Jeg satt nettopp å leste denne kronikken i Aftenposten: www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3229336.ece
Og den har fått meg til å tenke litt.
Vi har en lov her i landet som sier at det ikke er tillatt å slå barn, selv en ørefik er ikke tillatt. Likevel så setter slike saker som dette dype spor og vitner om at virkeligheten er langt i fra teorien. Hva så om man mishandler sine barn, man blir ikke straffet for det.
Kronikken drar også opp et interessant spørsmål, er barn mindre verdt en voksne?
Jeg ser at det er et komplekst bilde dette, men et skritt i riktig retning for å bedre barnas rettigheter og vern må jo være å heve straffene. Jeg ser jo også at flere steder i landet så er barnevernsorganisasjonene overarbeidet og har rett og slett ikke kapasitet til å følge opp alle som har behov for det. Hva er det? Et barn blir mishandlet/vanskjøtet og samfunnet har ikke kapasitet til å følge opp???
Er det mer midler som må til eller må det omorganiseringer til? .. jeg spør, for jeg vet rett og slett ikke. Men ser at det er på høy tid at barnas rettigheter blir bedre ivaretatt.
En ting jeg har tro på er en veldig intensiv opplæring av folk som treffer barn i faresonen (førskolelærere, lærere, helsepersonell), i det å klare å tro "ondt" om foreldre de møter. Det er visst utrolig mye vanskeligere enn man tror, og vi har mekanismer som fortrenger slike ubehageligheter. Alle tror jo de ville meldt fra, men så viser det seg at det ikke er sånn likevel. Så det tror jeg ville hatt mye for seg.
Jeg tror at en ting man kan gjøre er å ha ett felles sted hvor barn som ikke har det bra kan forvente at det tas tak i. I dag sendes man mellom familievern, barnevern og rettsapparatet i en runddans hvor ingen vet helt hvor skillet for hva som hører hjemme hvor går.
For eksempel: Hvis foreldrene er skilt og bostedsforelder slår barnet - da skal barnevernet gjøre noe for barnet, og har myndighet til dette uansett hva forelderen mener.
Hvis samværsforelder slår barnet så er det bostedsforelder sitt ansvar å ta dette til rettsapparatet for å skaffe barnet beskyttelse. Dersom bostedsforelder ikke gjør dette kan barnevernet gripe inn. Ikke overfor samværsforelder, for alle tiltak mot samværsforelder er frivillige, men overfor bostedsforelder.
En ting som kan hjelpe vil med andre ord være om barnevernet kan gripe inn overfor begge foreldre og faktisk stanse en uheldig samværsordning. Det kan de ikke i dag.
Poy: Ja, den slags opplæring tror også jeg vil ha mye for seg.
Men hva er det egentlig med oss mennesker som gjør at vi vegrer oss for å "blande" oss da?
Smilefjes: Så du tror at et felles sted kan være tingen? Altså samle de ulike instansene i et felles lokale? Eller opprette en ny instans som skal samle de ulike instanser ansvar/rolle i saken?
Det barnehuset så veldig bra ut. Her i øst er det krisesenteret som ivaretar mange av de oppgavene der. Men det ser ikke ut som om de kan ta noen avgjørelser? Da er det som regel slik at begge foreldre må samtykke før et barn kan få hjelp et slikt sted. (Jeg tror det bare er krisesentrene som er unntatt fra dette).
Det som kan trenges er noen som kan gå inn og bestemme noe i forhold til samværshjemmene. I dag er det slik at den som har ansvaret for barnet når det er på samvær er bostedsforelderen. Hjemme hos bostedsforelderen er det barnevernet som kan gå inn med vedtak om tvang hvis de finner grunnlag for det. Men i samværshjemmet er det faktisk ingen som kan gå inn med noe som helst hvis ikke samværsforelderen ønsker det.
Det sendes unger til samvær med overgripere hver helg i dette landet. Og det er ingen som kan hjelpe dem hvis ikke bostedsforelderen er i stand til å dra en rettssak. Og det er ikke alle bostedsforeldre som er det.
Det er nemlig slik at etter barneloven så skal barn ha kontakt med begge foreldre. Dette er sett som avgjørende. Og etter barnevernsloven er det slik at barnevernet har som oppgave å ivareta barnet, og har dermed noen rettigheter til å fatte vedtak også der hvor den foresatte ikke er enig. Men denne myndigheten gjelder altså ikke ved samvær.
Den eneste muligheten barnevernet har hvis det er omsorgssvikt under samvær er å overta omsorgen for barnet - fra bostedsforelderen - for sånn å få slutt på omsorgssvikten.
Den nye barnevernsloven er ikke en barnevernslov, men en foreldrevernslov. Den gir biologiske foreldre så sterke rettigheter at det er ikke til å tro. Den burde endres til å reflektere intensjonen bak, altså barnas beste.
Ordningen med fylkesnemd som dømmende organ har ikke vært evaluert siden den ble innført. Den fungerer noen ganger bra, men mange ganger ikke. Blant annet blir det (ofte) stilt krav til bevisførsel på lik linje med straffesaker, slik at selv om det er overveiende sannsynlig at barn blir utsatt for mishandling og omsorgssvikt, så er ikke det godt nok til at barnevernet får lov til å gjennomføre tiltak. Satt på spissen må man enkelte ganger bevise at barnet har blitt ødelagt før man får lov til å gjennomføre omsorgsovertakelse.
Foreldre/foresatte har rett på gratis advokat, betalt av barnevernet. Dette er selvsagt et viktig rettssikkerhetsprinsipp. Men dette kombinert med tilnærmet uendelige ankemuligheter gir også grobunn for et snylteadvokatvelde, som uten å blunke råder selv de usleste løkruller til å anke vedtak etter vedtak, selv om det ikke er snev av håp om å få medhold. Dermed er de sikret høy sigarføring i all fremtid. Ankesakene binder opp saksbehandlere og barnevernsledere så det holder, og sakene belaster budsjettene.
Lønnsnivået i barnevernet er så lavt at det er en vits, og lønnsrammen for saksbehandlere i 1.linje når toppen etter ti år. Da er det ikke mer å hente. Dermed må man finne seg noe annet å gjøre. I tillegg er ofte arbeidsbelastningen og den psykiske påkjenningen så høy at man brenner ut lenge før det er gått ti år engang. Resultatet blir høy turnover, lavt erfaringsnivå, tregere saksbehandling, stadig nye saksbehandlere å forholde seg til både for klienter, kolleger og samvirkepartnere, og produktiviteten blir mye lavere enn den kunne ha vært.
Quickfix:
Revurder barnevernsloven, med fokus på BARNA og ikke foreldrene
Evaluer fylkesnemdsordningen, juster krav til bevisførsel, ankemuligheter og advokatrollen
Øk lønnssrammene betraktelig, minst opp på nivå med sykepleiere
Øk myndighetsområdet til barnevernet
Øk strafferammene for familievold og misbruk (og følg opp i praksis!)
Forsterk plikten til å melde mistanker fra barnehage, helsesøster, skole, SFO, fastlege, sykehus og alle andre offentlige instanser
Innfør et foreldreombud som motstykke til barneombudet, hvor foreldre kan få hjelp til å ta opp åpenbart urimelige utslag av tiltakene nevnt over
Akkurat dette smilefjes sier om at barnevernet ikke kan gripe inn overfor samværsforelder er det ikke så mange som vet, og når man forteller det så blir de fleste helt himmelfallen.
Vet dere, jeg tror FP med alle sine svært ressurssterke mennesker kan ha ganske stor påvirkningskraft jeg. Hva om vi prøver å få akkurat denne tingen endret? Hva skal til?
Smilefjes: Det du nevner ang samvær og bostedsforeldre er jo helt horribelt. Og Mauser der har du virkelig en flott oppskrift. Er helt enig med deg.
Men på hvilket plan begynner man da? Begynner man med stortingsrepresentanter og får det som en sak der..? Eller begynner man i de små kommunene og jobber for et bedre opplegg nært og håper på smitteeffekt. Et problem tror jeg kan være at systemet er så inngrodd og vanskelig å forstå. Men det er vel snart på tide at barnevernet er et vern for barna og ikke foreldrene.
Esme: Dette tror jeg er en sak som veldig mange vil stille seg bak.
Jeg vet ikke? Det må vel en lovendring til, så det må jo stilles forslag om det. Mim vet vel noe om det? Skal vi ta en letings de nærmeste dagene for å finne mailadresser til folk en kan spørre og så forfatter vi en bra mail og sender?
Jeg tror også det ville være viktig om barnevernet snart selv ble kilde til informasjon om egen viksomhet (i stedet for tabloidene). Befolkningen generelt vet for lite om barnevernet og det arbeidet som gjøres. Barnevernet burde hatt en "PR-konsulent", som drev opplysningsabeid, og som ikke gjemte seg bak taushetsplikten så snart en barnevernssak dukker opp i media.
Klart det er ekstra slitsomt å jobbe i et organ som bare omtales når noen har begått en feil. Det viktige arbeidet barnevernet gjør med å gå inn med hjelpetiltak i tusenvis av saker, belyses jo aldri i media.
Lønner det seg å maile samtlige familie-barn-talspersoner i partiene for å få noen til å fremme forslag eller, lønner det seg å gå hardt på enkelte partier? De liker jo å ha sine egne saker å jobbe for.
Den kronikken syntes jeg var utrolig synsete og dårlig underbygd, selv om intensjonen var god. "En gang så jeg et barn som det så ut som noen var slemme med," liksom.
At man kan gjøre ting med barnevernet er vel åpenbart. Mer ressurser er sikkert et bra sted å begynne, og så må man gjerne kvitte seg med det biologiske prinsipp for min del. Norsk barnevernslovgivning er bygd opp rundt det at biologiske bånd er svært viktige og basis for den foretrukne omsorg. Det tror jeg ikke nødvendigvis er tilfelle.
Forslaget om om maile familetalspersonene i hvert parti høres ikke dumt ut! En god ting kunne også vært å få media til å sette fokus på galskapen i det Smilefjes påpeker. Jeg er for øvrig enig med Mauser i at biologi tillegges altfor stor vekt. man blir ikke en god omsorgsperson av å ha formert seg. :niks:
Så vidt jeg har forstått det er ikke media interessert i solskinnshistorier eller informasjon om barnevernets gode arbeid. Tvert i mot, dessverre. Det med opplysningsarbeid tror jeg at det har blitt jobbet en del med, uten å lykkes. Jeg husker iallefall at fagforeningen jobbet intentst mot media, uten at det resulterte i oppslag.
Når befolkningens informasjon om barnevernets arbeid i hovedsak består av stygge barnevernssaker hvor barnevernet anklages for å ha sviktet, så blir antageligvis terskelen for folk med meldeplikt høyere.
Husker dere den million man march i Washington for noen år tilbake der svarte menn organiserte seg til en ganske så mektig markering?
Jeg har lenge drømt om at norske kvinner og barn kunne få til noe liknende, dog jeg vet det blir vanskelig i samme skala ...
En av de tingene som gjør meg mest opprørt i hele livet er den urett som begås mot kvinner og barn også i dette landet. Hver gang jeg leser notiser i avisen om menn som er dømt for vold mot kvinner eller barn og ser den patetiske straffen de får så blir jeg helt fra meg. Jeg fatter bare ikke at det går an å f.eks kunne bli dømt for 7 års incest og dømt til par år og å betale offeret oppreisning på 15 000kr eller noe ... helt sykt. Fakta er at i Norge straffes økonomisk kriminalitet mye hardere en vold og overgrep mot kvinner og barn. Jeg lurer ofte på hvordan "vi" kan godta det, hvorfor det ikke er mer offentlig debatt om det faktum at det helt klart er andre strafferammer som gjelder for barn og kvinner.
Nå er ikke jeg er forkjemper for lengere fengselsstraffer og det er ikke den debatten jeg ønsker men det jeg prøver å få frem er hva slags signaler eller effekter sender et samfunn når konsekvensen av vold, drap og overgrep mot noen svake grupper ikke står i forhold til andre sammenliknbare forhold?
Etter det jeg forstår anslås det at det skjer mellom 8000-16 000 voldtekter per år i Norge. Mellom 8-16 000 ... herregud, det er sinnsykt mange voldtekter hver eneste dag. De 40 overfallsvoldtekene som skjer i Oslo pr år får masse spalteplass i media de voldtektene som foregår i norske hjem hver eneste dag der kvinner blir voldtatt av sin ektemann eller andre hun kjenner, er det knapt noen offentlig debatt omkring.
Når det gjelder vold og overgrep mot barn så klarer jeg ikke engang å ta inn over meg statistikken, den er så ufattelig høy og den øker hører jeg .. :(
Er det så enkelt at kvinner og barn ikke har samme "verdi" som mennesker også i vårt samfunn?
Finnes det noen justisminister i Norge som noengang har vist vilje eller evne til å i det hele tatt fronte denne saken?
Litt av dette handler om underrapportering, en annen del om dokumentasjonsplikt og den siste om ressurser, ikke bare i form av ansatte i barnevernstjenesten men de som skal ivareta de barna når ikke foreldrene kan.
Det her jeg veldig stor tro på, det er en skremmende lav kunnskap blant det som skal være fagpersonell som arbeider med barn.
Man kan melde bekymring både til barnevern, barnevernsvakt og politi helt anonymt selv i dag.
Vår "kjære" Anniken ser jo visstnok på en del av disse tingene og på rettighetsforskriftene samt på en del andre ting. Det som er så synd og så skremmende er at vår "kjære" minister ikke har greie på det fagfeltet hun skal være med å ivareta. En minister som ikke skjønner omfanget av lovens bokstav i form av at barns rettigheter og sikkerhet er truet er vi ikke tjent med. Mauser har så rett i det han sier og jeg må si at jeg etter samtaler med Huitfelt er like oppgitt som når jeg snakker med foreldre som ikke kan forstå hvordan fagfolk kan oppfatte at "en liten" fest over to uker kan være skadelig for et barn.
Det må en lovendring til, den barneloven vi har i dag ivaretar ikke barna slik Mauser også skriver. Selv i de mest groteske sakene ivaretar den ikke barna godt nok. En ting er dette med samværsforeldre men tenk på alle de barna som i årevis bor under forhold som er skadelige og hvor man arbeider for en omsorgsovertakelse men ikke får den. De barna som ikke har noen som kan ivareta dem, de haster det enda mer for.
Det er så sant som det er sagt. BT hadde i går nok en sak i sin føljetong. Om en 11 år gammel jente som har bodd ved en institusjon i et år med bakgrunn i "litt fyll og husbråk", vel det er litt mer enn bare "litt" som skal til for en slik omsorgsovertakelse. Tilbake til poenget, BT, forteller om at jenta rømmer til foreldrene og blir hentet med makt (det må man nesten gjøre i slike tilfeller, tilbakeføring med makt er lov i hht. loven) og hvor man selvsagt forteller om et barnevern som ødelegger barn fordi onkelen og hans kone ble hastegodkjent som fosterforeldre. Jeg må si at jeg blir matt over slike journalister og oppslag. Gudene skal vite at vi som arbeider i systemet og kjenner lovverket forstår at det ligger langt mer under enn hva foreldrene sier, men folk flest gjør jo ikke det slik at bildet blir skjeivt.
Tror BV kanskje ville fungert litt bedre om det ikke bare var en saksbehandler på sakene. At en gruppe saksbehandlere har en gruppe saker som de oppdateres på, men med primærkontakter.
På den måten kan man til en her tid snakke med en person som kjenner saken sin.
Man slipper også at ting blir stående i stampe om en saksbehandler blir f.eks syk.
(dette gjelder vel ganske mange offentlige etater...)
Jeg synes Mauser sier alt jeg tenker, og vil derfor få slenge meg på den. "Det Mauser sa".
Mett og jeg har et nært familiemedlem som jobber i BV og nå er hun helt utbrent og søker nye jobber. Hun sliter veldig med nettopp den dårlige beskyttelsen norske barn får gjennom lovverket, og er syk av å se barn lide på grunn av det. Hun forteller om barn med så store tilknytningsvansker at det å finne kvalifiserte fosterhjem er så og si umulig, så ender de opp i en evig runddans mellom BVinstitusjoner og forskjellige fosterhjem, og det hjelper jo ikke på deres opprinnelige problem. Alt fordi det skal så mye til før barna kan tas fra biologiske foreldre.
Ett eksempel jeg synes sier alt; en mor blir fratatt sitt nyfødte barn. Det er tungtveiende grunner til dette og det er heller ikke det første barnet som blir fratatt denne moren. Barnet blir plassert i et fosterhjem der det vokser opp. Når barnet har blitt fem kommer biomor på banen igjen og setter i gang rettssystemet for å få tilbake omsorgsretten for barnet. Det blir blankt avvist, men problemet er at biomors rettigheter her er så sterke at dette kan hun trekke for retten hvert bidige år frem til barnet er atten, med alt stresset det medfører for barn og fosterforeldre.
Jeg sier ikke at vi skal frata bioforeldre retten til å etterprøve beslutninger, folk kan endre og forbedre seg, men en skulle jo tro at det var langt mer interessant å beskytte barn enn voksne? Jeg sitter med klump i halsen og vondt i kroppen og tenker på barna som lider hver eneste dag fordi voksne skal beskyttes fra sannheten.
Initiativet til Esme bør ikke koke bort i kålen, og derfor bumper jeg litt på denne tråden så den holdes i live til Mim har tid og mulighet til å trekke pusten igjen. =)
Jeg blir gjerne med å endre lover, bare noen andre organiserer oss litt.
Hvis vi bidrar litt hver så er det vel en del forskjellige kanaler og virkemidler vi kan ta i bruk samtidig?
Nå skal jeg ikke si sikkert, men jeg mener regelverket er endret, slik at biologiske foreldre kun får fremmet saken på nytt igjen dersom det foreligger nye opplysninger av betydning. At de ikke lenger kan fremme saken på nytt hvert år, på samme saksopplysninger som forrige gang.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
