Hva tenker dere om de som navngir barnet to navn, men bruker bare navn nr.2?
Og ja jeg vet at dette er et typisk spørsmål som mange her inne vil avfeie med det får nå bli opp til enhver familie, men jeg spør likevel.
Selv synes jeg det er litt sårt på en måte. At et navn ikke er bra nok, føles det som. Et signal til andre om at man har dette navnet, men man liker det ikke så godt at man bruker det. Hvorfor gir man det da? Hvorfor f.eks. oppkalle, om det ikke er fint nok til å brukes? Og hvor ofte vil ikke det barnet bli møtt med et annet navn når det skal leses opp, registreres et sted, møte et sted?
Det syns jeg er en helt grei ting å gjøre. I mange tilfeller kan jo et navn være et resultat av en forhandling mellom foreldrene, der det ene er et navn som en føler "må" gis, mens det andre er et navn som man har lyst til å gi men hvor det ikke er familietilknytning. Broren min har f.eks. navn som er oppkalling og navn som begge foreldrene mine likte og var enige om, men som ikke var familienavn. Det er det navnet som er i bruk. Familienavnet ble satt først, fordi det klinger best med den navnekombinasjonen når hele navnet brukes, på vår dialekt.
Jeg har akkurat det! Har to fornavn og er oppkallt, med begge navnene, etter min oldemor. Hun brukte bare det andre navnet (vet ikke hvorfor, men hun var nordlending, og de har mye rart for seg når det kommer til navn og oppkalling :knegg:) og dermed har jeg også bare blitt kalt det andre navnet. Litt styrete er det med navneopprop og slikt, men ikke noe mer enn at det er helt ok. Det er på ingen måte sårt for meg, fordi jeg vet at oldemor bare brukte det andre navnet. Dersom jeg var oppkallt etter to forskjellige personer, ville kanskje saken sett annerledes ut.
Jeg tenker ikke noe spesielt om det, og i alle fall ikke at det er "sårt". Jeg har bare ett navn selv, et veldig vanlig navn, og særlig da jeg var liten kunne jeg virkelig tenkt meg å ha et navn til. Ikke et dobbeltnavn, nødvendigvis - da ville jeg jo hett noe annet - men gjerne et mellomnavn, og da gjerne et oppkallingsnavn. Jeg ville satt pris på å "føre videre" et navn fra en oldemor eller lignende, å kjenne igjen navnet mitt i familiealbumet og sånt, og jeg ville ikke synes poenget var å bruke navnet til daglig. Jeg kjenner flere som selv har valgt å legge til mellomnavn når de ble voksne, enten det var et "etter-mellomnavn" (ofte mors pikenavn) eller et "for-mellomnavn". Vi valgte å gi Poden et mellomnavn etter to av oldefedrene hans, og bruker vanligvis ikke dette navnet, men det blir jo opp til ham hva han ønsker når han blir eldre - han har da muligheten til å velge å bruke bare det første, bare det andre eller begge.
Hvis du konkret snakker om det å gi barnet to navn og så bruke det andre til vanlig, så har jeg ingen spesiell mening om det heller. Synes man navnene passer best i den rekkefølgen, så gjør man det slik - og det kan jo også være at man i utgangspunktet tenkte å bruke det første navnet, men så har falt ned på det andre, kanskje til og med fordi barnet ønsker det selv. Om barnet møtes med et annet navn enn det er vant til, så er det jo ikke verre enn å si fra. :) (Det er ganske mange som "må" si fra om at "nei, jeg bruker ikke begge navnene", eller som ikke skjønner at "Per" er det samme som "Per Kristian", som man er vant til å bli kalt.)
Dette klarer jeg ikke å ha noen annen mening enn - det må da være helt greit - om. Veien blir til mens man går. Noen får et navn de bruker, andre får kallenavn, noen bruker det første av to navn, andre bruker det andre. Det som står på papiret og ikke brukes er da helt irrelevant.
Jeg og flere av mine søsken har mer eller mindre ubrukelige mellomnavn som er oppkalling av besteforeldre, gamle gårdsnavn eller andre familienavn. To navn gitt betyr ikke to navn brukt, det er tradisjoner, relasjoner og masse rart som ligger bak de mer eller mindre velklingende dobbeltnavnene.
Min bror nr. 2 har begynt å bruke kun 2. navn, og jeg må innrømme at det er pussig at en bror jeg kjenner som H*** konsekvent blir kalt M*** av kjæresten og alle studiekompisene.
Men altså: Mine svigers bommet ganske stygt da de ga min sjels elskede navn. De bruker helst begge, han bruker selv aldri mellomnavnet fordi de klinger dårlig sammen og de aller fleste han kjenner privat bruker et kallenavn basert på en sammentrekning av navnene. Er det noe å være lei seg over? De bommet, verden tar konsekvensene.
Min mors kusine ble døpt Wenche Helene Maria, men alle kaller henne Mia. Hun er oppkalt etter moren, farmoren og mormoren på en gang.
Jeg har forresten dobbeltnavn og bruker bare det første. Foreldrene mine har prøvd å bruke begge, men jeg sluttet å svare på dobbeltnavnet som fireåring med beskjed om at jeg heter ikke x-y, jeg heter x! Foreldrene mine har aldri vært såre for det og det er det da ingen grunn til å være. Navnet mitt er navnet mitt.
Ja jeg funderer på mye jeg. Men i møte med ei lita pie med to navn, der det ene er litt eldre og det andre litt mer in, og de bare brukte nr.2, så tenker jeg hvorfor ikke bruke hele det flotte navnet hun har fått? Jeg liker navn jeg. Som regel skjemmer heller ikke navn noen, men man venner seg jo til hvem alle er.
For å sjekke at jeg skjønner hva du spør om: Du tenker at det er verre at Ole Anton bare blir kalt "Anton" enn bare blir kalt "Ole", siden Anton er navn nr 2?
Synes du dette er sårt? Virkelig? Jeg skjønner at det høres nedlatende ut, og det er ikke meningen, men jeg spør helt ærlig, det må da være ofte at ting er sårt om dette er sårt også? Det høres forferdelig slitsomt ut?
Jeg har en god venn som heter tilsvarende Per Erik og som bruker kun navn nr 2. Han synes ikke det er noe problem, han sier det samme som de som ikke bruker nr 2, bare kall meg Erik. I offentlige sammenhenger så lyder han jo navnet.
Jeg føler at det blir nesten samme som hos oss men at de bare bruker det ene navnet for det om ungen har 2 navn og man har skrevet det på ting osv.
Eks når turbo kom på første skoledag så ble hele navnet lest opp ute. mens da vi kom inn i klasserommet så sto bare første fornavn på en lapp. Han gikk å lette etter plassen sin og til slutt sier en pappaen til en kompis at han strodde det det var plassen hannes for at det sto "****" på lappen. Så utbryter turbo "jeg heter ikke det der. er ikke mitt navn" Mens 3 jenter med dobbeltnavn hadde fått begge navnene sine på lappen.
Og de har enda ikke fikset de. Og lærerne vet jeg bruker ofte bare ***** Og det iriterer meg stort
Er ingen i familien som bare har brukt første navnet hannes.
Jeg kjenner noen som ga førstemann to fornavn, og bare bruker navn nr 2, som er ganske spesielt. De sier at navn nr 1 fikk han så han kan bruke det om han ikke liker navn nr 2 selv... :vetikke:
Så kom yngstemann, og han fikk bare ett fornavn. Et veldig vanlig 10-på-topp navn. Han fikk altså ingen alternativer. Hva om han ikke liker sitt navn, da?
For meg hadde det vært OK, men det er kanskje lett for meg å si all den tid jeg sverger til korte og greie enkeltnavn. :knegg: Jeg innbiller meg at jeg ville syntes det var bittelitt mindre greit hvis barnet het Ole-Anton og ikke Ole Anton. :gruble: Egentlig ville jeg kanskje hengt meg mer opp i bevisst uttalefeil. (Svogers vurderte en gang å kalle en eventuell gutt for Mattias. Svigerfar sa da at han kom til å kalle barnet for MATT-ias.)
Jeg ser ikke noe problem med saken? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. De fleste jeg kjenner som har flere fornavn bruker kun det ene. Alle i min familie har to fornavn (oldemorgenerasjonen har faktsik 3-4 navn) men alle bruker kun et av navnene. I hvilken rekkefølge navnene har havnet et bestemt etter hva som høres best ut å uttale.
Vår minste har 2 navn, men vi bruker bare det ene. Navn nr. 1 (som er det vi bruker) er et typisk "topp 10" navn, og vi regner med at når hun blir eldre, blir det minst 3 i klassen som har samme navn. Vi syntes derfor det var greit med et mellomnavn (som er oppkalling), så i stedet for å hete Lea M. Lea T og Lea S, kan hun heller få være Lea Mari. (Oppdiktet eksempel.) Det har ingenting med at navn nr. 2 ikke er godt nok og jeg synes ikke det er sårt eller trist eller noe som helst. Bare praktisk.
Jeg kjenner noen som har gjort akkurat det samme. Navnet hennes har på en måte blitt til mens hun vokste opp. Til slutt var det bare denne forkortelsen som var navnet hennes. Det egentlige navnet vedkjente hun seg ikke i det hele tatt.
Jeg har svensk svigerfamilie, og de har tre fornøavn hele hurven, men det varierer hvilket av dem som er i bruk. Fru Svigerkanin bruker sitt andre fornavn, det samme gjør søstra. Det er en del oppkalling og tradisjoner med i bildet, og rekkefølgen av navnene er bestemt av hvordan de klinger best sammen, ikke av hvilket som er viktigst eller finest i seg selv. Hassel har fått bare to fornavn, og vi bruker første. Men vi blir ikke lei oss om han som ungdom eller voksen bestemmer seg for å bruke det andre. Det var jo litt derfor han fikk det, for å kunne velge litt selv. Samme med Kløver. Begge nr 2-navnene synes vi også er veldig fine, ellers ville vi jo ikke valgt dem.
Sårt? Det synes jeg er det rareste, det at det skulle være sårt liksom.
Jeg har få sterke meninger om navn ut over det at jeg synes det er litt "utidig" av foreldre å gi barna sine to navn for så utelukkende å bruke mellomnavnet når de kjefter eller er sinte. Altså, man har et barn som man døper Per Kristian. Per blir brukt til vanlig. Når ungen ikke hører etter, eller foreldrene blir irriterte, da bruker de begge navnene. "Per, du må komme." "Per, kommer du nå?" "PER?" "PER KRIIIIIISTIAN, nå er det nok! Kom her!"
Det er jo å gi ungen et navn kun til bruk i kjeftesammenheng. Da kunne man nesten like gjerne bare slengt på "Per-drittunge" eller "PerDuSomAldriBrukerØreneDine,SiMegErDeBareTilPynt". :nemlig:
Jeg bare tenker det er litt tungvindt, men de heter jo like mye det navnet som det andre navnet.
Våre får da ikke valgmuligheter, de har kun et fornavn. Men det er pga faren som synes det er hinsides dillete med to navn...
Vi ga lillesøster et fornavn nr 2 som bare storebror forholder seg til. Grunnen var at fornavnet hennes, som vi liker veldig godt, er nærmest ueksporterbart. Navn nr 2 finnes i en eller annen variant i stort sett hele verden, vi synes det var ok å gi henne en back up.
Jeg liker jo navn nr 2, men jeg synes ikke vi har noe bruk for det hverdags, altså blir det ikke brukt. Veldig lite sårt, egentlig.
Funderer litt her hvorfor jeg opplever det sånn, fordi alt har jo en årsak. Det er ikke noe jeg har tenkt så mye på, men i møte med enkeltpersoner har tanken slått meg. Jeg tror kanskje det handler mer om navnekonstellasjoner der det er klart at de to navnene er av veldig ulik type. At det egentlig ikke er aktuelt å bruke det første, og at man bruker det "fineste" navnet på en måte. At det kanskje sender ut noen signaler i forhold til en prioritering. Fordi man går da bort fra det "normale" ut fra litt overfladiske grunner. Kanskje tenker jeg sånn fordi både jeg og mannen har ganske uvanlige navn, og at man har følt noe rundt det å respektere navn når man vokste opp. Så har det vel kanskje også noe med at når man selv synes navnet på barnet er flott i sin helhet og synes det er fint å høre det uttalt, så synes jeg det er litt rart at noen skulle velge et navn de foretrekker ikke brukes i sin helhet.
Som noen nevner her så blir rekkefølgen en annen, og man kan jo ende opp med å ikke vedkjenne seg navnet overhode. Det kjenner jeg også flere som har valgt.
Men joda, årsakene er mange, og jeg har ikke spurt om bakgrunnen. Noen ganger tenker man bare sitt om mangt, og så lufter man litt tanker her.
Det trenger ikke være et problem for at jeg funderer på ting, og det ligger alltid noe bak mine betraktninger.
Jeg slutter aldri å forundre meg over hva folk kan bli lei seg og såre over, altså. :knegg:
Vi vandrer på såre tær,
men ikke for å være sær
det er alltid ting man må takle
uten at ens verden vakler
folks navn blir bare blåbær
i den store sammenhengen her...
Hva andre familier og venner gjør i forhold til egne barn, bryr jeg meg ikke om. Men jeg synes at jeg som forelder har rett til å si fra om at jeg vil at begge navn skal brukes, både i bhg, på skolen, og i familien.
Men da må man starte tidlig, og hele tiden korrigere, til alle forstår.
Hvis barna mine senere vil bruke navnet sitt på en annen måte, er det selvsagt greit, men fram til da er det vi foreldre som bestemmer.
Det må være det samme om navn nr 1 eller 2 brukes når man har to navn? Du mener ikke at det er kjipere at man bruker navn nr 2 istedenfor 1 enn omvendt?
Minste vår har to navn, men med bindestrek fordi jeg vil at begge to skal brukes. Da blir det irriterende når besteforeldre kun bruker det første fordi det er navnet etter oldemoren hennes og veldig stas...men jeg tror de har skjønt det etter mange poengteringer i noen år. :rolleyes:
Tja, si det Veronal. Etternavnet blir jo brukt også brukt i andre sammenhenger og er blir liksom ikke bare dratt inn når der skal kjeftes. Mulig jeg er litt preget av at mine to utmerkede navn kun ble brukt sammen når jeg ikke hørte etter. Det både av foreldrene mine og venner. :snurt:
Heiko, nå er det middag!
Heiko?
Hører du Heiko?
Heiko-Heiken nå kommer du!!!!!
:fnis:
Jo, det var det. Jeg skulle bare si at jeg oppfattet det på samme måte som deg. Jeg trodde du på en måte spurte om du hadde oppfattet henne riktig. :dulte:
Jeg er vel en av de få her som ser ut til å forstå Dronningen litt. Det har vel noe med at jeg er vant med at navn brukes "i rekkefølge" (vanens makt, osv.) I min familie/slekt har alle to fornavn, men det er første som brukes, og det andre brukes "til pynt". Så det går rett og slett på hva man er vant med. Vi snudde på de planlagte navnene til eldstemann den dagen han ble født, nettopp fordi jeg ønsket at det navnet vi skulle bruke, sto først.
Så jeg har alltid lurt på hvorfor folk velger å kun bruke fornavn nr. 2 på barna sine. Jeg har ikke vært sjokkert eller indignert eller noe i den retningen, altså, bare nysgjerrig.
Vi har i grunnen gitt poden for mange navn. Det nytter nemlig ikke å kjefte-smelle med alle 4 navnene (2 fornavn + 2 etternavn). Det er for langt, så trøkket fordufter på veien. :hehehe:
Vi bruker stadig begge navnene. Både når vi er snille og greie med hverandre og når vi krangler. :værsågod:
Sikkert ikke! Ellers så er det jo en del som fikser det selv i voksen alder. Vi alle har jo hørt om Espen Thoresen Hværsaagod Takkskalduha og så kjenner jeg en Frode Kommode ... :knegg:
Men altså: i kameratgjengen til min sjels elskede er det kun EN (!) av ti-tolv stykker som blir kalt det han faktisk er døpt. Resten har alle typiske bergenske kallenavn, der Jan blir Jannaren, Geir blir Gæddi, Gunnar blir Gunnis, Ståle blir Stausen osv. Er det sårt? Eller er det bare en vanlig utvikling i språket, en dynamikk i en gjeng, en typisk ting for et område/bydel? Kan man bli lei seg over at ungen får et kallenavn?
For å gjenta dette med rekkefølgen: hvis man har pekt seg ut ett navn man vil bruke til daglig, men også har ett navn man vil ha med pga oppkalling, tradisjoner, til pynt i passet, eller hva som helst, så er det vel helt forståelig at man bare bruker det ene navnet til daglig? Og hvis rekkefølgen av navnene høres helt corny ut hvis daglig-navnet settes først, så er det vel en helt grei sak å dermed bruke navn nr 2 i dagligtalen? Hvorfor er dette mer sårt enn å ikke bruke begge navn når det er navn nr 1 som brukes til daglig? Hvis min svigermor skulle brukt alle tre fornavnene sine til daglig, hadde vi jammen meg slitt med kommunikasjonen. :knegg:
Ja, det finnes sikkert folk som blir lei seg over at barnet deres ikke blir hetende det de hadde ønsket at h*n skulle hete - enten det nå er fordi personen selv ikke liker navnet sitt, eller fordi et tilfeldig kallenavn tar over. Navn er noe mange har sterke følelser for, og om man f.eks. har sett frem til å kalle barnet det samme som ens kjære grandtante het, eller å bruke den fantastiske navnekombinasjonen man i sin tid involverte halve FP for å komme frem til, så blir jeg ikke overrasket (selv om jeg kanskje himler litt, rent mentalt) om man blir skuffet over at jenta ender opp som noe helt annet. (For ikke å snakke om at en mer eller mindre kjær grandtante kan bli snurt eller skuffet over at barnet velger bort det staselige navnet hun har insistert på at må bringes videre. :knegg: )
Det blir noe annet. Dere har nok valgt samme løsning som oss, som også har 2 topp 10'ere. :rolleyes: Jeg synes også barnas navn er flotte (fordi de er våre barn og vårt valg). Hadde jeg derimot valgt å kalle opp oldemor Randi av en eller annen grunn, så hadde jeg vel i min verden enten gjort det til et brukt fornavn, eller et valgfritt mellomnavn. Randi Elise Midtbø, eller Elise Randi Midtbø. Ville jeg selv brukt Elise, så hadde det blitt Elise først. At Randi Elise ser bedre ut på papiret i den rekkefølgen, men ikke skal brukes i den rekkefølgen, høres veldig kunstig ut. Man kaller opp noen, men liker egentlig ikke navnet så godt at det skal brukes.
Slik jeg leser tråden så ville de færreste lagt opp til en slik løsning, men mange irriterer seg over at jeg i det hele tatt stiller spørsmål ved en slik løsning. Greit nok. Det er veldig typisk på FP, der man ofte får tråder der man i større grad fokuserer på at folk tar opp noe, snarere enn hva man faktisk tenker om saken. Jeg forutså jo også det innledningsvis. Men all honnør til de som tar seg tid til å reflektere litt over dette og svare på en real måte.
Jeg irriterer meg ikke, OK bare litt over at jeg ikke får fram budskapet mitt. :knegg: Men litt overrasket kan man godt si at mange her ble, ja. Men det er jo ditt hode, og dine undringer. :nikker:
Jeg synes ikke det er det minste irriterende at du spør hvorfor noen velger å ha det navnet som skal brukes som nummer 2, men jeg ble veldig overrasket da du ga uttrykk for at du syntes dette var/kunne være sårt og leit. Og når folk blir veldig overrasket, blir det gjerne mer diskusjon, som lett kan føre til at man tror folk er mer irriterte enn de egentlig er. (Pluss at mange fort havner litt i forsvar dersom de føler at deres valg blir sett på som trist og merkelig, da.)
Men gjelder dette dine egne barn,- at familie\venner ikke bruker navnene slik dere ønsker? Eller snakker du generelt om andres barn, og blir indignert på deres vegne?
Hvis det gjelder dine egne barn, så har du vel full rett til å sette agendaen for hvordan navnet skal brukes, og korrigere familien osv...
Jeg kan også bli irritert over at navnene til barna mine brukes på en annen måte enn det vi ønsker, men da har jeg korrigert, og så har det rettet seg igjen.
Jeg synes det er litt rart å aldri bruke begge fornavn om en har, men ikke sårt eller så veldig rart fordi jeg selv av og til bruker begge mine, av og til bare første... :p Og som flere sier, en gjør som en vil.
Mine barn har to fornavn, som brukes hele tiden. (bortsett fra at eldste bruker bare andre navnet på mellomste av og til, vet ikke hvorfor). Og for oss er det helt feil om noen bruker bare den ene, er liksom ikke vårt barn da..
Om mine barn vil bruke begge, bare første eller bare andre navnet når de blir eldre får de bestemme selv. Fint å ha den muligheten.
Indignert blir jeg ikke. Jeg sier ikke noe en gang. Konstaterer bare at sånn er det, og bruker det navnet som det informeres om. Men ser ofte at det er navn som typer på oppkalling først og så et "vanlig" navn etterpå.
Det er vel forsåvidt du selv den nærmeste til å si noe om. :) Men siden du spør: Jeg antar, ut fra det du sier, at du ville synes det var veldig sårt dersom noen skulle synes ditt barns navn ikke var "bra nok", og at du kanskje tenker deg at det er en slik "ikke bra nok"-tenkning som ligger bak det å f.eks. bare bruke navn nummer to. Og så virker det ganske åpenbart, ut fra andre ting du sier, som om du er et følelsesmenneske i nesten ekstrem grad, og at du veldig lett "tar på deg" følelser som du tror eller forestiller deg at andre kan ha, og jeg synes det høres veldig slitsomt ut å være så tynnhudet i forhold til (ofte) helt hypotetiske problemstillinger.
Jeg tok bort innlegget over, for jeg var usikker på om noen ville svare hånlig, men du tar deg jo tid til å svare ordentlig.
Ja det ligger nok mye bak, som kommer fram på ulike måter som voksen. Når man ofte har følt at man ikke var bra nok og har måttet forsvare seg, så blir man nok mer på vakt enn andre, som tar alt med tilsynelatende stoisk ro.
Jeg søker ofte andres tanker her inne, og jeg lærer (faktisk) av andre, når bare de tar seg tid til å svare ordentlig. I møte med mine motsetninger derimot, der fornuften står sterkere enn hos meg, er det vanskeligere. For der oppleves det ofte som om følelsene mine er selvvalgte og ment for å provosere.
Jeg har to navn, men bruker bare det første. Fornavnet mitt er langt og relativt tungt, så det hadde blitt overload med begge.
Brødrene mine har også to navn, og i stor grad brukes ett eller to alt ettersom.
Begge sønnene mine har også to navn, og med eldstemann blir ofte det siste brukt ute, mens vi i familie bruker begge. På minstemann er det omvendt, der er det ofte det første navnet som blir brukt ute, mens familie bruker begge.
Jeg synes ikke dette er noen stor sak, med mindre barnet selv insisterer på at begge skal brukes.
Så lenge jeg vet at folk snakker til meg, så bryr jeg meg katta i hva jeg blir kalt egentlig. Navnet mitt uttales veldig ofte feil, så skulle jeg tatt meg nær av det, så hadde jeg fått det travelt.
Jeg bruker fornavn nummer to. Mine foreldre begynte å bruke fornavn en og to, men det ble for langt og etterhvert ble det bare nummer to.
Helt i orden for meg og alle rundt meg.
Men, når noen roper opp mitt første navn og etternavn tenker jeg av og til: Å, er det andre her med mitt etternavn? :knegg:
Sambo bruker bare fornavn nr. 2. Grunnen til det er at fornavn nr. 1 er navnet til faren, men å sette det i annen rekkefølge hadde blitt helt sunnmørsk og rart.
Jeg har bevisst valgt å ikke gi barnet mitt to navn, fordi jeg ikke vil ende opp med å bare bruke ett. Når det er sagt, så syns jeg det er helt greit at andre velger anderledes, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at det skal være sårt å bare bruke ett av fornavnene, så lenge navneeier syns det er greit. Jeg bruker for eksempel ikke mellomnavnet mitt noe særlig, fordi det er tungvint.
Jeg har dobbeltnavn og jeg har alltid blitt kalt begge deler. Jeg er sær på det med dobbeltnavn, har jeg fått to så skal jammen begge bli brukt. Det er ikke tilfeldig at gutta har bare ett navn.
Barna mine har begge dobbelt fornavn, og jeg bruker hovedsakelig det første fornavnet, men kjælenavnene deres er basert på navn nr. 2. Om de heller vil bruke navn nr. 2 eller begge navnene hele tiden, er det helt greit for meg. :jupp:
I land der det er mer "obligatorisk" med mellomnavn, slik som for eksempel USA, er det helt vanlig å bare bruke et av navnene i det daglige, enten det nå er det første eller det andre. Der finnes det også en norm for hvordan man angir det manglende navnet. Hvis jeg for eksempel het Teofelia Mari Hansen, så ville jeg enten vært Teofelia M. Hansen eller T. Mari Hansen. Begge deler er vanlig og ikke noe noen ville reagert på.
Jeg "tenker ingenting" om folk som bare bruker mellomnavnet på barna sine, for å svare på det du spør om i HI, og jeg synes det er en snodig ting å være sår på – men nei, jeg blir ikke irritert fordi du spør.
Det vil si, da jeg var yngre, særlig på barneskolen og ungdomsskolen, så var det endel som syntes det var veldig rart at jeg brukte navn nr. to. Det tok meg årevis å få enkelte klassekammerater til å kalle meg for fornavn nr. to. Ikke at det plagde meg at de brukte fornavn nr. en, men jeg skjønte så sjelden at det var meg de snakket til. :knegg:
Noe kan vel også ligge i at man gir en baby et par navn, og etter hvert faller det naturlig at barnet er enten Kåre eller Banan. Selv om man tenkte Kåre Banan i utgangspunket.
Noen ganger begynner barnet selv også å kun bruke det ene navnet og da ville jeg følt det naturlig at andre rundt plukket opp den trenden.
Jeg klarer heller ikke å forstå sårheten din, men jeg tror jeg har konkludert tidligere med at du og jeg har svært, svært forskjellige sårhetstriggere.
Det kan jo være at man har lyst til å ha to fornavn, hvorav det ene er oppkalling eller slektsnavn som man ønsker å ha med "til pynt", og så synes man at det klinger bedre med Per Fredrik enn Fredrik Per?
Jeg kan ikke skjønne hvorfor det er sårt at navn nr 2 brukes. Da må det være mye som er sårt, må jeg innrømme at jeg også tenker.
Som jeg skrev, så har det mye med hva man er vant til. Jeg er vant til at det første navnet har førsteprioritet, så derfor er det det som er mest naturlig for meg. Det er ikke mer komplisert enn som så.
Jeg synes at om man først gir barnet sitt to navn, så kan man like godt bruke begge navnene - ellers ser jeg ikke poenget - uansett om det er mellomnavnet eller fornavnet som ikke blir brukt. Sånn praktisk sett, så ser jeg jo at det er litt rart å bare bruke navn nummer to, men anser det ikke som rarere enn å ikke bruke navn nummer to. (klart: Mer uvanlig)
Jeg vet jo av noen som gjør det, og der er det f.eks slik at barnet er oppkalt etter sin foreldre og besteforeldre og at mellomnavnet da blir brukt slik at det ikke skal være tre med samme navn.
Akkurat det med å gi noen av barna ett navn og noen to er for meg helt merkelig også. Vi har ei som har fått 2 navn, det første bruker vi, og nr to innimellom også, men vi valgte en kombinasjon med to navn fordi det første er helt ikke er så velklingende internasjonalt og da kan hun velge selv på sikt. Nå som vi venter nr 2 er det for meg helt naturlig at den også skal få to navn, noe annet er rett og slett ikke aktuelt. Og så kommer vi nok til å velge omtrent i samme stil denne gangen, det passer best i mitt hode.
Sånn tenkte jeg også før. Mannen min har ett navn av den internasjonale sorten og brødrene hans har hvert sitt solide norske dobbeltnavn. Jeg syntes det var kjemperart i begynnelsen. Men nå sitter jeg her selv, og har to døtre med enkeltnavn og en med dobbeltnavn. Rett og slett fordi jeg synes det er tull med navn som ikke brukes, og datteren med dobbeltnavn bruker begge - kombinasjonen er hennes navn, ikke ett av dem enkeltstående. De med enkle navn heter sine navn, og jeg synes det ville vært teit å legge til et navn bare fordi søsteren har to, liksom ;)
Ellers synes jeg også det er litt uvant å bruke navn nummer to, men det er ikke verre enn at jeg kan leve med at jeg i ny og ne får en elev som ikke bruker første fornavn. Som oftest blir det rettet opp på navneskilt og klassekart med en gang, så det går inn hos de fleste av lærerne ganske fort. Litt frustrerende kan det jo hende at det er å ofte måtte forklare at man ikke heter sitt første navn, men det er nok til å leve med.
Jeg bruker til og med tittel jeg, når jeg skal nå inn hos mannen min. :humre:
Jeg er ikke særlig glad i dobbeltnavn og ingen av mine har fått det. Selv har jeg det og bruker begge navnene. Mannen min har også to og bruker bare det første. Jeg tror aldri det har vært meningen å bruke begge, foreldrene har aldri gjort det i hvert fall og allikevel fikk lillebroren hans to navn også, der bare det første brukes. Jeg tror aldri det har blitt oppfattet som hverken sårt eller rart av noen av dem. Navn nummer to er minst like fint og greit som det første som er i bruk, men sammen er de nok litt tunge, det er kanskje derfor bare ett brukes?
Jeg synes uansett ikke det er noe feil med å droppe det ene eller det andre navnet i dagligtalen og ville i hvert fall heller ha valgt bare ett av navnene enn å få noe sammensnurpet kallenavn a la Mims Bergensvarianter.
Hvorfor er det galt å ikke bruke dobbeltnavnet konsekvent?
Jeg skal ærlig innrømme at hovedgrunnen til at nr. 1 fikk dobbeltnavn var at vi ikke klarte å velge, men også fordi det skiller ham fra horden av andre barn med samme navn. Akkurat hans kombinasjon er sjelden. Med lillebror var det mer utfordrende å finne navn nr. 2, men jeg er også veldig, veldig glad for at han har begge. Og jaggu har de ikke mellomnavn også, og alt er pretensiøst og fint og flott. :glis:
Jeg har to navn, men tiltales bare med det første.. Helt ok for meg, og jeg ber gjerne om det.
Samme med mannen, han har og to navn men tiltales ved det første.
At folk tiltales med bare navn nr 2 tror jeg ikke jeg har vært borti egentlig.. men det er sikkert like naturlig for dem som det er for meg å ikke bli tiltalt med navn nr 2 :vetikke:
Jeg er glad jeg har to fornavn, selv om jeg til vanlig bruker bare det første. Hadde jeg bare hett første fornavn pluss etternavn, hadde jeg hett noe à la Kari Hansen, men det andre fornavnet mitt gjør at jeg er den eneste i landet med den navnekombinasjonen. Jeg har dessuten flere venner med samme første fornavn som meg, og det er koseligere å bli kalt Kari Falula enn Kari H.
Det er denne tankegangen som ligger bak at barna mine har mer enn ett fornavn. Nå har de sjeldne navn i utgangspunktet, men jeg ville ikke at de skulle bli Pierre H., Pierre 2 eller store-Pierre eller noe i den duren.
Vi bruker stort sett bare navn nr. 2 av de grunnene nevnt over her av Bauche. Det blir for mange "Ole" (la oss si han heter Ole Johan)og forholde seg til om vi skulle brukt det første navnet. I tillegg var det helt uaktuellt fra samboer sin side å bare kalle ham "Johan"(som var "mitt" navnevalg) all den tid de har hett Ole i mange generasjoner. Så da er å bare kalle ham Johan ett kompromiss. Han heter egentlig Ole Johan. Vi rundt ham sier Johan og de som vil kan si Ole Johan.
Men bare Ole, det heter han ikke :knegg: totalt navneforvirret
Men at dette på noen måte skulle være sårt kan jeg ikke forstå. Han kan jo selv velge hvilke navn han vil bruke. Har aldri opplevd at folk med dobbeltnavn har syntes at det er sårt at bare det ene blir brukt. Faktisk har jeg mere inntrykk av at folk synes det er mere praktisk å bruke bare ett navn.
Poenget med å gi to navn for vår del, var for å følge en lang tradisjon i min samboers familie, samtidig som jeg fikk ha noe å si også.
Dersom jeg (Ingrid) har ei venninne som velger å kalle seg bare Margrethe, når hun egentlig heter Ingrid Margrethe, så tenker jeg ikke noe særlig over det - uansett hvorfor hun har valgt bort det første (mitt navn). Samme om navnet hadde vært først eller sist av flere.
I ungdomstida hadde jeg ei venninne med dobbeltnavn, nr var da svært gammelmodig (Helga/Olga) mens nr 2 var ti på topp og mer vanlig for vår aldersgruppe. Da vi ble kjent som 13-åringer så ba hun oss bruke navn nr 2. Etter at vi begynte på videregående gikk hun over til navn nr 1 fordi hun da syntes det var stiligere/tøffere. Det var uvant i begynnelsen, men jeg tror verken foreldrene hennes eller andre tenkte at det skulle være noe leit.
Våre barn har bare ett fornavn, for selv synes jeg at navn skal brukes - men at jeg synes det betyr ikke at jeg orker å bli lei meg eller såret dersom navnene blir endret av kompiser eller annnet. De ligger an til å bli kalt tobben og siggen (ikke særlig pent, men altså :rolleyes: ).
Synes faktisk det er artig å sammenlikne kallenavn rundt om i Norge - det samme navnet blir ofte uttalt forskjellig på ulike dialekter og lettvintløsninger er også preget av dialekt og sosiolekt.
Tja, mulig. Jeg skjønner ikke visten med å gi noen to navn hvis det ikke skal brukes. (Altså, jeg blåser i hva andre gjør) Dette med navn er egentlig et litt ømt punkt hos meg. Jeg hater å ha to navn, ingen husker det og jeg må alltid stave navnet. Men nå heter jeg jo engang det, og jeg har aldri kommet på å bare bruke ett av navnene.
Gutta mine skulle ikke under noen omstendigheter ha to navn.
Jeg har to navn selv, og går under en rekke kjælenavn, noen bruker også kun det første, og veldig mange bruker også bare det andre. Det gjelder stort sett ikke-norske, som lager kallenavn (nei, kjælenavn er mye koseligere!) basert på navn nr. 2.
Jeg ser lissom ikke problemet. Om noen roper opp hele navnet mitt, så er jeg fortsatt klar over hva jeg heter.
Dette skjønte jeg ikke helt. Du skjønner ikke vitsen, men bryr deg ikke om hva andre mener? Skjønner du fortsatt ikke vitsen selv om vi er mange som har kommet med eksempler på hvorfor man velger flere fornavn selv om de ikke skal brukes? At det er oppkalling, tradisjon, et navn som betyr noe for helheten, selv om det bare er på papiret? At man har kommet til enighet, foreldrene i mellom, altså. At man har gjort grandtante Ditt-og-datt glad og styrket tilhørighet til den delen av familien.
For meg er Kløver begge navnene sine, selv om vi bare sier "Kløver". Hun er også fullt klar over begge navnene, og identifiserer seg med begge. Det har med betydningen av dem å gjøre også. For meg er betydning og opphav viktig, og et navn er en gave som er en del av identiteten selv om det ikke nødvendigvis er i bruk muntlig.
Jeg skjønner jo at andre mener andre ting en meg. Og at unger blir oppkalt osv. Jeg bare liker ikke dobbletnavn fordi jeg ikke liker det selv. Og jeg ville ikke at at gutta mine skulle ha det. Og igjen, jeg blåser i hva andre gjør. Jeg kan vel likevel ha min mening?
Nope, men Anca :rolleyes:. Det likte jeg i allefall ikke. Jeg har sett i ettertid at jeg burde ha vent meg til begge navnene hver for seg, eller i allefall navn nr to. Anne synes jeg er et så "lite" og stusselig navn.
Selvsagt kan du jo mene hva du vil om bruken av navn, men du har tydeligvis oppfattet hva som er vitsen med å velge flere navn uten å bruke alle. Det var det jeg ikke helt forsto.
Da måtte jeg jo bare forholde meg til det. Jeg heter Anne C..... og det er for meg ett navn. Anne alene har jeg ikke reflektert over fordi det ikke er meg. Jeg har aldri blitt kalt bare det. Jeg har to navn og begge har alltid blitt brukt. Jeg heter det jeg heter, men det er ikke dermed sagt at jeg liker det.
Vi har to barn, begge med to navn. Eldstemann bruker vi begge på, yngstemann kun første fornavn. Sånn ble det fordi eldstemann har to navn med en spesiell mening for oss (og henne). Yngstemann fikk to navn fordi det navnet han hadde, og som vi ville beholde, var såpass spesielt. Vi tenkte at det kanskje kunne være greit for ham med et vanlig norsk navn også. Navnene passer fint sammen, men vi bruker bare det spesielle, første navnet hans.
Jeg har aldri tenkt at vi gjør noen noe urett ved å bare bruke det ene navnet.
Det er vel egentlig bare vi foreldre (og eldstemann selv) som bruker begge navnene hennes konsekvent. Og det gjør meg ingenting. Jeg klarer ikke en gang å bli vagt irritert når mange legger trykket på feil stavelse i navnet hennes. Jeg kjenner at jeg har et meget avslappet forhold til navn, ja :)
Det eneste jeg reagerer negativt på er de som har to navn på barna, bruker et navn på ungen til vanlig, så begge fornavnene når de skal kjefte, og slenger på etternavnet i tillegg når de er skikkelig forbanna. Navn nummer to som kjeftenavn liksom? :rolleyes:
:knegg: Begge kunne jo hatt fem navn hver og fremdeles ikke likt noen av dem.
Når det er sagt så har jo vi valgt en variant av det for nummer to. Men det var jo fordi gutten hadde hatt det spesielle navnet i et helt år før vi fikk ham, og vi tenkte at når vi skulle ta fram ham alt som var kjent og kjær, så kunne han i det minste få beholde navnet sitt.
Navn nr to fikk han fordi vi på det tidspunktet synes at navnet var såpass fremmedartet at vi tenkte at det kanskje kunne komme tider der han heller ville hete noe vanlig norsk.
Sånn i ettertid så synes vi jo ikke lengre at navnet hans er så spesielt, og selv de som var mest :skeptisk: da vi beholdt navnet må nå innrømme at gutten virkelig kler navnet sitt usedvanlig godt. Han er nav navnet sitt :hjerter:
For meg er det mest en kulturgreie, i mange land har de fleste to fornavn hvor bare det første blir brukt. Jeg har selv to fornavn og bruker kun det første, men etter jeg ble voksen har jeg begynt å bruke begge to i jobbsammenheng.
Vi har gitt våre barn mellomnavn (som ikke blir brukt til daglig) som gjenspeiler mitt hjemland og min kultur- de første fornavnene deres er internasjonale og lett å bruke i begge landene vi har familie. I tillegg har Champion et tredje fornavn som betyr mye for oss foreldre, en oppkalling etter en kjent person som betyr mye for oss.
Jeg er også overrasket over at man kan bli sår over noe sånt som dette, forresten. :rolleyes:
Jeg har to navn, og bruker navn nr 2. Eller jeg bruker navn nr 2 med a-ending. Si jeg heter Kari Anne da, og så kalles jeg helst Anna. Det er visst fryktelig vanskelig for enkelte folk å forstå det, men dem om det. Navn nr 1 er bare ikke meg, skal de bruke det får de værsågod bruke hele.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
