Når jeg var 12 år så jeg min første skrekkfilm, og den skremte vettet av meg. Filmen het "The Howling" og handlet om varulver midt ute i skogen. Jeg ble så vanvittig skremt at jeg helt reellt er redd for varulver i skogen til dags dato.
:rolleyes:
Jeg vet jo hvor teit det er å være redd for noe som overhodet ikke eksisterer, og jeg vet ikke om det er frykten i seg selv som skremmer meg, eller hva det er. Men, redd er jeg lell. Liker ikke å gå i skogen alene hverken på dag- eller kveldstid. Kjører jeg gjennom skogen i mørket, låser jeg alltid dørene, og jeg venter bare på at en stor, stygg, siklende varulv skal hoppe ut av mørket og ta meg. Vanvittig, men sant!
Er det noen andre som har en slik greie? Er dere redd for noe som ikke har rot i virkeligheten?
Eh, ja. Jeg så Heksene da jeg var ni, og jeg fikser fremdeles ikke Anjelica Huston. Altså, hun ser jo ut som seg selv, og så tar hun liksom av seg en maske og blir til DEN fæle heksa... Jeg hadde mareritt om det i flere år. :sparke:
Tja, altså, jeg vet jo at det ikke finnes, men jeg har altså en helt teit og irrasjonell frykt for zombier. :flau: Ikke når jeg er våken, men jeg drømmer ofte om zombier. Jeg pleier å ha mareritt om at nesten alle i hele verden har blitt zombier, og er på jakt etter meg og noen få andre overlevende. Skikkelig ekkelt når for eksempel foreldrene mine er blodtørstige zombier som jakter på meg og ungene mine. Jeg ser ikke zombiefilmer lenger. :niks:
Egentlig ikke. Men jeg husker fremdeles godt et barnetv-program som ga meg mareritt i mange netter etterpå. Det handlet om ei dame som uansett hvor hun gikk, møtte på en gorilla. Skulle i butikken, kassamannen var en gorilla, skulle ta bussen, bussjåføren var en gorilla osv, osv, osv. Til slutt våknet hun, pirket i mannen for å fortelle om drømmen, han snudde seg og var en gorilla.... Jeg drømte om gorillaer lenge etterpå.
Jeg leste "Demonene i Amittyville" eller hva den het den boka i en alder av 14 år, og har vel aldri glemt det siden...
En lang periode etterpå sov jeg med døren åpen, og lyset på. Jeg syntes jeg så røde griseøyne i mørket over alt... :skremt:
For å svare på HI; jeg har heldigvis ingen slik fryktnå. Hadde en periode i førskolealder hvor jeg hadde et anstrengt forhold til troll, men det gikk heldigvis over.
Dette er utrolig flaut for det er jo ikke mer enn et par år siden jeg så Klodenes Kamp, men når det blåser i trærne ute på landet så hender det jeg skvetter til og venter å se en blodtørstig alien i et vandrende romskip, tripod het det vel.
Jeg husker jeg så på Predetor med Arnold når jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg turte nesten ikke gå til skolen i lange tider etter det. En del av skoleveien var å gå gjennom en skog.
Hehehehe.. :lol:
Disse to var de beste da. Ventiler og snømenn. :rofl:
Jeg har ikke noe så morsomt som voksen da. Men jeg sov til jeg var ganske gammel med dynen godt tukket inntil halsen, med tanke på eventuelle vampyrer i løpet av natten. ...Og jeg kan innrømme at jeg kan plutselig få litt spader om jeg kommer på tanken mens en gutt kysser meg heftig på halsen. :skremt:
I tillegg så kan jeg plutselig finne på å springe istedenfor å gå opp trappen fra 1 etg om alt er mørkt og jeg fikk en liten ekkel følelse. Eller trekke opp føttene om jeg sitter å ser skummel film eller leser ei skummel bok.
Når det er mørkt ute om kvelden speiler jeg meg ikke i vinduene når jeg er hjemme alene. Jeg er litt redd for at jeg da skal se et spøkelse som løper forbi bak meg. Ikke at jeg tror at de finnes, men likevel...:sparke:
Jeg blir skremt av skrekkfilmer/serier, men glemmer det som regel etter noen dager (fordelen med å være gullfisk). Det som har satt sitt spor og aldri blir glemt er killer Bob, han er overalt. :gal:
Liker heller ikke åpne trapper eller å gå foran vinduer når det er mørkt.
Da jeg var barn leste jeg en såkalt "historie fra virkeligheten" om en fyr som plutselig syntes at ting var litt merkelig rundt seg og som til slutt skjønte at han hadde tilbragt noen minutter tjue år tilbake i tid, har jeg hatt en irrasjonell frykt for plutselig å reise i tid. :blush:
Denne frykten innhenter meg heldigvis ikke så veldig ofte.
Jeg er ikke direkte redd for haier, men jeg får et blaff av den musikken fra filmen inn i hodet, og en helt urealistisk frykt for noe skremmende nede i dypet.
Vi satte en gang kamera opp foran Lillegutts seng da han var liten. Bare for å se hva han holdt på med når vi ikke var der.
Da vi så på filmen etterpå sa sambo: "Tenk om vi plutselig hadde sett en hånd foran kamera nå. "
Men atte: Om det skulle finnes spøkelser da. Jeg tror ikke på det, men det er klart mange som gjør det. Likevel så er vel alle enige om at de er jo ikke farlige? Det er jo aldri noen som har fått skade eller død som følge av spøkelser, det meste folk forteller er at de har fått en ekkel følelse?
Jeg har i grunnen ikke annet enn at jeg misliker å gå på kirkegårder alene seint om kvelden, legger til at jeg fremdeles går gjennom kirkegården på vei hjem fra jobb om kvelden.
Altså: hvis jeg hadde sett et spøkelse, så hadde jeg jo blitt oppriktig opprørt. Herunder ligger frykten, tenk hvis jeg ser et spøkelse nå. Ettersom et ekte spøkelse aldri har vært ordentlig dokumentert, finnes det jo ingen presedens for hva de kunne funnet på med meg ... :grøsser:
Som barn var jeg dritredd når jeg skulle sove over hos min mormor. Det huset var driitskummelt ... :knegg: Spesielt på loftet var det mange spøkelser, og jeg husker med skrekk hvordan det var å pile fra badet og inn på soverommet uten å tøre å kikke opp trappen til loftet, av frykt for hva som kunne være der oppe ...
Å takk - den episoden husker jeg - for jeg måtte ringe venninna mi og snakke lenge, lenge med henne før jeg turte legge meg for natta etter å ha sett den. Og jepp - jeg var godt over 20 år. :skremt:
Ellers er jeg vel ikke redd for noe unaturlig - men jeg har en høyst irrasjonell redsel for å drukne i ei myr. :humre:
Jeg har for øvrig også haiskrekk og skrekk for alt som er i vann hvor man ikke kan se bunnen. Men jeg mener at det ikke er urealistisk jeg da. :sparke:
Jeg ble kurert for skrekkfilmer etter at jeg så The Grudge, og så The Ring kvelden etter. Jeg tror jeg tisset litt på meg når hun kom ut av TV`n. :deler:
Den har jeg ikke tenkt på, men jeg står ikke og ser ut av vinduene jeg heller, når jeg tenker etter.
Men, varulver er fortsatt min største frykt. :nemlig: Hadde jenta i The Ring kommet på ryggen av en varulv ut av TV`n i en film hadde jeg bare lagt meg ned og dødd litt.
Nei, jeg er ikke redd. Imidlertid ble jeg veldig skremt av en skummel historie (oppdiktet eventyr) i en alder av 4-5, og i visse situasjoner kjenner jeg at jeg skvetter pga denne episoden.
Vel, noen historier er av den mer dramatiske sorten. :D
Jeg tror ikke, jeg heller. Men i det ligger det at jeg jo ikke vet. Og hadde jeg sett et spøkelse, så hadde jeg blitt mer opprørt over at det hadde rokket ved hele mitt verdensbilde og livssyn.
Min historie var svar på spørsmål om urealistisk frykt. :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
