Myrsnipa sa for 15år siden:

Jeg ser at det er flere som ville savnet mannen sin (sin beste venn og elsker som noen sa....) dersom han var borte i en ukes tid.

Gjør du?
Savner han indelig? Feller en tåre og syns litt synd på deg selv som er uten kjæresten i en-to uker?

Jeg snakker ikke om det å være alene med unger og alt arbeidet, men om du savner HAN og det dere har sammen.

Moonlight sa for 15år siden:

Huff ja... jeg er ikke vant til å være uten mannen min spesielt lenge av gangen jeg... så etter en ukes tid hadde jeg nok savnet ham veldig ja :nikker: :hjerter:

Pingis sa for 15år siden:

Nei, jeg har ikke satt meg ned og grått av savn for ei uke, nei. Det ville kanskje vært annerledes hvis vi ikke kunne hatt telefonkontakt eller noe sånt, men når en av oss er borte over lenger tid så snakker vi jo stort sett sammen hver dag.

løve70 sa for 15år siden:

Ja...til en viss grad, men jeg overlever fint

Må innrømme at de gangene jeg har vært bortreist så er savnet etter LilleVenn verre....

krystallklart sa for 15år siden:

Jeg savner han, men savnet etter ungene er langt større. Overlever fint en uke uten mannen.

tinkadott sa for 15år siden:

ja, jeg skal hjem i dag, vært borte fra mann og barn siden sødag for en uke siden. Jeg savner dem alle, men har jo klart meg. Men det blir FRYKTELIG godt å komme hjem!

Slettet bruker sa for 15år siden:

I starten var vi fra hverandre mellom hver gang jeg hadde barnefri. Jeg savnet ham veldig, veldig, veldig. Etter at han ble presentert for ungene har vi aldri vært så lenge fra hverandre som en uke. Men jeg savner ham bittelitt bare han er ute en lørdag jeg. :fårelska:

Jeg har det fint alene også, det er ikke det. Det er bare at vi var så mange år før vi endelig traff hverandre og ble kjærester og det er så innmari deilig å nyte det. :sparke:

Ru sa for 15år siden:

Jeg savner ikke mannen sånn at jeg griner, nei. Sånn bortsett fra om jeg er alene med guttungen og utslitt. Men da griner jeg jo ikke av savn, akkurat. :knegg:

I begynnelsen synes jeg det var helt grusomt å sove alene, men jeg har nå blitt vant til det, og har heller blitt flinkere til å sette pris på egentid på hotellrom og sånnt. Det er nemlig jeg som har reist mest.

kokosbolle sa for 15år siden:

Jeg savner mannen veldig etter bare noen dager jeg. :soulmate: Han sa det så fint i bryllupet vårt; vi gjør alt sammen vi. :hjerter: Har vært sammen i 4,5 år nå, så det ser ikke ut til å gå over.

Hasselnøtt sa for 15år siden:

Veldig. Han var borte et par dager i jobbsammenheng forrige uke, og jeg satt hjemme og sendte SMS. :knegg:

Veronal sa for 15år siden:

Mannen har aldri vært borte så lenge, men jeg har vært vekkreist 1-2 uker tidlig i forholdet og da savnet jeg ham. Nå må jeg innrømme at den praktiske biten med å være alene om ansvaret overskygger alt mulig slik at jeg virkelig ikke klarer å svare ut nøytralt på spørsmålet. :knegg: Egentid er digg, men hvis jeg er stuck med 2 unger ... hva i alle dager er egentiden verdt? :skingrestemme:

valborg sa for 15år siden:

Kunne ikke vært mer enig. Gleder meg til han skal komme hjem, men da gleder jeg meg primært til å bli to igjen!

Elisabet sa for 15år siden:

Det er veldig forskjell om det er jeg som reiser bort eller om det skulle være han som reiser bort. Reiser mannen bort og jeg er hjemme så savner jeg han veldig, men reiser jeg bort og han er hjemme så savner jeg han ikke nevneverdig så lenge det er innen 1 uke i alle fall.

gullet sa for 15år siden:

Ja, jeg savner Far når han er borte.
Vi har ikke vært borte så mye som en uke, men tre, fire dager, fra hverandre.
Jeg trives og liker at han er rundt meg, tror ikke at jeg ville satt meg ned for å gråte om han var borte over lengre tid, men ville følt meg fryktelig alene.

Tjorven sa for 15år siden:

Jeg har nå vært uten mann og barn siden tidlig lørdag morgen. Jeg savner dem, men koser meg også som "singel".

Dermed krysset jeg av for "ja, savner ham, men overlever helt fint".

Veronal sa for 15år siden:

Håh, det hadde jeg taklet meget bra. :synsk:

Mikkeline sa for 15år siden:

Jeg overlever helt fint uten mannen en uke. Han er borte på skole 1 uke i måneden, så om ikke jeg hadde fikset å være uten ham så hadde jeg nok slitt litt de neste 4 årene. Jeg reiser mye med jobben i tillegg, og er vant til å være borte fra ham fra tidligere også.
Vi snakker mye på telefonen, så det oppleves langt fra dramatisk å være fra hverandre. Jeg trives veldig godt i eget selskap, så all den tid det er rom for egentid så er det bare deilig.
Rent praktisk sett så er savnet etter et par ekstra hender i forhold til ungene kanskje større i hverdagen enn savnet etter en kjæreste.

Dixie Diner sa for 15år siden:

Ja jeg savner ham veldig og gleder meg til han kommer hjem. Jeg overlever selvsagt, men savner ham. Vi kan gå hjemme sammen i flere uker i strekk (feks. ferie) og bare nyte det, går aldri hverandre på nervene.

Ungene er det verre med, jeg takler dårlig å være vekke fra dem.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Når jeg tenker over det så kan det hende jeg hadde vært så bizzi med å fullføre meg selv som shoppende kvinne om han var borte en uke - og tok med seg ungene - at det nok hadde gått mye greiere ja. :knegg:

LilleRosin sa for 15år siden:

Jeg skrev at jeg ikke ville savnet ham, og at egentid er deilig.

Men det er rent teorertisk da, ettersom han vel aldri har vært borte en uke. Mulig jeg hadde sittet og fortalt dårlige vitser til meg selv etter dag fem.

Maverick sa for 15år siden:

Jeg har ingen mann, men savner hvemsomhelst mann etter en uke. :tøs:

Øh, det var kanskje ikke det du spurte om.

Teofelia sa for 15år siden:

Jeg savner ham når han borte en kveld bare, jeg. Og det har jeg drevet med i over 17 år, så det er ikke snakk om nyforelskelse heller.

Det er pinlig å innrømme det, men ungene savner jeg knapt etter en uke. :flau:

Vianne Rocher sa for 15år siden:

Nei, ikke etter en uke.
Jeg er så vant til å være mye borte fra samboeren min at en uke er ingenting for meg(eller oss).
Vi hadde avstandsforhold de første tre årene vi var sammen (han bodde i utlandet) og etter det har han jobbet utenbys og vært i kystvakten som vernepliktig lege. I tillegg til at han er mye borte i sin vanlige jobb også pga. vakter og overtid.
Tre,fire uker derimot, da blir savnet stort.

Lillemannen savner jeg etter noen timer, men enn så lenge er jeg utrolig dårlig trent på den biten. Håper at jeg skal takle å reise fra ham en langhelg eller så om ikke så alt for lenge. Fint å kunne ha den muligheten uten at turen, eller jeg, bli oppspist av savn og dårlig samvittighet.

Pia sa for 15år siden:

Mann og barn var på ferie uten meg i 10 dager i sommer. Det var sånn ca 7 dager for mye. De siste dagene var jeg helt på felgen, og jeg savnet nok han enda mer enn lille. Jeg stortrives en helg alene, men noe mer enn det synes jeg ikke noe om.

Niobe sa for 15år siden:

Jeg savner ham om han jobber overtid en dag... Jeg kan ikke se for meg at han skulle vært borte en uke...

Bluen sa for 15år siden:

Jeg kan ikke huske at vi har vært borte fra hverandre såpass lenge i moderne tid, og er usikker på hva jeg skal svare. Tror kanskje at savnet hadde satt inn først etter mer enn ei uke. Og så er det vanskelig å skille mellom savnet av mannen og strevet med å ha barna alene, selv om jeg ser at det er presisert i hovedinnlegget. Egentid finnes jo ikke uansett nå når vi har barn.

Retz sa for 15år siden:

Nei, jeg savner ikke ungene heller før det er gått noen uker.

Karima sa for 15år siden:

Mann og barn var på ferie uten meg i fem dager i sommer. Det var veldig rart å være borte fra lillesøster (da drøye året) så lenge, men bortsett fra det hadde jeg det helt supert. Han derimot, savnet meg noe fryktelig, særlig under trassanfall og tidlige morgener. :knegg:

Så svaret er at egentid er så digg at jeg ikke ville vurdert å kaste den bort på å savne mannen. Jeg blir bedre på å ikke savne barn etterhvert som de vokser til også.

Kirsebær sa for 15år siden:

Da Exbo og jeg var sammen savnet jeg det å sove sammen med noen lenge før det hadde gått en uke, men savnet ikke direkte han.
Jeg er litt i overkant avhengig av å ha hudkontakt med noen før jeg sovner og høre noen puste iløpet av natten. :flau:

Skilpadda sa for 15år siden:

Vi har ikke vært fra hverandre så lenge som en uke siden, tja, siden jeg flyttet til Oslo noen måneder før ham i 1995 - men jeg kan jo ekstrapolere litt ut fra det å være alene noen dager. :D Jeg ville ikke savne ham sånn at jeg gråter og synes synd på meg selv etter en uke, nei, men jeg ville savne ham i den forstand at jeg syntes han skulle komme hjem snart, og at jeg gledet meg til å se ham igjen. Jeg gleder meg jo til han kommer hjem når han har vært borte i to dager også, men da har jeg ikke rukket å egentlig savne ham. Jeg trives veldig godt med å være hjemme alene, det er ikke noe trist eller "skummelt" ved situasjonen, og det er heller ikke spesielt slitsomt å være alene med Poden, så den eneste grunnen til at jeg ønsker mannen hjem igjen, er at jeg liker å ha ham her. :)

Robyn sa for 15år siden:

Jeg var litt usikker og delt på hva jeg skulle svare.

Mannen min reiser mye i jobbsammenheng så vi er fra hverandre en uke titt og ofte. Og helt ærlig syns jeg det er deilig med litt tid fra hverandre, samtidig som jeg kjenner at jeg også savner han litt mot slutten av uka.

Jeg landet til slutt på Ja, til en viss grad men jeg overlever fint.

Tilværelsen som alenemamma disse dagene er uansett ikke noe problem da guttene er så store, eneste kan være at logistikken ikke alltid går opp med møter, treninger, kamper etc.

Java sa for 15år siden:

Det har han jeg liker aller best å snakke med, så i løpet av én uke er det mange ganger jeg ville tenkt at han gjerne skulle vært her. Så ja, jeg ville nok savnet ham, men klart meg helt fint.

Salt sa for 15år siden:

Ja, jeg savner han grenseløst når han er borte en uke, selv om det skjer både titt og ofte. Han reiser en del i jobben, men jeg blir aldri helt vant til det. Jeg gråter meg ikke i søvn jeg heller, da..

amo sa for 15år siden:

Nei, er vane med nordsjøarbeidere.
Godt når de kommer hjem, og godt når de reiser. :knegg:

Blåbær sa for 15år siden:

Stemte nei, men sannheten er jo at det varierer litt.
Mannen reiser endel. I snitt en uke i mnd. Vant til å være uten han i perioder.

De periodene der han reiser mye og ofte savner jeg han.
Spesiellt det selskapet om kvelden.

mina sa for 15år siden:

Av og til er det deilig å være "alenemor", men jeg savner alltid mannen når det har gått noen dager og ihvertfall etter ei uke.

Hvis jeg er bortreist har jeg ikke noe problemer med å sove alene, men hjemme synes jeg det er fryktelig stusselig å legge meg alene i dobbeltsenga.

Mjau sa for 15år siden:

Savner han masse når han er borte jeg.
Kan være snakk om bare en natt og det. Jeg er litt puslete slik.

Sør reiste han mye med jobben. EN uke i måneden ca, og jeg syns det var helt forferdelig. Følte meg veldig alene uten han der på kveldene, og savnet noen å snakke med.
Nå reiser han ikke så mye lenger, og det syns jeg er godt.

Jeg er nok litt avhengig av han.

Luftslottet sa for 15år siden:

For å si det sånn: Mannen (i permisjon) fabler om å ta med seg sønnen og reise hjem på ferie en uke før meg i jula. Jeg har allerede begynt å grue meg. :dramaqueen:

Vi var borte fra hverandre i halvannen uke for 3,5 år siden. Vi husker det godt fortsatt, begge to.

Skremmern sa for 15år siden:

Ja, det gjør jeg.

Grøten sa for 15år siden:

Ja ville savnet han, men absolutt overlevd.
Vi har ikke vært så mye borte fra hverandre da. Ikke
sammenhengende 1 uke i alle fall.
Han har riktig nok jobbet mye og bare kommet hjem for å
sove.
Føler da at alt kommer på meg, jeg blir sliten og da savner jeg han.

Hadde det bare vært meg hjemme der i mot hadde det gått helt fint.
Ungene hadde det vært værre med, litt vanskelig å være lenge
borte fra dem. :sparke:

Eia sa for 15år siden:

Jeg synes egentid er deilig, så en uke av det ville jeg nok bare nytt. Også alene med barn (har bare ett). De første årene vi var sammen, var vi borte fra hverandre en mnd. av gangen, så en fattig uke er da ingenting.

Skilpadda sa for 15år siden:

Det er forresten ikke sant at vi ikke har vært så lenge borte fra hverandre siden vi ble gift; jeg var en uke hos foreldrene mine med Poden da han var baby, og i sommer endte jeg opp med fem dager "alene" hos foreldrene mine med Poden fordi mannen var syk. Men når jeg reiser bort selv, savner jeg mannen mindre enn når jeg er hjemme og han borte, så det var ikke helt sammenlignbart med HI-spørsmålet.

jane sa for 15år siden:

Jeg synes det er bare deilig når både mann og barn er borte. Jeg ser bare frem til november, for da blir jeg mutters aleine i hele 2 uker mens de andre i heimen er i Syden. :D

Det skal selvsagt bli godt å få de hjem da når de har vært borte så lenge. Bare så det er sagt liksom. :o

Marge sa for 15år siden:

Nei, egentlig ikke. Vi har vært fra hverandre mange ganger i opptil 2-3 uker, og det går veldig fint.

Muad'Dib sa for 15år siden:

Jeg trives fint, også når jeg er borte fra mannen et par uker. Men etterpå går det gjerne opp for meg, at jeg ha savnet ham... for jeg er veldig glad i min Dibmann ! :)

Milfrid sa for 15år siden:

Jeg svarte ja, til en viss grad, men at jeg overlever fint.

En uke borte fra mannen går som en vind når man har to unger. Jeg savner ham virkelig, det gjør jeg. Kommer meg feks aldri i seng på et fornuftig tidspunkt for det er liksom ingen grunn til å legge seg... Vi er også av typen som kozer mye i hverdagen, kyssing og klemming og holding i hender osv, så jeg savner nærheten. I tillegg til at jeg savner ham som samtalepartner. Det var muligens jeg som sa beste venn og elsker? ;)

Mannen min reiser en del i jobben, så jeg er vant med at han er borte et par dager her og en liten uke der.

Anne C sa for 15år siden:

Jeg griner ikke, men fy søren som jeg savner han! De kommer hjem i morgen etter en uke på Mallorca. Etter å ha vært alene på Gran Canaria nå i sommer og det at de er borte nå så har jeg funnet ut at 5 dager er nok for meg.

Anne C sa for 15år siden:

Det er helt motsatt for meg ;)

Floksa sa for 15år siden:

Gråter meg ikke i søvn, for ingen mann=ingen søvn og det er litt slitsomt egentlig.
Men vi henger i hop stort sett 24/7 så jeg har det med å gå i frø når han ikke er hjemme ja.

Myrsnipa sa for 15år siden:

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Anne C sa for 15år siden:

Savner de ikke på samme måte. Mannen savner jeg med hele kroppen, mens ungene mer med hjertet. Mannen er ikke viktigere, jeg klarer ikke å forklare det. Men det er helt forskjellig savn og jeg merker det mer på kroppen at jeg savner han enn ungene.

Det er sikkert noe galt med meg.....

Divine sa for 15år siden:

Sprøyt. Jeg savner ikke ungene mine noe særlig når jeg er borte fra dem, jeg heller. Jeg nekter å se på meg selv som et dårlig menneske av den grunn.

Anne C sa for 15år siden:

Phu, det var godt at jeg ikke var helt alene :D

Mandino sa for 15år siden:

Jeg overlever, men savner han veldig. Nå er det sjelden han er borte mer enn 3 dager i strekk og da savner jeg hjelp med ungene, men også han. Savner noen å legge meg sammen med og en å snakke med på kveldene. Mannen er min beste venn og jeg føler meg tom uten han.

carmenzita sa for 15år siden:

Savner han,men jeg overlever.
Nå er det vel slik at når vi er borte fra hverandre over lengre tid er det jeg som reiser.....
Han gidder ikke være med meg nordover....synes det er kjedelig der.

Bokormen sa for 15år siden:

I sommer var han og begge barna på tur i ni dager, jeg savnet dem ikke i det hele tatt. Men om bare mannen er borte, og jeg er alene med alt, da savner jeg han ja. :knegg:

Guttemammis sa for 15år siden:

Enig der ja!

007 sa for 15år siden:

Det lengste vi har vært borte fra hverandre (bortsett fra da han var i militæret) er en uke og da savnet jeg han. Jeg dro en uke til syden uten mann og barn, og savnet mannen, men ikke ungene. :sparke:

Inagh sa for 15år siden:

Det er tomt og rart i huset når gubben er ute og reiser, så sånn sett savner jeg ham, men jeg overlever uten problemer.

Muskat sa for 15år siden:

Jeg tror jeg føler litt på det samme, bare at jeg savner ungene mest. De skal jo ut av redet en dag, de blir så utrolig fort store så jeg føler litt at jeg har dem på lånt tid. Mannen derimot skal jeg jo bo sammen med resten av livet, og størsteparten av tiden vil det være bare oss to, så jeg føler vi har allverdens tid sammen.

Jeg ville klart meg fint uten mannen en uke eller to. Litt ville jeg sikkert savnet ham, men langt i fra slik at jeg lå søvnløs med tårevåt pute. :fnise:
Ungene derimot savner jeg dypt og inderlig hvis jeg er borte fra dem mer enn en langhelg. :nemlig:

banana sa for 15år siden:

Jeg savner ham etter noen timer, jeg. :sparke: Ungene derimot savner jeg ikke før etter en ukes tid (det betyr ikke at jeg ikke elsker dem, altså).

Hondacrv sa for 15år siden:

Jeg savner mannen litt etter en uke. Ikke sånn fryktelig. Snuppa savner jeg etter 3 dager borte fra henne. Det er et sånn fysisk hjertesavn.

ming sa for 15år siden:

Jeg syns virkelig det er deilig med egentid, og er ikke avhengig av mannen, men savner ham likevel skikkelig om han er borte mer en 3-4 dager.

iben sa for 15år siden:

Ja jeg hadde savnet han veldig etter en uke. Tror aldri vi har vært så lenge fra hverandre, bortsett fra de første årene når vi studerte.
Men jeg synes det er deilig med 1 alenekveld innimellom :)

Susse sa for 15år siden:

Savner han når han er ute å reiser, men mest fordi jeg er bekymret for han. (Reiser bla. endel til India) Klarer meg helt fin en uke eller to.
Det er alltid superkoselig å få han hjem, da baker vi kake og feirer hele gjengen.

Guttemammis sa for 15år siden:

Jeg føler mest savn hvis det er jegsom reiser, noe jeg skal snart.
Gruer meg virkelig til å være borte fra ungene i 4 dager....kommer nok til å savne
mannen min litt også;)

polarjenta sa for 15år siden:

Nei, jeg savner han ikke etter en uke. Han og storebror var på ferie i nesten 5 uker i sommer og da begynte jeg vel å¨savne han litt etter rundt 3-4 uker, men det var ikke sånn at jeg måtte gråte en skvett. Storebror begynte jeg å savne etter en ukes tid.

LittLemen sa for 15år siden:

Jeg savner ham ikke etter en uke, og tror i grunnen jeg hadde likt godt å ha en mann som jobbet i Nordsjøen ;) Har vært alenemor i ti år med eldstejenta og har kanskje blitt bortskjemt med egentid - synes i hvertfall at jeg får litt for lite av det nå :humre:

Señora sa for 15år siden:

Nei, den første uka (av fire uker) han er borte, den nyter jeg. Savnet kommer etter uke 2, da kan han godt komme hjem til meg.

Vi er jo vant til at han reiser bort i 4 uker for så å være hjemme i 4 uker. Dermed nyter jeg det. Det gjør forresten han også.

Hyacinth sa for 15år siden:

Tuller du! :tullerdu: Jeg savner ham etter en DAG!

Røverdatter sa for 15år siden:

Etter en uke? Nei. :hehehe:

Claire sa for 15år siden:

Nei, det gjør jeg ikke.

Hyacinth sa for 15år siden:

:kremt: Vi har det helt likt. Du er ikke alene, Teo.

Hyacinth sa for 15år siden:

Det trenger ikke være sånn for alle selv om det er sånn for deg. Jeg kan ikke si at ungene mine er viktigere for meg enn mannen. På samme måte er ikke mannen min viktigere enn ungene heller. Det er umulig å gradere. Men det er altså han jeg savner. Dypt og inderlig. Så lenge jeg vet at ungene har det bra, savner jeg ikke dem, nei. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er like glad i dem, men jeg savner kanskje voksenprat og fysisk kontakt med mannen mest.

safran sa for 15år siden:

Klart jeg savner ham!

Embriksmamma sa for 15år siden:

Mannen min og jeg har ikke vært borte fra hverandre mer enn en helg etter at vi ble sammen. Og ja, jeg savner ham etter to dager - etter en uke ville jeg nok savnet ham veldig. :hjerter:

Anne C sa for 15år siden:

Det er nok her det ligger for meg og. Og jeg vet at det er gjensidig. Jeg fikk en sms av han her om dagen (han er altså på Mallorca med gutta) "....dette er siste gang vi drar hver for oss."

Og jeg innrømmer glatt at jeg er like forelsket i han i dag som for 20 år siden når vi møttes, om ikke mer.

Skytte sa for 15år siden:

Ja, til en viss grad...

Jeg er vant med at Mannen er borte en uke (jobber borte) i slengen og det går stort sett greit. Enkelte uker merker jeg nesten ikke at han er borte, andre ganger er jeg glad han er borte (:sparke:) og noen ganger savner jeg han nesten umiddelbart etter at han har reist. Noen ganger må jeg innrømme at jeg faktisk savner å savne han.... :o

Barbarella sa for 15år siden:

Samme her. Overhodet ikke, faktisk. Jeg ville nok savnet hjelp med ungene, men det blir jo noe annet. Og når ungene er borte savner jeg dem veldig etter et par dager.

Carrera sa for 15år siden:

At mannen er borte to uker i slengen, er en del av hverdagen min. Og veldig ofte blir det tre uker.

Klart jeg savner han. Hadde jeg ikke følt savn, så ville jeg vurdert hele forholdet tror jeg. Men, savnet er ikke av den altoppslukende sorten, og jeg graver meg ikke ned i savnet. Dagene går sin gang, og det er bare deilig å kjenne på det savnet jeg føler.

I skrivende stund så vet jeg at jeg om mindre enn 24 timer har mannen hjemme igjen, etter tre ukers fravær, og nå kjenner jeg at det kribler og jeg er utålmodig. Skal blie veldig godt å få han hjem nå.

Acsa sa for 15år siden:

Ja, jeg savner ham, men jeg savner ungene mere. Jeg har nå vært borte ti dager fra dem, og skal reise hjem på lørdag. Det er svært, svært sjelden jeg er så mye som femten dager borte fra ham - jeg har aldri vært så lenge borte fra Plutten (4 år).

Siw sa for 15år siden:

Nei, overhodet ikke. Jeg syns egentiden er deilig svarte jeg.
Jeg er alene 14 dager av slengen da samboeren min jobber på Svalbard i Svea gruva.
Så jeg er vant med det. I FJOR VAR HAN BORTE I 6 UKER OG DET VAR IKKE NOE GREIT.

Vianne Rocher sa for 15år siden:

Dette kjenner jeg meg igjen i :jupp:

Malama sa for 15år siden:

Absolutt!

Ikke at jeg setter meg til å gråte, men savner ham, og det kjennes ikke godt, om han er borte et døgn eller to jeg! Ei uke er LENGE, så lenge har jeg vel ikke vært borte fra ham siden den sommeren vi ble sammen, tror jeg...

Skilpadda sa for 15år siden:

Mannen min er ikke viktigere enn sønnen min, det vil jeg ikke si. Men jeg savner i grunnen aldri sønnen min; så lenge jeg vet han har det bra, plager det meg ikke at han er borte. (To uker nå i sommer var helt uproblematisk.) Det er alltid hyggelig å se ham igjen, og å snakke med ham på telefonen hvis han eller jeg er borte, men jeg er ikke lei meg for at han ikke er der. Mannen min savner jeg derimot - savner å være sammen med ham, savner å prate med ham, å dele ting med ham. Han er den jeg snakker mest med og den jeg er vant til å ha rundt meg og komme med kommentarer og anekdoter til, den jeg ser film sammen med og drikker champagne med, den jeg ber sette på kaffen når jeg er for trøtt til å gjøre det selv, og den jeg sover sammen med. Mannen min er i så stor grad en del av hele livet mitt - og sønnen min er det viktigste i verden for meg, men det er ikke hans "jobb" å være her og dele hver hverdag med meg, og måten jeg er glad i ham på er en helt annen måte. Når det gjelder sønnen min, er det viktigste at han har det bra - når det gjelder mannen min, er det viktigste at han er sammen med meg (ikke nødvendigvis fysisk sammen med meg hele tiden, men at han er kjæresten min). Eller noe sånt. :)

Bomull sa for 15år siden:

Jeg synes mange ganger det bare er veldig godt å være alene eller gjøre noe annet med andre mennesker. F.eks reise på husmorferie en uke ol. Allikevel savner jeg jo både mann og barn, men kanskje aller mest sistnevnte. Reiser mannen avsted savner jeg jo også han, ganske fort faktisk, men jeg overlever jo! ;)

En kan vel si jeg savner både mann og barn like mye, men på forskjellige måter!

Milfrid sa for 15år siden:

Kunne ikke sagt det bedre selv. Og det hender jeg tenker at jeg trenger ferie fra ungene nå som jeg er hjemmeværende husmor. Men det hender ikke at jeg tenker at jeg trenger ferie fra mannen. Det betyr ikke at jeg elsker mannen mer enn ungene, bare at mannen (heldigvis :knegg:) er hakket mer selvgående enn en 4-åring og en 9-åring med et elsk/hat-forhold til hverandre.

Jeg kunne klart meg fint en uke uten både mann og barn, husmorferie er ikke så dumt, det. Ut over en uke hadde lengselen etter både kjærlig ektefelle og bråkebøtte-unger blitt så stort at det hadde latt en demper på freden og roen.

banana sa for 15år siden:

Jeg synes Skilpadda beskriver det jeg føler.

Appelsin sa for 15år siden:

Jeg savner ham etter noen dager - mest det å snakke med ham :knegg: eller :hjerter: for vi er liksom verdens beste venner av og til.
Men jeg synes også det er dødsdeilig å slippe å snakke med ham noen dager i strekk hvis det er lenge siden sist jeg var helt alene i huset (etter barnas sengetid da..).

rine sa for 15år siden:

Etter en uke begynner jeg nok å savne han litt, ja. Noen dager er bare deilig; alene med fjernekontrollen og kan breie meg i senga- helt uten snorkeforstyrrelser. :D

nolo sa for 15år siden:

Det lengste vi har vært vekke fra hverandre er to uker,når han har vært på reise, og det går helt fint. Klart jeg savner ham innimellom, men ikke sånn at jeg blir tungsindig av det. Og hvis det er jeg som reiser vekk, savner jeg ham ikke. :hehehe: Ungene savner jeg mye raskere.

Anne C sa for 15år siden:

Jeg er også enig med Skilpadda.

Hyacinth sa for 15år siden:

Jeg også. :)

Filifjonka sa for 15år siden:

Jeg savner mannen min veldig fort, og det er ikke fordi jeg ikke kan håndtere unger og hverdag alene. For det kan jeg. Men når den fysiske avstanden mellom oss øker, og han eller jeg er på vei et annet sted, så kjenner jeg at jeg savner ham dypt og inderlig. Ganske fort. Jeg liker at vi sover sammen om natta, og savner ham rent fysisk.

Filifjonka sa for 15år siden:

Jeg griner ikke, altså. :)

Hyacinth sa for 15år siden:

:knegg: Ikke jeg heller. Men ellers er jeg som deg. Jeg synes også det er skikkelig kjipt å legge meg alene og være alene om natten. Jeg gruer meg litt til at mannen skal reise bort noen dager om et par uker. Ikke til alt det praktiske på dagtid (jo, litt det også), men mest det å ikke ha ham der, særlig i senga. For å si det rett ut.

Tilde sa for 15år siden:

Jeg har mann som jobber off-shore, så jeg er vant til at han er borte 14 dager i slengen:)
Det går helt fint, men klart jeg savner ham.:nikker:
Vi snakkes som regel 1-2 ganger daglig på telefon, og jeg kan ringe ham på kontoret når jeg føler for det.
Første uken synes jeg går fort og greit, andre uken savner jeg ham veldig.

Katta sa for 15år siden:

Jeg savner han jo, men jeg sitter ikke akkurat og gråter av den grunn. Men etter et par dager begynner jeg å glede meg til han kommer tilbake ja.

Teofelia sa for 15år siden:

Jeg synes det er deilig å kunne kunne koble ut og "være i fred i mitt eget hode" av og til. Jeg elsker ungene mine og liker å være sammen med dem, men de gir ikke mye rom for indre ro, hvis jeg kan få uttrykke meg litt blomstrende. Når ungene er borte er det stille og fredelig rundt meg; jeg nyter å kunne drikke en kaffekopp i stillhet i en halv time uten avbrudd, sitte på do uten at noen rasler med dørhåndtaket og hyler at de vil inn, at det er like ryddig i stua på kvelden som det var om ettermiddagen og at jeg kan lese en bok uavbrutt eller bare nyte utsikten og stillheten på verandaen uten å måtte forholde meg til noen som krever noe av meg. Jeg absolutt elsker slike pustehull i hverdagen, må jeg innrømme. (Og dette er selvsagt noe jeg føler fordi de nesten alltid er her. Hadde jeg være mye borte fra dem eller de mye borte fra meg, hadde jeg garantert ikke satt like stor pris på det.)

Mannen min derimot, trenger jeg aldri noe pusterom fra. Han liker jeg å være sammen med alltid, og det føles som om noe viktig mangler når han er borte.

Sånn er det bare, og jeg tror ikke det automatisk gjør meg til noen dårlig mor. Når sant skal sies har jeg ikke en gang dårlig samvittighet for å føle det slik, egentlig. Det hender jeg faker litt samvittighetskvaler likevel, for å unngå sånne "Hva!? Er du ikke skikkelig glad i ungene dine?"-utbrudd.

Og jeg klarer meg mye lenger uten ungene enn jeg gjør uten vann og mat. Seriøst: når klokka blir 11:30 på jobb, er jeg jammen glad for at jeg ikke savner ungene like mye som jeg ville savnet matpakka mi dersom den lå igjen hjemme. Kjære vene så slitsomt det skulle vært.

Teofelia sa for 15år siden:

For øvrig skjønner jeg ikke helt hvorfor denne tråden er gjort kjønnsspesifikk. Kan ikke menn savne kona like mye som kvinner savner mannen? Eller partneren av samme kjønn, for den del.

:rir en annens kjepphest: