bruker egenmeldingsdag når skoler og barnehager har planleggingsdag, men det er liksom akseptert. :rolleyes:
Unge uføre og langtidssykemeldte er voksende gruppe, og mange med psykiske diagnoser .
IA fungerer ikke alltid like greit, spesiellt ikke i små private bedrifter og foretak. Man bør sette inn ressurser og tiltak for å få unge ut i arbeidslivet igjen.
Jeg tror, (presiserer at jeg tror) at de sykemeldte som ikke får hjelp kan utvikle psykiske lidelser under sykemeldingsperioden, og man kommer inn i en tiltakløs sirkel. Summa sumarum så tror jeg samfunnet hadde tent på det i lengden ved å bruke mer ressurser og kjappere behandling så vi hadde fått ned sykemeldingsperiodene.
Er det akseptert?:eek: Har aldri vært ute for at noen har gjort det eller snakket om det (har hatt personalansvar for mange småbarnsforeldre opp igjennom)
Du driter i hva de gjør, men du finner det for godt å undre deg veldig over at en kollega av mannen din klarer å gjøre annet enn å ligge inne når han er syk. Det kaller jeg slarving. Og liten innsikt.
Synes dette er så klokt jeg. For de aller fleste av oss er priviligerte nok til å vite at vi mest sansynlig går et langt liv i møte. Ikke bare gjør vi det, men vi realiserer drømmer og karrieremål undervegs og er forholdsvis friske. Det er ikke alle forunt og det er en ekstra belastning med skjeive blikk og ufølsome ord om svindel og latskap.
Nemlig!
Jeg er rimelig overbevist om at folk flest faktisk har lyst på et liv i arbeidslivet. Har lyst til å ta del i samfunnet aktivt ved å være i jobb og at det er en sorg og et savn om man ikke kan det på grunn av sykdom.
Takk og lov så tåler du en hel del, rine, det er noe av det fine med deg. Selv ble jeg heller ikke hårsår, heller forundret over at slikt bør finansieres av den syke selv og med paralell til de "sultne i Afrika".
Fp er heldigvis sånn at det sporer av og det sporer inn. Hadde noen prøvd seg på sleivspark i Jessicas vei i form av skjulte spark tror jeg denne tråden hadde sett veldig annerledes ut. Det er vel ingen her som hadde sittet på fingrene da for å si det sånn, vi er da tross alt så priviligerte at Jessica deler både det ene og det andre med oss.
Jeg tror også litt av nøkkelen til løsningen ligger her jeg, selv om det nok blir alt for generaliserende og enkelt til å lansere som en komplet løsning på komplekse problemer.
Jeg har ikke tatt noe her inne som skjulte spark mot meg, bare så det er sagt. Jeg tar sjansen og deler ang meg og mitt. Vi har snakket generelt om holdninger til uføretrygdede, og så kom også de sykemeldt inn her. Innsporing og avsporing ;) er slik det er i diskusjoner både her og i en debatt i enhver sammenheng. Samtidig må vi innse at enkelte ting er vi hårsåre på, fordi det berører oss på ulikt vis. Men summasummarum så lærer vi av hverandre og får utvidet våre perspektiver, og da er målet med en diskusjon oppnådd.
Det er fort gjort å dømme andre, men om en tenker seg litt om så kan det være mange årsaker til at en ikke kan jobbe. Og mange av dem så absolutt forenlig med å reise på harryhandel en dag. Selv om man er uføretrygdet så kan man ikke forlange at folk skal slutte å leve.
Og naboen min han er rørlegger og på attføring eller noe sånt. I løpet av et år har han klart å pusse opp badet sitt, og det bruker NAV mot han for alt hva det er verdt. Men det er da forskjell på å pusse opp ETT bad helt i eget tempo enn å fly rundt å pusse opp en hel masse bad under tidspress.
Jeg tror også at det er en del som utnytter systemet, men jeg kjenner faktisk ingen som ut fra min definisjon gjør det. At man har behov for å leve et så vanlig liv som mulig, enten for å prøve å finne tilbake til en hverdag og deretter kanskje ut i jobb, eller rett å slett for å bevare forstanden.
Kanskje må man ha vært syk eller kjenne noen i den situasjonen før man får nok innsikt til å tenke seg til dette her?
Jeg VET at syke/uføre kan ha godt av å komme seg ut, og at de må enkelte ting, som å handle. Møter jeg noen jeg vet er sykemeldt blir jeg bare glad for at de faktisk er friske nok til å være der jeg møter de, og spør hvordan det står til. Det er jo noe man bør tåle egentlig, at andre spør hvordan det står til uten å føle at det er kritikk hvis man er syk.
Åpenhet rundt dette er vel det eneste som hjelper.
Jeg kjenner med meg selv at når vi har sykemeldte på jobb, så er det veldig greit når de forteller litt. Det tar vekk mye av spekulasjonene om hvor lenge personen blir borte, hvordan arbeidsplassen blir fremover etc. Man jobber jo ofte tett. Jeg mener ikke at de skal si når de kommer tilbake (noe man ofte ikke vet) men at man særlig kan sende ut litt signaler når man tror man faktisk blir borte en stund.
Litt av poenget var vel at jeg ikke så på diagnosene jeg beskrev som sykdom.
Apropos; Det står en kronikk i BT i dag, s. 23 som tar opp dagens sykelønnsordning: Men sykelønnen min får du aldri. (Skrevet av Eivind Meland, fastlege i Bergen og professor ved UiB.) Hovedsynspunktene er vel at ordningen er en hellig ku i valgkampen- Jeg synes det sto mye klokt der, jeg er i alle fall hjertens enig med kronikkforfatteren i at det er på høy tid å ta en ny kikk på dagens ordning. Dessverre finnes ikke kronikken på nettet, men dere som har tilgang på BT kan jo lese.
Noen sitater kan jeg jo komme med:
Sykdom blir sett på som et objektivt fenomen som rammer mennesker på en uforskyldt måte, eller på en måte som ingen kan holdes ansvarlig for. Det er i hovedsak positivt at vi har velferdsordninger som ikke straffer den syke. Men er det samfunnsmessig bærekraftig at det ikke finnes insitamenter for å ta vare på en samfunnsnorm der arbeid sees på som ønskeverdig og en del av vår felles samfunnsplikt. Sykdomssynet i vår syke- og trygdelovgivning er nemlig en arv fra tuberkolosens og poliomyelittens tid.
...Mye av den sykelighet som rammer oss i dag, dreier seg om subjektive symptomer som vantrivsel og manglende anerkjennelse blant kollegaer og fra overordnede på arbeidsplassen. Det er "sykdommer" som har diffuse karakteristika og som ikke passer inn i vanlig sykdomsklasifikasjon.... Det dreier seg ofte om "identiteter" hvor den syke opplever at krav ikke står i forhold til personlige forutsetninger, eller hvor de personlige forutsetningene ikke får utvikle seg på grunn av et undertrykkende og lite ivaretagende arbeidsmiljø. Eller det kan være et misforhold mellom personlige ambisjoner på den ene siden og egen selvfortolkning på den andre siden, som fører til utbrenning og motivasjonsproblemer. Er det da rimelig at den syke henvises til syketrygden uten konsekvenser verken for individet eller for arbeidsgiver?
Hvis svaret er ja på dette spørsmålet, må det være tillatt å antyde at vi står overfor en form for falsk solidaritet, pesudosolidaritet.
Litt mer: Det blir da forståelig at LO og NHO står skulder ved skulder i et forsvar for en sykelønnsordning som fratar alle parter (økonomisk) ansvar for den krevende og smertefulle prosessen det er å se kritisk på sin egen praksis, eget arbeidsmiljø og egen selvfortolkning.
Det er alltid viktig å se på de ordningene man har og vurdere om de burde endres. Det som er viktig da er at man skille "klinten fra hveten". Politikerne sier stadig at det skal lønne seg å jobbe. Selvfølgelig skal det lønne seg å jobbe. Samtidig må man ta vare på de som faller utenfor arbeidslivet. Vi kan ikke få forhold der man havner i fattigdom, fordi en blir syk.
Arbeidsgiverne må også gå seg selv i sømmene. I dagens arbeidsliv er det lite plass for folk med redusert arbeidsevne. Man skal prestere og stå på for sin arbeidsgiver. Inkluderende arbeidsliv har vist seg å være vanskelig å gjennomføre. Det offentlige kan vedta og vedta, men det hjelper ikke så lenge det ikke er rom for mennesker med redusert arbeidsevne i arbeidslivet. Vi som kollegaer må også tenke på hvordan vi møter de som er syke på vår arbeidsplass.
Hvis folk vil demonstrere sin dumhet, så vær så god. Vis meg gjerne den jobb som tilsvarer et par "Harryturer" i året, har ikke hørt om en slik jobb til nå...
