Det sitter jeg og lurer på, i lys av "Så som i himmelen" tåden
Jeg starter. Den filmen berører meg, men jeg tror den ultimate filmen i så henseende for meg var da jeg så "Betty Blue", jeg var totalt uforbered på filmen, og husker bare at jeg var helt apatisk etter at fimen var over, og at jeg ikke orket å prate med noen og bare gikk rett hjem og la meg.
Musikken og stemningen og ikke minst handlingen satt som et knyttneveslag i mellomgulvet i mange dager etterpå. En fantastisk og dyptborende opplevelse.
Jeg tenkte at jeg skulle skrive opp en som hadde berørt meg i positiv forstand også, men det tror jeg må tenke litt nøyere over. Jeg ser mange lette underholdningsfilmer. :knegg:
Sjelden har jeg grått så mye på kino som da jeg så Broene i Madison County.
Og så Tid for ømhet, da. Den har jeg sett mange ganger på TV, og tårene siler hver gang. Når moren tar farvel med barna i en av de siste scenene... :neiognei:
Åpningsscenen i A New Hope hvor Star Destroyeren bare kommer og kommer er det nærmeste jeg har hatt en dypt religiøs opplevelse. Jeg var vel omtrent elleve-tolv år og det var altså uten sammenligning det mest fantastiske jeg hadde opplevd i livet.
Tror kanskje "Lilja 4-ever" står øverst på den lista. Fy flate. Et knyttneveslag av en film.
Etter den kanskje "La vita e bella".
Etter sistnevnte satt jeg igjen med en god følelse i meg, uansett hvor trist den egentlig er, og jeg har sett den om igjen et par ganger i senere tid. Etter å ha sett førstnevnte film var jeg bare uvel og hadde mest lyst til å legge meg ned og hyle, og jeg kommer neppe til å se den flere ganger.
Jeg er rar, jeg. De to filmene som falt inn i hodet da jeg så spørsmålet var Buena Vista Social Club (som jeg så sammen med Pamina :jupp: ) og L.A. Confidential. :knegg:
Det er et par filmer som har føltes som et knyttneveslag i magen og at jeg ikke har pustet før de er slutt. Det er de danske "Arven" og "Drapet" av Per Fly, samt "Der Untergang". Kanskje også "American Beauty".
Jeg griner hver gang Meryl Streep nesten hopper ut av bilen i "Broene i Madison County"...og jeg jubler av glede når Morgan Freeman og Tim Robbins møtes på stranda i "The Shawshank Redemption"
Buena Vista er fantanstisk den og - og den berører virkelig i positiv forstand. Vi sa ikke så mye de første minuttene etter at vi kom ut, og jeg griner av glede når jeg hører musikken og har sett den igjen senere.
Det er kun en film hvor jeg ikke har vært i stand til å reise meg fra kinosetet etterpå. Jeg satt igjen lenge. Og da kinopersonalet anmodet oss om å gå måtte jeg fortsette gråtingen på dametoalettet på nærmeste kafe.
Filmen var Lilja 4-ever. Jeg så den kvelden etter jeg hadde jobbet nattevakt på et natthjem for prostituerte i Oslo. Det var ikke et sjakktrekk.
Den føsrte innspillingen av "Romeo og Julie". Jeg var på kino med en vennine, hun gråt først ut sitt skjerf, så mitt skjerf, til slutt l hun med hodet i fanget mitt og hulket.
"Tid for ømhet" er også en film som har rørt følelsene.
På begynnelsen av nittitallet kom jeg tilfeldigvis en lørdagskveld til å se en film. Det ble en spesiell opplevelse. For en film! Jeg var ikke meg selv på mange dager, og den har så absolutt gjort noe med mitt syn på sex, kjærlighet, lidenskap og hat. Jeg ble så dypt og inderlig fascinert av denne filmen at jeg kommer aldri til å glemme den. Har sett den et par tre ganger etter det, og finner stadig nye ting med den. Musikken til Roxy Music bare understreker stemningen i filmen. Herlig!!!
Dagens anbefaling: "Bitter Moon" med Hugh Grant, Kristin Scott Thomas, Emanuelle Seigner, Peter Coyote, +++. (Roman Polanski)
Den som har beveget meg aller aller mest må vel være "Monster".
Midt i filmen ble det for sterkt for meg, og knakk sammen i gråt.
De 3 andre i rommet ble litt sånn -> :sjokk:
Mulig at mine gravide hormoner gjorde sitt da, men den var veldig sterk.
En film som berørte meg veldig sterkt er : "Beyond Borders"
m/Angelina Jolie og Clive Owen. Anbefales på det sterkeste!
De er hjelpearbeidere i vanskeligstilte land. Den var så gripende at jeg hadde mest lyst til å selge alt jeg eier og flytte ned for å gjøre mitt beste for å hjelpe fattige.:rørt:
Å ja, den hadde jeg glemt. Fantastisk film! Ellers så må jeg også nevne "Veronicas to liv" (Roman Polanski). Den så jeg på kino som 12-13åring, og husker det som det var i går. Den skulle jeg gjerne likt å sett igjen!
Fort gjort å glemme noen, men de som har gjort sterkt inntrykk og som jeg husker i farten er:
Trainspotting
Requiem for a dream (var helt tom og kvalm etterpå)
Lilja 4 ever
Brokeback Montain
Babel
Nå med det første skal jeg se "Engelen på det sjuende trinn" og regner med at det blir en sterk opplevelse, dog ikke bedre enn boken.
Når jeg tenker gjennom det er det stort sett franske filmer jeg husker aller best.
I 1986 så jeg "37,2 le matin"; den gjorde et voldsomt inntrykk. Nydelig, og fryktelig.
fra 1992; "La belle histoire" - bare nydelig. Skulle ønske jeg kunne se den igjen!
Mannen som elsket Haugesund - Dyptpløyende og gripende dokumentar om jødisk handelsmann i en norsk småby som blir deportert og drept i utryddelsesleir i Tyskland. www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=212154
Paraplyene i Cherbourg- der avertaren min er hentet fra :D
Det er to filmer som har satt dype spor i meg.
Det er Lilja for ever og Monster.
De klarer jeg ikke å glemme, og jeg får ennå klump i halsen når jeg tenker på dem.
Meg også, har sett noen filmer om holocaust og lest enda flere bøker, og det slutter ikke å gripe meg, spesielt fortellinger fra overlevende fra dødsleirene.
Kan det være den samme jeg akkurat kom på når jeg leste det du skrev? Hvem spilte i den da? Liam ett eller annet :gruble: Den jeg tenker på var iallefall sinnsykt sterk, og jeg satt og hulket i en halvtime etter den var ferdig,
midt på natten.
"Schindlers liste" - med Liam Neeson, eller hva han nå heter - den satte meg ut i dagesvis.
Jeg kom hjem til min mor og far etter å ha sett filmen - mor spurte hvordan den var - og jeg bare knakk sammen og gråt...
Helt klart! Så denne når jeg gikk på folkehøyskole, og før filmen var det en av de som ble reddet av Schindler som holdt et foredrag. Vanvittig sterkt!
Husker du Mim?
Ellers La vita e bella, Pianisten, Lilja 4ever, Cinema Paradiso, Festen, Purpurfargen, Hotell Rwanda, Den grønne mil...
Den første filmen jeg gråt til var "The Champ".
Den var ufattelig sterk for en som ikke var mer enn 12-13,
jeg satt og hulket gjennom filmen, og mamma måtte trøste meg etter en stund.
Favela Rising, og Cidade de Deus (City of God).
To filmer om Favelaene (slumen) i Rio de Janeiro, førstnevnte er en dokumentar, hvor absolutt alt på filmen er helt sant, ingen skuespillere, alt som er der har faktisk blitt filmet, mye av barna fra Favela'ene selv.
Den andre er en film, men dog sa min nære venn fra Rio at alt det der er sant, det er sånn det er, nå. (han har flyttet til Norge nå, men har jo bodd de første 26 årene av sitt liv i Rio)
Requiem for a dream....Helg grusom film. Midt i filmen hadde jeg mest lyst til å reise meg opp og rope: "Stopp filmen!!!" - Men jeg satt og ble mer og mer til is....
Av gode filmer tror jeg Amelié er filmen som gjorde meg gladest....
En annen film jeg ikke liker er "hedvig and ...ett eller annet" handlet om en transseksuell mann i et band....Var på kinoens dag for noen år siden (mange år siden nå) og den filmen var nummer 4 av 5 den dagen..Film nummer 5 var en meningsløs film etter å ha sett den filmen....
(Men jeg husker ikke navnet, så den har kanskje ikke berørt meg nok...)
Indiana Jones and the Last Crusade var en av mine første, nær-perfekte kiniopplevelser.
In the Name of the Father så jeg alene på kino, jeg hadde ikke flere tårer igjen på slutten. Brennende papir-scenen ut av celle-vinduene mot slutten ... :hylgrine:
"Berørt", betyr det filmer man likte veldig godt, eller filmer man ble veldig rørt eller sjokkert eller skremt av, eller filmer man husker veldig godt i ettertid? Jeg husker Dead Man Walking som en veldig sterk kinoopplevelse, og Leaving Las Vegas også. Lost in Translation berørte meg veldig, på mange måter, og er vel fremdeles favoritten min fra dette århundret, tror jeg.
Filmer jeg husker veldig godt fordi de bare er så bra er for eksempel Amadeus, Smoke, Léon, The Iron Giant og The Good, the Bad and the Ugly.
Men den jeg husker best nå er Open Water, som jeg så for to dager siden. Ble fysisk uvel og følte at jeg måtte kaste opp, så mye gikk det innpå meg. Den var fryktelig, beklemmende, og mannen og jeg endte opp med å se den i fortfilm 4 x hastigheten for å greie å komme oss gjennom den.
Da jeg skulle dette spørsmålet var jeg veldig i tvil om hvordan jeg skulle stille det, men svarene som er kommet i tråden er veldig i tråd med det jeg ønsket å finne ut.
Jeg tenker meg berørt som noe som er gått inn på deg følelsesmessig enten fordi du ble glad, trist, overveldet, - at filmen har gjort noe med deg på et plan der du husker det godt i ettertid.
Jeg kopierer like godt inn omtalen fra bloggen min, jeg. :)
If language were liquid
(eller: Hvorfor har ikke norsk noe ordentlig ord for deadpan, understated eller a look that speaks volumes?)
På platen That Was The Year that Was legger Tom Lehrer ut om i hvilken stor grad manglende evne til mellommenneskelig kommunikasjon er tema i moderne skuespill og filmer, og hvordan rollefigurene bruker store deler av tiden på å klage over sin manglende evne til å kommunisere. Han avslutter med "I feel that if a person can't communicate, the very least he can do is to shut up!".
Sofia Coppolas Lost in Translation handler om to personer som har gjort akkurat det. Fremmedgjorte i forhold til sitt eget liv, til ektefelle, venner, øvrige familie og verden generelt, har de valgt å ikke anstrenge seg for å prøve å nå frem til noen, men i stedet trekke seg inn i seg selv og vise et nøytralt, tilsynelatende velvillig ytre skall til omverdenen. Scarlett Johanssons Charlotte er en ung kvinne som ikke vet hva hun skal gjøre med livet sitt, og er i ferd med å innse at hun og fotografektemannen, til tross for stadige forsikringer om gjensidig kjærlighet, hverken kjenner hverandre særlig godt, har noe særlig til felles eller er i stand til å snakke sammen om noe som helst. Bill Murray (i sitt livs kanskje beste rolle) som den noe fallerte filmstjernen Bob Harris viser oss en desillusjonert og ensom mann midt i det som man ofte, litt overbærende, kaller en "midtlivskrise", og som ikke blir mindre dramatisk eller vanskelig av at det har blitt gjennomlevet og beskrevet utallige ganger tidligere.
Strandet i et neonbelyst Tokyo, med jetlagindusert insomnia og omgitt av mennesker som de ikke på noe som helst plan er i stand til å forstå eller kommunisere med, blir det enda tydeligere for begge hvor isolert de føler seg og hvor utrolig lite andre mennesker forstår dem. Charlottes ektemann er oppslukt av jobben sin og har ikke tid eller interesse til det hun ønsker å snakke om, og Bobs passiv-aggressive kone ser ikke ut til å ønske seg annet fra ham enn uttalelser om gulvbelegg og hyller til hjemmekontoret. Når Bob og Charlotte endelig kommer i snakk, har de allerede flere ganger vekslet blikk i forbifarten som har inneholdt mer gjenkjennelse og forståelse enn de har fått fra noen andre rundt seg.
Det er vanskelig å beskrive denne briljante, rørende filmen med ord, fordi den i så liten grad bruker ord selv. Sjelden har jeg sett en film som er så subtil uten å være utilgjengelig, eller så allmenngyldig uten å være banal. Bill Murray er en mester når det gjelder å kombinere stenansikt à la Buster Keaton med fysisk humor (jeg holdt f.eks. på å ramle av stolen under scenen med trappemaskinen i treningsstudioet), men her får han spille på langt flere strenger og vise hvor dyktig han er til å formidle komplekse følelser bare med antydningen av et ansiktsuttrykk. Forholdet som utvikler seg mellom det noe odde paret bygges opp gjennom samtaler der alt det banale (som ville fylt filmen dersom dette hadde vært en s.k. "romantisk komedie") forblir usagt, og gjennom langsomme, nesten dvelende passasjer, bare med hjelp av øyenkontakt og kamerabevegelse. Det mest intense øyeblikket i hele filmen kommer under en scene der Murray synger i en karaokebar - en karaokebar! - og består ikke i annet enn et blikk så elektrisk av blottlagte følelser at kontakten mellom de to nesten gjør fysisk vondt å se.
Alle som har vært i utlandet kan kjenne igjen den befriende, barnslige begeistringen over å kunne si nøyaktig hva man vil, fordi ingen rundt forstår det man sier. Men dette er bare morsomt hvis man har en venn med seg som kan dele latteren. Er man alene i en slik situasjon, er det ikke noe poeng i å si eller gjøre noe som helst, og da vil man langsomt forvitre, forsvinne og etterlate seg et tomt skall. Lost in Translation viser oss to personer som er i ferd med å forsvinne for seg selv fordi ingen rundt dem forstår hva de sier, og som gjenoppdager seg selv (og gleden over livet) gjennom møtet med en beslektet sjel. Og det er stort, og rørende, og til tider hylende morsomt, å se det fabelaktige samspillet mellom Murray og Johansson formidle magien i det som skjer.
Hvis det finnes rettferdighet i verden, er dette det året da Bill Murray omsider blir anerkjent av Akademiet og får den Oscarstatuetten han har fortjent i årevis. Jeg mener, Sean Penn kan de jo gi den til hvilket år som helst.
La vita e bella
Gjøkeredet
The Champ
Kramer mot Kramer
Tid for ømhet
Så som i himmelen
Boys dont cry
Edderkoppkvinnens kyss
Stekte grønne tomater
Marita
Skilpadda: Fantastisk bra skrevet! :tilber: Du får sagt hva jeg føler angående denne filmen, noe jeg selv ikke har klart å sette ord på. Flinke Skilpadda.
Så nettopp en sterk dokumentar på web tv hos tv2 om barnehjemsbarn i Norge i dag. Sitter med tårer i øynene og klump i halsen. Ble minnet på hvor verdifulle barna våre er, og hvor viktig vår rolle som foreldre er i sammenhengen om å skape startgropen på våre barns liv! For en oppgave vi har tatt på oss!!!
Christiane F hadde jeg glemt navnet på når jeg skrev første liste.
En annen en hvor historien kanskje er bedre en selve filmen er Sleepwalkers.
Mener den heter det, er med blant annet Brad Pitt og handler om 4 gutter som kom på forbedringsanstalt.
første filmen som falt inn i hodet når jeg leste overskriften er The Champ.
Mange flere bra også, men denne har satt seg skikkelig.
Husker alle barna og mange voskne i nabolaget jeg bodde som liten så den hos oss, jeg var sikkert rundt ti. Det var ikke ett tørt øye, ikke engang på gutta.
Sleepers. Med Brad Pitt ja, og Kevin Bacon og Robert Deniro hvis jeg ikke husker feil. Den gjorde inntrykk på meg også. Filmen altså, boka har jeg ikke lest.
Sleepers. JA den er helt grusom. Og når vi først er inne på sånn type film så er Ondskapen med Jan Gulliou også ganske forferdelig. Han har vissnok selv opplevd dette...
Mange filmer har berørt meg sterkt. Jeg åpner veldig for det når jeg ser film, et av områdene jeg tillater meg å være mindre rasjonell og mest emosjonell.
Den filmen som nok har satt meg mest ut er faktisk Cry Freedom, da var jeg 16-ish og idealist. Og jeg ble helt overmannet av hjelpesløshet i dagesvis etterpå.
Before Sunrise har påvirket det romantiske livvsynet mitt veldig mye. Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg treffer en gutt som føler det samme for den filmen som jeg gjør, da har jeg truffet min soul-mate. Rhett liker den da, i det minste. :rolleyes:
Den siste filmen som berørte meg var Babel. Jeg er usikker på om jeg egentlig bør se filmer om
Tema: Jeg vet ikke. Jeg unngår så godt jeg kan "skikkelige" filmer. Jeg har sett mange av disse dere snakker om, men liker best å se film for å bli underholdt, ikke for å tenke. Jeg anser meg ikke som "grunn" av den grunn, men jeg har sett nok vanskelige ting i RL, så jeg orker ikke se det på film når jeg skal slappe av.
Jeg tror filmen jeg har grini mest av i hele verden er Vinterkysset!! Satt de siste 20 minuttene på do og storgrein, mens sambo satt i stua og rista på hue.
Todd og Cooper, sånn som jeg griner...
Grip dagen, så den på kino i Australia, og grein så jeg trudde jeg skulle kaste opp, var rimelig pinlig å gå ut av salen og måtte gå gjennnom mengden med folk som skulle inn og se den etter meg....
Armageddon, så den på storskjerm i Spektrum, grein no helt frykteligt!!!
Camilla og tyven, hadde lånt med meg 3 unger på kino for å "kose oss", tja, det var hvertfall underholdning for unga når jeg stortuta gjennom nesen hele filmen...
Er ikke helt sikker på om det er grining du tenkte på som hovedinnlegger, men dette er hvertfall filmer som jeg syns er fryktelig triste!!
Camilla og tyven ja, herregud, den hadde jeg glemt :sjokk:
Både jeg og søstrene mine satt og tuta så tårer og mascara rant da de sendte den på tv en julaften (er gjerne litt ekstra emosjonell på julaften da). Ja, må føye til at vi var godt over tjue alle sammen :fnise:
og denne
.jpg)
