Jeg bor jo for tiden i det store utlandet, og har etter sommeren her observert at veldig mange velger å dra hjem om sommeren. Og da er det Kone og Barn som drar hjem, mens Mannen blir igjen og jobber. Kona er da gjerne hjemme i Norge i 4-5-6-7 uker (ungene har tre mnd sommerferie fra skolen). Det kjenner jeg at hadde passet vår familie veldig dårlig. I en helt uprioritert rekkefølge: For det første hadde jeg blitt :gal: om jeg skulle være alene med ungene så lenge. Hallo, vi snakker om en 4-åring og en 9-åring i sin verste kranglealder! Jeg elsker dem høyere enn livet, men jeg trenger å puste litt innimellom likevel!
For det andre hadde jeg savnet mannen, både fysisk og psykisk. Uten bestevenn og elsker i mangfoldige uker? :skremt: For det tredje hadde ungene savnet pappa noe alldeles voldsomt, noe som ikke hadde gjort det særlig mye lettere å være alene med dem. Pappa reiser en del i jobben, og de synes bare to-tre dager uten ham er to-tre dager for mye. De er vant med at han reiser, men liker det ikke av den grunn. Og for det fjerde hadde jo pappa savnet både meg og ungene like mye som vi hadde savnet ham.
Er vi Familien Unormal som alldeles ikke kan tenke oss å være særlig mye lengre vekke fra hverandre enn høyst nødvendig, og som synes det å dra på ferie hver for oss i over en mnd høres ut som absolutt siste sort?
De fleste jeg kjenner som drar hjem bor i tillegg på legd hos familie og venner da huset er utleid. Vi har jo et hus som står hjemme, likevel er det fullstendig uaktuelt å dra hjem i ukevis uten mann, merker jeg. Og mannen sier at han hadde blitt rimelig poddesur om jeg hadde foreslått å stikke av gårde så lenge.
Ei jeg snakket med bodde på legd i Norge i fem uker med fire unger under 10 år. Hun ville alldeles ikke være hele sommeren i junaiten bare fordi mannen var her. Jeg synes i grunnen at det at mannen min er her er en veldig god grunn til å være her, og at hvis det hadde vært problematisk å være her, så hadde vi ikke dratt hit i utgangspunktet...
Hvor lenge er det lengste du kunne tenke deg å dra med barn bort fra ektefelle?
:innser at vi nok er overgjennomsnittlig kozesmozete:
Mannen dro til Mallorca med gutta for 6 dager siden. Jeg savner mannen så det gjør vondt. Jeg er nok i samme kategori som deg/dere. Vi har blitt enige om at det er siste gang vi drar på ukesferie uten hverandre.
Om savnet etter familien hjemme blir stor og om livet som "hemmafru" i det O_Store_Utland kan bli i meste laget, så er det sikkert OK å reise hjem til gamlelandet når folk hjemme har ferie.
Kommer vel helt an på, jeg hadde klikka av å måtte bo hos mor mi eller mor hans da... Hva skal man gjøre på i noen andre sitt hus, min mor hadde lesset meg ned med gørrkjedelige prosjekter som maling av hus, opprydding i HENNES klesskap og vasking og laging av middag til hun kommer hjem fra jobb. Skulle jeg vært så lenge borte måtte jeg nok leid en leilighet og styrt meg selv, da kunne det kanskje vært aktuelt. Men så var det mannen da, han og poden var to dager i dyreparken i Kristiansand forrige uke, jeg er ny i jobben så jeg jobbet. Gørrkjedelig, både for dem og for meg. Så konklusjonen er at jeg nok hadde holdt meg hos mannen og dratt på ferie "hjem" til svigers når han hadde fri og.
Dersom vi reiser til junaiten blir det gjennom hans firma og de har muligens engasjement e.l tilbud til meg og så jeg blir nok ikke hemmafru vil jeg tro...
Ingen av oss hadde klart det. Eller, min mann hadde taklet det bedre enn meg, men jeg ser ikke poenget med å feriere uten hverandre så lenge om man ikke MÅ. Jeg synes hvertfall familieferier er uhyre viktige for oss. Ellers får jo bare folk gjøre det som passer dem best.
Jeg kunne nok tatt med meg ungene hjem et par uker, hvis jeg hadde vært i deres situasjon. Mamma og pappa har stort hus, og det hadde vært en selvfølge å bodd der.
Sånn i praksis har vi aldri vært borte fra hverandre mer enn 5-6 dager, og det har gått fint.
Legge seg opp i og legge seg opp i, det er jo forskjell på å reagere/være forundret og det å direkte legge seg opp i det? Jeg forundrer meg også over ting folk gjør, uten at jeg blander meg inn i det, dette er jo et diskusjonsforum. :dulte:
Joda, ser jo den Iset. Det jeg tenker litt på er at jeg er en sånn en som glatt kan være uten Mannen i mange måneder uten at det er noe helseskadelig. Sånn ville det vært om jeg var gift også. Det skaper i mitt hode dynamikk all den tid det ikke er naturlig med symbiotiske forhold for meg.
Ja, folk tenker og føler jo forskjellig. Jeg kan også være uten mannen en periode selv om jeg savner ham voldsomt. Men jeg tenker mest på ungene, at de savner ham ENDA mer og at jeg ikke ville prioritert familieferier uten barnas far om jeg ikke absolutt på død og liv måtte.
Jeg ville nok hatt større problemer med å bo utenlands over lengre tid enn å være noen uker borte fra mann (og barn for den sakens skyld). Klart jeg hadde savnet, men det hadde ikke vært noe problem for meg. Dette er jo mennesket jeg deler mest tid med her i verden, og en så kort periode hadde jeg greid meg uten altså. Tenker på farmor og venninnene hennes som var gift med sjømenn som seilte i 2-3 år mellom hver gang de var hjemme. Dessuten hadde jeg sikkert vært så syk av hjemlengsel at jeg hadde nytt hvert sekund i Norge. :hjemmekjær:
Jeg hadde glatt overlevd en stund uten mannen, selvsagt. Det JEG (og HI, ser det ut til) tenker på er ungene. Noen må jo være borte fra barna sine i månedsvis om gangen pga. jobb og sånt, men jeg skjønner ikke at noen velger det frivillig. Mannen min hadde aldri frivillig orket å være borte fra ungene sine i flere uker/måneder, og jeg hadde taklet det enda dårligere.
Om man har ETT barn ja, spesielt et som er 4+. :knegg: Jeg hadde glatt reist på aleneferie med vesla, det hadde vært hyggelig som bare det. Men å reise alene med begge to eller enda flere barn? Det er ikke mye til ferie det, skal jeg si deg. GRØSS!
Det går så fint atte. Kjenner mange som det gjør. Tror det handler om å gjøre noe man elsker å gjøre. Da blir man lykkelig og har langt mere å gi sine barn.
1-2 uker hadde jeg nok synes var deilig. Men 5-6 uker tror jeg ikke at jeg hadde likt.
Min far reise og var vekke i 1-2-3mnd i slengen før han var hjemme i 1-2 uker. Jeg likte det ikke da, og det fungerte ikke for mamma. Jeg kjenner at jeg ALDRI kunne vert i et sånt forhold. Jeg savner han bare han jobber overtid 2-3 ganger i uken og ikke er hjemme før sent på kveld. Har vel kansje noe med hva man er vant til?
Jeg trives sammen med mannen min. Har mye familie rundt meg, men alle vennene mine bor i god kjøreavstand. Så da blir det til at man sitter helt alene når kl blir 19 på kvelden og småen er i seng.
Nå skal ikke jeg snakke for mannen min, men for min egen del så tror jeg at det hadde gått fint å være borte fra barna noen uker såfremt de var over en viss alder. Igjen så tenker jeg at dette er mennesker jeg tilbringer helt utrolig mye tid med, og vi ses jo igjen.
Samme her. Jeg hadde ikke orket det, vi trives så godt i hverandres selskap og som familie at vi kunne hatt fri sammen i mange år på rad uten problemer, hehe. Folk er jo forskjellige, men selv om jeg ser mann og barn hver dag så hadde jeg ikke taklet å være lenge borte fra dem. Jeg skal reise til Oslo i dag og blir borte i hvertfall 5 dager, og jeg gruer meg sånn til å ikke få se barna (og mannen) på så mange dager at jeg nesten ikke holder ut.
Jeg hadde nok greid å være uten mannen en måneds tid, men jeg hadde jo savnet ham forferdelig. Hadde vi bodd i utlandet så ser jeg jo at det er bra for barna å komme hjem til resten av familien i lengre perioder i feriene, men jeg hadde blitt sprø av å bo sammen med andre i ukesvis.
Det kommer vel an på hvor godt nettverk man har der man er også.
Vi voksne hadde nok klart å være borte fra hverandre noen uker, men ingen av oss ville vært borte fra små barn særlig lenge av gangen. Seks uker er jo som et helt liv for en fireåring.
Jeg registrerer at mange ikke synes det å være lenge borte fra småbarn er noe problem, og det tilstår jeg at jeg undrer meg over iblant.
Jeg liker veldig godt å være sammen med mannen min, men for meg er det et poeng å være så selvstendig i meg selv at jeg fint kan klare å være uten han flere uker i strekk. Deilig å savne hverandre også?
For besteforeldrene hadde det vært heartbreaking om vi hadde bodd i utlandet, så jeg hadde helt klart prioritert et lengre samvær med dem i løpet av et år både med tanke på besteforeldrene og barnebarna.
Jeg synes ikke der er så farlig å savne noen , jeg. Desto deiligere når man sees igjen. :jupp:
(Nå snakker jeg ut ifra da Exbo og jeg var sammen)
Jeg kunne tatt med meg poden bort i et par uker, men både exbo og poden hadde savnet hverandre veldig. Jeg hadde nok også savnet Exbo, men det hadde jeg gjort nå også, om han skulle finne på å reise bort i flere uker. Ikke så mye for at jeg savner han, men fordi jeg ville savnet å ha en pappa rundt for Poden.
Om han hadde tatt med seg Poden bort for et par uker hadde jeg kost meg alldeles utmerket. Både da og nå.
Men mer enn 2 uker bort fra hverandre da, eller mer enn to uker bort fra Poden nå hadde nok vært ganske uaktuelt.
Jeg kjenner på meg at jeg ikke hadde villet reise på ferie med snuppa alene i ukesvis. Men jeg syns det er utrolig deilig at mannen tar henne med seg til sine foreldre nordpå i et par uker i forbindelse med påsken feks, da koser jeg meg glugg hjemme alene. De har også reist nordover i sommerferien et år jeg ble igjen hjemme med prolaps i ryggen og det syns jeg var greit nok siden jeg ikke kunne deltatt noe i ferieopplevelser allikevel. Men sånn i utgangspunktet er jeg altså mer skeptisk til å reise fra mannen med barn enn å sende ham og snuppa på tur alene.
Når jeg snakker om at det ikke hadde vært noe problem å vært borte fra Poden i en periode går det mest på mine følelser.
Det hadde vært problematisk for meg i den forstand at jeg vet at han hadde savnet meg noe helt forferdelig, og jeg tror ikke han har hatt godt av å være borte fra meg (eller pappan) over lengere tid.
Selv om pappan og jeg har delt omsorg (annenhver uke) går det aldri mer enn to dager mellom vi ser hverandre. De gangene jeg har vært bortreist, med eller uten Poden, og det har gått en hel uke uten at Poden har sett den andre foreldren har han virkelig savnet den andre. Men jeg tror ikke han har hatt vondt av det. Men om det skulle gått mer enn 2 uker tror jeg virkelig han har sørget. Og det vil jeg jo ikke.
Kirsebær: Jeg snakker om lengre tidsrom, av den typen HI skisserer (fire uker +). At man ikke lider som forelder ved en ukes fravær synes jeg er helt forståelig.
Men jeg mener også at jeg personlig ikke hadde hatt store problemer med å være borte fra Poden le-he-henge, men jeg ville jo ikke gjort det likevel, fordi han ville hatt problemer med det, og det ville ikke være bra for ham.
Som forelder er det masse jeg gjør fordi det er til det beste for Poden, selv om det for min egen del ikke er spesielt viktig. Så det at folk sier at de ikke hadde hatt problemer med å være uten barna sine i 6 uker betyr jo likevel ikke at det er det de ønsker.
I utgangspunktet så foretrekker vi å ha ferie sammen alle 3. Allikevel hender det at LilleVenn og jeg tar en uke til varmere strøk uten LøveMannen en gang i blandt ;) Jeg har et større behov for sol og varme enn ham, samt større mulighet for å flekse på jobb og dermed mulighet for flere fridager.
Dersom vi hadde bosatt oss i det store utland (dessverre ikke så sannsynlig, LøveMannen er altfor hjemmekjær), og den ene parten var hjemmeværende, ville jeg sett på det som ganske naturlig at den hjemmeværende tok med LilleVenn til Norge i noen uker. Det ville jo ikke gått utover den ferien vi alle ville hatt sammen.
Jeg tror vi er helt på linje her, altså. For min egen del er det faktisk litt vrient å skille mellom hva som er "rent" savn fra min side, og hva som er bekymring for om jeg tøyer strikken for langt ift hvor mye fravær som er bra for ungene. Jeg kjenner folk som ikke har denne bekymringen, selv når det er snakk om måneder fra hverandre, og det har jeg tatt meg i å undre meg over.
Jeg er nok ganske preget av at moren min flyttet til en annen by da jeg var liten. Jeg tror ikke de voksne overhodet forsto hvor grusomt det var for meg at hun forvant ut av mitt hverdagsliv. Så for meg er det kanskje litt ekstra viktig at barna mine ikke skal savne meg noe mer enn de er modne til å takle.
Som den dårlige moren jeg er så savner jeg mannen mer enn barna mine. Eller, savnet er noe helt annet etter mannen for å si det sånn. Han savner jeg med hele kroppen mens gutta savner jeg mer i hjertet. Vanskelig å forklare.
Jeg hadde nok klart meg fint, både praktisk og ellers, selv om jeg selvsagt hadde savnet mannen veldig.
Men for mannen og ungene? Nei, ikke snakk om. De hadde savnet hverandre noe helt GRUSOMT. Og for minstemann er det definitivt for lenge å være borte fra en av de to viktigste omsorgspersonene sine så lenge.
Det vil vel være forskjell fra barn til barn som alt annet. Min sønn, Mister Bekymret, hadde sittet i et hjørne og vagget mens han dunket hodet i veggen om en av oss hadde vært borte fra ham i 5 uker på nåværende tidspunkt.
Også er det jo sånn at noen ganger har man ikke noe valg. Noen ganger må man være borte fra ungene sine uansett hvordan de takler det.
Jeg har forsøkt 14 dager. Det var veeeeeeldig lenge. 7-10 dager går greit. Det kommer sikkert an på hvor man er. Mine foreldre har det veldig tilrettelagt for besøk, og det er i hovedsak der vi har vært.
Jeg har forresten bare vært borte fra ungene 32 timer tror jeg, et par ganger + når jeg fødte lillesøster, men teller vel ikke egentlig. Det handler ikke om at jeg tror de har noen fare uten meg i så måte. Jeg har bare ikke noe stor behov for å dra noen steder uten dem over lengre tid, og det er heller ikke noe som kreves i hverdagen.
Jeg hadde nok reist avgårde hjem på ferie om jeg hadde lengtet hjem istedet for å være med mannen min i noen uker.
Vi har hatt litt motsatt situasjon, nemlig at vi bor i Norge, men at mannen min ikke har hatt tid til ferie. Det betyr slettes ikke at jeg ikke reiser på ferie av den grunn. Kjipt for han at han ikke kan være med, men barna og jeg reiste.
Opp til den enkelte?! Valgfrihet?! Er du gal, det kan vi da ikke ha!
:knegg:
Selvfølgelig er det opp til den enkelte, men nå var jo spørsmålet hva du synes om temaet. Siden dette er et diskusjonsforum, og det av og til hender at man undres over andres valg, når de er så stikk i strid med det man selv velger.
By the way så er det jo vår familie som er unormalen i saken da...
Nei hvorfor skal man det? Jeg har overhode ikke tenkt å bruke svarene i denne tråden verken til å overbevise de andre her i junaiten om at det de gjør er feil, eller selv begynne å feriere borte fra mannen i månedsvis, om det viser seg at flertallet her inne også synes det er feil. Bare så vi har det klart ;)
Takk, Iset! :tilber:
(så kan jeg lese resten av tråden og se om det er dagen for Milfrid er dum-dagen i dag :knegg:)
Jeg synes det er helt fint at folk er forskjellige, jeg. Jeg reagerte bare på at det var sånn en overvekt av familier som delte seg om sommeren. Følte meg plutselig som den klenga. Derav overskriften på tråden :hihi:
Sannsynligheten er vel stor for at de som deler seg opp om sommeren heller ikke synes det er kjempestas å være fra hverandre så lenge - men mange har jo et nært forhold til familie og venner som bor i Norge og har behov for å være sammen med dem også.
Hadde jeg vært så hjemmekjær hadde jeg aldri flyttet til utlandet, tror jeg. Og en sjømann kunne jeg aldri vært gift med, jeg hadde dødd av mangel på nærhet. Jeg er fullstendig underernært etter en liten uke :o
Ja, jeg tenker på ungene. Jeg ser jo hvor lite de liker når han reiser i jobben, og da er han på det meste borte i fem dager... Jeg hadde ikke likt å være alene, men jeg hadde jo overlevd.
En av grunnene til at vi ikke tok ferie i Norge sammen i år var faktisk at vi ikke tror det hadde vært bra for barna å komme hjem til Norge, for så å dra tilbake hit igjen. Det hadde nok, særlig for minstemann, vært som å flytte en gang til, og det ønsker vi ikke å utsette ham for. Vi synes ungene bør få slå rot her, og vil heller at familien skal komme på besøk hit.
Deilig å savne noen, ja, og deilig å treffes igjen ;) Mannen har jo vært i det berømte militæret (han tok etter endt utdannelse, så vi hadde rukket å være sammen en god del år), og jeg husker meget godt hvordan det var å få ham hjem igjen :rødme:
Besteforeldrene kommer forøvrig på besøk hit. Hadde vi hatt mindre mobile besteforeldre hadde vi nok måtte tenke annerledes.
Som Kirsebær sier er barn forskjellige, og mine to eksemplarer av rasen har allerede mistet foreldre en gang i livet, og særlig eldstemann som var året da vi fikk ham, har en innebygget angst for å miste oss, og liker endringer i rutiner minimalt. All form for reise krever forberedelser der vi forklarer hva som skal skje, hvem som være bort og når de kommer hjem. Om det hadde gitt varige sår på sjelen om pappa var borte i fem-seks-syv uker kan jeg ikke si, men jeg kan si at han ikke hadde hatt det særlig godt den tiden pappa var borte.
Jeg synes jo ikke at man ikke skal dra på ferie fordi mannen ikke har ferie da, og noen av de jeg har snakket med har jo sagt at mannen jobber så mye uansett at det er like greit at de ikke er sammen. Og det er da jeg blir litt ekstra glad for at jeg har en mann som jobber mye, reiser litt, men som likevel alltid har fri helger, og heller sitter noen timer når ungene er i seng. Jeg innser at jeg er heldig :nemlig:
Jeg var ingen stor fan av å være så lenge borte fra barna, for å presisere det. Det var vel kanskje min svært ømme tå der som slo til og svarte hakket kortere enn jeg burde.
Hva jeg mener? Jeg mener fint lite om konene i "junaiten" tar med seg barna hjem til Norge i lengre perioder, kjenner jeg. Jeg går ut i fra at de enkelte familiene er enige om hva som er rett for dem. Og jeg aner ikke hva jeg selv hadde valgt, i og med at jeg vanskelig kan se for meg et liv som hemmafru, både hjemme og i utlandet.
Vi er jo en av de som reiser til Norge på den måten. Herremannen og jeg reiste først og var alene i 3 uker og så skulle Pelenmannen komme 3 uker etterpå. Nå ble hans mor dårlig (og døde) så han kom til Norge bare 1,5 uke etter oss. Grunnen er vel enkel. Herremannen og jeg rekker å hilse på min familie som bor 50 mil unna i ro og vi rakk hjem før barnehagen stengte så at han kunne møte sine gamle kamerater (som har begynt på skolen nå). Vi har hytte rett utenfor Oslo så vi har et eget sted å bo.
I tilegg så har Pelenmannen to voksne barn i Norge så han vil hjem både til sommeren og julen. Han har ikke nok ferie til å være mer enn 3 ukers ferie på sommeren og det syns jeg blir litt snaut og mest stress for at det er så mange man vil møte og så mye man vil få gjort (f.eks. pakke opp 25 flyttesker).
Vi er vant ved å være fra hverandre. Jeg har i to omganger jobbet et års tid i utlandet der jeg har pendlet og han har mye reiser i jobben. Her har han enda mer reiser enn hjemme. Vi takler det bra, men vi bruker Skype med kamera eller IP-telefon mye. Herremannen syns det er litt trist og han lengter etter pappa spesielt den første dagen, men han bruker også mye Skype. Han takler det veldig flott egentlig, bare man forbereder ham og forteller hvor lenge han skal være borte. Vi prøver jo også å gjøre ekstra morsomme ting når pappa ikke er her.
Vi har jo problemet med skatteregler og at mannen min dermed ikke kan være så mye i USA, derfor er ikke ferie i USA noe alternativ for ham.
Jeg lengter selvsagt etter mannen min (og han etter meg), men vi har som sagt blitt ganske vant og Skype hjelper litt.
Jeg ville ikke hatt noen betenkligheter med å ta med barna hjem til Norge noen uker før mannen.
Jeg bodde i utlandet mange av mine barneår, og vi var i Norge hele skoleferien hver sommer. (Litt av grunnen er at det ble veldig varmt der vi bodde, kunne fint komme opp mot 50 grader om sommeren.)
Vi hadde leilighet her hjemme og var dessuten mye hos besteforeldre etc.
Pappa kom hjem og hadde sine ferieuker her hjemme og reiste så tilbake igjen.
Jeg glemte en ting, når jeg var barn bodde vi i Italia. Jeg var litt større enn Herremannen (11-14 år). For meg var de uken enormt viktige for å holde kontakten med vennene mine.
Ok, la meg se om jeg har forstått dette riktig? Du har overhode ingen synspunkter på temaet (jeg regner med at du bare gjør deg dum når du igjen ironiserer over noe jeg ikke spør om i det hele tatt), du kom bare inn i tråden for å slenge noen sure kommentarer?
Jeg er nok som deg, liker ikke å være borte for lenge fra mann (og barn) og være alene i ukesvis med barna på ferie ser jeg for meg som litt pes, jeg er godt vant til avlastning med ungene. Vi bor ikke i utlandet, men ville nok valgt å reist sammen hvis det var praktisk mulig. Mannen min jobber mye, men har den fordelen at han kan sitte mye på pc på kvelden etter leggetid, så han kommer hjem til normale tider. Nå merker jeg at jeg synes det er lettere jo større ungene er, så om noen år kan det hende jeg jeg ser helt annerledes på det. Mannen min dro alene med ungene på ferie en uke når jeg begynte å jobbe i sommer, og jeg tror egentlig han håndterer det annnerledes enn meg. Tålmodighet er en gave. Jeg reiser bort på korte turer, venninneturer, men det blir ikke så lenge at jeg føler det veldig store savnet.
Jeg trodde jeg hadde svart deg bra nok i første innlegg (jeg mener altså fremdeles det må være opp til hver enkelt familie), men i og med at det ikke var godt nok tok jeg nok frem den spydige te-skjeen min, ja. Eller gjorde meg dum, som du sier.
Ellers synes jeg ikke kommentaren min var sur; jeg kan mye bedre enn som så. :slem:
Men jeg spurte ikke om du mente det skulle være opp til den enkelte familie, der er jo jeg også. Du vet, valgfrihet og den type ting er jeg definitivt for ;) Men så hadde jeg da altså observert at det o store flertallet der jeg er nå ferierer fire-fem-seks-syv uker hver for seg hver sommer, noe som overrasket meg, og ut fra det lurte jeg altså på om det hadde vært noe folk på FP kunne tenke seg å gjøre, altså en personlig mening om egen situasjon, ikke hva en kunne tenke seg å gjøre visst så fremt i fall man skulle finne på å bli expat, ei heller hva man synes at andre burde gjøre. Bare en liten undersøkelse på om vår familie er så unormal som man kan få inntrykk av her borte, hvor folk bare ser rart på meg når jeg spør om de ikke savner ektefelle og motsatt når de er fra hverandre i ukesvis.
Jeg synes forøvrig at du var :sur: ikke :slem: Og da blir jeg :snill: i stedet for :catfight:, som er mye morsomere :nemlig:
Beklager. Setningen var så lang at jeg falt av, men ut fra det jeg har klart å tyde vil du vil altså ha en mening om familien din er unormal? Vel, jeg tror ikke du vil ha min mening om saken, så jeg burde nok ikke ha rotet meg inn i denne tråden i utgangspunktet, nei. :knegg:
Om det er meg du mener, så er jeg ikke særlig kjent for å være hyggelig. :p Og til mitt forsvar (om jeg trenger det :knegg:), så trodde jeg oppriktig at jeg svarte på spørsmålet i det første innlegget mitt. Jeg leste tydeligvis ikke HI godt nok.
Nei, du vet, jeg er en sånn rimelig :blond: hjemmeværende frue, som kun interesserer meg for neglene mine og sånn. Har pengene, men ikke bakgrunnen, lissom. Kan ikke forvente så mye fra sånne som oss, dessverre.
Neida, det er ikke synd på meg i det hele tatt. Fordelen med å være dum & blond er jo at man er lykkelig i sin egen lille verden.
Og så kjenner jeg at jeg plutselig ble fryktelig usikker på om jeg er den eneste av oss som fjaser i vildensky her.... :verken rik eller blond eller flazher penger:
Jeg kjenner at jeg er fryktelig usikker, veksler mellom tro og håp. Først var jeg sikker på at det var seriøst, derav :sorry:, siden jeg er godt oppdratt. Så tenkte jeg at nei, nå fjaser vi, og kastet meg :lykkelig: på bølgen. Men det er noe med korte beskjeder og fullstendig fravær av ;) :nemlig: osv som gjør at jeg blir i tvil igjen.
På den andre siden har det ikke vært noen :snill: heller.
.jpg)
